Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.1 Hva ble sagt og vedtatt på Elverum?

 

Bakgrunn

Kort nevnes at bakgrunnen for  stortingsmøtene 9. april 1940 var tyskernes invasjon i Norge i tidlige morgentimer 9 april. Stortingspresident J. Hambro sørget for at et ekstratog ble satt opp i fra Oslo Østbanestasjon senere om morgenen 9. april. Med på toget var de fleste stortings– og regjeringsmedlemmene og kongefamilien samt en del funksjonærer fra regjeringen og Stortinget. Toget gikk først til Hamar hvor det ble avholdt to møter i Stortinget. Så gikk flukten videre til Elverum om kvelden 9. april 1940 etter at tyskerne nærmet seg Hamar.

 

Som nevnt i innledningen i kap. 1 så begrunnet regjeringen Nygaardsvold både under krigen og etter frigjøringen sin utvidede anordningsmyndighet med den såkalte ”Elverumsfullmakten” som Londonregjeringen hevder den fikk av Stortinget på det siste stortingsmøtet på Elverum 9.4.1940. Bakgrunnen og begrunnelsen for regjeringen Nygaardsvold sin anvendelse av ”Elverumsfullmakten drøftes i kap. 2.7. og kap. 2.8.

 

I hele etterkrigstiden har ”det offisielle Norge” forsvart og hegnet om ”Elverumsfullmakten” som et etablert uomtvistelig faktum. Så sent som ved fullmaktens 75– års jubileum var det en høytidelig tilstelning på Elverum 9.4.2015. Les stortingspresident Olemic Thommessens høystemte tale ved anledningen på Stortingets hjemmeside.

 

I kapittel 2 på dette nettstedet utfordres de ”offisielle sannheter” om ”Elverumsfullmakten”.

 

Møtet på Elverum

Det har vært skrevet og tolket svært mye om hva som ble sagt i Stortingsmøtet på Elverum 9. april 1940 i relasjon til det som senere misvisende er kalt for ”Elverumsfullmakten”. For at det ikke skal være noen tvil om hva som er den offisielle versjonen av hva som ble uttalt på stortingsmøtet, er her en lenke til: Det stenografiske referat fra Elverumsmøtet, slik det framstår på Stortingets offisielle hjemmeside på internett. 

 

For en noe forenklet lesing gjengis på en egen nettside en ”print screen” kopi av alt som ble sagt i relasjon til ”Elverumsfullmakten” på Elverumsmøtet. Men det som ble sagt med direkte relevans for ”Elverumsfullmakten” gjengis også i teksten her.

 

Det er verd å merke seg at Hambro i følge s. 749 i det stenografiske referat framsatte to versjoner av det som senere er kaldt ”Elverumsfullmakten”:

 

Utkast 1:

Hambro:Det er en given ting at når Stortinget har vedtatt disse viktige avgjørelser, er det umulig for Stortinget å føre en ambulerende tilværelse i denne overordentlig usikre tid. Det vil derfor, forekommer det meg, være naturlig at Stortinget gir Regjeringen en generalfullmakt til, inntil det tidspunkt kommer da presidentskapet i overensstemmelse med Regjeringen innkaller Stortinget til møte igjen, å vareta rikets anliggender, med Stortingets fullmakt til å treffe de nødvendige avgjørelser og beføyelser.”

 

Så følger i det stenografiske referatet noen bemerkninger hvor statsminister Nygaardsvold, representanten Lykke og stortingspresident Hambro kommenterer det nettopp fattede vedtaket som Hambro kaller ”disse viktige avgjørelser” om ”opprettelse av 3 stillinger som konsultative statsråder”. Deretter kommer Hambro med en ny versjon av ”Elverumsfullmakten”.

 

Utkast 2:

Hambro: ”Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å varta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.”

 

Kommentar til versjon 2

Versjon nr 2 av fullmakten er gjengitt på første side i statsminister Johan Nygaardsvolds beretning, datert 1.2.1946, om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945.

 

Forskjellen mellom de to utkastene er at fullmakten til regjeringen i utkast 1 skal gjelde for ”… å vareta rikets anliggender, med Stortingets fullmakt til å treffe de nødvendige avgjørelser og beføyelser.” Det er rimelig å tolke versjon nr 2 som innskrenkende i forhold til versjon nr 1 fordi versjon nr 2 begrenses til tiltak som ”… som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.” I det ligger en klar begrensning. Avgjørelsene og beføyelsene må være påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.

y

Hvis utkast nr 2 ovenfor hadde blitt framlagt for Stortinget til vedtak med den ordlyden som framgår av det stenografiske referatet, får en inderlig håpe at stortingsrepresentantene hadde reagert. Stortingspresident Hambro foreslår ”… at Stortinget bemyndiger Regjeringen til,  ... å varta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.” Altså at Stortinget også bemyndiger regjeringen til å opptre på regjeringens egne vegne. Det henger ikke på greip. Desto mer besynderlig er det statsminister Nygaardsvold benyttet denne versjonen i sin ovennevnte beretning av 1.2.1946 om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945.

 

Videre fra Stortingets forhandlinger på Elverum

Etter at Hambro hadde kommet med sin andre versjon tok stortingsrepresentant Førre så direkte ordet:

 

Førre: ”Jeg vil spørre hvilken hjemmel man har i Grunnloven for en sådan beslutning. Jeg går ut fra at den er der, men jeg vil spørre hvilken paragraf det er.”

Stray: ”Det gir seg av seg selv, for vi har en bestemmelse om at Regjeringen kan gi provisoriske anordninger i det tilfelle Stortinget ikke er samlet. Det er den samme fullmakt vi gir nå.”

Førre: Hvis Regjeringen har den fullmakt, behøver den ikke få en ny.”

Getz: Fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske etter paragrafer.”

Presidenten: Det er en helt riktig bemerkning, og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet.”

 

Den siterte sekvensen ovenfor fra det stenografiske referatet er den mest sentrale når det gjelder å tolke om ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt eller ikke, og hvordan stortingspresident Hambro selv tolket sine forslag.

 

Etter at Hambro kom med denne uttalelsen som er sitert ovenfor, gikk han i følge det stenografiske referatet direkte over til å snakke om utpeking av ”...særlige tillitsmenn som Regjeringen kan innkalle til drøftelser uten at det hele storting blir innkalt.”

 

Hambros bruk av ordet ”alene i sitatet ovenfor virker noe kunstig i moderne norsk. Ved gjennomgang av de stenografiske referatene av Hambros stortingsinnlegg ser man at Hambro gjentatte ganger har brukt ordet ”alene” hvor det i moderne norsk vært mer naturlig å bruke ordet ”bare”.

 

Mot slutten av stortingsmøtet på Elverum kom representantene Stray og Dønheim  med følgende uttalelser hvor ordet ”fullmakt” eller ”fullmakter” er benyttet ”…de fullmakter Regjeringen krever,…” (Stray)  og ”…når Stortinget får gitt den fullmakt der…” (Stray) og ”…at den saman med Regjeringa får den vidast mogelige fullmakt til å styra landet.” (Dønheim). Stray og Dønheim sine innlegg er gjengitt i sin helhet her.

Elverumsmøtet var det siste offisielle stortingsmøtet før det niogåttiende ordentlige Storting igjen trådte sammen 14.6.1945 etter at 2. verdenskrig av slutt i Europa.

Foreløpige konklusjoner av hva som ble sagt på Elverumsmøtet

Ved gjennomlesing av det stenografiske referat fra Storingsmøtet på Elverum om kvelden 9. april 1940 kan man etter forfatterens mening trekke følgende foreløpige konklusjoner:

1. En kan konkludere med at Stortinget ønsket primært at regjeringen skulle prøve å komme til en minnelig ordning med Tyskland etter modell fra den danske ordning. Til dette skulle regjeringen forsterkes med 3 konsultative statsråder.

2. Alternativt kunne regjeringen dra over til Sverige og ta midlertidig opphold der. (Dette alternativet falt snart bort fordi den svenske regjering 11.4. 1940 gjorde det kart at den norske regjeringen kunne bli internert.)

3. Noe tredje alternativ var egentlig ikke drøftet på Elverumsmøtet.

4. Etter at representanten Førre hadde kommet med sin klare innvending mot en generalfullmakt stadfestet stortingspresident Hambro at fullmakten ikke var ment å skulle bryte med grunnloven og gå ut over grunnlovens §17. Hambro uttalte: : Det er en helt riktig bemerkning, og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet.”

5. Hambro kom ikke til bake til fullmakten før helt mot slutten av møtet hvor han sa: ”Regjeringen og derigjennom det internasjonale symbol på Norges uavhengighet og selvstendighet, den eneste regjeringen som har en internasjonal bemyndigelse og fullmakt til å opptre selv om den sitter i et fremmed land. Alle disse hensyn er i virkeligheten tilgodesett ved de avgjørelser som har vært truffet her.” Denne uttalelsen kan heller ikke med rimelighet tolkes slik at Hambro mente at regjeringen i klar strid med grunnloven og konstitusjonen hadde fått Stortingets fullmakt til å overta alle Stortingets funksjoner og oppgaver som lovgivende og bevilgende myndighet. Han sier kun at regjeringen kun har fullmakt til å opptre. Altså opptre som regjering, med regjeringens fullmakter og myndighet som utøvende statsorgan inntakt.

6. Getz sin kommentar om at man ikke kan begynne å granske etter paragrafer har vært tolket forskjellig. Imidlertid må en kunne anta at dersom juristen Getz virkelig hadde ment at her skulle den norske konstitusjonen brytes, så burde han ha uttalt det eksplisitt. Spørsmålet om brudd på den norske grunnlovens tredelte maktfordelingsprinsipp var overhode ikke noe tema på Elverumsmøtet.

7. Når representantene Stray og Dønheim i sine innlegg mot slutten av Elverumsmøtet henviser til ”fullmakt” eller ”fullmakter”, må dette leses og forstås i sin sammenheng. Begge representantene var primært opptatt av at regjeringen, forsterket med 3 konsultative statsråder, måtte ha de nødvendige fullmakter til å forhandle med tyskerne. Uansett kan innleggene til Stray og Dønheim med rimelighet ikke forstås dit hen at de mente at regjeringen hadde fått fullmakt til å overta alle Stortingets konstitusjonelle oppgaver og funksjoner i strid med grunnloven. Hjelle skriver i Dagbladet 8.4.1960: ”Et par senere innlegg berørte bare indirekte fullmakten. Den avsluttende debatten på Elverum viste for øvrig at vurderingen av den faktiske og politiske situasjonen var svært springende.”

8. Ut i fra det som ble sagt på Elverumsmøtet er det nok grunnlag for å hevde at Stortinget stadfestet uten votering selvfølgeligheten om at regjeringen i den tid Stortinget ikke var samlet hadde fullmakt til å gi provisoriske anordninger om handel, toll, næringsveier og politi i samsvar med grunnlovens § 17. Det ble ikke votert over gyldigheten av grunnlovens § 17, formodentlig fordi det var fullstendig unødvendig. Grunnlovens § 17 gjaldt uansett.

 

I de videre kapitlene 2.2 til 2.12 er det drøftet og utdypet mange forhold som har relevans til konklusjonene ovenfor. Det er også utarbeidet et oppsummerende vedlegg til kapittel 2 om Elverumsfullmakten hvor essensen i hele kapittel 2 gjengis.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 2.2

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren