Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.10 Protokollkomitéen i Stortinget forsvarer ”Elverumsfullmakten”

 

Også anordninger etter frigjøringen

Av de 47 provisoriske anordningene som ble avgitt etter frigjøringen 8.5.1945 og fram til og med 21.12.1945, ble ca 10 stk avgitt 12.6 1945 av regjeringen Nygaardsvold. De resterende ble avgitt av samlingsregjeringen Gerhardsen og arbeiderpartiregjeringen Gerhardsen etter at Stortinget trådte sammen 14.6.1945. I ettertid er det vanskelig å forstå begrunnelsen for at alle disse anordningene ble gitt av regjeringer, når en vet at Stortinget trådte sammen 14.6.1945. Det konstitusjonelt riktige ville selvfølgelig vært at regjeringene hadde lagt fram lovforslag som Stortinget kunne behandle. Verken ”Elverumsfullmakten” eller ”konstitusjonell nødrett” kan med rimelighet brukes som begrunnelse for de 47 anordningene som til sammen ble vedtatt av de tre regjeringene etter frigjøringen. Protokollkomiteen delte seg i et flertall på 7 og et mindretall på 4 i dette spørsmålet. Mindretallet uttalte følgende i Innst. O IV B- 1946 s(Innstilling fra protokollkomiteen angående regjeringsprotokollenes gjennomgåelse for tidsrommet 12 juni til 31 desember 1945)

 

”Mindretallet er av den oppfatning at regjeringen har gått utenfor det myndighetsområde som tilligger Kongen og etter Grunnloven og at forskyvningen av lovgivningsmyndigheten fra Stortinget til Kongen har vært større enn forholdene nødvendiggjorde og bunner i en lemfeldig holdning til begrepet nødrett.”

 

Professor Frede Castberg tar i sin utredning til Stortinget (Dokument nr 2 1953) om konstitusjonell nødrett klar avstand fra protokollkomiteens flertall som aksepterte etterkrigstidens provisoriske anordninger uten å kritisere regjeringene, og han støtter mindretallet.

 

Protokollkomitéen forsvarer ”Elverumsfullmakten”

Fra  Innst. O IV B- 1946 s. 6-7 (Innstilling fra protokollkomiteen angående regjeringsprotokollenes gjennomgåelse for tidsrommet 12 juni til 31 desember 1945) siteres nedenfor fra avsnittet om ”Elverumsvedtaket” Det som står i denne innstillingen må kunne antas å være ganske representativt i relasjon til en mer utfyllende offisiell begrunnelse for ”Elverumsfullmaktens” gyldighet. En må kunne anta at Stortingets protokollkomité ville ha brukt samme argumentasjon om Elverumsfullmaktens gyldighet også i relasjon de anordninger som Londonregjeringen besluttet før Tyskland kapitulerte og Norge ble frigjort 8.5.1940.  I det etterfølgende er gjengitt i sin helhet (fram til opplisting av de enkelte etterkrigsanordningene) den generelle del av avsnitt V a i Innst. O IV B- 1946  som vedrører og forsvarer Elverumsfullmakten:

 

”V a. Provisoriske anordninger.

Elverumsvedtaket.

De provisoriske anordninger som er truffet i tiden fra 12. juni 1945 til året ut, faller i to grupper: De som er truffet før Stortingets sammentreden 14. juni 1945, og de som er truffet etter.

 

Den første gruppe er truffet med hjemmel i Grunnlovens § 17 og Stortingets fullmakt til regjeringen gitt på Elverum 9. april 1940.

 

Den annen gruppe er truffet alene med hjemmel i Grunnlovens § 17.

 

Den første gruppe er ikke provisoriske anordninger i vanlig forstand, men anordninger av en langt videre karakter, idet Kongen dengang innen fullmaktens ramme, foruten sin egen myndighet, forføyet over den myndighet som ellers tilligger Stortinget. Kongen hadde  med dette myndighetsområde adgang til å gi bestemmelser med egentlige lovers karakter. De var altså ikke innskrenket av Grunnlovens § 17, og når man som hjemmel for disse provisoriske anordninger også henviser til Elverums-vedtaket, må en anta at de konstitusjonelt må bedømmes som lover. Dette har den betydning at de ikke er ugyldige om de er i strid med tidligere gitte lover og at de kan angå annet enn «handel, toll, næringsveier og politi».

 

Dette er riktig hvis Elverums-vedtaket må betraktes som et gyldig stortingsvedtak, og det vil derfor i denne forbindelse være nødvendig å undersøke gyldigheten av Elverumsvedtaket. Under Stortingets møte på Elverum den 9. april 1940 uttalte presidenten, Hambro:

 

 «Det er en given ting at når Stortinget har vedtatt disse viktige avgjørelser, er det umulig for Stortinget å føre en ambulerende tilværelse i denne overordentlig usikre tid. Det vil derfor, forekommer det meg, være naturlig at Stortinget gir regjeringen en generalfullmakt til, inntil det tidspunkt kommer da presidentskapet i overensstemmelse med regjeringen innkaller Stortinget til møte igjen, å vareta rikets anliggender, med Stortingets fullmakt til å treffe de nødvendige avgjørelser og beføyelser.»

 

Dette forslag har sin naturlige begrunnelse i den tilstand landet dengang befant seg i og i vanskelighetene ved å holde et beslutningsdyktig Storting samlet.

 

Forslaget er fremsatt i et sent aftenmøte under Stortingets og regjeringens flukt for en hurtig fremtrengende fiende, men er tross dette klart i sitt innhold selv om formene for dets vedtagelse ikke er helt fullkomne.

 

Å hefte seg ved formene under disse forhold og forlange at alt skulle foregå i nøye overensstemmelse med Stortingets forretningsorden i et ordinært møte under rolige fredsforhold forekommer oss både urimelig og unødvendig, når man ellers er på det rene med at Stortinget var enig i forslaget. Og derom rådet ingen tvil dengang tross representanten Førres forespørsel om hvilken hjemmel man hadde for beslutningen, en forespørsel som representanten Getz meget riktig besvarer med at «fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske etter paragrafer».

 

Det har vært ytret tvil om, hva fullmakten inneholdt, hvilken bemyndigelse man overdro regjeringen, og av den bemerkning som representanten Stray kom med når han sier til Førre: «Det gir seg av seg selv, for vi har en bestemmelse om at regjeringen kan gi provisoriske anordninger i det tilfelle Stortinget ikke er samlet. Det er den samme fullmakt vi gir nå,» kan man bli brakt noe i villrede, idet bemerkningen ikke dekker fullmaktens innhold. Det samme inntrykk kan man få av president Hambros etterfølgende uttalelse: «og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som regjeringen har i den tid da Stortinget ikke er samlet». Tar man imidlertid sitt utgangspunkt i det foreliggende forslag, som presidenten gjentar med ordene: «Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger regjeringen til inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å   v a r e t a   r i k e t s   i n te r e s s e r   o g    t r e f f e   d e    a v g j ø r e l s e r   o g  b e f ø y e l s e r   p å               S t o r t i n g e t s   o g   R e g j e r i n g e n s   v e g n e,   s o m    m å           a n s e e s     f o r   p å k r e v d   a v   h e n s y n   t i l   l a n d e t s

s i k k e r h e t   o g   f r e m t i d – o g   n o e   a n n e t  f o r s l a g

f o r e l i g g e r   i k k e -- er det helt klart, at dette er en langt videre bemyndigelse enn Grunnlovens § 17 inneholder, det er en fullmakt for Regjeringen til å utøve Stortingets myndighet innen den ramme fullmakten gir, det vil si til Stortinget på ny kan innkalles og i den utstrekning det må ansees for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Noen bemerkninger til presidentens siste presisering av forslagets innhold fremkommer ikke. Stortinget har samlet seg om det og godtatt det. Man må da se bort fra at Stray i dette øyeblikk ikke har gitt seg tid til å presisere fullmaktens reelle innhold i forhold til § 17, og at presidentens uttalelse kanskje i denne forbindelse ikke dekket forholdets hele realitet.

Er det først på det rene at Stortinget samler seg om forslaget, og derom kan det ikke være noen tvil, er det f o r s l a g e t s   i n n h o l d   som gir fullmakten rekkevidde, ikke fortolkningen om hvorledes forslaget forholder seg til Grunnlovens § 17. Endelig må det understrekes at forslaget -- om det bare omfattet regjeringens myndighet etter Grunnlovens § 17 til å gi provisoriske anordninger når Stortinget ikke sitter sammen, -- var helt overflødig, den bemyndigelse har regjeringen ifølge grunnloven uten noen som helst beslutning fra Stortingets side.

 

Stortinget gir regjeringen en fullmakt som dekker enhver myndighetsutøvelse på regjeringens og Stortingets vegne som er påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid -- altså også Stortingets myndighet til å gi og oppheve lover, pålegge skatter og avgifter, toll, åpne lån på rikets kreditt, føre oppsyn med rikets pengevesen osv.

 

Regjeringen har altså fått folkerepresentasjonens videste fullmakt innen den gitte ramme.

 

 Under fredelige normale forhold har Stortinget ingen adgang til i denne utstrekning å overdra sin myndighet til noen annen, og når man allikevel må anerkjenne Elverumsvedtaket som en gyldig myndighetsoverdragelse, er dette begrunnet i situasjonen, i konstitusjonell nødrett, jfr. Høyesterettskjennelse 9. august 1945, Rt. s. 13 ff.

 

Det er Stortinget som utøver den konstitusjonelle nødrett ved å gi regjeringen fullmakten.

 

 Man kan si at Stortingets fullmakt strengt tatt var overflødig, og at regjeringen -- selv om Stortinget ikke spesielt hadde gitt fullmakten -- hadde vært nødt til å overta også Stortingets myndighet, i den situasjon landet var, at regjeringen ville ha måttet handle og vært berettiget til å handle på samme måte alene ut fra konstitusjonell nødrett uten Stortingets fullmakt. Men for regjeringen må det ha vært en uvurderlig moralsk støtte i en overordentlig kritisk tid å vite at det er med hele folkerepresentasjonen, hele folket, bak seg at den utøver sin, ekstraordinære myndighet. Og i forholdet til utlandet har det sikkert hatt sin store betydning at den har kunnet henvise til Stortingets fullmakt.

 

Etter Elverums-vedtaket forener regjeringen stortingets og regjeringens myndighet, den representerer begge statsmakter, og dens myndighetsområde er ikke begrenset av Grunnlovens § 17. Derimot må man anta at gyldighetsfristen for de trufne anordninger er den i Grunnlovens § 17 omhandlede, de gjelder «til neste Storting». Dette understrekes både av betegnelsen p r o v i s o  r i s k som av at Elverums-fullmakten var - e n m i d l e r t i d i g ordning, som skulle gjelde til det tidspunkt, da regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte.

 

 Komiteen tar ikke standpunkt til spørsmålet om gyldighetsfristen for de provisoriske anordninger som har hjemmel i Elverumsfullmakten og som strider mot gjeldende lov følger de samme gyldighetsfrister som de provisoriske anordninger som har hjemmel alene i Grunnlovens § 17 .”

 

Kommentar til protokollkomiteens innstilling

I utgangspunktet kan det synes som en utakknemlig oppgave å hevde at et forslag, som beviselig ikke er vedtatt, og er framsatt i formodentlig landets mest formelle forsamling, faktisk er vedtatt og gyldig. Bedre blir det ikke ut fra den kjensgjerning at forslagstiller selv, stortingspresident Hambro i praksis hindret en avstemming ved øyeblikkelig å begynne å snakke om noe annet for å avskjære en gryende debatt om sitt forslag.

 

Protokollkomiteen gjør i denne sammenheng en klar tilsnikelse ved å omtale Hambros fullmaktsforslag som ”Elverums-vedtaket” som om Stortinget faktisk hadde vedtatt et av Hambros fullmaktsforslag. Lettere blir det ikke samtidig å skulle forklare at utstrekningen av forslaget tolkes langt videre enn den utstrekning som til sist ble presisert av forslagsstiller Hambro, nemlig at forslaget begrenset seg til: ”...den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet”, jevnfør grunnlovens § 17. Etter den siterte setningen begynte Hambro å snakke om noe annet.

 

Når det så til tross for denne tydelige avklaringen skal forsvares at forslagets fulle utstrekning likevel representerer et gedigent brudd med Norges grunnlov og derved rikets forfatning, uten at dette helt avgjørende forholdet i det hele tatt er nevnt av noen stortingsrepresentanter på møtet hvor forslaget ble framsatt, da synes oppgaven uoverkommelig.

 

Likevel står det fast  at Stortingets protokollkomite mente  at ”Elverumsfullmakten”  eller ”Elverums– vedtaket”, som komiteen feilaktig benevner Hambros fullmaktsforslag, i realiteten overførte hele Stortingets myndighet til regjeringen: 

 

Etter Elverums-vedtaket forener regjeringen stortingets og regjeringens myndighet, den representerer begge statsmakter, og dens myndighetsområde er ikke begrenset av Grunnlovens § 17.”

 

I ettertid synes det ganske uforståelig at protokollkomiteen kan henvise til grunnlovens § 17 også i relasjon til de anordningene regjeringen vedtok etter at Stortinget faktisk trådte sammen 14.6.1945. § 17 kan kun anvendes i den tiden Stortinget ikke er samlet. Det synes klart at flere av de 39 anordningene som ble vedtatt etter Stortingets trådte sammen 14.6.1945 i tillegg går langt ut over begrensningene i grunnlovens § 17. Bl. a. klargjør protokollkomiteen selv i den delen av innstillingen som ikke er sitert ovenfor at to av disse provisoriske anordningene fra Gerhardsens regjeringer gjelder tillegg eller endring av ”Anordningen om landssvik” av 15.12.1944, og ”Anordningen om Provisorisk rettergang i landssviksaker” av 16.2.1945. Dette sier noe om at de tre regjeringene sommeren og høsten 1945 følte seg så sterke at de kunne overkjøre Stortinget, jevnfør kap. 7. I denne sammenheng konsentreres de etterfølgende kommentarene imidlertid til de forhold som har direkte konsekvens til ”Elverumsfullmakten”.

Det kan bemerkes at protokollkomiteen finner det riktig først å sitere Hambros første versjon av sitt forslag til ”Elverumsfullmakt”. Senere i innstillingen siteres Hambros andre noe innskrenkende fullmaktsforlag ved at komiteen skriver: ” Tar man imidlertid sitt utgangspunkt i det foreliggende forslag, som presidenten gjentar med ordene:” (Så siterer komiteen siste del av det andre fullmaktsforslaget.) Det gis her inntrykk av at Hambros to fullmaktsforslag er innholdsmessig likestilt, hvilket de ikke er, jevnfør hva som tidligere er anført i kap. 2.1.  Det er klart at versjon 2 er betydelig innskrenket sammenliknet med versjon 1.

 

Protokollkomiteen legger uforholdsmessig stor vekt på Getz upresise uttalelse : ”Fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske etter paragrafer.”   Samtidig bortforklarer og neglisjerer komiteen de avsluttende innleggene til Stray og Hambro i den korte seansen om Hambros  2. fullmaktsforslag. Som tidligere nevnt i kap. 2.1 og kap. 2.4 betyr Getz sin uklare uttalelse etter all sannsynlighet ikke at juristen Getz mente det var riktig å bryte grunnloven og forfatningen. Om han hadde ment at grunnloven skulle eller kunne brytes, må en kunne forvente at han med sin juristbakgrunn hadde presisert det. I alle fall ble det hverken vedtatt eller bifalt at Stortinget i situasjonen kunne gjøre vedtak hvor man ikke trengte å bry seg med paragrafer i grunnloven. Et slikt stortingsvedtak synes ganske utenkelig selv på Elverum 9. april 1940, og ville utvilsomt ha utløst en skarp debatt.

 

Nedenfor er angitt en ” print screen” kopi av et utsnitt av side 6, 2. spalte i Inst. O. IV B – 1946 slik innstillingen framkommer på Stortingets offisielle hjemmeside. Legg merke til at i forbindelse med sitatet som begynner slik. «Presidenten har altså foreslått at Stortinget ..... ” er det ikke noe anførselstegn, », som angir når sitatet slutter.

 

Protokollkomiteen.jpg

 

Det uthevede avsnittet avsluttes med ordene ” – o g   n o e  

a n n e t   f o r s l a g    f o r e l i g g e r    i k k e –”. I motsetning til setningen foran er dette ikke noe sitat av noe som ble uttalt på Elverum i relasjon til Elverumsfullmakten. Dette kan virke villedende og få leseren til å tro at de 6  ordene ” – o g  n o e   a n n e t   f o r s l a g   f o r e l i g g e r    i k k e –” ble uttalt av Hambro på Elverum. Ekstra villedende blir det når disse 6 ordene er uthevet på samme måte og direkte etterfølgende en uttalelse Hambro utvilsomt kom med på Elverumsmøtet da han framsatte sin versjon nr to av sitt fullmaktsforslag.  De 6 feilsiterte ordene sa han definitivt ikke i sammenheng med noen av sine forslag til fullmakt til regjeringen. Det ville vært korrekt å sette anførselstegnet for sitat slutt, », etter ordne ....l a n d e t s  s i k k e r h e t   o g   f r e m t i d”. Da ville det komme tydelig fram at de 6 ordene ikke er annet enn en kommentar gitt av protokollkomiteen. Likeledes skulle uthevingen av disse 6 ordene selvfølgelig vært utelatt.

 

Protokollkomiteen synes å bygge sin hovedbegrunnelse for ”Elverumsfullmaktens” gyldighet  med henvisning til den like ovenstående 2. versjon av Hambros ”Elverumsfullmakt” når den skriver: ” Noen bemerkninger til presidentens siste presisering av forslagets innhold fremkommer ikke.” Etter at Hambro hadde kommet med sin andre versjon tok stortingsrepresentant Førre direkte ordet og uttalte: Jeg vil spørre hvilken hjemmel man har i Grunnloven for en sådan beslutning. Jeg går ut fra at den er der, men jeg vil spørre hvilken paragraf det er.”  Dette er ikke bare en bemerkning, men i realiteten en klar protest, som i alle fall Hambro oppfattet betydningen av. Dette er kommentert tidligere i kap. 2.3.

 

Det protokollkomitéen skriver, i tillegg til feilinformasjonen om de manglende bemerkninger, jevnfør Førres protestspørsmål, er at leseren må sitte igjen med et inntrykk av at Hambros andre fullmaktsversjon var det siste som ble sagt om ”Elverumsfullmakten” og at Stortinget samlet seg og godtok den siste versjonen. Det er også positivt feil. Det var jo nettopp etter Hambros 2. versjon at innleggene fra Førre, Stray og Getz at Hambro lot hele ”Elverumsfullmakten” renne ut i sanden med ordene som er sitert flere ganger tidligere: ”...og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som regjeringen har i den tid da Stortinget ikke er samlet.” Hvis man i det hele tatt kan hevde at Stortinget samlet seg og godtok noe i relasjon til ”Elverumsfullmakten” må det ha vært i relasjon til Hambros avslutningsreplikk. Den kan rimeligvis ikke tolkes annerledes enn at grunnlovens § 17 gjelder uansett, og ferdig med det. Etter replikken som er sitert ovenfor, begynte han som nevnt flere ganger tidligere å snakke om noe helt annet uten siden å ta opp fullmaktsspørsmålet i det korte møtet på Elverum.

 

Egentlig munner protokollkomiteens innstilling ikke ut i noe annet enn den vanlige nedtoning av ”Elverumsfullmaktens” betydning. Etterrasjonaliseringen om ”konstitusjonell nødrett” framholdes  som den viktigste hjemmelen for Londonregjeringens konstitusjonsbrytende anordningsvirksomhet på samme måte som Høyesterett gjorde i Haalandsaken, jevnfør kap. 2.9.

 

Til sist i denne sammenheng kan det ikke unngås å komme med et lite hjertesukk. De som forsvarer ”Elverumsfullmaktens” gyldighet med påstand om at det ikke er så nøye med formelle krav til et stortingsvedtak, er ofte de samme som hevder at Trondheimskapitulasjonen 10.juni 1940 kun var en lokal våpenstillstandsavtale er som regel de samme. Da mangler de ikke formalistiske argumenter. Les mer om Trondheimskapitulasjonen i kap. 3. De synes å gjemme at Stortinget formodentlig er landets mest formaliserte institusjon. Er det mulig å komme med eksempler på andre sammenhenger hvor et konstitusjonsbrytende muntlig forslag framsatt i Stortinget må anses som gyldig vedtatt, til tross for at det beviselig ikke er formelt vedtatt?

 

Lenke til neste kapittel 2.11

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren