Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.11 Andre forsvarere av ”Elverumsfullmakten”

 

Undersøkelseskommisjonen av 1945

I Undersøkelseskommisjonen av 1945 (UK-45) på s.280 i Bind 1 argumenteres også for gyldigheten av ”Elverumsfullmakten”  ved å trekke fram følgende sitater fra stortingspresident Hambro under møtet på Elverum 9. april 1940.

 

”«Hvis det skulle vise seg at det er umulig for denne regjering, som er landets lovlige regjering, å komme i den kontakt hvori den skulle komme med makthaverne i øyeblikket, har den åpen den adgang å bevare Regjeringen og derigjennom det internasjonale symbol på Norges uavhengighet og selvstendighet, den eneste regjering som har en internasjonal bemyndigelse og fullmakt til å opptre, selv om den sitter i et fremmed land»

 

Og senere:

«Presidenten går ut fra at ethvert medlem av Stortinget i denne stund har sitt hjerte og sitt sinn fylt av de samme tanker på landets fremtid og på landets fortsatte uavhengighet og integritet. Vi håper og tror at vårt folk skal ha evne og vilje til å bære en hvilken som helst tung gjennomgangsperiode slik at fremtiden blir bevart for våre barn, og vi sier alle: Gud signe vårt dyre fedreland»”

 

 Undersøkelseskommisjonen skriver om ovennevnte sitater:

 

”Sterkere kunne det ikke sies fra at Regjeringen hadde Stortingets fullmakt til i eller utenfor landet å kjempe for landets fremtid, for dets fortsatte uavhengighet og integritet.”

 

Kommentar

Hambro kom altså med disse uttalelsene på Elverum 9. april 1940 i det 45 minutter korte Stortingsmøtet. Noen fullmakt til å bryte grunnloven og konstitusjonen gir Hambro ved disse uttalelsene ikke til regjeringen, kun en fullmakt til å opptre. Ingen av uttalelsene ble stemt over eller erklært bifalt.

Derfor er det vanskelig å tolke dem annerledes enn at de får stå for Hambros egen regning.

 

Den første uttalelsen fra Hambro som UK-45 siterer er den samme som Nygaardsvold refererer til i den uttalelsen fra Nygaardsvold som er inntatt i statsrådsprotokollen for 7.6.1940. Dette er kommentert i kap. 2.7,men også her presiseres at Hambro snakker kun om at det er viktig at regjeringen fortsatt får adgang til å opptre som norsk regjering, verken mer eller mindre. D.v.s. at regjeringen skal kunne forsette å praktisere sin utøvende makt i den grad det måtte være mulig i fra et fremmed land. Her er ingen uttalelse om at regjeringen skal få noen utvidet fullmakt til også å overta Stortingets lovgivende makt og/eller rettssystemets dømmende makt i strid med grunnloven.

 

Egentlig er det naturlig å tolke Hambros uttalelser som et uttrykk for bekymring for fedrelandet. I det andre Hambrositatet som UK-45 gjenga, kom Hambro  bare med et fromt ønske om at landet skal komme igjennom de forestående antatte prøvelser på best mulig måte, og at regjeringen må bidra til dette som best den kunne ved sin opptreden. 

 

I Undersøkelseskommisjonen av 1945 på s. 280 i Bind I på s. 236 gjøres det klart at Londonregjeringens anordningsmyndighet er bygget på Elverumsfullmakten som igjen er bygget på konstitusjonell nødrett. Dette er den vanlige etterrasjonaliseringen som en finner både hos Høyesterett, se kap. 2.9 og hos justiskommitéen i Stortinget, se kap. 2.10. Noen nærmere analyse eller begrunnelse for bruk av konstitusjonell nødrett i denne sammenheng står ikke å lese å Undersøkelseskommisjonens omfangsrike innstilling.

 

Professor Johs. Andenæs

Andenæs kommer i 3. opplag fra 1998 av sin bok” Det vanskelige oppgjøret” fra s. 113 og noen sider framover med et forsvar for Elverumsfullmakten. Han slår fast at fullmakten må anses vedtatt av Stortingen på Elverumsmøtet 9. april 1940. Hans begrunnelse er stort sett sammenfallende med den offisielle som ble angitt av stortingets protokollkomité i Innst. O IV B- 1946, se kap. 2.10.

 

Han skriver også i relasjon til behandlingen av Hambros fullmaktsforslag følgende:

 

”Det ser ut til at hverken Stray eller Hambro i øyeblikket husket at myndigheten til å gi provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet, er temmelig begrenset.”

 

Dette er neppe riktig i alle fall for Strays vedkommende og kommentert tidligere, se kap 2.4.  Andenæs kommer imidlertid med et nytt argument for at ”Elverumsfullmakten” var gyldig i relasjon til Londonregjeringens arbeid, som ikke nevnes av fullmaktskomiteen i Stortinget i Innst. O IV B- 1946.

 

”Også Stortinget selv har åpenbart betraktet forslaget som vedtatt. l det forslag til stortingsvedtak om avsettelse av Kongen og Regjeringen som Presidentskapet utformet i forbindelse med riksrådsforhandlingene, lød pkt. 1 slik:


«Den fullmakt som ble gitt regjeringen Nygaardsvold i møte 9. april er uvirksom.»”

 

Resonnementet i relasjon til ovennevnte forsvar for Elverumsfullmakten er selvfølgelig at Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 ved et forhandlingstaktisk spill valgte å bruke ”Elverumsfullmakten” som en realitet, selv om de visste at det ikke var vedtatt noen fullmakt. Dette skal liksom bevise ”Elverumsfullmaktens” gyldighet. Odelstingspresident Neri Valen har klargjort at utspillet om ”Elverumsfullmaktens” eksistens var et forhandlingstaktisk grep overfor den tyske forhandlingsmotparten under riksrådsforhandlingene i juni 1940. Dette er kommentert nærmere tidligere, se kap. 2.7

 

Historieprofessor Magne Skodvin

Skodvin slår i sin bok Krig og okkupasjon 1939-1945   kategorisk fast at ”Elverumsfullmakten” står fjellstøtt ved lag:

 

”Det er ikkje den ringaste tvil om kva Stortinget meinte.”

 

Skodvin karakteriserer diskusjonen om fullmakten som

 

”... ein formaldiskusjon”,

 

Imidlertid tilfører Skodvin i nevnte bokverk ingen nye argumenter til forsvar for ”Elverumsfullmakten” som ikke er nevnt tidligere.

 

 

Lenke til neste kapittel 2.12

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren