Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

 2.3 ”Elverumsfullmakten” ble ikke vedtatt.

 

Frode Castberg

Professor Frede Castberg skriver i sin bok ”Juridiske spørsmål i Norges politiske historie” (1961) følgende:

 

”Nå kan man etter min mening ikke si at Elverumsfullmakten ble vedtatt av Stortinget. Det faktiske forhold er at den beslutning som ble foreslått av Stortingets president, overhodet ikke ble satt under votering. Møtet ble hevet før det var stemt over forslaget. På den armen side kan det jo saktens sies at noen virkelig opposisjon overfor forslaget ikke kom frem. Og Høyesterett har i en beslutning av 6. august 1945, hensett til situasjonen og de uttalelser som falt på Elverumsmøtet, ment å kunne betrakte Elverumsfullmakten som vedtatt. Jeg kan for min del ikke være enig i denne betraktning.”

 

Hambros voteringer

Stortingspresident Hambro framsatte som nevnt i kap. 2.1 to forskjellige utkast til en fullmakt til regjeringen med noe forskjellig ordlyd. Ingen av disse ble tatt opp til votering. Hambro uttalte heller ikke i relasjon til noen av sine fullmaktsforslag ordene ”...og betrakter forslaget som bifalt” (s.748) eller ”...og betrakter det som enstemmig bifalt.” (s. 749) eller ”Det betraktes som bifalt”. (s.750). Det var disse ordene som ble brukt av stortingspresidenten i relasjon til de 3 vedtak som ble fattet på Elverum. De to første vedtakene på s. 748 og 749 i det stenografiske referat var i relasjon til et forhandlingsutvalg som fikk mandat til å forhandle med tyskerne. Det siste på s. 750 gjaldt utpeking av ”...særlige tillitsmenn som Regjeringen kan innkalle til drøftelser uten at det hele Storting blir innkalt.”

Kjell Fjørtoft skriver i sin bok Mot stupet på s. 318 at Hambro uttalte følgende til UK-45 (som kommisjonen ikke har funnet grunn til å omtale eller referere skriftlig i sin innstilling med vedlegg, men Hambros uttalelse skal i følge Fjørtoft finnes i Riksarkivet):

 ”Og når jeg ikke lot formelt votere over det forslag som var fremsatt av mig, skyldtes det først og fremst mitt inntrykk av at Førre ville reise en sterk motstand om det kom til votering. Min oppfatning var den at det nå gjaldt å bevare en enstemmig fasade utad og klinke over om det fantes mindre sprekker. Derfor måtte det forhindres at Førres protest ledet til en almindelig debatt. Der hadde vært visse tendenser som gjorde at jeg gikk frem på den måte som man kjenner.”

 

Ut i fra det ovenstående sitatet er det all grunn til å anta at Hambro på Elverumsmøtet ikke ønsket noen diskusjon om ”Elverumsfullmakten” og valgte derfor ikke å stemme over den eller på annen måte erklære den for bifalt. Formodentlig innså han også at et konstitusjonsbrytende forslag hvor det var klargjort at regjeringen skulle få fullmakter til å gi provisoriske anordninger ut over grunnlovens § 17 ville føre til en konstitusjonell krise som ganske sikkert ville avstedkommet debatt og opprør i Stortinget.

 

Andre bekreftelser på intet vedtak

På et møte i Stortinget 28. februar 1946 tok Londonregjeringens statsminister Nygaardsvold opp en sak hvor han uttrykte sin misnøye med at stortingsrepresentant Wright hadde uttalt på et møte i Norges banks representantskap at det aldri var votert over Elverumsfullmakten. Se ”Stortingsforhandlinger 1945 – 1946, syvende del” på s. 284.

Imidlertid bekreftet stortingsrepresentantene Wright og Moseid i stortingsmøtet 28. februar 1946, på samme møte hvor Nygaardsvold uttrykte sin misnøye, at det ikke ble stemt over ”Elverumsfullmakten”. Stortingsrepresentant Bjelbøle bekreftet det samme i møte i Odelstinget 29.6.1945 og stortingsrepresentant Førre i en avisartikkel i 1959 og også formodentlig i en artikkel i et tidsskrift like etter 2. verdenskrig. Alle disse fire var til stede på Elverumsmøtet 9.april 1940. Fra Stortingsmøtet 28.2.1946 siteres:

 

Wright s.285: ”Jeg har helt riktig i nevnte i Norges Banks representantskap uttalt at den fullmakt som ble foreslått på møtet på Elverum, er det aldri votert over.”

 

Moseid s 288: ”Stortinget har selv besluttet at referatet fra møtet på Elverum skulle offentliggjøres. Det er offentliggjort. Der er det redegjort nøye for det som foregikk, og det viser seg at det er ikke votert. Det kan da ikke være noen som kan være i tvil om at det forholder seg så. Det er også offentliggjort i St. dok. nr. 1, hvor det er referert følgende: «En representant spurte hvilken hjemmel man har i Grunnloven for en sånn beslutning. Etter enkelte bemerkninger om dette uttalte så presidenten» - Hambro - at «Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid da Stortinget ikke er samlet». Og så står det videre: «Det ble ikke uttrykkelig votert over presidentens forslag.»”

Bjelbøle i møte i odelstinget 29. juni 1945 i det niogåttiende storting uttalte følgende:

 

”Eg skal få lov til å seie eit par ord om den konstitusjonelle sida av saka. Eg er merksam på at riksstyret Nygaardsvold i sine provisoriske føresegner fleire stader har vist til den fullmakt Riksstyret fekk i stortingsmøtet på. Elverum den 9 april 1940, og teki dette som eit rettsgrunnlag for sine provisoriske føresegner. Eg meiner dette er noko av eit feilsyn. For det fyrste er eg slett ikkje viss på at det er vedteki noka slik fullmakt på stortingsmøtet på Elverum, Det står i alle fall ikkje i det stenografiske referat frå møtet at framlegget om fullmakt er vedteki. Men jamvel om det var vedteki, var det ikkje fullgodt som rettsgrunnlag for provisoriske føresegner. For Stortinget kunde ikkje gjeva noka slik fullmakt. Stortinget kan ikkje delegera sin konstitusjonelle råderett til ei anna statsmakt, Kongen i statsråd. Det er både Aschehoug og Morgenstierne samde um.”

 

Bjelbøle  konstitusjonelle vurdering av Elverumsfullmakten er helt riktig. Riktig nok fortsatte han sitt innlegg med å hevde at konstitusjonell nødrett likevel gir tilstrekkelig rettsgrunnlag for Londonregjeringens anordningsvirksomhet. Spørsmålet om konstitusjonell nødrett behandles i et eget hovedkapittel på dette nettstedet, se kap. 3.

 

Ingvald Førre, som var den stortingsrepresentanten som kom med forespørsel om hjemmelen til Hambros fullmaktsforslag, skreiv i Andøya Avis 14.8.1959, gjengitt i Folk og Land av 29.8.1959 følgende:

” Jeg var blant dem som deltok i debatten angående hr stortingspresident Hambros forslag på Elverumsmøtet i 1940. Og jeg skrev en artikkel om samme emne i 1945 eller tidlig i 1946 i  ”Samfundsliv” hvori jeg siterte fra debatten i ”Stortingstidende”,  og fastslo, at der ikke var votert over herr Hambros forslag, - hvilket fremgår klart av stortingsreferatet. Nå vil det jo kunne hevdes at det her kun foreligger en formell feil. Men faktum er at herr Hambro sitt siste innlegg, måtte oppfattes som han frafalt forslaget."

 

Førre skriver også i samme avisartikkel:

 

 "Jeg uttalte på grunnlag av herr Hambros siste erklæring, at når Regjeringen har sin fullmakt i henhold til Grunnloven, var det intet grunnlag for å vedta en ny fullmakt. Dermed avsluttes debatten om dette spørsmål, og noen votering ble ikke foretatt.”

 

Fra flere hold, som for eksempel programdirektør Hjelle i en leksikal artikkel i I Norsk krigshistorisk leksikon på s. 82 , professor Johs. Andenæs i sin bok Det vanskelige oppgjøret og ikke minst protokollkomiteen i Stortinget i Innst. O IV B- 1946 er det blitt hevdet at det på Elverum ikke kom noen innvendinger mot Hambros forslag til fullmakt på Elverum. I alle fall er det åpenbart at Hambro anså Førres spørsmål om hjemmel som en innvending, jevnfør hans uttalelse til Undersøkelseskommisjonen av 1945 som er sitert ovenfor:

 

”Derfor måtte det forhindres at Førres protest ledet til en almindelig debatt.”

 

”Protest” er vel et sterkere uttrykk enn ”innvending” når motstand mot noe skal beskrives. Ut i fra sammenhengen må Hambro utvilsomt gis rett i at Førres spørsmål om hjemmel representerte en protest og derved også en innvending mot hans forslag. Påstander om noe annet er ikke etterrettelig.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 2.4

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren