Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.4 Om ”Elverumsfullmaktens" utstrekning

 

Representantene Stray og Getz

Jurist og stortingsrepresentant Stray tenkte åpenbart med uttalelsen gjengitt på s. 749 i det stenografiske referat  fra stortingsmøtet på Elverum på grunnlovens § 17 ved å si som tilsvar til Førres spørsmål om hjemmel for fullmakten:

 

”Det gir seg av seg selv, for vi har en bestemmelse om at Regjeringen kan gi provisoriske anordninger i det tilfelle Stortinget ikke er samlet. Det er den samme fullmakt vi gir nå.”

 

Det er således ikke riktig i relasjon til Stray når professor Johs. Andenæs i sin bok ”Det vanskelige oppgjøret” (1998) på side 115 skriver:

 

”Det ser ut til at hverken Stray eller Hambro i øyeblikket husket at myndigheten til å gi provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet, er temmelig begrenset.”

 

Jurist og stortingsrepresentant Getz sin kommentar lød:

 

Fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske etter paragrafer.”

 

Denne setningen er noe vanskeligere å fortolke. Betydde den at Getz, som også var jurist, mente at grunnloven og riktes konstitusjon ut i fra situasjonen kunne settes til side, så må en forvente at han hadde tydelig opplyst om dette. Det gjorde ikke Getz. I alle fall har de andre stortingsrepresentantene etter alt å dømme heller ikke oppfattet at et gedigent grunnlovsbrudd var i ferd med å skje. Hvis de hadde oppfattet Getz slik, må en forvente at det ville kommet reaksjoner, og at det hadde oppstått diskusjoner om noe så ekstremt kontroversielt. Cand. Jur. Eivind Otto Hjelle skreiv følgende om Getz sin kommentar i en kronikk i Dagbladet 8.4.1960: ”Det var som Getz sa unødvendig å lete etter paragrafer. Han kunne ha tilføyd at det var unødvendig med hele generalfullmakten”. Hjelle viser i stedet til ”konstitusjonell nødrett”, se kap. 3.

 

 

Hambros konklusjon

Stortingspresident Hambro kom så etter Getz sitt diffuse innlegg med sin siste oppklarende kommentar om sitt fullmaktsforslag hvor han klart og tydelig la eventuelle fortolkinger av et konstitusjonsbrytende grunnlovsbrudd døde med sin klare uttalelse: 

 

Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet.”

 

Det er vanskelig å forstå Hambro annerledes enn at han bekreftet ved dette at hans fullmaktsforslag kun var ment som en stadfesting av grunnlovens § 17 og ikke noen utvidelse ut over § 17.

 

Professor Jon Skeie om Elverumsfullmakten

At denne tolkingen av Hambro sin siste uttalelse i relasjon til ”Elverumsfullmakten” må være riktig understrekes av hva professor i strafferett ved Universitet i Oslo, Jon Skeie skreiv i sin bok Landssvik på s. 22 i relasjon til ”Elverumsfullmakten”:

 

 ”Det ble, som vi ser, sterkt fremhevet av president Hambro at hans forslag ikke skulle gi regjeringen (kongen) noen utvidet anordningsmyndighet. Med hensyn til lovgivning hadde ordskiftet ingen rettslig betydning.”

 

Skeie , som var den som i mellomkrigstiden ble ansett for å være Norges største ekspert på strafferett, skriver videre i pamfletten”Landssvik”  (1945) på s. 27:

 

”Selv om stortinget ved en lovformelig votering klart hadde tilkjennegitt at kongen skulle ha en ubegrenset lovgivningsmyndighet, ville en sådan beslutning ikke hatt noen rettsgyldighet. Stortinget kan ikke på denne måte oppheve grunnlovens § 17 og dermed det prinsipale i konstitusjonens maktfordeling.”

 

Skeie var spesielt opptatt av: ”Anordningen  om landssvik” av 15.12.1944 og  ”Anordningen om Provisorisk rettergang i landssviksaker” a v 16.2.1945. Disse nye lovene dannet i hovedsak lovgrunnlaget for alle landssvikdommene. 

 

12.7.1945 i det niogåttiende Stortings forhandlinger stilte stortingsrepresentant Moseid et spørsmål til justis- og politiminister Cappelen hvor han også henviser til professor Skeie:

Moseid: Tidligere professor i strafferett Skeie har underhånden gitt meg lov til å uttale hans mening om dette spørsmål, når det gjelder anordningen av 15. desember 1944 om landssvik. Han sier derom:

 

«I. Fyrst er å seija at konungen ikkje hev konstitusjonell kompetanse til å gjeva ei anordning som denne (sjå §17 i grunnlogi). Og um Stortinget godkjenner henne, fær ikkje godkjenningi atterverkande kraft.

 

II. Det var heller ikkje turvande å gjeva slike nye fyresegnir um straff og skadebot som her er fastsette»

 

Han gjør videre oppmerksom på at «Um s t r a f f for landssvik hev me fyresegnir nokk i den ålmenne straffelogi (frå 22 mai 1902) kap. 8 og 9 i den militære straffelogi kap. 8. Eg vil serleg nemna § 86 i den ålmenne straffelogi»

 

Med hensyn til den annen ordning, den av 16 februar 1945, uttaler professor Skeie i en skrivelse til justiskomiteen:

 

«Det er etter min oppfatning åpenbart at en anordning av dette innhold ikke har noen hjemmel i Grunnloven (§ 17). Den ofte omtalte Elverums-fullmakt kan ikke anføres som lovgivningsgrunnlag.

 

Heller ikke kan det være tale om en konstitusjonell nødrett, det ville jo ikke bli tale om å anvende de nye prosessregler før Norge var blitt fritt, m. a. o. før Stortinget kunne komme sammen.

 

Jeg går ut fra at Høyesterett må tilsidesette disse bestemmelser. For å hindre tidsspille på ugyldig rettergang bør lovgivningsmakten prøve denne anordning.»

 

Moseid var for sent ute. 4 dager tidligere hadde han vært med på å fatte vedtak om at alle Londonregjeringens provisoriske anordninger skulle være gjeldende lov til de kunne behandles av neste Storting, se kap. 7.

Moseids tiltro til Høyesterett om at retten ville tilsidesette Londonregjeringens nye straffelover og den nye rettergangsloven viste seg ikke å holde stikk. Høyesterett godkjente ved en kjennelse av 6.8.1945, se Rt-1945-13, alle Londonregjerings provisoriske anordninger som gjeldende lovgivning. Les mer om Høyesteretts rolle i kap. 6.

 

Lenke til neste kapittel 2.5

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren