Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.5 Hva mente Hambro om og med sitt fullmaktsforslag?

 

Uttalelser gitt til UK– 45

side 365 og 366 under fotnote 144 skriver Kjell Fjørtoft i sin bok ”På feil side” om uttalelser som sosialminister Sverre Støtstad og C. J. Hambro kom med til UK-45, og som skal finnes i arkivmaterialet etter UK-45 hvor det heter:

 

”Regjeringen av klar over at ”Elverums-fullmakten” ikke formelt var vedtatt, men Støtstad mente regjeringen måtte ha myndighet til å opptre som den gjorde selv uten en slik fullmakt Til å begynne med hadde regjeringen den oppfatning at den bare hadde myndighet til å foreta de absolutt mest nødvendige tiltak. Etter hvert ble den mere liberal av seg og strakte sin myndighet lenger”

 

Den 12. juni 1946 ga forslagsstiller Hambro følgende redegjørelse for UK- 45 og han sier det samme, men kanskje i noe skarpere ordelag:

 

”På spørsmål om Regjeringens fullmaktsutøvelse i London, kan jeg alene svare at det inntrykk som ble skapt var at Regjeringen efterhvert som den kom i vane med å utøve all makt uten at det fantes adgang til kritikk, strakte den den såkalte Elverums-fullmakt lenger og lenger. Det var som om dens medlemmer efter hvert bibragte seg den tro at Regjeringen hadde fått et enstemmig tillitsvotum på Elverum. Dette ble også sagt offentlig skjønt det var meget langt fra det faktiske forhold. Regjeringen følte seg sterk i bevisstheten om at ingen offentlig kritikk kunne komme til orde, og at følelsen av nasjonal solidaritet ville komme til uttrykk utad. Og efter hvert syntes den å betragte enhver meningsforskjell som en art av helligbrøde.”

 

Her er det også grunn til å minne om Hambros uttalelse til UK-45 som er gjengitt i kap. 2.3 hvor han viser til Førres protest som årsak til at han ikke lot det bli noen votering om hans fullmaktsforslag.

 

Castberg om Hambro

Frede Castberg skriver i sin bok Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900 – 1970 (1971) på s.101 i et dagboknotat fra 23.1.1945 i London om en samtale han hadde hatt med stortingspresident Hambro noen få dager tidligere:

 

”Etter vårt egentlige møte ga han fra seg en drabelig salve angående regjeringens mange ulovligheter. (Han ville først påstå at regjeringen skulle trekkes til ansvar for sin overtredelse av den provisoriske anordningsmyndighet etter grl. § 17. Men han ga seg straks overfor min henvisning til den konstitusjonelle nødrett). Han karakteriserte noen av de anordninger som nå ble laget i London, som «nazistiske», — ja som verre enn de nazistiske lover hjemme ( !)”

 

Imidlertid kommer Castberg i samme bok med en noe annen versjon i relasjon til forholdet mellom ”Elverumsfullmakten” og konstitusjonell nødrett i et dagboknotat datert 18.2.1945:

 

”Wright var forøvrig sterkt opptatt også av at den såkalte «Elverumsfullmakt» overhodet ikke var vedtatt. Nettopp om den hadde jeg en kort, men noe skarp replikkveksel med Hambro i et møte hos justisministeren, hvor jeg var innkalt sammen med komitéen til forberedelse av stortingsvalgene. Han vil ikke være med på at den fullmakt han foreslo (og muligens fikk vedtatt) var et utslag av konstitusjonell nødrett og ga regjeringen myndighet utover de vanlige myndighetsgrenser.”

 

Wright er stortingsmann Carl P. Wright som omtales nærmere I kap. 2.7.

 

Imidlertid synes det helt klart at Hambro så sent som i slutten av februar 1945 mente at ”Elverumsfullmakten” ikke skulle overskride bestemmelsene i grunnlovens § 17. Hambro er altså konsekvent og står på det han avslutningsvis slo fast i den korte seansen om ”Elverumsfullmakten på Elverumsmøtet 9.april 1940, og som er så sentralt at det gjengis ennå en gang:

 

”.....Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet.”

 

Hambro lot ”Elverumsfullmakten” renne ut i sanden.

 

Spørsmålet om sammenhengen mellom ”Elverumsfullmakten” og  konstitusjonell nødrett drøftes i et eget kap. 3.1.

 

Hambro om tillitsvotumet til regjeringen Nygaardsvold

Etter det første stortingsmøtet på Hamar 9. april 1940 hadde regjeringen Nygaardsvold innlevert sin avskjedssøknad til kongen. I det andre storingsmøtet på Hamar 9. april sørget  Hambro etter konferanse med kongen for at regjeringen fikk et tillitsvotum for å fortsette. Han uttalte bl.a. følgende på Hamar:

”Det er umulig at landet har svevende regjeringsforhold i dette øieblikk. Vi kan alle forstå og anerkjenne at Regjeringen finner det lojalt overfor Konge og Storting å stille sine plasser til disposisjon, men vi er av den oppfatning, vi som har drøftet det - hvilket også er Hans Majestets oppfatning - at så meget svever i luften i dette øieblikk at vi ikke kan risikere at også regjeringsspørsmålet blir svevende i luften.”

 

På mange måter må det være riktig å se på de tre storingsmøtene 9.4.1940 under ett. Det kan neppe herske noen tvil om at Londonregjeringen brukte Stortingets tillitsvotum fra det andre stortingsmøtet på Hamar og koblet dette opp i mot ”Elverumsfullmakten”, når regjeringen bl.a. skulle begrunne sine grunnlovsbrytende straffeanordninger. I denne sammenheng er det  interessant å se nærmere på hva Hambro skreiv om bakgrunnen og betydningen av dette tillitsvotum fra det andre Hamarmøtet  i sin bok ”Historisk supplement” fra 1947 på s. 101.

”Men det kan neppe sies å være helt historisk korrekt når Regjeringen under sitt ophold i London stadig lot anvende og selv anvendte det uttrykk at den hadde fått et enstemmig tillidsvotum av Stortinget. I Norge kunde meget få den gang være vidende om at dette uttrykk lå på siden av sandheten. Der blev skapt et falsk inntrykk som blev misbrukt partipolitisk til å skape en glorie som var uhistorisk. - På den annen side var det umulig for nogen som var utenfor Norge, å protestere mot denne falske forestilling som styrket Regjeringens anseelse utadtil. - Hvad man enn tyder inn i de ord som blev uttalt fra presidentplassen den 9. april 1940 -- nogen ubetinget tíllid gir de ikke uttrykk for, snarere en uuttalt beklagelse over at forholdene ikke tillot en hel rekonstruksjon av Regjeringen.”

 

Det Hambro formodentlig ønsker å si er at han 9. april 1940 mente Stortinget ikke har noen annen mulighet enn å la regjeringen Nygaarsvold fortsette til tross for den bedrøvelige situasjon landet var kommet i. Han har rett i at dette er noe annet enn et ubetinget enstemmig tillitsvotum. Det er slett ikke noen blankofullmakt for regjeringen til å bryte med konstitusjonens maktfordelingsprinisipp og overta alle Stortingets funksjoner. Hambro følte seg altså ut i fra situasjonen tvunget til å velge mellom ”to onder” og han valgte da å sørge for at regjeringen i det andre Hamarmøtet  fikk Stortingets tillit til å forsette og ivareta regjeringens funksjoner. Dette  fordi alternativet ville være et fullstendig uforutsigbart kaos hvor ”...også regjeringsspørsmålet blir svevende i luften”.

 

Den holdningen til regjeringen Nygaardsvold, Hambro hadde 9.april 1940, som han gir uttrykk for i sin bok   ”Historisk supplement” fra 1947 på s. 101, kan langt på veg også bidra til å forklare hvorfor Hambro ikke stod hardere på under Elverumsmøtet for å få vedtatt den ”Elverumsfullmakten” han foreslo.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 2.6

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren