Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.6 Hvordan tolket Stortinget Hambros fullmaktsforslag  9. april 1940?

 

Juristene på Stortinget sov neppe

I denne sammenheng kan det sterkt hevdes at det er svært lite troverdig at Stortinget på Elverum fullt og helt har ment å avgi hele sin myndighet og alle sine arbeidsoppgaver til regjeringen på ubestemt tid. Det satt flere jurister enn Stray på stortinget i 1940. I alle fall disse må ha skjønt at en generalfullmakt fra Stortinget til regjeringen ville være hårreisende i strid med rikets konstitusjon ved at mange av grunnlovens paragrafer ville måtte settes ut av kraft. I tillegg ville en slik overføring av myndighet vært klart i strid med grunnlovens maktfordelingsprinsipp.

 

 Dersom meningen hadde vært å vedta en generalfullmakt, slik Londonregjeringen senere oppfattet den og brukte den, må en kunne forvente at det hadde blitt mye diskusjon om dette på Elverumsmøtet. Denne mulige diskusjonen i relasjon til konstitusjonen og  grunnlovsbestemmelsene ble åpenbart kvalt etter Førres spørsmål om hjemmel, ved at både Stray og Hambro bekreftet at fullmakten ikke var tenkt å gå ut over de eksisterende, men begrensede fullmaktene i grunnlovens § 17. Etter Hambros bekreftelse av at fullmakten var begrenset til bestemmelsene i grunnlovens § 17, gikk han så i samme innlegg direkte over til å snakke om noe helt annet , om utpeking av ”...særlige tillitsmenn som Regjeringen kan innkalle til drøftelser uten at det hele storting blir innkalt”. Etter dette var Elverumsfullmakten ikke lenger noe diskusjonstema på Elverumsmøtet.

 

Det er selvfølgelig mulig å spekulere i hva som ville ha skjedd dersom Hambro hadde lagt sitt siste forslag til Elverumsfullmakt fram til votering i Stortinget uten noen samtidig presisering at fullmakten kun var en stadfesting av  grunnlovens § 17 og uten noen tidsbegrensing. Hambro har nok rett i at det da ville blitt en diskusjon om hjemmel og sikkert også om utstrekning, konstitusjonelle konsekvenser og tidshorisont, jevnfør hans uttalelse til Undersøkelseskommisjonen av 1945 i relasjon til Førres protest.

 

Det er høyst tvilsomt om et flertall i Stortingen ville gått med på en tydelig ubegrenset generalfullmakt med en konstitusjonsbrytende overføring av all myndighet fra den lovgivende til det utøvende makt slik Londonregjeringen etter hvert kom til å tolke ”Elverumsfullmakten”. En ubegrenset fullmakt ville i realiteten ha krevd en grunnlovsendring. Alternativt kunne Stortinget ha vedtatt en ny lov med henvisning til ”konstitusjonell nødrett”. En lovbehandling ville likevel om den også ikke skulle bryte med grunnloven, måtte vært behandlet i både Odels- og Lagting med minst 3 dager imellom. Igjen måtte det vært vist til ”konstitusjonell nødrett” dersom en slik fullmaktslov var blitt vedtatt av et samlet Storting i et og samme møte. Ingen ting av dette skjedde. Som tidligere nevnt er det også svært slite sannsynlig at Stortinget 9. april 1940 hadde blitt enig om en slik ubegrenset fullmaktslov med henvisning til ”konstitusjonell nødrett”

 

Likevel har ”Elverumsfullmakten”, uten at den ble realitetsdiskutert eller vedtatt av Stortinget, av ”the establishment” blitt akseptert i sin mest  konstitusjonsbrytende og utvidede betydning: Elverumsfullmakten overførte hele Stortingets myndighetsområde til regjeringen ved konstitusjonell nødrett. Forsvaret av og for ”Elverumsfullmakten drøftes nærmere  i kap. 2.8 til kap.2.11.

 

Odelstingspresident Neri Valen

I et innlegg i avisen ”Varden” 9.12.1947 skrev odelstingspresident (i 1940)Neri Valen følgende:

”Framlegget frå president Hambro med fullmakt til regjeringa blei ikkje vedteki av Stortinget i Elverum. Men det er ingen tvil om at dersom det var blitt votering, ville framlegget ha blitt samrøystes vedteki. At det ikkje blei votering kan vera eit uheld, men heng helst saman med at Stortinget såg det slik som president Hambro sa: «Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger som Regjeringen har i den tid stortinget ikke er samlet.» Det var således uturvande å gjere eit slikt vedtak. Og dersom vedtaket skulle ha hatt rettsverknad, måtte det ha vori gjort i heilt andre formar enn eit vanleg Stortingsvedtak.”

 

Det er all grunn til å anta at Valen har rett i at et enstemmig Storting på Elverum om kvelden 9. april 1940 ville ha godkjent en fullmakt til regjeringen hvor det i fullmakten var innbakt eller underforstått en begrensning i samsvar med grunnlovens § 17. Men som tidligere nevnt var det ”uturvande” for grunnlovens § 17 gjaldt uansett.

 

”Naiv forvirring og høystemt patos”

Ut i fra en helhetlig tolking av hva som ble sagt på de 3 stortingsmøtene 9.april 1940 er det nærliggende å tolke stemningen i Stortinget dit hen at representantene og også regjeringen Nygaardsvold var innstilt på snarest mulig å komme fram til en forhandlingsløsning med okkupantene i samsvar med den ”danske løsningen” fordi dette ville spare befolkningen for store lidelser.

 

Neri Valen bekjentgjør også denne tolkningen i sin ovennevnte avisartikkel i ”Varden” 9.12.1947. I etterpåklokskapens navn er det lett å slå fast at den norske befolkningen og Norge som nasjon ville vært spart for mye lidelse og ødeleggelse om vi etter invasjonen 9. april hadde fått en ”dansk løsning”. Det ville da ikke blitt noen krigshandlinger på norsk jord  i 1940 med 853 norske falne, mange flere sårede og tysk bombing og ødeleggelse av flere norske byer og tettsteder, og i tillegg ikke flere tyske falne og sårede. Det som formodentlig i praksis satte stopper for denne løsningen var åpenbart Quislings ”statskupp” 9. april hvor han utnevnte seg selv til statsminister. Kongens berømte første ”nei” 10 april 1940 til en forhandlingsløsning med tyskerne må ses i denne sammenheng.

 

De to stortingsmøtene på Hamar og det på Elverum 9. april må fortolkes under ett som en helhet. Eivind Otto Hjelle beskiver i en leksikal artikkel i Norsk krigshistorisk leksikon på s. 82 stemningen under de tre stortingsmøtene treffende som en  ”.... blanding av naiv forvirring og høystemt patos ved meldingen om den tyske fremmarsj.” 

 

Det kan neppe være tvil om at de fleste stortingsrepresentantene på Elverum ønsket en forhandlingsløsning med tyskerne, men at de så for seg at regjeringen kanskje midlertidig måtte ta opphold i Sverige. At regjeringen i stedet valgte å fortsette krigen mot tyskerne i to måneder til, for så å flykte hals over hode til England, når krigen var fullstendig tapt, var det neppe mulig for noen å se for seg.

 

De tre stortingsmøtene 4.3.1940 handlet i hovedsak om disse tre forhold:

 

· Informasjon om den vanskelige militære situasjon og reaksjoner på den.

· Avklaring av regjeringens stilling. Etter det første stortingsmøtet på Hamar, søkte regjeringen Nygaardsvold avskjed, men fikk tillitsvotum av Stortinget på det andre stortingsmøtet på Hamar til å fortsette.

· Mulighetene for å få en forhandlingsløsning med tyskerne. Det synes som både Stortinget og regjeringen var innstilt på få forhandle seg til en ”dansk” løsning, men dette strandet på tyskernes krav om at Quisling måtte få en framtredende posisjon ved en slik løsning.

 

Den lille korte sekvensen på stortingsmøtene 9. april 1940 om det som senere er kalt ”Elverumsfullmakten” hadde egentlig ingen konstitusjonell betydning eller relevans siden fullmakten ikke ble vedtatt, og slett ikke i lovs form.

 

Lenke til neste kapittel 2.7

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren