Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.7 ”Elverumsfullmakten” blir til i London

 

Regjeringen refererte ikke til ”Elverumsfullmakten” før den var i London

Følgende er et sitat fra statsminister Nygaardsvolds uttalelse i statsråd 7. juni 1940 i bispegården i Tromsø slik uttalelsen framgår i punkt V i den offisielle statsrådsprotokollen fra 7.juni 1940:

 

”Statsministeren uttalte følgende:

”Etter tyskernes overfall paa Norge den 9. april besluttet Stortinget i møte paa Hamar samme dag at Norges selvstendighet og frihet skulle forsvares. Stortingspresident Hambro uttalte ved Stortingsmøtets avslutning paa Elverum samme dag at det er av den største betydning aa opprettholde den lovlige norske regjeringsmakt, selv om denne skal maatte utøves fra et sted utenfor landets grenser. Kongen, kronprinsen og regjeringen maa ikke falle i fiendens hender. Det ble ikke fra noe hold reist noen innvending mot denne uttalelse, som derfor er aa betrakte som uttrykk for Stortingets oppfatning.

Kampen mot fienden har vært ført i samsvar med Stortingets vedtak. ”

 

Så går Nygaardsvold over til å snakke om støtten fra allierte vestmaktene og konstateringen av at disse nå trekker seg ut av Norge med den følge at den militære situasjonen for de gjenværende norske styrkene er håpløs. Hele Nygaardsvolds uttalelse er gjengitt i kap. 4.3.

 

Nygaardsvold viser i sitatet ovenfor fra  i punkt V i den offisielle statsrådsprotokollen fra 7. juni 1940  til stortingsmøte på Hamar 7. april 1940 uten å presisere hvilket møte. Etter at Nygaardsvold etter første stortingsmøte på Hamar hadde innlevert sin avskjedssøknad til kongen, fikk regjeringen tillitsvotum fra Stortinget i det andre Hamarmøtet som startet kl 18.30. Noen andre egentlige vedtak ble ikke gjort på noen av Hamarmøtene, så formodentlig er det dette tillitsvotum Nygaardsvold har hatt i tankene.

Det interessante med sitatet ovenfor  i denne sammenheng er imidlertid at Nygaardsvold ikke gir noen referanse til  ”Elverumsfullmakten” i sin statsrådtale 7. juni 1940. Han snakker om aa opprettholde den lovlige norske regjeringsmakt”, ikke om at regjeringen har overtatt Stortingets lovgivende myndighetsområde, når han referer til de vedtak Stortinget gjorde på Hamar og Hambros uttalelse på Elverum 9. april. I stedet referer han til hva Hambro sa ved stortingsmøtets avslutning på Elverum. Det må etter all sannsynlighet være følgende uttalelse fra Hambro gjengitt på s. 753 i det stenografiske referat:

«Hvis det skulle vise seg at det er umulig for denne regjering, som er landets lovlige regjering, å komme i den kontakt hvori den skulle komme med makthaverne i øyeblikket, har den åpen den ad- gang å bevare Regjeringen og derigjennom det internasjonale symbol på Norges uavhengighet og selvstendighet, den eneste regjering som har en internasjonal bemyndigelse og fullmakt til å opptre, selv om den sitter i et fremmed land»

 

Det er ganske stor forskjell i fra å uspesifikt  ”å opptre” som regjering, og til å opptre både med regjeringens og Stortingets makt og myndighet. Det er det samme Hambrositatet Undersøkelseskommisjonen av 1945  i Bind I viser til når de skal forsvare Londonregjeringens utstrakte lovgivningsvirksomhet i form av anordninger gitt ved kongelig resolusjon, se  kap. 2.11. Heller ikke dette utsagnet med en innebygget fullmakt for regjeringen til å opptre om den sitter i utlandet ble det stemt over eller erklært for bifalt. Som tidligere nevnt i kap. 2.6,  ønsket de fleste stortingsrepresentantene på Elverum en forhandlingsløsning med tyskerne, men at de så for seg at regjeringen kanskje midlertidig måtte ta opphold i Sverige. Det er i denne sammenheng en må se Hambros uttalelse om regjeringens adgang til å opptre som regjering fra utlandet.

 

Det er også verd å merke seg at i proklamasjonen til det norske folk fra kongen og regjeringen, som ble godkjent i statsråd 7.6.1940 og kringkastet over Tromsø radio 9.4.1940, nevnes eller refereres heller ikke til noe til ”Elverumsfullmakten. Proklamasjonen er gjengitt i sin helhet i kap. 4.5.

Ved gjennomgang av statsrådsprotokollene etter 9. april 1940 viser det seg at første gang en kongelig resolusjon er begrunnet med formuleringen  ”Stortingets beslutning av 9. april 1940” var i statsråd 18. mai. Dette var i relasjon til Norges Brannkasse. Videre er denne formuleringen eller tilsvarende formulering med samme innhold brukt ved kongelige resolusjoner av  21. mai i relasjon til Norges vassdrag og elektrisitetsverk og 26. juli om Norges banks representantskap. Alle disse sakene kan også med litt velvilje sies å komme inn under hjemmelen i grunnlovens § 17.

 

Først i statsråd 25.okt. 1940 bruker regjeringen i relasjon til en kongelig resolusjon formuleringen. ” I henhold til Stortingets fullmakt av 9. april 1940og 15 nov. 1940 kommer standardformuleringen på plass: ”med hjemmel i Grunnlovens § 17 og Stortingets vedtak på Elverum 9. april 1940”.

 

Cand. jur. Og senere programdirektør i NRK, Eivind Otto Hjelle, skreiv følgende i en kronikk i Dagbladet 8.4.1960:

 

”Hvis det er riktig som professor Skodvin skriver - med følge av lektor Mardal - at ”Elverums-fullmakten ble grunnlaget for regjeringens myndighet under hele krigen.” måtte man vente at regjeringen selv hadde henvist til dette ”stortingsvedtaket” i sine offisielle proklamasjoner i krigens første tid. Det er slett ikke tilfellet. Regjeringen henviser derimot til Stortingets enstemmige tillitserklæring. I en kunngjøring fra regjeringen, vedtatt i statsråd hos Kongen 17. april 140 heter det:

 

”Norge har i denne stund bare én regjering, den som Kongen har utnevnt og som Stortinget enstemmig har bedt om å bli sittende””

 

Kunngjøringen  av 17. april er gjengitt i ”Ny Norsk kvitbok” (1945) utgitt av Utenriksdepartementet i London. Hjelle viser i sin kronikk også til den erklæring som er inntatt i Ny norsk kvitbok (1945) om ” Forhandlingene med Tyskland” som er datert 14.4.1940 og ”Gjennomsett og utfylt 27. april”. Her nevnes ”Elverumsfullmakten ikke, men  det vises til Stortingets tillitserklæring på det andre Hamarmøtet på side 5 i kvitboka:

 

”Stortinget møttes på Hamar samme dag og fikk der beskjed om alt som hadde gått fore seg. Regjeringen meddelte samtidig at den stilte sine plasser til Stortingets og Kongens rådighet; men Stortinget vedtok enstemmig å anmode om at Regjeringen skulle bli stående.”

 

Hjelle viser i sin artikkel også til Kongens og regjeringens proklamasjon til det norske folk datert 7.6.1940, se kap. 4.5 og Kongens ”andre nei” datert 3.7.1940 inntatt i ”Ny norsk kvitbok” (1945) på side 26 flg. Heller ikke Kongen viser her til ”Elverumsfullmakten”.

 

Elverumsfullmakten blir til

I et innlegg i avisen ”Varden” 9.12.1947 (dårlig, men lesbar kopi) redegjør Neri Valen, som var odelstingspresident i 1940, for hvorfor ”Elverumsfullmakten” av taktiske hensyn og som en forhandlingsbløff, ble brakt inn i ”Riksrådsforhandlingene” i 1940 med tyskerne.:

”Fyrste gongen det blei tale om denne spesielle fullmakta frå Stortinget til riksstyret under riksrådsforhandlingane, var den 16. juni om kvelden.”

....

”Med vilje gjorde ein ovanfor tyskarane eit nummer av spørsmålet, for ved å godkjenne at fullmakta fell burt, å vinne føremuner i kongespørsmålet.”

.....
”Fyrst etter riksrådsforhandlingane 17. juni, med avsnittet om Elverumsfullmakta var blitt kjent i London, blir det i regjeringsfråsegna av 24. juni propagandert med den fullmakt som Stortinget ga riksstyret på Elverum”

 

Valen henviser her åpenbart til radiotalen Nygaardsvold holdt fra London 24.6.1940, se nedenfor. Londonregjeringen ble altså først oppmerksom på ”Elverumsfullmakten” og verdien av den etter at den var brakt inn som et forhandlingskort under riksrådsforhandlingene. Riksrådsforhandlingene er omtalt i kap. 9.

 

I samsvar med det som her tidligere er hevdet klargjør Valen videre i sin avisartikkel:

 

 ”Frå fyrst av blei fullmakta ikkje nytta i propagandaen. Ho er såleis ikkje nemnt av riksstyret ved proklamasjonane her i landet. Heller ikkje i oppropet den 7. juni  frå Tromsø er nemnt noko om fullmakta....”

 

 Valen er imidlertid ikke skeptisk til at ”Riksstyret”, altså Londonregjeringa brukte ”Elverumsfullmakten” i sin propaganda. Det er nok riktig at det særlig overfor de allierte, som Norge ikke hadde noen allianseavtale med av under 2. verdenskrig, og overfor andre eksilregjeringer  hadde ”Elverumsfullmakten” stor propagandaverdi. Problemet var bare at Londonregjeringa ikke så ”Elverumsfullmaktens” begrensning i samsvar med grunnlovens § 17.

 

Professor Wilhelm Keilhaus ”Elverumsfullmakt”

I sin bok Historieforfalskning og rettsskandale fra 1958 kommer prost A. E. Hedem  med følgende opplysninger om ”Elverumsfullmaktens” tilblivelse:

 

”Professor Wilhelm Keilhau var blant de privilegerte som fikk følge regjeringen til England. Han var blitt oppmerksom på at fullmakten ikke var tatt inn i det nr. av ”Norsk Lovtidend” som regjeringen lot utkomme på Tromsø, og også på at det ikke en gang var tilføyet dette nr. da det i august måned i korrektur ble utdelt til regjeringens embetsmenn i London. Han fant det derfor på sin plass å gjøre justisministeren oppmerksom på saken og hr. Wold tør derved være blitt klar over hvilken nytte fullmakten kunne få for regjeringen under dens eksistens og virke i London, ikke minst i forholdet til utenlandske makter. Hr. Keilhau fikk derfor i oppdrag å komme med den nødvendige formulering. Uten å ha noe autentisk dokument å holde seg til utarbeidet han sammen med en departementsmann en gjengivelse, og i den form ble da Elverumsfullmakten kunngjort og lagt til grunn for regjeringsfunksjonen i London.”

 

Etter Keilhaus inngripen ble Elverumsfullmakten først gjengitt i ”Norsk Lovtidend” i London i utgaven av 15.8.1940. Her står fullmakten feilaktig gjengitt som er stortingsvedtak, men her er ingen opplysninger om godkjenning av Kongen i statsråd. Det er kanskje ikke så rart siden ”Elverumsfullmakten” ikke ble behandlet i statsråd, men det burde den absolutt vært. ”Elverumsfullmakten” ble i praksis anvendt som om den var en lov. Lover skal etter grunnlovens § 78 godkjennes av Kongen. Det var kanskje ikke så enkelt for Londonregjeringen å legge en lov, som ikke var vedtatt i Stortinget, og i tillegge var klart i strid med grunnloven, fram for Kongen til godkjenning. Det er forståelig at regjeringen ikke blandet inn Kongen i denne sammenheng.

 

Ajourført pr 25. april 1945 utgav det norske justisdepartementet i London i en samling av provisoriske anordninger, kongelige resolusjoner m.v. gitt under under 2. verdenskrig. Samlingen innledes slik:

Elverumsfullmakten.jpg

I Frede Cappelens lille bok ”Norske problemer, utgitt i Stockholm i 1944 gjengir han på s. 9 et sitat av ”Elverumsfullmakten” slik den er gjengitt i  ”Norsk Lovtidend, 1ste og 2nen avdeling, utgitt i London 15 august 1940”.

 ”Stortinget besluttet da enstemmig å gi regjeringen fullmakt til »å gjøre de vedtak som er påkrevet for å vareta rikets interesser, inntil stortinget — efter samråd mellem regjeringen og presidentskapet — kan bli sammenkalt på ny».”

 

Ovennevnte ”print screen” kopi  fra justisdepartementets samling fra 1945 er altså innholdsmessig identisk med den oppføring av” Elverumsfullmakten” som  det norske justisdepartementet i London utgav 15.8.1940 i Norsk Lovtidend med Keilhaus formulering.

 

Kommentar til Keilhaus versjon

Denne noe forenklede versjonen av ”Elverumsfullmakten” avviker ikke uvesentlig fra den 2. versjonen Hambro ga på Elverumsmøtet 9. april 1940, og som statsminister Nygaardsvold korrekt gjenga innledningsvis i sin beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Forskjellen består i at versjonen i Norsk Lovtidend ikke har noen begrensninger på hvilke vedtak som er nødvendig for å vareta rikets interesser.   Hambros versjon 2 har den begrensning at regjeringen kan ”....treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.”

 Ved Londonregjeringens bruk av lovgivende og bevilgende myndighet var det altså i følge Hambros versjon 2 av ”Elverumsfullmakten” et krav om at avgjørelsene måtte være ”...påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid”. Det synes ganske klart at Londonregjeringen forholdt seg til Keilhaus og  Norsk lovtidens altomfattende fullmakt og ikke til Hambros begrensninger i hans versjon 2.

Eksempelvis må det være svært vanskelig å begrunne at det var nødvendig av Londonregneringen å innføre nye straffeanordninger og nye rettergangsregler som  ”... som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.” jevnfør kommentaren til Hambros 2. fullmaktsforslag i kap. 2.1 og professor Skeies uttalelser gjengitt i kap. 2.4. Straffeanordningenes eventuelle forebygging av selvtekt kommenteres i kap. 13.8. 

Nygaardsvold har oppdaget Elverumsfullmakten

I ”Ny Norsk Kvitbok” er gjengitt den talen statsminister Nygaardsvold holdt i BBC 24. juni 1940.  Kjell Fjørtoft skriver om talen i sin bok ”På feil side” (1991) på side 190-191:

Før talen skrives ferdig, har professor Wilhelm Keilhau, som var til stede under Stortingets møte på Elverum 9. april, forsøkt å rekonstruere det som skjedde der. Ingen i London har noen kopi av stortingspresident C. I. Hambros forslag fra den gang. Han er nå allerede langt ute i Atlanterhavet på vei til USA. Heller ikke har Keilhau noe stenografisk referat fra møtet på Elverum, Men han filer og filer og filer. Og kommer til slutt frem til formuleringer som dekker det viktigste av innholder i Hambros forslag fra den gang.

 Situasjonen er i tillegg utrolig delikat fordi tyskerne forlanger at Stortinget skal trekke tilbake en fullmakt som i virkeligheten ikke eksisterer. Og regjeringen kan uansett ikke gå ut offentlig med sannheten. For da kan det bli brukt mot regjeringen at den ikke har noen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget.

 

I talen til statsminister Nygaardsvold er det et romslig innslag omkring stortingspresident Hambros forslag. Og det er sannelig ikke snaut i forhold til virkeligheten:

 

«Regjeringen fikk på Stortingets møte på Hamar og siden på Elverum den 9. april 1940 den mest utstrakte fullmakt som noen parlamentarisk regjering i Norge noensinne har fått.

 

Jeg refererer Stortingets vedtak etter det tilgjengelige, referat.

 

«Stortinget gir Regjeringen den mest utstrakte fullmakt til å treffe de avgjørelser og bestemmelser som er påkrevd av hensyn til varetagelsen av Rikets interesser inntil Stortinget etter konferanse mellom Regjeringen og Stortingets presidentskap igjen kan innkalles til nytt møte.»»”

 

Dette er første gang fullmakten er brukt i propagandaen fra Londonregjeringen. I Nygaardsvolds radioversjon av ”Elverumsfullmakten” er det også uspesifikt ”Rikets interesser” som skal ivaretas, i stedet for den mer innskrenkende betydningen som ligger i Hambros andre fullmaktsforslag:   ”....treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.”

 

Ved at ”Elverumsfullmakten” av Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene med tyskerne ble påstått å foreligge, og ved Keilhaus etterfølgende inngripen, ble også regjeringen i London etter hvert oppmerksom på både ”Elverumsfullmaktens” propagandaverdi og som maktmiddel til fullt og helt å overta Stortingets lovgivende og bevilgende myndighet. Standardformuleringen ”med hjemmel i Grunnlovens § 17 og Stortingets vedtak på Elverum 9. april 1940ble etter hvert tatt i bruk ved en rekke kongelige resolusjoner under 2. verdenskrig. Regjeringen ønsket selvfølgelig å ha størst mulig handlefrihet. Ved en utvidet tolking av ”Elverumsfullmakten”  kunne den overta Stortingets hele og fulle myndighetsområde. Derfor ble det viktig for Londonregjeringen å forme, tolke og bruke ”Elverumsfullmakten” mest mulig utvidende med overføring av all makt og myndighet fra Stortinget til regjeringen.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 2.8

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren