Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.8 Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet kun på Elverumsfullmakten

 

”Elverumsfullmakten” og kun ”Elverumsfullmakten”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ovenfor er gjengitt en faksimile av første side i statsminister Johan Nygaardsvolds beretning, datert 1.2.1946, om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Beretningen foreligger som særtrykk, men er også første del i Bind II til Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin rapport hvor også departementenes meldinger er tatt inn.

 

Londonregjeringens statsminister Nygaardsvold var klokkeklar i relasjon til ”Elverumsfullmaktens” eksistens og store betydning. Nygaardsvold begrunnet Londonregjeringens bevilgende og lovgivende myndighet i flere stortingsmøter kun med Elverumsfullmakten, og ikke minst i hans ovennevnte beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. I Nygaardsvolds bretningen er ”nødrett” ikke nevnt med et eneste ord, jevnfør kap. 3.1. I følge Nygaardsvold var det kun Elverumsfullmakten som var bærebjelken og grunnlaget for hele Londonregjeringens virksomhet innenfor Stortingets konstitusjonelle virksomhetsområde.

 

Stortingen trådte sammen første gang etter frigjøringen 14.6.1945. Nygaardsvold bekreftet ”Elverumsfullmakten” som et avgjørende grunnlag for regjeringens arbeid med følgende uttalelse i stortingsmøtet som ble avholdt 16. juni 1945:

 

” Siste gang jeg møtte Stortinget var jo på Elverum, hvor Regjeringen fikk den bekjente Elverumsfullmakt, en fullmakt som tross alt ble stående ved makt i hele 5 år, og det er denne fullmakt som har vært grunnlaget for Regjeringens arbeid i disse år.”

 

Nygaardsvold siteres fra møte i Stortinget 28.2.1946: ”Det er ganske klart, forekommer det meg, at hvis Regjeringen Nygaardsvold ikke hadde noen fullmakt fra Stortinget, men allikevel grep inn i den bevilgende og lovgivende myndighets myndighetsområde, så må den bli å anse på en meget skarpere måte enn den ellers ville blitt, for dens forhold. Den har dermed gjort seg skyldig i et konstitusjonelt overgrep.”

Og videre fra samme innlegg i Stortinget:

”Nødretten var ikke nok”

Stortingsrepresentant Carl P. Wright beretter

I et brev av 28.1.1960 til Franklin Knudsen offentliggjort i utdrag i ”Folk og Land” 14.10.1961 kommer stortingsrepresentant Carl P. Wright med følgende interessante opplysninger om hvordan Londonregjeringen med Nygaardsvold i spissen forholdt seg til ”Elverumsfullmakten”:

 

”I London hadde jeg en dag en samtale med daværende justisminister, nu høyesterettsjustitiarius, Terje Wold, og jeg påpekte det helt feilaktige i at Regjeringen i sine provisoriske anordninger henviste til Elverumsfullmakten og den og den paragraf i grunnloven. Jeg sa ham at Elverumsfullmakten aldri var blitt votert over, og følgelig hverken vedtatt eller forkastet. Han stusset svært over mine opplysninger, og trakk riktigheten i tvil. Det kunne han selvfølgelig gjerne gjøre. Men hva jeg aldri har forstått, er at han ikke straks sendte et referat av  mine uttalelser til stortings presidenten (Hambro) som da oppholdt seg i Amerika Da hadde kanskje denne sak på et tidlig tidspunkt blitt oppklart.”

 

Og videre i brevet til Knudsen :

 

”Under min samtale med Terje Wold i London fremholdt jeg meget sterkt at en regjerings adgang til å utstede provisoriske anordninger i den tid stortinget ikke er samlet, er hjemlet i grunnloven, og bestemmelsene der er fullstendig nok grunnlag for Regjeringen til å gi provisoriske anordninger. Man behøver ikke henvise til noen særfullmakter i den forbindelse, og selvfølgelig ikke til en fullmakt som ikke eksisterer.”

 

”Sommeren 1940 forstod jeg av et svar som Kongen ga Stortingets presidentskap i anledning et av de mange forslag i forbindelse med riksrettsforhandlingene, at Regjeringen umulig kunne ha det stenografiske referat av Stortingets forhandlinger på Elverum. Jeg henvendte meg straks til revisjonssjefen i Stortinget og fikk opplyst at samtlige stenografblokker ikke var blitt skrevet av. Jeg fikk de øyebikkelig skrevet av og tok flere avskifter av referatene. De ble forresten skrevet av din gamle kjenning Buster Lund på Grand Hotell i Oslo. Jeg hadde kalt ham inn til meg i den anledning. En av avskriftene fikk jeg sendt over til Regjeringen i London. Da jeg selv kom dit i mars måned 1942, skrev jeg et lengre brev til Hambro og fortalte dette. Han svarte meg  at han kjente til det, men beklaget seg sterkt over at hans gjentatte anmodninger til statsminister Nygaardsvold om å få sendt referatet over til seg, ikke var imøtekommet, og ba meg om å få tak i det. Jeg henvendte meg da til Nygaardsvold og ba om å få referatet utlevert. Dette nektet han til å begynne med, men måtte på mitt spørsmål om han virkelig ville nekte meg å få se det jeg hadde fått oversendt til regjeringen, imøtekomme min anmodning på betingelse av at jeg ikke viste det til noen.  Jeg fikk straks tatt et fotostatkopi av referatet og sendt det til Hambro. Hambro er forresten fullt klar over at hans fremsatte forslag til en fullmakt aldri er blitt votert over.”

 

Ut i fra sammenhengen er det åpenbart i første setning i sitatet rett ovenfor  at Wright må ha ment ”riksrådsforhandlingene” og ikke ”riksrettsforhandlingene”. Riksrådsforhandlingene er nøye omtalt og vurdert i Undersøkelseskommisjonen av 1945 her og i vedlegg 9 til bind I.

 

 

Lenke til neste kapittel 2.9

Nyg 3.jpg

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren