Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

2.9 Høyesteretts godkjenning av Elverumsfullmakten

 

Prejudikatet

Det ”offisielle Norge” med de fleste ledende politikere, jurister og historikere har i etterkrigstiden tatt utgangspunkt i at Elverumsfullmakten må anses å være gjeldende i relasjon til Londonregjeringens virksomhet under 2. verdenskrig, jenvfør kap. 2.1.  De kan bare vise til Høyesterett.

Både Stortingets protokollkomité i Innst. O IV B- 1946 (Innstilling fra protokollkomitéen angående regjeringsprotokollenes gjennomgåelse for tidsrommet 12 juni til 31 desember 1945) og professor Johs. Andenæs i ”Det vanskelige oppgjøret” fra s. 113  viser også til Høyesteretts kjennelse av 9.8.1945 i Haalandsaken (se Rt-1945-13) når de hevder at ”Elverumsfullmakten” var reell og gjeldende. Haalandsaken var den første landssviksaken som Høyesterett behandlet i 1945. Haaland var NS- medlem, frontkjemper og torturist i statspolitiet. Han ble endelig dømt til døden ved en kjennelse i Høyesterett 9.8.1945 som stadfestet en dødsdom i lagmannstetten.  Haaland skutt senere i 1945. Et mindretall i Høyesterett stemte for 20 års fengsel i stedet for dødsstraff, men det framkom ingen innvendinger i mot konklusjonen vedrørende Londonregjeringens anordningsmyndighet. I dommen mot Haaland ble det slått fast et svært viktig prejudikat om at Londonregjeringens anordningsvirksomhet ut over bestemmelsene i grunnlovens § 17 var legale, og alle anordningene ble derved gjeldende som lover. Førstevoterende  dommer Næss skriver om dette i kjennelsen av 9.8.1945 følgende hvor han også viser til en kjennelse i Høyesterett i samme sak av 6.8.1945:

Med hensyn til spørsmålet i sin alminnelighet om den konstitusjonelle adgang for Kongen til i okkupasjonstiden å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold kan jeg henvise til hva førstvoterende har uttalt under den votering som ligger til grunn for Høyesteretts beslutning av 6 august d. å. om rettens sammensetning, jfr. provisorisk anordning av 26 januar 1945 om midlertidig unntak fra loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Førstvoterende, dommer Schjelderup, uttalte her bl.a.:

«Jeg finner det litet tvilsomt at selve den situasjon som ble skapt for vårt land ved det tyske overfall den 9 april 1940 måtte gi den utøvende makt en vid adgang til fra den nevnte dag å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold. Uten en slik myndighet ville Kongen - den eneste av våre lovlige statsorganer som, fordi han ikke befant seg i okkupert område, fortsatt hadde sin fulle handlefrihet - vært avskåret fra å kunne vareta landets interesser, bl.a. ved tiltak som i normale tider i første rekke tilligger Stortinget. Denne ekstraordinære myndighet måtte Kongen ha for å kunne lede Norges deltagelse i krigen og forberede frigjøringen.

De tiltak på lovgivningens felt som det etter 9 april 1940 har vært nødvendig for Kongen å kunne treffe, ligger visstnok i stor utstrekning utenfor rammen av Grunnlovens § 17. Derimot kan den av selve situasjonen i 1940 skapte tvingende nødvendighet for ekstraordinære konstitusjonelle beføyelser sies å ha en nærliggende parallell i lovgrunnen for den ved § 17 hjemlede myndighet.

Hva angår Stortingets vedtak av 9 april 1940, viser forskjellige uttalelser under debatten på Elverumsmøtet, at det til dels, særlig i begynnelsen, gjorde seg gjeldende en noe uklar oppfatning av Grunnlovens § 17 og dens nødvendighet som hjemmel for fullmakten. Men også den helt riktige og avgjørende oppfatning kom til uttrykk: at det var en helt ekstraordinær og av grunnlovgiverne uforutsett situasjon - Norges okkupasjon av fiender under krig - som innebar all den hjemmel som trengtes. Dette framgår også klart av det forslag som Stortingets president framsatte: «Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.» Forslaget må anses vedtatt av Stortinget.

Jeg mener etter dette at Kongen fra 9 april 1940 har hatt adgang til å treffe de av krigen og krigsforholdene betingede tiltak for å verge landets frihet og selvstendighet og for øvrig på enhver måte å verne eller vareta norske interesser, deriblant også å forberede gjennomføringen av det rettsoppgjør som måtte komme når krigen en gang var slutt. Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre. Å gå nærmere inn på hvor langt denne Kongens lovgivende myndighet i krigsårene strekker seg, finner jeg ved denne anledning ikke nødvendig.»”

Høyesterett reddet Londonregjeringen

En kan ut i fra sitatet ovenfor trekke den slutning at Høyesterett toner betydningen av ”Elverumsfullmakten” noe ned .”Konstitusjonell nødrett” trekkes i praksis som hovedbegrunnelse for Londonregjeringens anordningsvirksomhet, selv om begrepet ”konstitusjonell nødrett” ikke nevnes eksplisitt av Høyesterett. Men det kan ikke være noen tvil om at det er den konstitusjonelle nødretten det henvises til ved setningen:

 

”Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.”

 

Det grepet Høyesterett her tok med å vise til ”konstitusjonell nødrett” var nok medvirkende til at regjeringen Nygaardsvold slapp å bli stilt for riksrett i relasjon til de grunnlovsbruddene som anordningsvirksomheten ut over grunnlovens §17 medførte. Jevnfør Nygaardsvold sine uttalelser fra stortingsmøtet 28.2.1946 hvor han bl.a. hevdet at ”Nødretten var ikke nok”, se forrige kap. 2.8. Faktum var at det var ”Elverumsfullmakten” som ikke var nok. Den var kun en myte. Siden Høyesterett i praksis sa at ”konstitusjonell nødrett” er nok for å legalisere Londonregjeringens utvidede anordningsvirksomhet, så var alt greit i denne sammenhengen. Spørsmålet om bruken av ”konstitusjonell nødrett” i denne sammenhengen drøftes i kap.3.

 

 

Lenke til neste kapittel 2.10

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren