Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Oppsummerende kommentarer om ”Elverumsfullmakten”

1. Vedtatt eller ikke?: Det kan ikke være noen tvil om at ”Elverumsfullmakten” på stortingsmøtet på Elverum 9.april 1940 ikke ble framsatt skriftlig, og den ble ikke stemt over. Det ble på møtet ikke på noen måte uttalt av stortingspresident Hambro eller noen andre representanter at fullmakten var bifalt eller vedtatt.  Likevel synes fortsatt den offisielle norske holdningen nå være at ”Elverumsfullmakten” i praksis var vedtatt av stortinget 9. april 1940 og derfor gyldig. Det er fra offisielt norsk hold argumentert med at en ikke må hefte seg med formaliteter, og at det i situasjonen på Elverumsmøtet var nok at forslaget til fullmakt var uttalt for at forslaget må anses vedtatt. En slik argumentasjon kan ikke tillegges noen vekt når det handler om et grunnleggende konstitusjonelt maktfordelingsvedtak. Argumentet om at det kom ingen innsigelser  mot fullmaktsforslaget, er ikke etterrettelig. Det ses da heit bort i fra Førres oppklarende spørsmål om hjemmel som i praksis fungerte som en alvorlig innsigelse og protest. Dialogen etter Førres innvendingsspørsmål kan vanskelig tolkes på annen måte enn at det ble slått fast at fullmaktsforslaget ikke skulle medføre eller hjemle  brudd på grunnloven og forfatningen.   Likeledes er det faktum at det ikke ble satt fram forslag til andre alternative fullmakter, et  alt for tynt argument til at en kan hevde at den konstitusjonsbrytende fullmakten likevel ble vedtatt uten noen form for formelt vedtak. 

2. Fullmaktens utstrekning: Protokollkomiteen i Stortinget (1946) sitt argument om  at Elverumsfullmakten ville vært uten betydning om den begrenses til grunnlovens § 17, og at fullmakten derved må oppfattes som en generalfullmakt, er bare aktuelt dersom fullmakten faktisk ble vedtatt. Det som skjedde på Elverumsmøtet var egentlig en oppklaringsrunde. Ut i fra det som ble klarlagt på Elverumsmøtet, endte det opp med at også forslagsstiller Hambro tydelig innså at ”Elverumsfullmakten” ikke kunne strekke seg ut over bestemmelsene i grunnlovens § 17.  Ut i fra det stenografiske referat fra Elverumsmøtet er det klart at Hambro valgte selv å la sitt forslag renne ut i sanden etter at forholdet til grunnloven var brakt på bane. Den naturlige tolking av stortingsrepresentant og jurist Strays sitt svar på Førres spørsmål om hjemmel er  også at en fullmakt må forholde seg til grunnloven og konstitusjonen. Ut i fra det juristen Getz sa i relasjon til Elverumsfullmakten, er det vanskelig å tolke om han virkelig ga sin tilslutning til grunnlovs- og forfatningsbrudd. Selv om Getz (mot formodning) var villig til å gi en konstitusjonsbrytende fullmakt, er det ikke noe som tyder på at Stortinget faktisk ville det. Getz kom med en kommentar og i alle fall ikke med noe forslag.

3. Brudd med konstitusjonen.” Elverumsfullmakten” i den vide tolking av ordlyden er åpenbart i strid med en rekker grunnlovsbestemmelser. Konstitusjonell nødrett som begrunnelse for grunnlovsbruddene var ikke nevnt på Elverumsmøtet, og er heller ikke nevnt med et ord i statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Dette argumentet om konstitusjonell nødrett  har kommet til etter krigen, altså en etterrasjonalisering. En må kunne forvente at i alle fall noen av juristene i stortingsforsamlingen på Elverum hadde reagert, hvis det var blitt gjort klart at fullmakten ville være et gedigent forfatningsbrudd i klar strid med flere paragrafer i grunnloven.

4. Hva mente Hambro med sitt fullmaktsforslag? I tidligere avsnitt er det påvist at Hambro bevisst valgte ikke å foreta noen avstemning om sitt fullmaktsforslag eller å erklære det for bifalt. Likeledes er det påvist at Hambro i ettertid i flere sammenhenger mente Londonregjeringen gikk for langt bl.a. i sin lovgivningsvirksomhet. Johs. Andenæs har formodentlig rett i at Hambro i utgangspunktet  synets noe i villrede om hvor langt grunnloven tillot regjeringen å opptre på Stortingets vegne når Stortinget ikke er samlet, jevnfør grunnlovens § 17. Imidlertid ut fra hva både Stray og Hambro sa etter Førres spørsmål om hjemmel for fullmakten, må deres uttalelser tolkes slik at  noe forfatningsbrudd ikke var aktuelt. Det finnes heller ikke noen god begrunnelse for å hevde at Getz  mente at grunnloven og forfatningen måtte brytes på bakgrunn av den ene setningen som er nevnt i det stenografiske referatet. Dersom Getz (Mot formodning) virkelig var villig til å bryte forfatningens regler om maktfordeling må en forvente at han hadde sagt det, jevnfør punkt 3 overnfor.

5. Tidsaspektet: ”Elverumsfullmakten” ble først oppdaget av regjeringen Nygaardsvold etter at Administrasjonsrådet brukte den påståtte fullmakten som en forhandlingsbløff overfor tyskerne ved riksrådsforhandlingene sommeren 1940, se punkt 6. Ordlyden i fullmaktsforslaget Hambro uttalte var jo isolert sett glimrende for en regjering som ønsket mest mulig makt. Londonregjeringen grep derfor denne gaven begjærlig.

6. Elverumsfullmakten og riksrådsforhandlingene: Det er riktig, som nevnt i punkt 5 ovenfor, at Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene i 1940 overfor den tyske forhandlingsmotparten hevdet at Elverumsfullmakten eksisterte. Stortingsrepresentant Neri Valen, som i egenskap av odelstingspresident var med på riksrådsforhandlingene, har klargjort at Elverumsfullmakten ble brakt inn i forhandlingene, som et forhandlingskort, selv om presidentene visste dette var en bløff  fordi de visste at fullmaktsforslaget ikke var vedtatt. Selvfølgelig var det omkostningsfritt for stortingspresidentene ved forhandlingene med tyskerne å gi bort det som ikke var reelt.

7. Den offisielle etterkrigsholdningens sannsynlige forklaring: At Londonregjeringen i sin propaganda brukte ”Elverumsfullmakten” for alt den var verd under sitt utenlandsopphold, er forståelig ut fra regjeringens behov for mest mulig handlingsfrihet og for å styrke sin legalitet overfor vertsnasjonen og vertsnasjonens allierte. Den psykologiske og politiske situasjonen i Norge etter 2. verdenskrig  var slik at den store majoriteten i folket ropte på hevn og straff overfor ”landssvikerne”.  Det er alltid seierherrene eller de som er på samme side som seierherrene som skriver historien etter en krig. Statsminister Nygaardsvolds uttalelser i Stortinget og hans offisielle beretning til Stortinget om Londonregjeringens virksomhet,  hvor han klart presiserer ”Elverumsfullmakten” som den viktigste og den grunnleggende forutsetning for Londonregjeringens virksomhet, var klar tale. Med det psykologiske klima som var tilstede i Norge i 1945/46 ville det vært politisk selvmord å slå beina under ”Elverumsfullmakten” og Londonregjeringens landssvikeranordninger. Den nye samlingsregjeringen Gerhardsen, høyesterett, Stortingets protokollkomité og resten av det ”offisielle Norge” var i  en ”bordet fanger” situasjon siden ”Elverumsfullmakten” under 2. verdenskrig og like etterpå var blitt flagget så høyt av Londonregjeringen.  

8. Høyesteretts kjennelse av 6.8.1945 om at Elverumsfullmakten var vedtatt og derved også et grunnlag for at Londonregjeringens anordninger var gyldige lover, er et faktum. Konklusjonene i punkt 1 til 7 ovenfor tilsier at Høyesterett tok feil. Professor Frede Castberg og formodentlig professor Jon Skeie var enig i dette, men professor Johs. Andenæs er enig med Høyesterett. I den sammenheng kan nevnes at Andenæs som høyesterettsdommer var med og dømte nordmenn som landssvikere etter Londonregjeringens landssvikanordninger. Bordet fanger også for Andenæs. Dernest kan det anføres at det var klart uheldig at denne kjennelsen om ”Elverumsfullmaktens” status kom i en så spesiell sak hvor tiltalte var både NS- medlem, frontkjemper og beviselig en sadistisk torturist. At dette var uheldig mener også Andenæs. En kan også merke seg at Høyesterett synes å tone ned betydningen av ”Elverumsfullmakten” til fordel for ”konstitusjonell nødrett” når Londonregjeringens anordninger aksepteres som  gjeldende norsk lov. Kanskje skjønte medlemmene av Høyesterett at Elverumsfullmakten ikke sto særlig sterkt, og et nytt moment, den konstitusjonelle nødrett” ble brakt på banen som en etterrasjonalisering. Imidlertid kunne heller ikke medlemmene av Høyesterett sommeren 1945 unngå å føle opinionspresset. En underkjenning av ”Elverumsfullmakten” ville vært en formidabel politisk skandale. Hva som hadde skjedd dersom Høyesterett ikke hadde gitt etter for det politiske presset og folkeopinionen, men hadde ivaretatt sin integritet og underkjent ”Elverumsfullmakten” må bare bli gjenstand for spekulasjoner som det ikke fører noen veg å gå nærmere inn på.

9. Elverumsfullmaktens betydning tones ned. Etter hvert som fler og fler fikk tilgang på det stenografiske referat fra stortingsmøtet på Elverum i 1940 hvor det så tydelig kommer fram at Elverumsfullmakten hverken ble vedtatt eller bifalt, og at Hambro lot forslaget avgå en stille død, ble det nødvendig å finne et annet  og nytt argument for gyldigheten til Londonregjeringens anordninger. Løsningen ble ”konstitusjonell nødrett” som statsminister Nygaardsvold utrolig nok, som tidligere nevnt, ikke nevner med et ord i hans beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Det spørs om Nygaardsvold sommeren 1945 ville vært helt ening med Eivind Otto Hjelles leksikale opplysning om at påstanden om at fullmakten var eksilregjeringen Nygaardsvolds eneste rettslige grunnlag bygger  på en myte. Høyesterett i Haalandsaken, Stortingets protokollkomite (1946) og Undersøkelseskommisjonen av 1945 må tolkes dit hen at de mener Londonregjeringens anordningsvirksomhet uansett kan forsvares ut i fra ”konstitusjonell nødrett”.

10. Hvem har lov til å mene noe? De siterte utdragene fra Christensen og Molands bok ”Myter om krigen i Norge 1940-1945” vitner om en ikke så liten arroganse. Det er kanskje ikke uten grunn at forfatterne tar så lett på Elverumsfullmakten. Mellomkrigstidens største norske ekspert på straffeloven av 1902, Jusprofessor Jon Skeie som mente Elverumsfullmakten ikke ble vedtatt, slås  i hartkorn med den gemene NS- hop. Har ikke herrene Christensen og Moland fått med seg at professor Jon Skeie aldri var medlem av NS eller utsatt for landssvikanklage? Det var heller ikke hans pårørende, slektninger eller venner. Professor Frede Castberg var heller ikke noen nazist slev om han hevdet offentlig at ”Elverumsfullmakten” ikke ble vedtatt på Elverumsmøtet. En gjennomgang av historisk materiale i relasjon til et så omskrevet kapittel i den norske historien som ”Elverumsfullmakten” må nødvendigvis bli et klipp- og lim prosjekt, men her på nettsidene er rikelig med kildehenvisninger der hvor slike finnes på internett. Etter at internett har gjort sitt inntog i de norske hjem er det faktisk mulig for hvem som helst å gå til de viktigste kildene og prøve å danne seg et historisk bilde i en større sammenheng av hva som har skjedd og hva som er riktig og hva som er gal historietolking. Det er bare å klikke i veg og lese. Ingen bør bli veldig forunderet om den aksepterte ”sannheten” i relasjon til ...Elverumsfullmakten, kapitulasjonsavtalen, spørsmålet om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland, motstandskampens legitimitet, London-regjeringens lovgivning, grunnlaget for rettsoppgjøret, selve rettsoppgjøret og ikke minst partiets såkalte bufferrolle mellom okkupanten og de okkuperte” om 20 eller 50 år ser svært annerledes ut en den ”sannheten” Christensen og Moland så arrogant forfekter.

 

 

Lenke til innholdsfortegnelsen i kapittel 2

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren