Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

15.1 Synderne som ikke angret

 

De politisk dømte synderne angret ikke

Jan Christensen og Arnfinn Moland skriver i boka ”Myter om krigen i Norge” (2011) på side 74:

 

”Under landssvikoppgjøret etter krigen ble ca. 4 000 personer dømt for angiveri eller for å ha arbeidet for Gestapo og andre deler av det tyske sikkerhetspolitiet.”

 

Det å ha arbeidet for Gestapo eller andre deler av det tyske sikkerhetspolitiet betød ikke nødvendigvis at man hadde deltatt i tortur. Vanlig kontorpersonell i de nevnte organisasjonene ble også dømt. Hvor mange av de 4000 som er nevnt i Christensen og Moland sin bok som faktisk hadde drevet med aktivt angiveri eller deltatt i tortur, er derfor ikke så godt å si, kanskje halvparten eller vel så det.

 

Det framgår av kap. 14.1 at av 92805 tiltalte ble 48780 personer straffet under det norske rettsoppgjøret. 5500 fikk påtaleunnlatelse og 37150 fikk sine saker henlagt p.g.a. bevisets stilling.

 

Ut i fra det ovenstående kan en derfor slutte at et sted mellom 93 % og 96 % fikk straff for landssvik på grunn av politiske forbrytelser etter påstand om at de hadde begått forræderi på en eller annen måte i mot sitt fedreland. Sett på denne bakgrunn er det kanskje ikke så rart at erkjennelsen av skyld og anger i svært stor grad var fraværende hos de politisk dømte. De aller fleste politisk dømte mente både før og etter krigen at de hadde handlet som de gjorde fordi det overordnet sett var best for å fremme norske interesser, ikke de tyske okkupantenes interesser. Til og med blant de ca 5000 frontkjemperne som i gjennomsnitt fikk ca 4 års fengsel under rettsoppgjøret, var det ytterst få som i ettertid ville erkjenne at de hadde handlet feil ved å melde seg til krig i mot bolsjevismen.

 

De politisk dømte mente de var dømt både på et rettsgrunnlag som var grunnlovsstridig og også ugyldig av andre grunner, se kap. 13. I tillegg mente de rettsoppgjøret var dypt urettferdig bl.a. ved at de største krigsprofitørene slapp straff, se kap. 14.4 og fordi de ca 150.000 tyskerarbeiderne gikk fri mens det passive, nakne medlemskap i NS ble gjenstand for straff, se kap. 14.2.

 

Derfor var det forståelig at de politisk dømte ønsket å organisere seg for derved i fellesskap prøve å kjempe for sine fanesaker. I tillegg så de behovet for å påvirke opinionen for derved å skape et politisk grunnlag de innså var nødvendig for å oppnå den rehabilitering og oppreising de så sterkt ønsket.

.

Synderne organiserte seg

 

Sambandet for sosial oppreisning ble stiftet på et møte i Oslo 14. og 15. okt. 1949 med 90 utsendinger. Kaptein Hroar Hovden ble valgt til formann og Arne Bergsvik til sekretær. I innbydelsen til møtet het det: ”

 

”Hittil har det vært arbeidet enkeltvis og spredt i mindre grupper, og det har ikke ført fram.”

….

”Målet er å legge grunnen for en fast og objektiv organisasjon som kan fremme våre krav om en rettslig, sosial og økonomisk oppreising.

 

En programkomité la fram et enstemmig forslag til sambandets program som ble vedlagt møteprotokollen. Herfra siteres:

 

”Organisasjonen er upolitisk og åpen for alle uansett politisk oppfatning. Den er landsdekkende, og har til formål å få gjenreis medlemmenes sosiale og økonomiske stilling gjennomen revisjon av rettsoppgjøret. Dessuten søkes utvirket snarlig frigivelse av alle politiske fanger—først og fremst syke.”

….

”Organisasjonens formål søkes oppnådd ved å klarlegge for det norske folk at rettsoppgjøret både er en krenkelse av alminnelige rettsprinsipper og i strid med norsk lov og rett. Derved søkes dannet en opinion som kan bane vei for full sosial og økonomisk oppreisning.”

 

Videre inneholdt programmet forslag om å opprette et rettskontor som skulle være et konsultasjonsråd vedrørende rettsoppgjøret, og som også kunne påta seg å føre saker for domstolene. I tillegg hadde programmet forslag om et sosialkontor som kunne gi hjelp til syke og nødlidende og i tillegg utføre annet nødvendig hjelpearbeid blant dem som var rammet av rettsoppgjøret. Kilde: Skolenytt nr 20, 1949.

 

Forbundet for Sosial Oppreisning (tidligere Sambandet for Social Oppreisning) var en norsk organisasjon for tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Organisasjonen ble stiftet i 1949. Organsisajonen kan ha hatt opptil et par tusen sympatisører. I utgangspunktet var organisasjonen politisk uavhengig, men foran stortingsvalget i 1961 vendte partiet seg mot Senterpartiet. Dette kom trolig av at Senterpartiet ønsket en granskning av Det norske landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig.

Forbundet ble oppløst i 1975 og delvis erstattet av Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie. (INO).” Kilde: Wikipedia

Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie, forkortet INO, var en norsk organisasjon for tidligere medlemmer av Nasjonal Samling og andre med spesiell interesse for okkupasjonshistorien. INO ble dannet i 1975 etter at Forbundet for Sosial Oppreisning (tidligere Sambandet for Social Oppreisning) ble oppløst. I starten var bonden Knut Baardseth fra Stange formann.

INO ble nedlagt i 2003, og alt arkivmateriale, som omfattet mange tusen dokumenter, gikk til Riksarkivet og boksamlingen ble overført til Nasjonalbiblioteket. På denne måten ble materialet gjort tilgjengelig for historikere og forskere på okkupasjonshistorien. INOs økonomiske midler ble overført til Stiftelsen norsk okkupasjonshistorie (SNO) og skal gjennom denne stiftelsen brukes på uavhengig forskning på forhold rundt okkupasjonen av Norge 1940-45. Kilde: Wikipedia:

 

SNO arkivet ble etablert igjennom oppsamling av dokumenter fra 1980 tallet og fram til tidlig 2000. Det var medlemer av INO som stod for dette og systematisering ved hjelp av nøkkelord knyttet til det enkelte dokument. En av INO’s medlemer var tidlig ute i 1985 med PC og lærte seg dBase på kort tid. Registerets digitale del ble derfor etablert. 60 – 65% av arkivet fikk stikkord på denne måten. Disse da er gjenbrukt. I 2014 ble alle dokumentene OCR lest og indeksert opp. “Alt” er nå søkbart. ”

…..

 ”Hele SNO’s arkiv, betående av fem-seks hyllemeter med permer og samlingen av avisen “Folk og Land” blir nå overført til Riksarkivet. Avtalen om dette ble gjort 5. oktober 2015. Materialet er i sin helhet skannet og befinner seg her: www.sno.noKilde: SNO sin hjemmeside på internett.

 

SNO– arkivet har vært en av hovedkildene ved framstilling av dette nettstedet. Den andre hovedkilden er Nasjonalbiblotekets internettsider.

 

Synderne forsøkte å påvirke opinionen.

I kap. 13.15 er omtalt en undersøkelse, som den senere filosofiprofessor Herman Tønnessen hadde ledet, i relasjon til hvilke holdninger medlemmene av Oslo krets av norsk sakførerforening hadde i relasjon til rettsoppgjøret. Tønnesen utga i rapporten ”Holdninger til rettsoppgjøret (1945-1948) belyst ved intervjuer av 150 Oslo-jurister” (1950). Eksempelvis mente ca halvparten av respondentene at det var galt og at det ikke var rettslig grunnlag for å straffe de passive NS– medlemmene. Fra Tønnessens rapport  siteres følgende fra side 116:

”De som selv var kritisk innstilt og likte å snakke nedsettende om oppgjøret strømmet øyeblikkelig til. En del fpp av denne gruppen uttalte dessuten at de følte seg blokkert. Avisene nektet å ta inn deres meningsytringer hvis de hadde brodd mot rettsoppgjøret eller forsvarte tidligere NS– medlemmer. Det var således god grunn for dem til å glede seg over enhver leilighet til å komme med uttalelser som angikk vurderinger av rettsoppgjøret. Det viste seg at denne gruppen av fpp som nesten utelukkende hadde fungert som forsvarere.” (”fpp” er forkortelse for ”forsøkspersoner”, bestemt og ubestemt flertall.)

Hans Fredrik Dahl og Øysten Sørensen skriver i boka ”Et rettferdig oppgjør. Rettsoppgjøret i Norge etter 1945” (2004) på side 98:

”Pressen refererte mange landssviksaker, men la sjelden vekt på å gjengi tiltaltes syn—avisreferentene var som andre så fiendtlig istemt overfor nazistene at reportasjene fra retten sjelden gir et riktig bilde av hva tiltalte selv sa.”

De dømte hadde i praksis medieforbud. De slapp ikke til med sine synspunkter verken i aviser, i kringkastingen eller i de etablerte forlagene. I en slik situasjon var det forståelig at ”Sambandet for sosial oppreising” så det som sin oppgave å nå ut til opinionen med sitt budskap. Fra programutkastet siteres igjen:

”Derved søkes dannet en opinion som kan bane vei for full sosial og økonomisk oppreisning.”

Siden de dømte hadde et generelt medieforbud i de etablerte media, måtte de lage nye media. I praksis ville det si å gi ut sine skrifter på eget forlag og dekke alle omkostninger ved det selv, samt å utgi en avis.

 Folk og Land var en norsk, politisk avis som inneholdt kommentarer og artikler om Norge under andre verdenskrig og rettsoppgjøret etter krigen med forsvar for det tidligere partiet Nasjonal Samling (NS). Folk og Land begynte så smått etter initiativ fra den pensjonerte læreren Nils Vikdal i Kristiansund i 1947 under navnet Skolenytt, men ble omdøpt til 8. Mai året etter. 1952 skiftet bladet navn til Folk og Land og fikk redaksjon i Oslo. Bladet ble gitt ut av det NS-vennlige Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie. Siste utgave kom ut i februar 2003. Deretter ble Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) lagt ned og alt testamentert til Stiftelsen norsk Okkupasjonshistorie (SNO).” Kilde: Wikipedia:

De fleste nummer av ”8. mai” og ”Folk og Land” er tilgjengelig på nettsidene til Stiftelsen norsk okkupasjonshistorie.

 

Oppreising til synderne som ikke angret?

De nevnte interesseorganisasjonene som arbeidet for ”en rettslig, sosial og økonomisk oppreising” for de dømte, nådde ingen av sine mål. Hva framtida vil bringe vet ingen. I beste fall kan kanskje i det minste de passive NS– medlemmene en gang få en slags oppreising. De aller fleste er døde nå, men for deres etterkommere vil det kunne ha en symbolsk verdi. Forhåpentligvis kan dette nettstedet yte et lite bidrag til at en slik oppreising en gang i framtida kan bli realisert.

 

Selv om de dømte og deres interesseorganisasjoner aldri fikk den oppreising de arbeidet for, var innsatsen på en måte kanskje likevel ikke helt nyttesløs. Det er uomtvistelig at landssvikdommene for de samme ”forbrytelsene” ble mildere etter hvert som rettsoppgjøret skred fram i tid. Straffer ble nedsatt og et eget benådningsutvalg ble stablet på beina. Dette er nærmere beskrevet i kap. 14.5 om etterkrigslovgivning og amnesti.

 

SNO sin store database, som de ikke angrende synderne bygget opp,  er en viktig kilde til informasjon om landssvikoppgjørets mange fasetter. På sikt kan  den lette tilgjengeligheten til dette materialet på internett kanskje også medvirke til at de ikke angrende synderne en gang i framtida kan få en slags oppreising.

 

Vedlegg med forsvar av synderne

I et vedlegg til dette kapitlet er gitt en oversikt  over bøker og ”skrifter” som alle er lenket til fullversjonen på Nasjonalbibliotekets nettsted. Flertallet av de opplistede bøkene eller  skriftene ble utgitt av de landssvikdømte ikke angrende synderne i årene etter krigen for å forsvare at de ikke var syndere, forrædere eller kriminelle, og at de var urettmessig og urettferdig dømt. Flere av de nevnte forfatterne er ikke landssvikdømte, noen snarere tvert i mot ved at de deltok i motstandskampen. Men bøkene eller skriftene har alle et kritisk syn på rettsoppgjøret, eller tar de dømtes perspektiv.

 

Vedlegg: Et utvalg av skrifter av og om synderne

 

 

 

Lenke til neste kapittel 15.2