Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

15.2 Kommentarer til Christensen og Moland (1)

 

21 ”myter” om krigen i Norge 1940—1945

I 2011 utga journalist Jan Christensen og historiker og tidligere direktør ved ”Norsk hjemmefrontmuseum” Arnfinn Moland boka ”Myter om krigen i Norge 1940-1945”.

 

Etter at professor Johs. Andenæs i 1979 ga ut ”Det vanskelige oppgjøret”, som overordnet forsvarer at rettsoppgjøret etter krigen var både rettmessig og rettferdig, er det ikke kommet noen samlet oversikt som på en mer helhetlig måte tar for seg det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Nå kan det ikke sies at Christensen og Christensen sin bok i fra 2011 gir noen samlet oversikt over rettsoppgjøret, men i boka berøres en del spørsmål som har relevans til rettsoppgjøret, og tidskoloritten er skjøvet 32 år fram i tid i forhold til Andenæs sin bok fra 1979.  Derfor er bokas 21 myter og de 5 etterordene gjennomgått og kommentert med spesiell vekt på forhold som har relevans til landssvikoppgjøret. Problemstillinger i relasjon til den ofte framsatte påstanden om at det i Norge i 10-årene etter krigen var et toneangivende historikermiljø (også kaldt ”Skodvinskolen”) kommenteres også. Moland har formodentlig vært den mest aktive forsvarer av ”Skodvinskolens” synspunkter i norske avisspalter.

 

Mer enn halvparten av brødteksten i boka til Christensen og Moland består av polemiske kronikker og andre avisinnlegg i fra Molands hånd. Denne avispolemikken skyldes i hovedsak etterdønninger etter landssvikoppgjøret, og den er derfor et sentralt element i det som må kunne beskrives som landssvikoppgjørets etterspill.

 

De 21 ”mytene”

1. Den «offisielle» krigshistorien tok sikte på å gi Hjemmefronten hovedæren for seieren over okkupasjonsmakten!

 

I boka medgis at det selvfølgelig var de allierte stormaktene Sovjet-Unionen, Storbritannia og USA som seiret over Tyskland hvor Sojvet-Unionen dro det tyngste lasset.

 

Norske krigsdødsfall angis til  10262 nordmenn i samsvar med det som er oppgitt i kap. 10.6. En del undergrupper angis i boka, men de ca 2000 som ble drept p.g.a. alliert krigføring i Norge og allierte angrep mot norske skip nevnes eller kommenteres ikke.

 

Forfatterne hevder at rundt 4000 norske krigsseilere omkom. Det er for så vidt riktig, men dette er framstilt på en  villedende måte, som får leseren til å anta at dette utelukkende skyldes tysk krigføring, og da spesielt den tyske ubåtkrigen. Det heter i en billedtekst under en stor robåt full av folk:

 

”STORE TAPA: Tross stadig sterkere og mer avansert ubåtjakt med både krigsskip og fly omkom rundt 4000 norske krigsseilere. Noen overlevde etter uker i livbåt på opprørt hav.”

 

Jaktet de britiske og sovjetiske overflatefartøyene på sine egne ubåter som senket norske skip i kysttrafikk? Riktignok står det i brødteksten at 650 av de drepte krigsseilerne var hjemmeseilere, men det er ikke noe sted i boka nevnt at de aller fleste av disse 650 ble drept av stormaktene Storbritannia, eller Sovjet– Unionen, og noen ble sågar drept av nordmenn  på norskfinansierte motortorpedobåter under britisk kommando. Dette er villedende og uetterrettelig historieskiving.

 

I kapitlet rettes et kraftig angrep mot journalisten Kjell Fjørtoft hvor hovedkritikken synes å gå på at de forhold Fjørtoft tar opp i sine bøker om 2. verdenskrig stort sett var kjent av faghistorikerne fra før. I alle fall bidro Fjørtofts bøker til å gjøre mange forhold kjent for et bredere publikum enn det faghistorikerne hadde klart eller vært interessert i. Det gjaldt spesielt forhold som satte et kritisk lys på den norske krigsinnsatsen og rettsoppgjøret etterpå.

 

Forfatterne mer enn antyder at rettsoppgjøret var årsaken til at vi unngikk ”de lange knivers natt”, hvilket åpenbart må være feil. Risikoen for de lange knivers natt var størst i dagene etter frigjøringen 8.5.1945. Landssvikanordningen av 15.4.1944 ble holdt hemmelig til ut på sommeren 1945, og rettsoppgjøret kom først så smått i gang slutten av juli 1945, se kap. 13.8. 

 

Til sist i kapitlet er gjengitt en artikkel Moland skreiv i Dagbladet 7.4.1995.

Moland går her sterkt  rette med påstanden om at det var ”to tyver på samme marked”, at både Tyskland og Storbritannia var inne i et kappløp om først å invadere Norge. Spørsmålet om det eksisterte et slik kappløp er omstridt, men fordi spørsmålet har liten eller ingen relevans til landssvikoppgjøret er det ikke drøftet nærmere på dette nettstedet.

 

Også i Molands kronikk tilskriver han igjen uriktig at rettsoppgjøret var årsaken til at vi unngikk ”de lange knivers natt”.

 
2. De norske kommunistene ble snytt for heder, enda de var nesten alene om å drive sabotasje!

 

Kapitlet er et av de bedre i boka. Her medgis at kommunistenes motstandskamp fikk lite heder og at spesielt partisanene i Finnmark ble dårlig behandlet etter krigen.

 

Et besøk på ”Norsk hjemmefrontmuseum” gir likevel et noe skjevt bilde. Kommunistenes sabotasjevirksomhet var vel like stor som den ikke– kommunistiske under krigen, men har fått minst plass på museet. Den omtales også minst i kapitlet. For øvrig vises til kap. 14.4 og kap. 5.6 hvor sabotasjevirksomheten er noe omtalt og hvor det er flere henvisninger til bøker om emnet.

 

Til sist nevnes at følgende påstand i kapitlet synes svært tvilsom:

 

”Den fundamentale forskjell de første år av okkupasjonen i syn på hvilken karakter motstanden skulle ha, forhindret ikke at sabotasjeaksjoner ledet fra Storbritannia ble gjennomført i Norge i hele 1942, men nå etter koordinering mellom norske og britiske myndigheter i London.”

 

Hvis dette var riktig hvordan kunne da Trygve Lie i et brev til Stockholm– legasjonen av 16.2.1943 hevde at regjeringen var ukjent med Bitternsaken i fra okt. 1942 og likeledes med både Rjukan– og Telavågsaken hvor begivenhetene relativt nylig hadde funnet sted? Se kap. 10.4.


3. «Gutta på skauen» var unyttig «lekekrig»!

 

Kapitlet innledes slik:

 

”Begrepet «Gutta på skauen» oppsto sommeren 1944 da tusener av ungdommer flyktet unna innkallelser til arbeidstjeneste og en mulig militær innsats for NS og tyskerne. Ofte brukes begrepet synonymt med Milorg i sin alminnelighet, men det er ikke riktig. De fleste av ungdommene forlot etter hvert tilværelsen til skogs, fant seg arbeid hos bønder, flyktet til Sverige eller dro hjem.”

 

Med dette snarere bekrefter enn avkrefter Christensen og Moland den myten de ønsker å avlive.


4. Jødene i Norge fikk ingen hjelp da tyskerne høsten 1942 ville deportere dem til sine dødsleirer!

 

Jødeforfølgelsen har liten relevans til landssvikoppgjøret i mot nordmenn. Forfølgelsen var iscenesatt av tyskerne. Bokkapitlet kommenteres derfor ikke på annen måte enn å vise til tallenes klare tale: Jødeforfølgelsen i Norge førte til at 770 jøder døde, d.v.s. 41 % av de norske jødene. Kun 5% av de danske jødene døde som følge av forfølgelsen til tross for at tyskerne hadde samme intensjon som i Norge om å kvitte seg med jødene.


5. Norge kapitulerte fullstendig i juni 1940 og hadde dermed ingen rett til å fortsette krigshandlinger mot tyskerne!

 

De argumenter som i kapitlet framføres for at Trondheimskapitulasjonen skal og må fortolkes stikk i strid med avtalens ordlyd er alle drøftet og tilbakevist i kap. 4. Spesielt føres noen av  Magne Skodvin sine synspunkter fram slik de framkommer i ”Festskrift”, som tungtveiende og avgjørende. Noen ny gjennomgang av argumentene gjøres ikke her.

 

6. Rettsoppgjøret mot landssvikerne etter krigen var skandaløst urimelig, og skandalen er inntil nylig blitt feiet under teppet!

 

Forfatterne forsvarer selvfølgelig rettsoppgjøret, men går  ikke inn på rettsoppgjørets hovedproblematikk:

· Elverumsfullmaktens manglende vedtakelse og konstitusjonsbrytende forutsetning.

· De manglende forutseninger for anvendelse av konstitusjonell nødrett som grunnlag for Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger.

· At Trondheimskapitulasjonen avsluttet den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland med de følger det nødvendigvis må få for anvendelsen av straffelovens § 86.

· Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger hadde tilbakevirkende kraft, og var derved i strid med grunnlovens § 97 og universelle menneskerettigheter.

 

For øvrig vises til kap. 13 og kap.14 for nærmere drøfting av rettsoppgjørets gjennomgripende urettmessige og urettferdige gjennomføring.

 

En stor del av kapitlet består av et angrep på Ingeborg Hagens bok  ”Oppgjørets time” (2009) om bl.a. fangebehandlingen av dem som ble arrestert mistenkt for landssvik. Boka til Hagen inneholder den formodentlig mest omfattende og veldokumenterte beskrivelsen av den mishandlingen svært mange av de arresterte ble utsatt for, se kap. 11.1


7. Uten de norske nazistene ville den tyske okkupasjonen av Norge vært langt verre. NS spilte en bufferrolle og dempet tyskernes bruk av terror!

 

Bokas påstander i relasjon til denne ”myten” er behørig omtalt og drøftet i et eget kap. 11.3, se dette.


8. Likvideringen av angivere ble trappet unødig opp mot slutten av krigen, enda Gestapo da slakket av fordi de innså at tyskerne ville tape!

 

Forsvar av hjemmefrontens snikmord er formdentlig Molands største kjepphest. Dette kapittelet i boka er derfor blant de lengste. Her er gjengitt en kronikk Moland fikk på trykk i Aftenposten 1.3.1996 hvor han går til frontalangrep på en kronikk som dr. Inger Stridskrev hadde fått publisert i samme avis 14.2.1996.

 

Moland er ikke nådig i sine personlige angrep mot Stridsklev. Han skriver polemisk:

 

”Stoff som tidligere ville blitt lest i redaksjonen med en ørliten heving av øyenbrynene over formuleringens hjelpeløshet og påstandenes uholdbarhet, for så å bli sendt tilbake med en høflig beklagelse, kan man i dag finne på kronikkplass.”

….

”For dem som kjenner dette temaet, går tankene instinktivt til kretsen rundt organet «Folk og Land», en publikasjon for og av gamle NS-medlemmer som står på sitt.”

….

”Den som vil nærme seg fenomenet likvideringer under krigen må oppfylle to grunnleggende kriterier: a) grundig kjennskap til okkupasjonshistorien og en derav følgende forståelse av epoken og dens kilder, og b) en objektiv holdning til kildene, om ikke annet så i allefall i framstillingen av fakta. Stridsklev mangler begge.”

….

”Videre går det over stokk og stein.”

 

Osv. osv. For leserne av Molands kronikk hadde det nok vært mer interessant å få vite noe mer konkret og spesifikt om en del av de mordene hjemmefronten utførte, og da spesielt de mest omstridte:

 

· Hvem bestemte at mordet skulle utføres?

 

· Hvorfor ble mordet utført?

 

· Hvem utførte mordet?

 

· Hadde offeret andre skader enn skuddskader, og i så fall hvordan må det antas disse var framkommet?

 

· Ble faren for tyske represalier og andre tyske mottiltak vurdert før mordet, og i så fall hva inneholdt disse vurderingene og hvem foretok dem?

 

Hjemmefrontmuseets mangeårige direktør, Arnfinn Moland, kommenterer en artikkel av professor Hans Fredrik Dahl i ”Nytt norsk tidsskrift” nr 2, 1997 som også er gjengitt i ”Folk og Land” nr 7, 1997. Først et sitat i fra Dahls artikkel:

 

”Likevel er det noe ved den norske debatten som får en til å stusse. Det gjelder ikke veteranene, hvis reaksjon er vel forståelig, men den historikergenerasjon som er kommet til etter krigen, utdannet i 1960- og 70-årene. En av forskerne herfra anser for eksempel at i spørsmålet om okkupasjonstidens likvidasjoner kan man ikke legge kilder som står Nasjonal Samling nær, til grunn, Hvis en saksfremstillingsom gjenspeiler ofrenes og de pårørendes versjon er trykt i NS-avisen Folk og land etter krigen, så er dette diskvalifiserende for opplysningene i seg selv. Konsekvensen av en slik holdning til kildene må bli at for en rekke spørsmål fra norsk historie 1940-45 er det ikke legitimt å søke andre kilder eller følge andre problemstillinger enn dem domstolene la til grunn i sine kjennelser for femti år siden - en påfallende innsnevring av det man skulle tro var en yrkeshistorikers naturlige ståsted."

 

Moland erkjenner at det er han som er forskeren Dahl omtaler. Det er ikke overraskende at Moland er rykende uenig med Dahl. I sin vanlige polemiske stil får Dahl sitt pass påskrevet av Moland:

 

”Dahls påstander i Nytt Norsk Tidsskrift om bind 6 i Norge i krig og om hva jeg mener om et bestemt tema, belagt med tre kilder, viser seg altså å være totalt misvisende. Slikt skjer igjen og igjen med medieprofessoren, og det ser ut til å bli hans bane som seriøs debattant. Som leserne vil forstå, blir det derfor ytterst problematisk når nettopp han skal opptre i en såkalt perspektiverende rolle i en debatt om «Den nye krigen om krigen». Man kunne til nød tenke seg å bruke Evander Holyfield til å lage en teoretisk utlegning om voldstendenser innenfor boksesporten, men er det naturlig å gi Mike Tyson et tilsvarende oppdrag.”

 

For øvrig vises til omtalen av hjemmefrontens snikmord i kap. 12.1.


9. En liten gruppe historikere har nærmest monopolisert okkupasjonshistorien, og likvideringene holdes hemmelig! 9 barn og 29 kvinner ble myrdet, 13 av kvinnene var blitt voldtatt, og likene var blitt mishandlet!


Det opplyses at påstanden er basert på 33 artikler i ”Folk og land” i 1970-72, som  er  skrevet
av jurist Alexander Lange som Moland selvfølgelig også opplyser var ”politifullmektig i Oslo og Trondheim under krigen, samt menig SS-mann ved Leningradfronten”, og underforstått derved var totalt utroverdig.

 

I boka er gjengitt tre avisinnlegg i fra Molands hånd, et i fra 2008, et i fra 2009 og et i fra 2010. Heller ikke her gir Moland noen konkrete svar på de fem spørsmålene som er stillet i relasjon til den foregående ”myte” nr 8 om samme tema.

 

Men Moland er ikke nådig mot den som tillater seg å mene at de toneangivende norske etterkrigshistorikerne har noe ensrettede holdninger til noen sentrale stridsspørsmål i krigshistorien. Moland skriver:

 

«Det er uholdbart at flere sider ved norsk motstandskamp under krigen, inkludert likvidasjoner av landsmenn, fortsatt holdes hemmelig» skriver kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende i sin kommentarartikkel «Lyset krigsheltene våre ikke tåler» 14. oktober 2008. Det er fristende å replisere at det er uholdbart at store og viktige aviser holder seg med kulturredaktører som uten blygsel blottlegger en så fullstendig mangel på kunnskap om et felt som Landro her gjør.”

 

10. Fra høsten 1944 var alliert bombing av tyske ubåthavner i Norge unødig innsats, fordi tysk seier allerede var umuliggjort!

 

I kap. 10.5 er omtalt to tilfeller av forsøk på britisk bombing av ubåtbasen i Laksevåg. De britiske bombene  drepte 4.10.1944 tilsammen 193 sivile nordmenn, blant dem 74 barn hvorav 61 skolebarn da Holen skole nær ubåtbasen ble truffet. 29.10.1944 ble 40 norske sivile drept under bombing av Laksevåg. Ubåtbunkern fikk ikke nevneverdige skader i noen av tilfellene.

 

Dette er ikke omtalt med et ord av Christensen og Moland i relasjon til deres mortifisering av myte nr 10. I stedet framføres kun påstander om hvor viktig den allierte krigføringen mot  de tyske ubåtbasene var for å vinne krigen. I kap. 10.5. vises til at erfaring fra bombing av tilsvarende ubåtbunkere i Frankrike viste at disse bunkerne var så solid byget at bombing uansett ville gjøre liten skade. Når man først ville bombe, er det fullstendig uforståelig at man ikke klarte å gjøre dette utenom vanlig skoletid ved Holen skole.

 
11. Norske motstandsledere fikk beskjed om tid og sted for de alliertes flybombing i Norge, men varslet ikke befolkningen i det aktuelle området, slik at de kunne komme seg i sikkerhet!

 

Heller ikke her er noen henvisning til den mislykkede bombingen av Laksevåg. Forfatterne avliver ganske enkelt myte nr 11 med følgende påstand:

 

”Våre allierte varslet aldri noen motstandsbevegelse i de tyskokkuperte landene om bombing. De fryktet at lekkasje av opplysninger og flukt fra området ville utløse økt tysk beredskap.”

 

Påstanden om at Norge også var alliert med de Storbritannia er avvist i kap.10.1.

 

For øvrig vises til vitnesbyrdene i kap. 10.5 om at hjemmefronten i Bergen var forhåndsorientert om det første bombeangrepet som krevde livet til 61 uskyldige barn ved Holen skole. Medlemmer av hjemmefronten skal ha sørget for å holde egne barn borte fra skolen.


12. Etter frigjøringen ble alle «tyskertøser» skamklippet og trakassert. Noen ble til og med paradert halvnakne på Karl Johan i Oslo på 17. mai!

 

Nå er det vel ingen seriøse meningsbærere som er i nærheten av å antyde at alle ”tyskertøser” ble skamklippet og trakassert, så det er underlig av denne påstanden framstilles som en myte. Det synes å være unison enighet om at det tross alt kun var en brøkdel, som ble skamklippet eller alvorlig trakassert.

 

Det er spesielt bemerkelsesverdig av Christensen og Moland  at de i bokkapitlet om ”tyskertøsene” ikke  i det hele tatt kommenterer den myten de ønsker å avlive om at ”tyskertøsene” ble ”...paradert halvnakne på Karl Johan i Oslo på 17. mai”.

 

Utsagnet som skal mortifiseres som en myte framkommer i en billeddektst i en artikkel av Helle Aarnes publisert i Bergens Tidende 16.3.2008 om ”tyskertøsene” med overskriften ”De brøt ingen lov”. Bildet var fra Torgalmenningen i Bergen og billedteksten lød:

 

”17. MAI 1945: På Torgalmenningen marsjerer stolte motstandsmenn. Oppover Karl Johan tvinges halvveis avkledde tyskerjenter til å bære plakater med «Jeg er en tysk hore».”

 

Om det skjedde 17. mai etter en annen dag, eller på Karl Johan eller et annet sted, er vel strengt tatt uinteressant. Aarnes oppgir ingen kilde for sin påstand om de halvnakne ”tyskertøsene”. Det som lar seg dokumentere er følgende utsagn i ”Norge i krig” bind nr 8 (1987) med Magne Skodvin som hovedredaktør, på side 249 flg:

 

”Mange steder ble ”tyskertøsene” likevel fritt vilt de første frigjøringsdagene. Unge gutter førte gjerne an, ofte med store menneskemengder som begeistrede tilskuere. Jentene ble snauklipt, ble spyttet på, fikk klær revet i stykker, uten at noen grep inn. Det hendte at jenter som var tatt i forvaring, ble sluppet ut fra bilen et godt stykke fra politistasjonen. Slik måtte de gå en ydmykende spissrotgang gjennom menneskemengden.”

 

Med istykkerrevne klær må vel Christensen og Moland også innrømme at da er du halvnaken. Andre setning i myte nr 12 er ikke mortifisert. Tvert i mot går Skodvin god for at halvnakne jenter ble klippet og spyttet på foran store menneskemengder. Så får en overlate til fantasien på hvilken måte klærne ble revet i stykker.

 

Det er klart at de færreste av ”tyskertøsene” anmeldte de overgrep de ble utsatt for, og i de tilfellene det faktisk skjedde, ble straffene svart milde, om det i det hele tatt ble ilagt noen straff. De fleste skjønte nok at ubehagelighetene med å anmelde, og alt det førte med seg av nedverdigende forhør og forklaringer, hvor deres egen moral og troverdighet ville bli nærmere ettergått, ikke var verd å utsette seg for. Utsiktene til at overgriperne skulle få en straff som stod i forhold til overgrepet, var dessuten svært små.

 

I det hele tatt er det merkelig at bokens forfattere har valgt akkurat denne  såkalte ”myten” i relasjon til ”tyskertøsene”. Mistanken oppstår om at Christensen og Moland egentlig ønsker å dempe ned og ta brodden av mye av den massive kritikken, som de senere år er framført i norske media om overgrepene, som ”tyskertøsene” ble utsatt for. Det er verd å  merke seg at forfatterne uten noen nærmere dokumentasjon ikke unnlater å påstå i relasjon til overgrepene at ”… dette ble fort stanset.” Det Christensen og Moland i kapitlet ikke forteller i relasjon til overgrepene ”tyskertøsene” ble utsatt for, styrker mistanken.

 

Det som lar seg dokumentere er at representanter for hjemmefronten observerte overgrep mot ”tyskertøser” uten å gripe inn. Dette er ikke nevnt i boka. Videre er det dokumentert at norske soldater, riktignok i britisk uniform, begikk fysiske overgrep mot mange ”tyskerøser” i Finnmark. Dette nevner ikke Christensen og Moland heller noe om.

 

Interneringen av flere tusen tyskertøser nevnes slik av Christensen og Moland:

 

”Det som fortsatt er en stor skamplett, er at myndighetene internerte flere tusen kvinner som hadde fått barn med tyskere. Noen av leirene ble avviklet først i april 1946.”

 

De famøse provisoriske anordningene, en utferdiget av Londonregjeringen, og en gitt av samlingsregjeringen Gerhardsen, som var grunnlaget for den utenomrettslige fengslingen og interneringen, nevnes ikke i boka. For øvrig var det langt fra bare dem som hadde fått barn med en tysk soldat som ble internert. De var i mindretall i denne sammenhengen.

 

Den grunnlovsstridige landsforvisningen og tapet av norsk statsborgerskap til de kvinnene giftet seg med en tysk soldat, og som ble landsforvist til Tyskland, er kun nevnt i boka på denne fordekte og misvisende måten:


”Variasjonen i forholdene var stor: Alt fra en liten uskyldig flirt, og kjæresteforhold av forskjellig varighet, til de ca. 1000 kvinnene som giftet seg med og fulgte sine tyske menn tilbake til et Tyskland i ruiner.”

 

Christensen og Moland hevder altså at kun 1000 kvinner giftet seg med en tysk soldat, mens på NRKs nettsted av Torill Svaar i Brennpunktredaksjonen oppgis tallet til å være 3500, som ble landsforvist. Her er det stor uenighet.

 

Problematikken i relasjon til de kvinnene som mistet sin offentlige stilling fordi de hadde vært sammen med en tysk soldat, eller kun fordi de ble mistenkt for det, nevnes ikke i boka i det hele tatt. Heller ikke nevnes Londonregjeringens provisoriske anordning som åpnet opp for en slik vanvittig offentlig personalpolitikk.

 

Det mest positive med bokkapitlet er at forfatterne innrømmer følgende:

 

”I frigjøringsdagene ble mange av kvinnene utsatt for overgrep med seksualiserte undertoner, med klipping av håret som gjennomgående innslag.”

 

Selvfølgelig handlet det ikke bare om klipping. Seksuelle overgrep i form av krafsing og verbale seksualiserte angrep har åpenbart forekommet. Enda alvorligere seksuelle overgrep har det vært vanskeligere å bevise av grunner nevnt ovenfor, men usannsynlig er det ikke ut i fra den opphetede stemningen like etter frigjøringen. I den ovennevnte artikkelen fra Bergens Tidende skriver Aarnes:

 

”Organiserte gjenger, mange av dem unge menn fra hjemmestyrkene, river klærne av jentene. Noen jages nakne gjennom gatene, andre får håret skamklippet, også nedentil.”

 

Antallet norske ”tyskertøser” er omdiskutert. Christensen og Moland hevder at det er snakk om 40.000 til 50.000. I  masteroppgaven i historie til Terje A. Pedersen, ”Tyskerjenter i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner, 1940-1946”, (2006) hevder han at antallet må være minst 100.000.

 

For mer informasjon om den skammelige behandlingen av ”tyskertøsene” henvises til kap. 12.2, hvor det også er flere litteraturhenvisninger.


13. Norge var alene om ikke å reagere på mange varsler om at tyskerne forberedte invasjon av Norge!

 

At bokens forfattere har valgt å bruke et eget kapittel på å avlive denne myten er ”underlig”. I den relativt korte teksten i relasjon til ”myten ” er det snarere et angrep på regjeringen Nygaardsvold enn et forsvar. Her framsettes dokumentasjon på at regjeringen Nygaardsvold fikk tydelige varsler om en nært forestående tysk informasjon, men unnlot å ta adekvate grep. Spesielt nevnes at da regjeringen endelig kl ca kl 4 om natten 9.4.1940 bestemte seg for mobilisering, ble alternativet med ”stille” mobilisering pr post valgt.

 

—————

 

Gjennomgangen av ”mytene” fortsetter i kap.15.3

 

 

 

Lenke til neste kapittel 15.3