Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

15.3 Kommentarer til Christensen og Moland (2)

 

”Myte” nr 14-21

Her fortsettes gjennomgangen av de 21 ”mytene” i boka ”Myter om krigen i Norge 1940—1945.

 

14. Norsk krigshistorie handler nesten bare om sabotører med oppvekst mellom Slottet og Holmenkollen!

 

Forfatterne klargjør ikke hvor denne ”myten kommer i fra”, men kommer med mange eksempler på krigshelter som ikke kom fra Oslo vest. Greit nok, men det som likevel er et faktum er at Gunnar Sønsteby, som visstnok er oppvokst på Rjukan,  i den ”borgerlige” Oslogjengen er Norges høyest dekorerte krigshelt. Likeledes har Max Manus, også i Oslogjengen fått svært mye heder og ære. Max Manus har mer eller mindre tilsiktet fått æren for sabotasje utført av den kommunistiske Oslobaserte kommunistiske Pellegruppa.

 

Det hadde gitt mer mening om den myten som forfatterne hadde ønsket å avlive var følgende:

 

Pellegruppa fikk i decenniene etter krigen  like mye oppmerksomhet og hedersbevisninger som Oslogjengen.

 

Moland mener faktisk så er tilfelle i en ytring på NRKs nettsted publisert 17.6.2013, men i et tilsvar til Moland skriver  Morten Conradi  og Øystein Rakkenes, som er regisører av en dokumentarfilm om Pellegruppa i fra 2013 med tittel ”Det siste vitnet”, følgende på NRKs nettsted publisert 19.6.2013:

 

”Moland skriver dessuten at Pellegruppa ble likebehandlet med alle andre motstandsfolk som opererte i Norge og som ikke var en del av et militært apparat. Ingen ble dekorert for sin innsats. Dette er feil. Da det i 1946 skulle innstilles til Krigsmedaljen for dem som hadde gitt sitt liv i kampen mot nazismen, sendte Norges kommunistiske parti en liste med rundt 140 navn til Forsvarsdepartementet. Ingen, kanskje med et par unntak, ble funnet verdige. Likebehandling?

 

Også på andre områder har det vært en systematisk forskjellsbehandling mellom de frittstående og kommunistledete motstandsgruppene og de regjeringskontrollerte. Det gjelder, historieverk, filmer og lærebøker – og ikke minst hvem som søkte og som ble funnet verdige nok til å motta krigspensjon.

...

Det siste vitnet viser hvordan mektige aktører orkestrerte norsk etterkrigshistorie slik at Pelle-gruppa ble utradert fra historien. De ble avlyttet, trakassert og utsatt for yrkesforbud. Mens utvalgte Milorg-helter ble feiret og gitt gylne privilegier. Med Det siste vitnet ønsker vi debatt om alt dette. ”


15. Mange norske kvinner gjorde livsfarlig innsats i motstandskampen, men dette er nesten ikke blitt nevnt i krigslitteraturen!


Formodentlig vil de fleste som gikk på norske allmenndannende skole i ti– årene etter 2. verdenskrig være enig i følgende: De heltehistoriene vi lærte om på skolen var i all hovedsak de følgende:

 

· Gunnar Sønsteby og Max Manus sine fantastiske dynamitthåndteringer i Oslogjengen.

· Joakim Rønneberg og tungtvannssabotørenes utrolige bragder. Riktignok ble sprengingen av innsjøferja ”Hydro” hvor sabotørene drepte 14 uskyldige nordmenn, inkludert kvinner og barn stort sett forbigått i stillhet, eller ofrene ble ikke nevnt.

· Shetlands-Larsen og  hans flotte mannskap sine 52 viktige og farefulle turer over Nordsjøen.

· Jan Baalsrud sin utrolige og farlige flukt til Sverige.

· De fantastiske grenselosene som reddet så mange motstandsfolk og jøder.

· Lingekarenes heltemodige innsats i raidene mot norskekysten.

· Jens Chr. Hauge og Milorgmennenes viktige funksjon ved en antatt nødvendig militær frigjøring av Norge.

· Paal Berg sin dyktige ledelse av hjemmefronten.

· Eivind Berggrav sin modige og flotte kamp for kirkens frie stilling under okkupasjonen.

 

Paal Berg og Eivind Berggrav sine roller under riksrådsforhandlingene ble forbigått i stillhet.

 

Det handlet om menn, menn, og atter menn.

 

Det er fint at Christensen og Moland trekker fram og viser at i nyere norsk krigslitteratur er også kvinnenes motstandskamp noe beskrevet. Egentlig var det på høy tid at kvinnene også fikk adekvat oppmerksomhet. Men forestillingen om at mennene gjorde den største, viktigste, mest spektakulære og mest farefulle innsatsen i kampen mot de tyske okkupantene sitter nok dypt i det norske folk.

 

16. Norges Hjemmefrontmuseum er ikke like raus mot alle forfattere, hverken når det gjelder økonomisk støtte eller adgang til arkivene!


3 ansatte ved hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, Ivar Kraglund og Frode Færøy, skrev i 2008 en artikkel som tilsvar til kritikk i kjølvannet av suksessen for Max Manus-filmen som er gjengitt i bokkapitlet. Det heter i artikkelen:

 

”Skytset som enkelte historikere, journalister og skribenter har rettet mot NHM, er ikke bare unyansert og feilaktig, men representerer også en grov nedvurdering av museets samarbeidspartnere.”

 

Kritikken er følgelig kommet i fra flere hold, og kanskje er det slik at det i denne sammenheng også er slik at ”ingen røyk uten ild”.

 

Men de ansatte med direktør Moland i spissen avviser all kritikk. Spørsmålet av hvor upartisk ledelsen med hjemmefrontmuseet er ved bistand og hjelp til dem som ber om slik hjelp er for så vidt viktig i relasjon til eventuell forskning som våger å stille spørsmål ved rettsoppgjørets rettmessighet og rettferdighet.

 

Museet åpnet i 1970, og det heter i artikkelen:

 

”Siden den gang har 3,2 millioner sett utstillingen, som er nøktern, saklig og så langt unna heroisering som det er mulig å komme.”

 

Til det er å anføre at Hjemmefrontmuseet på Akesrshus festning har utstilt en fotokopi i dårlig kvalitet av den håndskrevne kladden, som også feilaktig i mange sammenhenger framstilles som den offisielle ”Elverumsfullmakten”. I en tekstplakat like ved hevdes det at ”Elverumsfullmakten” ble vedtatt på Elverumsmøtet. I den sammenheng må det minnes om at de juridiske nestorene, professorene Frede Castberg og Jon Skeie begge hevder at den såkalte ”Elverumsfullmakten” ikke ble vedtatt på Stortingsmøtet på Elverum. For så vidt trenger man ikke være professor for å skjønne det. Det er bare å lese det stenografiske referatet i fra Elverumsmøtet.

 

Hvor nøytral, saklig og nøktern er museet så?

 

Se for øvrig kap. 2 hvor spørsmål i relasjon til ”Elverumsfullmaktens” eventuelle eksistens er drøftet utførlig.

 

Kari Helgesen hadde i ”Historisk tidsskrift, 1990, en artikkel om ”Tyskertøser” hvor følgende siteres fra side 290:

 

”Både som politifolk og som ordensvakter spilte Hjemmestyrkene således en aktiv rolle i jakten på «tyskertøsene». Av den grunn har jeg gått gjennom en del papirer fra Hjemmestyrke (HS)-arkiver. Dette materialet har imidlertid ikke direkte tilknytning til «mine» kvinner. Arkivet etter Hjemmestyrkene i Møre og Romsdal befinner seg i Norges Hjemmefrontmuseum. Ved henvendelse dit har jeg fått opplyst at det i arkivet ikke finnes noen opplysninger om aksjoner mot «tyskertøser». Både politiets egne protokoller, fengselsprotokollen og avisene bekrefter at HS i høy grad deltok i aksjoner mot «tyskertøsene», også i Møre og Romsdal. Når det nå ikke finnes dokumentasjon på dette i HS sitt eget arkiv, må man tro at det er blitt fjernet. I de HS-arkiver fra Trøndelagsfylkene som jeg har hatt tilgang til, er det rikelig med slike dokumenter.”

 

Nå sier Helgesen ikke direkte hvem som har fjernet materialet i fra hjemmefrontens arkiv i fra Møre– og Romsdal som befinner seg på hjemmefrontmuseet, men hvis man er villig til å lese litt mellom linjene…...

 

17. Det var flere nordmenn som kjempet for tysk seier, enn nordmenn som kjempet for alliert seier!

 

Følgende siteres i fra myte nr 17:

 

”Den norske utefrontens militære styrke ble 1. januar 1945 beregnet til ca 25.000 mann”

 

Hvordan forfatterne har kommet fram til dette tallet opplyses ikke, men det synes klart at de norske politiavdelingene på 15.000 mann (som andre kilder oppgir til 13.000mann) må regnes med. Politiavdelingene deltok naturlig nok ikke i regulære krigshandlinger eller noe som kan sammenliknes med det. Skottlandsbrigaden deltok aldri i regulære krigshandlinger, men i noen grad deltok frivillige spesialsoldater i fra Hæren i krigshandlinger. Mest kjent er at soldater fra ”Kompani Linge deltok i de britiske raidene på norskekysten.  I boka ”Historien om Skottlandsbrigaden 1940-1945” (1997) skriver H. F. Zeiner Gundersen på side 9:

 

”Alt i alt var ikke utestyrkene særlig store. Brigaden, som nok utgjorde en stor del, var for eksempel neppe noen gang på mer enn 4.000 mann, selv om man nok hjemme i Norge antok at tallene var større.”

 

Forfatterne skriver at den norske utefrontens militære styrker var fordelt med 6584 nordmenn i Marinen  og 2.584 i Luftvåpenet, til sammen 8.168 norske soldater som frivillige i de britiske styrkene. I kap. 10.6. oppgis at 1.123 norske militære ble drept i utlandet, men her er formodentlig også medregnet ulykker under trening og tallene er uskire, jevnfør kap. 10.6.  Grovt sett kan neppe mer enn ca 10.000 nordmenn teoretisk ha hatt mulighet til å delta i aktive krigshandlinger på alliert side. Det er følgelig en andel av disse soldatene i den norske militære utestyrken som kan ha deltatt i aktive krigshandlinger, men hvor mange skriver Christensen og Moland ikke noe om. På den annen side er det grunn til å anta at de aller fleste av de ca 5000 nordmenn, som forfatterne oppgir kom i fronttjeneste på tysk side har deltatt i aktive og til dels harde og gjentatte krigshandlinger.

 

Igjen en merkelig ”myte” som skal avlives. Hvis man først skal sammenlikne, må man sammenlikne like for like. Spørsmålet blir da hvor mange nordmenn av de ca 10.000 teoretisk mulige som etter den norske kapitulasjonen 10.6.1940 likevel deltok som frivillige i aktive krigshandlinger for å sikre og fremme de allierte stormaktenes seier. Moland og Christensen prøver ikke en gang å anslå noe antall for dette. I så måte har de absolutt ikke avlivet myte nr 17.  Det har ikke vært mulig å finne valide tall for dette hos andre krigshistorikere. Det nærmeste man kommer er hva professor Hans Fredrik Dahl skreiv i en artikkel i Dagbladet 7.5.1995:

 

”Bortsett fra utseilerne, frontkjemperne og en ganske liten kontingent av London-soldater  - en tredels promille av befolkningen eller så - hadde ingen nordmenn opplevd ”krig” i den egentlige mening av ordet: ikke vært mobilisert, ikke stått under kommando, ikke vært tvunget til å gi opp sine sivile goder under trussel fra krigsrettens barske lov.”

 

Dahl tar nok her ganske kraftig i. En tredels promille av den norske befolkningen var ca 1000 personer, men hvis Dahl har en femtedels rett, er myte nr 17 ikke avlivet, men bekreftet.

 

Hensikten  fra forfatterne for å sette fram myte nr 17 kommer tydelig fram i teksten i det tilhørende kapitlet. Størstedelen av teksten handler om å framsette en slags dokumentasjon for at de norske frontkjempene deltok i krigsforbrytelser på østfronten. Det som er klart, er at de mest omfangsrike og hardeste krigshandlingene under 2. verdenskrig fant sted på østfronten med rikelig mon av bestialitet og krigsforbrytelser på begge sider. Således er det sannsynlig at norske frontkjempere er blitt beordret til å delta i dette. Imidlertid er det (kanskje forståelig nok) få eller ingen tidligere frontkjempere som har villet innrømme personlig deltakelse i krigsforbrytelser. Noen vanntette bevis for norske frontkjemperes deltakelse i krigsforbrytelser på østfronten legger heller ikke Christensen og Moland fram.

 

Igjen må det slås fast at Christensen og Moland bare er opptatt av å henge ut den ene siden for krigsforbrytelser. Men dette forekom så definitivt på begge sider i krigen. Se kap. 10.7 som drøfter folkerettsbrudd og krigsforbrytelser både på alliert og tysk side og kap. 14.3 om frontkjemperne.


18. Det var ofte tilfeldigheter som avgjorde om norske ungdommer havnet som frivillige SS-soldater, eller om de kom med i motstandskampen mot okkupasjonsmakten!

 

Hovedhensikten med å framsette denne myten kommer klart fram. Det er ikke å avlive myten, men å få anledning til å gjengi Molands lange bokanmeldelse av Sven T. Arnebergs bok ”Tragedien i Karelen. Norske skijegere i den finske Fortsettelseskrigen 1941-1944” (1993).

 

Nå er det ingen overraskelse at Moland ikke har noen forståelse for frontkjemperne og deres motiver for å sette sine liv på spill. Heller ikke at han i motsetning til Arnberg ikke ser en parallell mellom de 150.000 norske tyskerarbeiderne som ytte en formidabel bistand til fienden med å bygge ”Festung Norwegen” og frontkjemperne.  I begge tifeller handlet det om å styrke fiendens krigsevne, bare med den forskjellen at frontkjemperne satte sine egne liv på spill. Hvor mange norske liv som hadde gått tapt om tyskerne i Norge hadde valgt å forsvare seg og ”Festung Norwegen” hadde fått vist sin styrke i krig, det vet ingen. Men  at flere norske liv enn det samlede antall frontkjempere da hadde gått med, er vel rimelig sikkert.

 

Ellers er det den vanlige kritikken fra Moland av dem som har andre meninger enn Moland for å sitere et utvalg av hans karakteristikker av bokatil Arnberg: ” lite nytt”, ”utvannede klisjéer”, ”rotete preg”, ”forterpede munnhell,” og kraftsatsen: ”Det er for å si det uakademisk, sprøyt!”

 

Kanskje lar Moland seg hisse slik opp fordi Arnberg i sitt forord tillater seg å røre ved et for Moland ekstra sårt punkt om konsensusen blant etterkrigstidens toneangivende historieskrivere, jevnfør myte nr 9. Moland skriver:

 

”Arneberg følger opp den tradisjon som nå må sies å ha blitt en besvergelse i norsk krigslitteratur: «Offisiell norsk historieskrivning» har «fortiet» nettopp det emnet som vedkommende har valgt å skrive om. Uten noen form for problematisering, hevdes det uten omsvøp at vi i kongeriket Norge holder oss med hoffhistorikere, kjøpt og betalt av det offentlige, for å utføre en form for historieskrivning som maktapparatet ønsker.”


19. Storbritannia hadde bestemt seg for å invadere Norge, men tapte så vidt i kappløpet med Hitler-Tyskland i april 1940!

 

Her gjentas de samme synspunktene som er gjengitt i en artikkel Moland skreiv i Dagbladet 7.4.1995, Denne avisartikkelen er gjengitt i kapitlet om ”myte” nr 1. Hvorfor spørsmålet om det var et kappløp mellom Tyskland og England, om det var to tyver på samme marked gjentas enda en gang synes unødvendig og rart. Kommentaren blir den samme som i relasjon til myte nr 1: ”Spørsmålet om det eksisterte et slik kappløp er omstridt, men fordi spørsmålet har liten eller ingen relevans til landssvikoppgjøret er det ikke drøftet nærmere på dette nettstedet.”


20. Ingen jøder, hverken fra Norge eller andre allierte land, meldte seg til krigsinnsats mot Hitler-Tyskland eller de andre «aksemaktene»

 

Forfatterne påstår at myte nr 20 oppstod i det norske eksilmiljøet i Sverige. De viser til personlige eksempler og undersøkelser som viser at ”myten” ikke er sann. Det betviles ikke at ”myte” nr 20 er uriktig, og dette kommenteres derfor ikke nærmere.

 

Appendiks med ”myte” nr 21: Milorg-ledelsens hovedkvarter i Sorgenfrigaten ble sannsynligvis avlyttet av Gestapo, som dermed sikret seg navnene til 20-30 000 motstandsfolk. Det dreier seg om en «nesten oversett motstandsskandale», som Jens Chr. Hauge knapt nevner i noe av det han har skrevet!
 

Denne ”myten” er vel tatt med for å kunne hylle Jens Chr. Hauges innsats i hjemmefronten. Selvfølgelig faller påstanden om slik avlytting på sin egen urimelighet. Om ”myten” var riktig, ville Milogledelsen blitt arrestert.

 

Molands skarpe penn:

Det skal koste å mene noe som Moland ikke er enig i. En oversikt over dem som får føle Molands skarpe penn i teksten i relasjon til de 21 ”mytene” er følgende:

 

· Torleif Øysang for en artikkel i Aftenposten 27.01.95 (og/eller 27.02.95)

· Kjell Fjørtoft for uttalelser gjengitt i Aftenposten 04.03.95 og generelt for hans bøker om 2. verdenskrig.

· Helge Krog for publikasjonen ”6. kolonne” (1946)

· Hans Erik Mytting for et innlegg i Hamar Arbeiderblad våren formodentlig våren 2010.

· Rolv Olsen for flere innlegg i Hamar arbeiderblad i 2010.

· Hans S. Jacobsen og Ralph Hewins i relasjon til injuriesaken i 1970, se kap. 4.26 for omtale av saken.

· May B. Lund for en artikkel i Aftenposten 11.10.09

· Ingerid Hagen for boa ”Oppgjørets time” (2009)

· Sindre Hovdenak for anmeldelsen av Hagens ovennevnte bok i VG 08.10.09

· Jon Skeie for hans berømte uttalelse i pamfletten Landssvik (1945): ”Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet”

· Jan Henrik Jebsen for en kronikk i Aftenposten 23.01.01

· Torgrim Rolfsen for en kronikk i Aftenposten 16.03.01

· Finn Thrana for boka ”Vi ville et land som var frelst og fritt” (2001)

· Inger Cecilie Stridsklev for bl.a. en kronikk i Aftenposten 14.02.96

· Egil Ulateig for boka ”Med rett til å drepe” (1996)

· Hans Fredrik Dahl for anmeldelsen av Ulateigs ovennevnte bok (kilde ikke spesifisert), for en artikkel i Dagbladet 17.11.96 og for en artikkel i Nytt norsk tidsskrift, nr 2, 1997

· Tore Pryser for en kronikk i Dagbladet 14.10.00

· Jan Landro for en artikkel i Bergens Tidende 14.10.08

· Ebba D. Drolshaugen for boka  ”De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater”  (2009)

· Alexander Lange for artikler i Folk og Land 1971-72

· Helle Aarnes for en sekvens i en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008

· Sven T. Arneberg for boka ”Tragedien i Karelen. Norske skijegere i den finske Fortsettelseskrigen 1941-1944” (1993)

· Werner Christie for anmeldelsen av Arnebergs ovennevnte bok i Aftenposten (formodentlig i tiden rett eter utgivelsen)

 

Følgende får sitt pass påskrevet i de 5 etterordene:

 

· May Brith Ohman Nielsen for læreboka ”Noreg etter 1850”  (2004)

· Lars West Johnsen  for en artikkel i Dagsavisen 12.10.07

· Arvid Bryne for  boka ”Vi sloss for Norge: frontkjemper og motstandsmann: fiender i krig, venner i fred” (2007)

· Svein Blindheim og Bjørn Østirng for påstander de satte fram i Brynes ovennevnte bok

· Ingerid Hagen for en artikkel i Dagbladet 31.10.07

· Kjetil S. Østli for en artikkel i Aftenposten 9.11.07.

· Samarbeidsrådet for krigsveteraner  for et seminar rådet stod bak i Vitenskapsakademiet 26.3.1990 hvor aktørene framsatte angrep på en samlet historikerprofesjon.

 

I det siste etterordet kommer Moland med denne sarkastiske kraftsatsen:

 

”Vi hører det ofte fra presumptivt oppegående personer, de vi gjerne kaller intellektuelle: «Men Kjell Fjørtoft har litt rett, jeg har også lest om den der Elverumsfullmakten». «Jeg syns Thorleif Øisang er inne på noe viktig, nå må vi forsones». «Bjørn Bjørnsen har da rett i at engelskmennene oppførte seg som stormaktsimperialister?» Når så Jens A. Christophersen (Dagbladet 3.5.95) støtter varmt både dem og Egil Ulateigs «kloke ord» i forbindelse med frontkjemperne, ser vi konturene av en intellektuell trend med honnørord som forsoning, nyansering og konfliktdemping.”
 

Blant dem som Moland er uenig med og går til angrep på, finnes flere professorer innen forskjellige fagområder, både historie og jus og en general. Mange er journalister og forfattere av dokumentarbøker. Disse er godt representert på listen over dem Moland er uenig med. Molands mange og gjentatte personangrep sår en snikende tvil om Moland er en nøytral og sannhetssøkende historiker. Tvert i mot synes de mange personangrepene å styrke mistanken om at Molands hovedagenda er i størst mulig utstrekning å forsvare og heroisere innsatsen til hjemmefronten, og i tillegg forsvare rettsoppgjøret med nebb og klør.

 

Men Moland har også en annen side  og skriver om historikervenner i en Dagbladartikkel 7.4.95 som er gjengitt under myte nr 1:

 

Sverre Steen, Magne Skodvin, Thomas Chr. Wyller, Sverre Kjeldstadli, Olav Riste, Ole Kristian Grimnes, Ragnar Ulstein og Kristian Ottosen har alle skrevet bøker som er eller vil bli klassikere på sitt felt.

 

Igjen synes det nødvendig å minne om følgende som er gjengitt i kap. 4.17:

 

Professor Torgrim Titlestad uttalte i 2015 i forbindelse med lanseringen av Ingeborg Sobrekkens bok ”Landssvikoppgjørets hemmelige historie” (2015) følgende:

”De norske historikerne bøyde kne for politikken under den kalde krigen.”

”De ble ikke vitenskapens tempel, de ble politikkens nyttige idioter.”

 

Elverumsfullmakten og diskvalifiserende herskerteknikk

Moland mener Elverumsfullmakten ble vedtatt, at konstitusjonell nødrett hjemler Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger, at Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 ikke avsluttet Norges aktive krigføring mot Tyskland, og han forsvarer rettsoppgjøret som overordnet rettmessig og rettferdig. Således må han også avvise at straffeanordningene var i strid med grunnlovens § 97 om forbudet mot lovers tilbakevirkende kraft.

 

I boka ”Myter om krigen i Norge” hvor Moland har levert de fleste bidragene, er det lite argumentasjon i relasjon til de omtvistede problemstillingene som er nevnt i ovenstående avsnitt. I alle fall er det ikke noen nye synspunkter i denne sammenheng. F. eks. henviser Moland til noen av Skodvins velkjente argumenter når det skal bevises at Trondheimskapitulasjonen skal og må tolkes stikk i strid med kapitulasjonsavtalens ordlyd.

 

Christensen og Moland nevner knapt ”Elverumsfullmakten” i sin bok ”Myter om krigen i Norge 1940-1945” (2011). ”Elverumsfullmakten” er definitivt ikke blant de 21 mytene de ønsker å avlive. Det lille de skriver om ”Elverumsfullmakten” er nevnt to steder i boka.  Først gjengis følgende fra ”Etterord V”: 

 

”Da Tyskland angrep, tok Norge opp kampen. Regjeringen Nygaardsvold stod – og står – på trygg statsrettslig grunn da den handlet på vegne av Stortinget i de fem årene i tråd med Elverumsfullmakten. Selv om ingen – unntatt kverulanter og kretsen rundt gammelnazistene i «Folk og Land» – setter spørsmålstegn ved dens reelle innhold, ville nødretten, som jo også er fullmaktens grunnlag, uansett gitt hjemmel for regjeringens handlemåte. Videre er også alle – igjen med de nevnte unntak – enige i at kapitulasjonen gjaldt styrkene i Norge, og at konge og regjering, med styrker fra marine og flyvåpen, forlot landet for å fortsette kampen for en frigjøring av Norge.”

 

Elverumsfullmakten nevnes også i en annen sammenheng i teksten til ”myte” nr 7 av Moland:

 

”Holdningen innenfor de ulike fagfelt er temmelig sammenfallende: de ulike påstander som i mer enn to generasjoner er framsatt av tidligere NS-medlemmer og NS-sympatisører, og som nå på nytt er oppsummert av Finn Thrana, har i svært liten grad endret forskningsstatus og vår forståelse av disse fem årene i norsk historie på nettopp kardinalområdene for NS: den såkalte Elverumsfullmakten, kapitulasjonsavtalen, spørsmålet om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland, motstandskampens legitimitet, London-regjeringens lovgivning, grunnlaget for rettsoppgjøret, selve rettsoppgjøret og ikke minst partiets såkalte bufferrolle mellom okkupanten og de okkuperte, som jeg kommer tilbake til.”

 

Christensen og Moland kommer i boka ikke med noen andre argumenter til forsvar for ”Elverumsfullmaktens” gyldighet. I stedet baserer de seg på en velkjent herskerteknikk ved å karakterisere de som hevder at fullmakten ikke ble vedtatt, som ”kverulanter”, ”gammelnazister”, ”NS- medlemmer” eller ”NS- sympatisører”. Det ville være interessant å få vite hvilken kategori de vil plassere jusprofessorene Skeie og Castberg i. Begge hevder som tidligere nevnt at ”Elverumsfullmakten” ikke ble vedtatt. Ved bruk av en slik herskerteknikk er det grunn til frykte at herrene  Christensen og Moland i manges øyne ikke oppnår annet enn at de diskvalifiserer seg som de seriøse historielærde de formodentlig ønsker å framstå som. Skikkelige historikere kommer med saklige og velbegrunnede synspunkter og argumenter uten å bruke herskerteknikker som består av å komme med nedsettende kommentarer og generaliseringer om sine meningsmotstandere.

Trumfer demokrati vs. diktatur alt?

Nedenfor er gjengitt noen eksempler på Molands svart-hvitt tenking i relasjon til demokrati og diktatur:

 

Fra ”myte” nr 1:

”For det andre: i denne prosessen var de underlagt demokratiets spilleregler, Tyskland kunne følge diktaturets. Britene laget Contingency Plans som måtte godkjennes, Hitlers krigføring var opp til hans eget forgodtbefinnende.”

 

Fra myte” nr 5:

”…. den verdikamp som vi nå i nærmere 70 år har kjent som holdningskampen mot nazifisering av grunnpillarene i det norske demokrati.”

…..

”….den verdikamp som foregikk under krigen, utspilt i fredstid, innenfor demokratiets ytringsfrihet. Det var nettopp denne frihet motstandskampen gjaldt.”

 

Fra ”myte” nr 7:

”Glemt er førerstaten kontra demokratiet, glemt er nazismen som forbrytersk ideologi. Kampen mot okkupanten og nazismen reduseres til en «politisk» krig, og demokratiets seier i 1945 brukes kun til å fortie historien. Har han en liknende forståelse av de alliertes seier over Hitler-Tyskland, er dette mildt sagt forstemmende. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor ofte ordet «seierherrer» i denne sammenhengen blir gitt en odiøs betydning når vi tross alt vet det dreier seg om demokratiets seier over diktaturet.”

…..

”Bortsett fra at dødsstraff i Norge er avskaffet, er ellers handlingen «å gå fienden til hånde» – av årsaker som de fleste finner ganske naturlige og riktige – ikke av en slik karakter at man kan vente seg en tilsvarende endring over tid. Den har derimot karakter av nettopp å være en konstant samfunnsmoralsk størrelse. Dette bør de gamle krigere i det fordums NS-miljø forsone seg med.


De såkalte «seierherrer», og vi som i de etterfølgende generasjoner har hatt glede av denne seieren, skal med god grunn være glade for at et slikt innebygd reaksjonsmønster finnes. Det vil sikre at det store flertall også i en eventuell kommende krisesituasjon med stor sannsynlighet vil handle i demokratiets og dermed vår nasjons interesse.”

 

Fra ”myte” nr 16:

”Disse fiendebildene står i sterk kontrast til museets målsettinger om forskning, formidling av okkupasjonshistorien og bevaring av krigsårenes kulturminner, alt i den hensikt å gi meningsbærende innhold til begreper som et okkupert vs et fritt land, diktatur vs demokrati, undertrykkelse vs frihet, rasisme vs menneskenes likeverd. Dette er tidløse problemstillinger, uten datostempel, og lite tyder på at de blir mindre viktige eller uaktuelle i uoverskuelig fremtid.”

 

Fra etterord nr I:

”Det er ikke et standardverk om okkupasjonstiden som ikke har satt fokus på nettopp tvil, usikkerhet og kollaborasjon, fenomener man særlig forbinder med 1940, men som for perioden under ett ikke kan knyttes til kjernespørsmålet demokrati kontra diktatur. Samtidig har disse standardverk også fokus på det nasjonale samhold, som er en uomtvistelig del av historien om denne epoken.”

….

”Men skal man lære ungdom om denne epoken, på 19 av 240 sider, må man konsentrere seg om det viktigste først, og da må de grunnleggende ulikheter mellom demokrati og diktatur være utgangspunktet.  Når så elevene har forstått den nærmest ufattelige, altomfattende forskjell mellom disse to styreformene, kan man gå videre i læringsprosessen. Da har de den ballast som trengs, og de vil selv forstå at når et folk blir utsatt for en ensrettet førerideologi, der alle normale hensyn i et demokrati må vike, vil dette gi seg diverse utslag på nesten alle områder i samfunnsstrukturen. Og når presset fra denne ensrettingen blir for stort og brutalt, vokser motstanden, og kampen for frigjøring og demokrati blir et sentralt tema. Dette er ikke 60 år gammel propaganda – dette er tidløse trekk i vår beskrivelse av norsk okkupasjonshistorie.”

….

”Den ufattelige personlige offervilje som ligger i frivillig å risikere livet for et fritt og demokratisk land er overhodet ikke vektlagt.”

 

Fra etterord nr V:

”Men mens England og Frankrike forholdt seg til sine respektive politiske organer, kunne Hitler operere etter eget forgodtfinnende. Det var tross alt demokratiets kontra diktaturets spilleregler kampen mot nazi-Tyskland stod om.”

 

Kommentar:

Ut i fra sitatene ovenfor kommer det fram at Moland gjentatte ganger smeller demokratikortet i bordet med en forventning om at det kortet trumfer alt. Også i demokratier begår myndighetene feil og gjør urett. I kap. 10.7 er overbevisende dokumentert hvordan britene i stor utstrekning benyttet seg av fysisk tortur under 2. verdenskrig, og for så vidt også i senere væpnede konflikter de var involvert i.

En må ikke glemme at også rettssystemet er langt fra ufeilbarlig. I kap. 6.4 er nevnt 5 prejudikater som Høyesterett fastsatte under Haaland-saken i august 1945. Over halvparten av det som er skrevet på dette nettstedet, er skrevet ut i fra en intensjon om å bevise at alle disse 5 prejudikatene var feil. Forhåpentligvis har forfatteren i det minste klart å skape noe tvil hos leseren.

Baard Herman Borges doktoravhandling i fra 2012 hadde tittelen: ”I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori” (Doktoravhandlingens kappe). Her er han svært kritisk til de sosiale konsekvensene det norske masseoppgjøret med ”landssvikerne” fikk, og skriver på side 51:

”Både regimeskiftet, og det raskt påfølgende rettsoppgjøret, var utpreget elitestyrt. Maktbalansen var ved overgangen entydig i favør av det nye regimet. De tidligere NS medlemmene var både da og senere, sannsynligvis i kontrast til eks-kollaboratører i flere andre europeiske land, en både stigmatisert og svak gruppe uten maktmidler av noe slag. At de som et ledd i den iherdige nasjonsbyggingen etter 1945 kontinuerlig ble holdt fram som motstykket til «de gode nordmenn» må ha forverret situasjonen både for dem selv og deres barn.”

Demokratikortet trumfer definitivt ikke alt når det norske landssvikoppgjøret skal bedømmes. Oppgjøret ble ikke rettmessig, rettferdig og ufeilbarlig bare fordi frigjøringen av Norge medførte en overgang i fra et totalitært til et demokratisk styresett. De to største og helt avgjørende feilene som ble gjort av rettssystemet under det norske landssvikoppgjøret var:

· Londonregjeringens konstitusjonsbrytende nye kriminallover ble akseptert til fortrengelse av førkrigslovgivningen.

· Trondheimskapitulasjonen ble tilsidesatt med den følge at det ikke ble tatt hensyn til at den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland hadde opphørt 10.6.1940, og at Norge var avskåret fra å gjenoppta aktiv krigføring mot Tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig med andre stater under 2. verdenskrig. Følgelig kunne Tyskland ikke lenger betraktes som Norges fiende.

I tillegg til at disse to grunnleggende feilene ble begått, skjedde mange andre urettmessige og urettferdige rettsavgjørelser. Dette er nærmere omtalt i kap. 13 og kap. 14. Her nevnes tre eksempler:

· De største krigsprofitørene gikk fri mens medlemmer av NS ble straffet desto hardere for økonomisk samarbeid med fienden, se kap. 14.1 og kap. 14.4.

· Alle de ca 25.000 passive medlemmene av NS ble straffeforfulgt, og de fleste ble straffet uten at de hadde ytt noen bistand til fienden som på noen måte styrket fiendens militære kapasitet og stridsevne. På den annen side gikk de ca 150.000 tyskerarbeiderne fri for straff selv om de gjennom sitt arbeid formidabelt hadde styrket fiendens militære kapasitet og stridsevne, se kap. 14.2.

· Bistand til og samarbeid med fienden som har hovedfokus på å bedre levekårene til de okkuperte i en situasjon hvor hungersnød og/eller kaos truer, skulle vært straffri, se kap. 11.3.

Moland saken (1) Om skjulte konti

Følgende sitater gjengis i fra en artikkel som er publisert 30.03.2010 på en nettside tilhørende ABC Nyheter:

Lederen av Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, har i flere år hatt kontoer utenfor statsregnskapet.

 

Billettinntekter og arv er dermed holdt utenfor både Forsvarets og skattemyndighetenes kontroll. Selv hevder Moland at intet hefter ved ham og at praksisen var godkjent. I interne dokumenter avvises forklaringene.

Forsvarsministeren kaller det "kritikkverdig", men kaller det ikke "økonomisk mislighold".

 

Moland nekter å la seg intervjue om saken, til tross for gjentatte oppfordringer.

 

Tidligere direktør ved Forsvarsmuseene, Rolf Scheen, har tidligere bedt om at Moland blir etterforsket.

…..

Nå skal kontopraksisen til Arnfinn Moland, leder av Norges Hjemmefrontmuseum, bli gjennomgått. Det kommer fram i et svar fra forsvarsminister Grete Faremo (Ap) på spørsmål fra Anders Anundsen (Frp).

 

«Forsvarsdepartementet har bedt Forsvarsstaben gjennomføre en kontroll av alle de tre kontiene, for alle årene frem til kontiene ble avviklet i 2006», skriver Faremo.

 

Hva som kom ut av denne kontokontrollen vites ikke.

 

Her er en lenke til ABC Nyheters sameside med lenker til flere artikler om saken.

 

Moland saken (2) Om NS– avkom i avisredaksjoner

Følgende er sitater i fra en artikkel datert 25.11.2000 som er publisert på Dagbladets internettsider:

 

”Det var under et seminar i regi av Den illegale presses forening denne uka at de sterke påstandene kom fra historikeren Arnfinn Moland. Fagbladet Journalisten skriver i sin siste utgave at Moland under seminaret påsto at det i norske avisredaksjoner sitter nære og fjerne slektninger av NS-folk som gjør det lett for «historierevisjonister» å få usanne påstander om krigen og meningsløse angrep på Hjemmefronten og Milorg på trykk. Journalisten siterer Moland på følgende fra seminaret: «I redaksjonene sitter nære eller fjerne slektninger av gamle NS-familier eller av mer perifere NS-sympatisører.»

 

”Videre heter det: «Vi vet selvsagt at en ikke ubetydelig del av befolkningen har en slik bakgrunn, deriblant også journalister og andre medierelaterte personer. » Moland mener det er grunn til å kritisere en del av de journalistene som har skrevet om 2. verdenskrig de siste årene. Han peker spesielt på diskusjonene omkring bøkene til Hans Fredrik Dahl, Kjell Fjørtoft og Egil Ulateig.”

 

Dagbladet har innhentet noen kommentarer til Molands uttalelser, og i Dagbladets artikkel gjengis videre følgende:

 

”- Ufyselig tilsmussing 
Politisk redaktør i Aftenposten og tidligere sjefredaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, deltok i debatten rundt de nevnte forfatteres bøker. Han er mildt sagt opprørt over Molands påstander.

 

- Forutsatt at Moland er riktig gjengitt, opplever jeg dette som en ufyselig tilsmussing av norsk offentlig debatt. Når det gjelder koblingen til Dagbladet er den en grov fornærmelse mot foreldrene til de som satt i redaksjonsledelsen i Dagbladet på slutten av 90-tallet. Det regner jeg at Arnfinn Moland vil trekke tilbake, sier Harald Stanghelle til Dagbladet.

Han forteller at ingen av de som satt i Dagbladet under disse debattene og som var ansvarlig for at det var en åpen og fri diskusjon, hadde foreldre som var i nærheten av NS.

 

Snarere tvert om, vi ble banket inn med antinazisme fra vi var så store at vi var i stand til å oppfatte det, sier Stanghelle. Han mener at Moland forsøker å legge lokk på enhver debatt som rokker ved hans egne gudebilder, og at han er det klassiske eksempelet på disippelen som tasler til det mesteren har gjort.”

…..

Gudleiv Forr, redaktør i Dagbladet, har følgende å si om Arnfinn Molands påstander:

- Arnfinn Moland later til å leve i den villfarelse at det finnes bare én sannhet om okkupasjonstida i Norge. Slik er det jo ikke - men om det finnes en sannhet, så må det være at kampen sto om retten til fri ytring.

….

”Reint vås 
Forfatter og journalist Egil Ulateig er en av de Arnfinn Moland mener har fått hjelp til å publisere usannheter om krigen av gammel nazislekt i norske avisredaksjoner.

- Dette er reint vås. At jeg skulle ha fått hjelp av naziavkom i avisredaksjoner for å få oppmerksomhet, er en helt uhyrlig påstand. Da jeg ga ut min bok om likvideringer foretatt av Hjemmefronten, kom jeg jo knapt til orde i avisene. Der var det folk som Arnfinn Moland og Jens Chr. Hauge som rådde grunnen, sier Egil Ulateig.

- Var alle avisene like?

- Nei, i Dagbladet fikk jeg fair behandling, men i Aftenposten ble jeg regelrett forfulgt. Hvis Moland mener jeg fikk hjelp av NS-avkom, bør han navngi de han snakker om. Hvem i Dagbladet skulle det ha vært? Dette er jo er fornærmelse mot avisas ledelse og journalister.

Ulateig reagerer også på at Moland kaller ham og andre for «historierevisjonister».

- Når det gjelder krigshistorie er revisjonisme brukt om folk som unnskylder Hitler, fornekter jødeforfølgelsen, bagatelliserer holocaust og nazistenes overgrep. Verken jeg, Hans Fredrik Dahl eller Kjell Fjørtoft har noensinne gjort dette. Det er bare å lese det vi har skrevet.

- Tar denne striden aldri slutt?

- Historien blir aldri ferdigskrevet, selv om Moland mener han har alle svarene.

Dagbladet lykkes ikke å komme i kontakt med Arnfinn Moland i går.”

 

 

 

Lenke til neste kapittel 15.4