Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

15.4 Tyskerbarn (krigsbarn)

 

Overgrep, mobbing og dårlige levekår

Stor norske leksikon skriver dette om tyskerbarna:

 

”Krigsbarn, betegnelse gjerne brukt om barn født i Norge under den andre verdenskrig med norsk mor og tysk far; tidligere også kalt tyskerbarn. Under og like etter krigen ble det født mellom 10 000 og 12 000 barn med slik herkomst.

 

Barnas mødre ble i de fleste tilfellene fratatt barna med tvang. Barna ble deretter bortadoptert eller satt på institusjoner, hvor de ikke sjelden ble utsatt for overgrep og mishandling. Det oppstod en generell negativ og fordomsfull holdning til disse barna, som ble kalt «tyskerunger». De fikk gjerne dårlig behandling i skolene, på barnehjemmene og i lokalsamfunnene.

Norges Krigsbarnforbund ble stiftet 1986 og arbeider bl.a. med å oppspore ukjente tyske fedre. I 2002 gav Stortinget krigsbarna en unnskyldning og ba regjeringen utrede alternative erstatningsordninger for dem som ble påført særlige lidelser.”

 

Historiker og journalist Marianne Herfindal Johannessen skriver i en artikkel sist oppdatert 17.7.2008 som er tilgjengelig på Bergens Tidende sine internettsider:

 

”Statsarkivar Yngve Nedrebø har gjennomgått arkivmappene etter Abteilung Lebensborn i Hordaland. Han har laget statistikk over hvor barna var i 1951, hvor mange som var døde eller forsvunnet og tallene er foruroligende.

Mens dødeligheten for vanlige norske barn var i underkant av 3 %, var de samme tallene blant de 774 barna med tysk far og norsk mor mellom 10,3 og 15 % .

 

Ved å splitte opp materialet med dødsfallene etter fødselsår fant Yngve Nedrebø at dødeligheten blant disse ”tyskerbarna” var økende etterhvert som krigen gikk.

 

Mens 6 % av «tyskerbarna» født i 1943 døde, 10%  av dem født i 1944, og for dem som var født i 1945 var dødeligheten på hele 14,7 %! Forskjellen i dødelighet mellom krigsbarn og andre norske barn var altså enorm.”

 

Nedrebøs funn er ellers offentliggjort i hans artikkel  ”Lebensborn, tyskerbarn og barnedødelighet”  i ”Bergensposten, juni 2008

 

I en artikkel  på www.forskning.no med overskriften ”Tøff oppvekst for krigsbarn” datert 18.02.09 har journalist Åse Johanne Roti Dahl skrevet om en undersøkelse professor Stein Uglevik Larsen har gjennomført. Fra Dahls artikkel siteres:

 

”Stein Ugelvik Larsen, professor emeritus ved Institutt for samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen, har intervjua 340 norske krigsbarn og resultata av undersøkjinga teiknar eit dystert bilete av korleis det har vore å vekse opp.

 

For mange av krigsbarna var kvardagen prega av mobbing og bank.

Ugelvik Larsen sine intervju med vel 250 danske krigsbarn viser ein heilt annan røyndom.

 

I desse intervjua kjem det klart fram at det var lettare å vekse opp som krigsbarn i Danmark enn i Noreg. Stigmatiseringa var mindre, og dei danske krigsbarna opplevde mindre mobbing og trakassering.

…..

For norske krigsbarn har mobbing og trakassering under oppveksten sett djupe spor. Som vaksne tener dei mindre enn snittet, har dårlegare helse og lågare utdanning enn sine jamnaldrande, ifølge Ugelvik Larsen.

Den tøffe oppveksten har skapt ei kjensle av tvil, tap av sjølvkjensle og ei kjensle av utryggleik som har vart livet ut.

 

– Folk flest må gjerne seie at det er akseptert å vere krigsbarn, men dersom ein ser på krigsbarna sitt utdanningsnivå, lønnsnivå og generelle helsetilstand ser ein at det ikkje er greit, seier han.

 

Den tøffe handsaminga mange av krigsbarna vart utsette for, viser att på fleire område av livet. Gjennom intervjua har Ugelvik Larsen fått innblikk i ein livssituasjon som vitnar om redsle for å hevde seg i konkurransesituasjonar og sosial utryggleik.

 

Dei største overgrepa mot krigsbarna skjedde i nærmiljøet meiner forskaren. Ikkje berre vart krigsbarna plaga av naboar eller utestengde frå sosiale aktivitetar dei andre i lokalmiljøet tok del i. Også skulen svikta i mange tilfelle.

 

Skulen hadde lita evne til å skåne krigsbarna. Når lærarar hengte ut enkeltelevar, legitimerte dei samstundes mobbing frå elevane si side. Dersom ein skal nemne eitt område der staten verkeleg kunne ha teke betre vare på krigsbarna, så er det i skulen, seier Ugelvik Larsen.”

 

Dag Ellingsen publiserte 15.09.2004 på Statistisk Sentralbyrå sitt nettsted en artikkel med tittelen ”Mange krigsbarn med vanskelige levekår”. Her presenterer han resultater i fra et forskingsprosjekt som han var med i, ”Krigsbarnprosjektet”. Fra Ellingsens artikkel siteres:

 

”Sammenliknet med sine jevnaldrende kommer krigsbarna som gruppe dårligere ut på nesten samtlige levekårsfelter. Særlig den høye dødeligheten blant krigsbarn vitner om problematiske liv. Skilsmisseandelen er høyere enn blant deres jevnaldrende, mens utdanningsnivået, inntektene og formuene er lavere, for å nevne noen av forskjellene.”

 

En annen del av ”Krigsbarnprosjektet” er beskrevet på Forskningsrådets nettsider. Herfra siteres:

 

”I en ny forskningsrapport forteller Borgersrud historien om 30 krigsbarn som ble sendt til Tyskland under krigen for å bli adoptert der. Sommeren 1945 blir de funnet igjen på et barnehjem i Bremen. Det store spørsmålet er hvorfor barna, som var norske statsborgere, ikke ble sendt tilbake til Norge, deres hjemland, men i stedet endte i Sverige, hvor de ble adoptert bort. I studien "Overlatt til svenske myndigheter", som er første delrapport fra Universitetet i Oslos forskningsprosjekt om oppvekstvilkårene til krigsbarna, blir historien fortalt.”

 

Myndighetene og tyskerbarna

Fra en artikkel i fra 2012 av førstearkivar Kåre Olsen, ved Riksarkivet med tittelen ”Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre” siteres følgende:

 

”I november 1945 fikk Norge besøk av en offisiell australsk delegasjon. Delegasjonen var på rundreise i Europa for å arbeide for økt immigrasjon av arbeidskraft til Australia. I Norge var imidlertid Arbeidsdirektoratet og Utenriksdepartementet heller avvisende til et slikt ønske. Norge hadde behov for sin arbeidskraft her hjemme i gjenoppbyggingen etter krigen.

 

Men det norske Sosialdepartementet var interessert i dette australske besøket. På møter med delegasjonen stilte Sosialdepartementet med bl.a. en ekspedisjonssjef og både sosialminister Sven Oftedal og konsultativ minister for sosialsaker Aaslaug Aasland stilte opp ved en lunsj for delegasjonen på Frognerseteren restaurant. Sett i ettertid kan det nærmest virke som om Sosialdepartementet «kuppet» hele møtet med australierne.

 

Bakgrunnen for Sosialdepartementets interesse for å møte denne australske delegasjonen kom klart fram allerede under første dags møte med delegasjonen. Her gjorde en representant for Utenriksdepartementet det først klart at Norge ikke hadde noen arbeidskraft å avgi til Australia. Deretter kom imidlertid ekspedisjonssjef Alf Frydenberg fra Sosialdepartementet med et annet tilbud: Australia kunne få overta de om lag 8000 norske krigsbarna!

 

Neste dag fikk den australsk delegasjonen bedre anledning til å gjøre seg kjent med noen av disse barna. Sosialdepartementet tok da delegasjonen med seg til det tidligere tyske barnehjemmet på Godthaab i Bærum der det da bodde om lag 120 krigsbarn som ble vist fram for australierne. ”

 

Hvorfor denne ordningen med eksport av 8000 tyskerbarn ikke kom i stand er ukjent, men den setter uvegrerlig Arbeiderpartiets sosialminister Svein Oftedal i et ganske spesielt lys.

 

56 år senere kom myndighetene på andre tanker. I 2001 kom statsministeren og Stortinget med en offisiell beklagelse til tyskerbarna.

 

I 2004 ble det etablert en erstatningsordning hvor tyskerbarna innen to år kunne kreve erstatning i fra staten. Se Stortingsmelding nr 44 (2003-2004):
”Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre  utdanningsskadelidende samer og kvener”.

 

I de tilfeller hvor søker kunne dokumentere  alvorlig og varig skade av fysisk eller psykisk karakter som følge av overgrepe, kunne gis full erstatning opp mot kr 200 000,-  Uten slik dokumentasjon kunne gis opp mot 20 000 kr basert på en troverdig egenerklæring fra søker. Søknadsfristen ble forlenget, men gikk ut 01.01.2008. 2028 tidligere tyskerbarn søkte, og av disse fikk ca

90 % innvilget et eller annet erstatningsbeløp.

 

 

 

 

Lenke til neste kap. 15.5