Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

15.5. NS– barn

 

Litt historie

NS-barn et begrep som brukes om barn av foreldre som var aktive i Nasjonal Samling under andre verdenskrig i Norge. Begrepet ble først introdusert i offentligheten i 1988 av Asgeir Oldens bok Fødd skuldig, som bestod av elleve intervjuer med NS-barn, alle anonyme unntatt NS-ministerdatteren Bente Blehr.

Gjennombruddet i den offentlige opinion kom i 1993 med selvbigrafien Gutten fra Gimle av Eystein Eggen. Boken vakte stor oppsikt og anerkjennelse. Flere fremstående representanter for krigstidens norske regjering i London skrev at Eggens bok først nå dokumenterte at det var vanskelig å vokse opp som NS-barn. «En ærlig, verdifull og vekkende bok som angår alle,» skrev flyveresset generalmajor Werner Christie i Aftenposten, og slo fast at Eggens bok vinklet andre verdenskrig på en måte som historieskrivningen før hadde oversett.

Debatten om boken varte frem til femtiårsjubileet i 1995Stortinget avga da en erklæring, på forhånd drøftet i samtlige partigrupper. NS-barna ble nevnt først i Stortingets beklagelse overfor krigsbarna. En lignende saksgang lar seg ikke påvise i noe annet tyskokkupert land, selv om problematikken etterhvert er vel kjent.

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Bjørgulv Froyn gruppe viste til denne erklæringen i en debatt i 2001, og gikk der inn for Eggen som statsstipendiat. Det samme forslaget var også framsatt fra Francis Sejersted, formann i Den norske Nobelkomite, og Ole Wilhelm Klüwer, gjennom mange år en aktiv talsmann for NS-barnas støtteforening.

Den selvbiografiske litteraturen om emnet er sparsom, trolig grunnet «redselen for å bli gjenkjent» slik Olden skriver i forordet til sin intervjusamling. Litterært ble emnet behandlet med stor suksess av Bergljot Hobæk Haff. I 1996 skrev hun romanen Skammen, senere dramatisert og oppført på Nationaltheatret med Anne Krigsvoll i hovedrollen som Idun Hov.

Kilde. Wikipedia:

 

Eystein Eggen: Gutten fra Gimle: et NS-barns beretning (1993)

Asgeir Olden: Fødd skuldig (1988)

 

En doktoravhandling

Baard Herman Borges doktoravhandling i fra 2012 hadde tittelen: ”I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori.” (Doktoravhandlingens kappe)

 

De innsamlede dataene baserer seg på to surveyer hvor henholdsvis 376 og 483 NS– barn var respondenter. Borge betegner følgende for å være NS-barn: Barn av personer som under 2 verdenskrig hadde vært medlem av NS, og estimerer antall NS– barn i Norge til minst 100.000.

 

Borge undersøkte konsekvensene av rettsoppgjøret for NS– barna  med hensyn til 3 faktorer:

 

· Mental helse

· NS– barnets forhold til far (paternal relationship)

· Stigmatisering

 

Undersøkelsen ga som forventet det resultatet at de fleste NS– barna hadde opplevd problemer på et eller flere av de tre områdene nevnt ovenfor, men at det var betydelige individuelle variasjoner.

 

Borge gjorde 2 uventede funn i sine undersøkelser: Han skriver på side 50 i kappen:

 

”Noen NS-barn var tydeligvis mer utsatt for sosial stigmatisering enn andre. Men den graderingen synes ikke å henge sammen med de voksnes handlinger som partimedlemmer; den baserte seg snarere på i hvilken grad nabolaget identifiserte dem og familien som NS.”

 

I tillegg fant han at det var påfallende liten kjønnsvariasjon, også i relasjon til mental helse. Dog hadde kvinner noe mer psykiske symptomer, men kjønnsforskjellen var liten.

 

Videre fant Borge at det var liten forskjell på bygd by eller mellom områder hvor NS hadde hatt stor eller liten oppslutning i relasjon til omgivelsenes grad av stigmatisering. I denne sammenheng er det vel rimelig å anta at  ”stigmatisering” er temmelig synonymt med ”mobbing”, selv om Borge ikke bruker denne betegnelsen.

 

Borge skriver følgende om årsakene til den skjebnen NS– barna fikk i etterkrigsnorge:

 

”Hvorfor fikk mange NS-barn etter alt å dømme en ublid skjebne i Norge? I et kompativt perspektiv er det som vist ovenfor naturlig å peke på hvordan den norske transisjonen i 1945 la forholdene til rette for et masseoppgjør som medførte anselige, sosiale konsekvenser. Både regimeskiftet, og det raskt påfølgende rettsoppgjøret, var utpreget elitestyrt. Maktbalansen var ved overgangen entydig i favør av det nye regimet. De tidligere NS medlemmene var både da og senere, sannsynligvis i kontrast til eks-kollaboratører i flere andre europeiske land, en både stigmatisert og svak gruppe uten maktmidler av noe slag. At de som et ledd i den iherdige nasjonsbyggingen etter 1945 kontinuerlig ble holdt fram som motstykket til «de gode nordmenn» må ha forverret situasjonen både for dem selv og deres barn.”

 

(I sitatet ovenfor er det formodentlig en trykkfeil. I første setning står ”kompativt”, mens det formodentlig skulle stått ”komparativt”.)

 

To interesseorganisasjoner

”Foreningen for Norske NS-barn” har både norske og engelske hjemmesider på Internett. På de engelske hjemmesidene er det en stor side med ”ofte stilte spørsmål” (FAQ) med stikkord som utgangspunkt.

Talsperson for foreningen er: Ole Wilhelm Klüwer, e- mail: kluwer@online.no

”Vennetreff for NS– barn” har en norsk internettside. Nettsiden har bl.a. mange bokomtaler, referater i fra foreningens møter og lenker til en del avisartikler.

 

Foreningens e– postadresse er: post@nsbarn.no

 

 

 

 

 

 

Lenke til neste kap. 16

 

Innhold i kap. 16 kommer først når eller hvis det kommer seriøse tilbakemeldinger.