Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

5.2 Kapitulasjon, våpenstillstand, fredsslutning og okkupasjon

 

Haag-konvensjonen av 1907

Haag- konvensjonen av 1907 av 18.okt 1907, som Norge sanksjonerte i 1910, og som Tyskland også hadde sanksjonert, har bestemmelser om ”overgivelse”  og” vaabenstilstand”.  På dette nettstedet vil ”det mer moderne uttrykket ”kapitulasjon” bli brukt i stedet for ”overgivelse”. I relasjon til folkeretten var det Haag- konvensjonen som under 2. verdenskrig var mest retningsgivende for det, som kan kalles folkerettslige ”krigens lover”. Her gjengis et utdrag fra overenskomstens del II i ”print screen”:

 

Kap. IV. Om overenskomster angaaende overgivelse og kap. V. Om vaabentilstand

 

Haag 1907 om kapitulasjon.jpg

Haag, våpentilstandsavtale 1.jpg

Kapitulasjon

Kapitulasjon, definisjon i flg. ”Store norske leksikon”:

”Det å kapitulere, overgivelse av militære styrker. I folkeretten en avtale mellom de øverstbefalende på hver side om overgivelse av festninger, krigsskip eller troppeavdelinger. Ønske om kapitulasjon fikk tidligere gjerne uttrykk ved at det ble heist hvitt flagg (krigsskip «strøk flagget») og sendt parlamentærer til sjefen for den fiendtlige styrke. I dag antar kapitulasjon oftest andre former.

De nærmere vilkår avtales mellom de øverstbefalende; de kan ikke gå utenfor det som er nødvendig for selve kapitulasjonen uten godkjenning av de politiske myndigheter. Landkrigsreglementet av 1907 fastsetter i artikkel 35 at avtaler om overgivelse skal ta hensyn til de militære æresregler. Når de er avsluttet, skal de samvittighetsfullt overholdes av begge parter.”

 

Bestemmelsene om  våpenstillstand i Haag- konvensjonen av 1907 er knappe og bestemmelsene om kapitulasjon er svært knappe og langt fra uttømmende. Derfor er det gjort mange forsøk på å komme med forslag til eller inntolking av utfyllende bestemmelser i samsvar med ånden i Haag- konvensjonen.

 

Den tyskfødte Oxfordprofessoren i statsrett ved navn Lassa Francis Lawrence Oppenheim er av mange folkerettslærde ansett som den som var den største internasjonale ekspert på folkerett i første halvdel av forrige århundre. Til hjelp for fortolkningen og betydningen av begrepene ”kapitulasjon” og ”våpenstillstand”  kan vises til noen avsnitt i hans kjente verk: International Law. A Treatise. Volume II (of 2) War and Neutrality. Second Edition, October 16, 1912.

 

Oppenheim om kapitulasjon: Ved en kapitulasjon gir den ene parten ensidig opp krigføringen. Man kan likevel skille mellom en betingelsesløs og en betinget kapitulasjon. Ved en betinget kapitulasjon må det forhandles om kapitulasjonsvilkårne som kan være mer eller mindre harde. Ved en betingelsesløs kapitulasjon ligger det i kortene at den ene parten kan diktere betingelsene. Det normale ved alle kapitulasjoner er at den kapitulerende parten overgir sine våpen til den seirende part. De øvrige kapitulasjonsvilkårene kan variere alt etter hvor betingelsesløs kapitulasjonen er. Dernest kan en kapitulasjon være alminnelig eller lokal. Lokale kapitulasjoner skjer når øverstkommanderende ved for eksempel et fort, et skip eller et frontavsnitt kapitulerer overfor fienden. Hvis samtlige stridskrefter til en krigførende stat kapitulerer ved at øverstkommanderende for stridskreftene, ”Commander In Chief” (CIF) kapitulerer er det en alminnelig kapitulasjon. Det er en statsakt som påvirker krigens helhet og som derfor normalt krever politisk godkjenning (før eller etter kapitulasjonen) av det politiske organ som har slik myndighet etter forfatningen.

 

Våpenstillstand

Våpenstillstand, definisjon i flg. ”Store norske leksikon”:

”Våpenstillstand, stans av de militære kamphandlinger etter overenskomst mellom de stridende. For å hindre krigshandlinger fra å bli gjenopptatt kan det fastsettes demarkasjonslinjer som troppene skal trekke seg bak, slik at det skapes et ubesatt belte mellom dem. Våpenstillstand opphever ikke krigstilstanden. Partene kan forberede videre operasjoner, omgruppere, føre frem forsterkninger m.m.”

Våpenhvile eller våpenstillstand? Våpenhvile”, beskrives slik i ”Bokmålsordboka” til ”Språkrådet”:

”Foreløpig stans i krigshandlinger, våpenstillstand”.

 

Våpenhvile” kan best oversettes til engelsk med ”truce”.  Oxford Dictionaries definerer ”truce” slik:

 

”An agreement between enemies or opponents to stop fighting or arguing for a certain time.”

 

 Haag- konvensjonen bruker ikke begrepet ”våpenhvile”.”Våpenhvile” kan komme i stand ved en avtale mellom de krigførende partene lokalt eller på mer generell basis. ”Våpenhvile” kan også erklæres ensidig i fra en krigførende part. En ”våpenhvile” er som regel avtalt for et bestemt, gjerne kortere tidsrom. I noen sammenhenger brytes de ofte, jevnfør  konflikten i Ukraina i løpet av 2015. Siden begrepet ”våpenhvile” ikke er folkerettslig forankret på samme måte som ”våpenstillstand” har begrepet neppe den samme status i folkeretten.

 

I  vanlig norsk språkbruk etter dagens standard, er det naturlig å bruke ”kapitulasjon” i stedet for ”overgivelse” og ” våpenhvile” brukes mer eller mindre synomymt med  ”vaabenstilstand” i moderne norsk.

I det etterfølgende vil forfatterens anførsler i relasjon til avtalekomplekset 9. til 19. juni 1940 bruke betegnelsene ”kapitulasjon” i samsvar med kap. IV og ”våpenstillstand” i relasjon til kap. V i landkrigsreglementet i Haag konvensjonen. Sitater er gjengitt med opprinnelig ordbruk og stavemåte.  Tilsvarende engelske uttrykk er ”capitulation” og „armistice“ og  tilsvarende på tysk er ”Kapitulation” og ”Waffenruhe“.

 

Oppenheim om våpenstillstand: Ved en våpenstillstand forutsettes det i Haag- konvensjonen av 1907 at partene inngår en avtale om å innstille de aktive kamphandlingene. Tilsvarende ved en kapitulasjon kan en våpenstillstandsavtale være alminnelig eller lokal. Oppenheim skiller mellom to typer lokale avtaler hvor den ene er mer omfattende enn den andre. Den minst omfattende lokale våpenstillstandsavtalen (suspention of arms) samsvarer vel best med det som ovenfor er beskrevet som ”våpenhvile”  En alminnelig våpenstillstand regnes alltid som en statsakt om krever en politisk godkjenning eller ordre. En våpenstillstandsavtale kan være med eller uten en tidsangivelse. Hvis ingen tidsangivelse er angitt, står partene fritt til å gjenoppta krigshandlingene på et hvilket som helst tidspunkt i følge Oppenheim. Det samme gjelder når en eventuell tidsbegrensning er overskredet.

 

 Oppenhenim beskriver ”suspesion of arms” som en innsnevret og kortvarig våpenstillstand begrunnet i øyeblikkelige og lokale militære formål. Både større og mindre militære styrker kan være parter i en slik avtale. I moderne norsk blir dette kunne betegnes som en begrenset våpenhvile.

 

Selv om Haag- konvensjonen av 1907 ikke stiller noen formkrav til kapitulasjons- eller våpenstillstandsavtaler, ligger det i sakenes natur at slike avtaler alltid bør være skriftlige og mest mulig entydige.

 

Fredsslutning

Det må kunne antas at det nærmeste man kommer en folkerettslig definisjon av “fred“ er fravær av krigstilstand.

Oppenheim gir ikke noen klar definisjon av fredsbegrepet. Imidlertid synes som nevnt den beste definisjonen være fravær av krig eller krigstilstand. Oppenheim angir 3 måter å avslutte en krig mellom stater på:

· De krigførende avstår fra flere krigshandlinger og glir inn i fredfulle relasjoner uten å opprette en spesiell fredstraktat.

· Det opprettes en fredstraktat som fastsetter betingelsene for freden

· En krigførende undertrykker sine motstandere etter først å ha erobret og okkupert territoriet og så til sist annekter eller oppsluker det.

Okkupasjon

Oppenheim beskriver okkupasjon slik på side 204:

 

”If a belligerent succeeds in occupying a part or even the whole of the enemy territory, he has realised a very important aim of warfare. He can now not only make use of the resources of the enemy country for military purposes, but can also keep it for the time being as a pledge of his military success, and thereby impress upon the enemy the necessity of submitting to terms of peace.”

 

I kap. 5.4  drøftes nærmere rettighetene og pliktene en okkupant og de okkuperte hadde i henhold til folkeretten slik den var formelt ratifisert av både Norge og Tyskland under 2. verdenskrig.

 

Trondheimskapitulasjonsavtalens status.

De formelle parter ved inngåelse av Trondheimskapitulasjonen var den tyske overkommando i Norge og den norske overkommando, d.v.s. Forsvarets Overkommando. Trondheimsavtalen ble inngått mellom de to parters ”Commander in chif”. Forsvarets overkommando hadde fått sine politiske fullmakter til å inngå en kapitulasjonsavtale ved regjeringens ordre ved forsvarsministeren av 7.6.1940 om at all motstand mot fienden måtte opphøre. Den tyske overkommando i Norge hadde fullmakt i fra Hitler til å inngå kapitulasjonsavtalen.

 

Følgelig kan det ut i fra det som er anført ovenfor i dette kapittelet, ikke være noen tvil om at Trondheimskapitulasjonen var folkerettslig bindende både for den norske og tyske stat i samsvar med Landkrigsreglementet i Haag– konvensjonen av 1907, som både den norske og tyske stat hadde ratifisert.

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 5.3

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren