Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

5.3 Krigsbegrepet

 

Krig

”Krig” er egentlig et uspesifikt språklig begrep i det norske språk. I vanlig tale er krig ofte synonymt med konflikt eller konkurranse. Jevnfør utsagnene: ”Det var krig mellom ektefellene.” Eller:  ”Lagene var i krig på fotballbanen”. Kald ”krig” ble brukt i relasjon til forholdet mellom Nato- og Warszawapaktlandene og synes i det siste til en viss grad å gjenoppstå i den nye konflikten mellom Natolandene og Russland i relasjon til konflikten i Ukraina. Et annet eksempel er uttrykket: ”Krigen mot terror”. I krigen mot terror har mange stater ment seg berettiget til å bruke våpenmakt også mot organisasjoner, grupper eller enkeltindivider som i vid forstand oppfattes å representere en terrortrussel mot staten,  statens borgere eller statlig eller privat eiendom. I en borgerkrig er det militære kamphandlinger mellom forskjellige fraksjoner eller grupper i staten. Krigssituasjonen i en borgerkrig kan være svært komplisert ved at flere grupper kjemper mot hverandre samtidig som utenlandske stater også blander seg inn og deltar i krigføringen. Enn slik komplisert krigssituasjon foreligger i skrivende stund i Syria og Irak.

 

”Store norske leksikon” omtaler krig slik:

”Krig, organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje.

Gjelder det en konflikt mellom stater, taler man om internasjonal krig. Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en mer betydelig, fastere organisert gruppe av innbyggerne, foreligger borgerkrig.

Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt betegnes undertiden som privat krig, men faller utenfor begrepet, siden det er vesentlig for krig at det ikke betegner voldsutøvelse mellom individene alene, men at aksjonen er overflyttet fra individet eller familien til det samfunnsmessige plan.”

…..

”Etter folkeretten er krig en rettslig tilstand mellom stater, der det vanligvis blir anvendt væpnet makt. Det kan imidlertid herske krigstilstand uten at det pågår kamphandlinger, for eksempel i tiden mellom våpenstillstand og fredsslutning.

På den annen side kan det foregå kamphandlinger mellom to stater uten at dette i rettslig forstand kan karakteriseres som krig. De to staters egen oppfatning av konflikten må tillegges atskillig vekt, men utenforstående stater, særlig stormakter vil, selv om ingen av partene ønsker at konflikten skal ansees som krig, ved sin stilling til denne kunne gjøre at fiendtlighetene også i rettslig forstand blir krig.

Borgerkrig er ikke krig i folkerettslig forstand, men opprørerne kan enten i rettslig forstand eller i praksis bli anerkjent som krigførende av andre stater, med den følge at krigens lover og sedvaner kommer til anvendelse. Dette var for eksempel tilfellet ved borgerkrigen mellom nord- og sørstatene i USA.

Rett til å utøve kamphandlinger har vanligvis bare personer som tilhører vedkommende staters væpnede styrker, men unntaksvis kan også andre bli å betrakte som krigførende.

 

Krig er etter folkeretten det ytterste middel, det såkalte ultima ratio, til rettshåndhevelse i internasjonale forhold. Det er imidlertid umulig å skjelne mellom krig som rettshåndhevelse og krig som utslag av maktpolitikk.”

 

I relasjon til krig mellom stater er det konstruktivt å skille mellom to typer krig, ”krig de facto” og ”krig de jure”:

 

Krigstilstand de facto

Krigstilstand de facto  er  etter folkeretten en aktiv krig med aktive kamphandlinger mellom stater som varer ved et stykke tid. Krigen kan starte på i alle fall 3 forskjellige måter:

· Ved at den ene staten kommer med en krigserklæring mot en eller flere andre stater før krigshandlingene starter.

· Ved at den ene parten går til angrep på den andre statens territorium uten noe forutgående varsel. Det var det som skjedde ved Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 og ved japanernes angrep på Pearl Harbour i desember 1941. En etterfølgende krigserklæring etter punkt 1 eller punkt 3 kan eller ikke kan komme på et senere tidspunkt.

· Ved at en stat offisielt erklærer å være i krig med en eller flere andre stater etter at krigshandlinger har startet.

 

Krigstilstand de jure

Det vil alltid også eksistere en krigstilstand de jure så lenge ”krigstilstand de facto” pågår.  Folkerettslig sett er krig de jure den krigstilstanden som oppstår etter loven hvor loven er de bestemmelsene som framgår av folkeretten. Ved en streng fortolking av folkeretten er det krig etter loven, d.v.s. etter folkerettslige konvensjoner, traktater og sedvane så lenge det etter en krig de facto ikke er inngått en formell fredsavtale.  Som regel er det ikke så vanskelig å vite når tid det kun oppstår en krigstilstand de jure. To alternative situasjoner han betegne en krig som en krig de jure.  I begge tilfeller må det ikke være inngått noen fredsavtale:

 

· Det må ha vært en aktiv krigstilstand (krig de facto) som har opphørt. Dvs. at  det ikke lenger pågår kamper mellom noen militære styrker tilhørende de krigførende parter.

· Minst en av partene må ha erklært krig mot den andre parten, men ingen krigshandlinger har ennå funnet sted mellom partene.

 

Oppenheim mener at en krig de facto kan gli over i en fredstilstand uten at noen formell fredsavtale er inngått mellom de tidligere krigførende partene. Problemet er at det er svært vanskelig å sette opp noen klare kriterier for når tid det er blitt fred uten fredsavtale. En virkelig fred oppstår først når partene på begge sider faktisk er enige om at det er fred. Kravet må vel da være at alle partene i den tidligere krigen for sin egen del erklærer at de mener det har oppstått en fredstilstand i relasjon til sin tidligere fiende.

 

Ved en okkupasjon etter en kapitulasjonsavtale eller våpenstillstandsavtale, men uten noen fredsslutning, vil det etter folkeretten normalt oppstå en ”krig de jure” situasjon. Haag-konvensjonen av 1907 regulerer i stor grad okkupantens myndighet og rettigheter og plikter på okkupert område. Les mer om det i kap. 5.4.

 

Opphør av krig de facto

Fra sammendrag i ”Den norska rättsuppgørelsen” (1956, avgitt av ”Institut för Offentlig og International Rätt i Stockholm) under professor Sundbergs  ledelse siteres fra side 5 :

”Krigstilstand kan opphøre gjennom fredstraktat, ved våpenskiftets faktiske opphør og tilbakegang til fredelige forbindelser, eller eventuelt ved ensidig erklæring av den ene part. Kapitulasjons- eller våpenstillstandsavtale medfører ikke at krigstilstanden opphører, men dette kan være tilfelle ved «fredspreliminærer» d.v.s.  våpenstillstandsavtaler som danner en slags provisorisk fredstraktat og som tar sikte på en definitiv avslutning av fientlighetene, men som senere skal erstattes av en formell fredsavtale. En slik avtale bør oppfattes som en traktat. Den kan inngås av regjeringene eller av overkommandoene og krever ikke ubetinget ratifikasjon i fall de delegerte har de nødvendige fullmakter.”

 

Fra Frede Castbergs bok Folkerett (1947) side 189 og 190 siteres:

”Krigen varer, som alminnelig regel, inntil en fredstraktat mellem partene er trådt i kraft. Det er ikke tilstrekkelig til at krigstilstanden skal anses opphørt, at våpenstillstand er avsluttet. Enn klarere er det at den såkalte ”våpenhvile” som - i motsetning til våpenstillstanden - kan inngås av de militære sjefer på egen hånd og bare varer en kortere tid, ikke medfører opphør av krigstilstanden. Selvsagt opphører krigstilstanden heller ikke ved at den ene parts troppestyrker kapitulerer.

 

Krig kan derimot opphøre ved at den ene parts statsorganisasjon opphører å fungere, etter at dens territorium er besatt av motpartens militære styrker. En stat kan m. a. o. opphøre ved ”debellatio” - og dette er da også slutten på dens krig. Men den fiendtlige besettelse av statens territorium medfører ikke noen utslettelse av staten, når dens statssjef og regjering - slik som tilfellet var for Norges vedkommende i årene 1940-1945 - fortsatt leder statens kamp og representerer staten i forhold til dens allierte.

 

Krigen kan også opphøre ved at den rent faktisk ebber ut, idet fiendtlighetene innstilles. At det da ikke blir sluttet en fredstraktat, kan ganske visst ikke betraktes som normalt, men det kan ikke medføre at krigstilstanden anses for å vedvare ubegrenset, uansett den faktiske situasjon.”

 

I sitatet ovenfor kommer Castberg inn på den folkerettslige stillingen den norske eksilregjeringen hadde under 2. verdenskrig og nevner også regjeringens ”allierte”. Eksilregjeringers folkerettslige stilling drøftes i kap. 10.3. Den norske regjeringen inngikk ingen formelle militærpolitiske traktater eller allianser under 2. verdenskrig, jevnfør kap. 10.1.

 

Castberg skiller også mellom våpenstillstand og våpenhvile. Våpenhvile er ikke nevnt som eget begrep Landkrigsreglementet i Haag konvensjonen av 1907, og forfatteren av dette nettstedet mener våpenstillstand og våpenhvile tilnærmet må kunne oppfattes som synonyme begreper, jevnfør kap.5.2. Oppenheim skriver på side 293  “International law” i relasjon til våpenstillstand (armistice):

 

”Even commanders of the smallest opposing detachments may arrange a suspension of arms.”

 

En avslutting av aktiv krigføring (krig de facto) mellom to stater med en etterfølgende krig de jure kan i samsvar med det som er anført ovenfor skje på minst følgende måter.

 

· En kapitulasjon som omfatter alle statens militære stridskrefter  tilsvarende eller i samsvar med Haag- konvensjonen av 1907 sin artilkkel 35 i kap.  IV om landkrigsreglementet.

· En alminnelig våpenstillstand som omfatter alle stridende enheter tilsvarende eller i samsvar med Haag- konvensjonens artikkel 37 i kap. V i landkrigsreglementet.

· Ved at den aktive krigføringen ebber ut og opphører uten noen formelle avtaler mellom de krigførende stater som i realiteten fortsatt består som selvstendige stater.

· Ved at den ene parten okkuperer og senere oppsluker hele territoriet til den andre krigførende parten og annekterer det. Da vil den tapende staten faktisk slutte å eksistere uten at noen formell fredsavtale er inngått. I praksis vil det da være være inntrådt en ”debellatio- situasjon” og i realiteten en påtvunget fredsslutning. I det tilfelle at den annekterte staten senere likevel skulle bli reetablert som en selvstendig stat, kan det formodentlig være grunnlag for å hevde at det har vært en tilstand av krig de jure i den tida staten var annektert av en annen stat.

 

Opphør av krig de jure

Krigstilstand de jure mellom bestående stater, som de facto har vært i krig med hverandre, opphører i alle fall ved en formelt inngått fredsavtale. Det synes det å være alminnelig enighet om.

 

Det er gjort flere forsøk på å få i stand en formell fredsavtale mellom Sovet- Unionen og Japan etter at Sovjet- Unionen erklærte Japan krig 8.8.1945 uten at dette lyktes innen Sovet- Unionen gikk i oppløsning i begynnelsen av 1990- tallet. Russland og Japan har pr juni 2015 heller ikke inngått noen formell fredsavtale. Årsaken er at Sovjet- Unionen invaderte de japanske Kuril- øyene helt nord i den japanske øygruppen og fordrev den japanske befolkningen i siste halvdel av august 1945. Kuril- øyene er nå under russisk kontroll og okkupasjon og Japan krever dem tilbake. Så langt har denne krigen som startet ved en sovjetiske krigserklæring 8.8.1945 ikke latt seg avslutte med en formell og for begge parter bindende fredsavtale på grunn av den uløste konflikten om Kuril- øyene. Derfor er det gode grunner for å hevde at krigen de jure mellom Japan og Russland  består selv etter 70 år, men er de i krig faktisk? Definitivt nei, men folkerettslig sett?

 

Et annet eksempel på en krig de jure er Koreakrigen. Riktignok var dette i utgangspunktet en slags borgerkrig, men stormaktene USA og Kina var tungt involverte på hver sin side. Norge deltok med et militært feltsykehus. Krig de facto i Korea opphørte med opprettelse av en demarkasjonslinje og en våpenstillstandsavtale 27.7.1953. Noen kapitulasjons- eller fredsavtale er aldri inngått og utsiktene for det synes heller ikke særlig gode i overskuelig framtid. Det finnes mange fler eksempler på aktive kriger som aldri er blitt avsluttet med en formell fredsavtale.

 

For så vidt kom det heller aldri til noen fredsavtale mellom det tyske 3. rike (Hitlertyskland) og de allierte okkupantene, kun kapitulasjon i flere omganger fra 7. til 9. mai 1945. Dette simpelthen fordi den nye tyske regjeringen, som etter Hitlers død 30.4.1940 ble dannet under ledelse av storadmiral Karl Dönitz (Flensburgregjeringen), ble oppløst av britiske militære 23.5.1945. Regjeringsmedlemmene ble arrestert og mange ble anklaget både for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Fra 5.6.1945 overtok det allierte okkupasjonsrådet all makt i Tyskland som etter hvert ble delt i to stater. Men den tyske staten opphørte ikke å eksistere på den måten at den ble oppslukt i en annen stats territorium selv om den ikke lenger hadde noen offisiell regjering  verken på eget territorium eller i eksil. En del grensejusteringer mot øst fant imidlertid sted.

I diskusjonen om det var krig mellom Norge og Tyskland etter at avtalekomplekset 9. til 19. juni 1940 var inngått, er det fra de som mener at aktiv krigføring fortsatte etter 10.6.1940 påpekt at det under 2. verdenskrig både fra tysk side og fra norsk NS- hold finnes uttalelser om at krigen mellom Norge og Tyskland ikke var avsluttet. I denne sammenheng er det helt avgjørende å skille mellom ”krig de facto” og ”krig de jure”. Forfatteren kjenner ikke til at noen seriøse meningsberettige på alvor har hevdet at Norge og Tyskland inngikk en formell folkerettslig bindende fredsavtale under 2. verdenskrig.

 

Det kan være grunn til å hevde at ”krig de jure” fortsatte mellom Norge og Tyskland fram til en fredsavtale ble godkjent ved en kongelig norsk resolusjon i 1951. Denne fredsavtalen ble riktignok inngått kun med den nye staten ”Forbundsrepublikken Tyskland” (Vest- Tyskland)  som var blitt opprettet 23.5.1949. Norge inngikk aldri noen formell fredsavtale med ”Den Tyske Demokratiske Republikk” (Øst- Tyskland) som ble opprettet 7.10.1949. Således bestod det formelt krig de jure mellom Norge og Øst-Tyskland inntil de to tyske statene ble samlet i 1990.

 

Imidlertid er det vel ingen som i perioden mellom Tysklands kapitulasjon i 1945 og den formelle fredsslutning mellom Norge og Vest-Tyskland ved en kongelig resolusjon i 1951 vil hevde at noen nordmenn p.g.a. hjelp til eller samarbeid med tyske interesser skulle kunne straffes etter straffelovens § 86. Tilsvarende er vel heller ikke noen nordmann blitt straffet for å ha gjort forretningsmessige transaksjoner med Øst- Tyskland eller Øst- Tyske foretak og derved bistått fienden. Motsatt ble så vidt vites ingen vest- tyskere etter 2. verdenskrig anklaget for å ha hjulpet eller samarbeidet med de vestallierte okkupasjonsstyrkene i Vest-Tyskland etter at denne staten ble opprettet. Hva som eventuelt kan ha skjedd i Øst-Tyskland er vel mer åpent. De allierte stormaktenes okkupasjon av Tyskland varte i alle fall ved til de nye tyske statene ble opprettet, i praksis betydelig lenger. De norske militære styrkene, som deltok i denne okkupasjonen, var den norske ”Tysklandsbrigaden” med ca 5000 soldater fra jan. 1947 til våren 1953. Fra Wikipedia siteres:

Tysklandsbrigaden sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr, og ble i januar 1947 utstasjonert i Harz, underlagt britenes 5. divisjon. De norske soldatene hadde britiske uniformer merket med et lite norsk flagg på ermet, oppe ved skulderen.”

 

Etter at Norge ble medlem av NATO i 1949, ble den norske Tysklandsbrigaden underlagt en NATO- kommando.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 5.4

 

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren