Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

5.4 Rettstilstanden under en okkupasjon

 

Problemet

Problemet er at Haag- konvensjonen er en folkerettslig konvensjon som  kun gjelder mellom stater. De folkerettslige bestemmelsene som gjaldt under og etter 2. verdenskrig, kom i konflikt med internrettslige straffeanordninger vedtatt av den norske Londonregjeringen under 2. verdenskrig. Hvilket sett regler skulle da gjelde for borgerne i det okkuperte Norge ved en eventuell straffeforfølgelse etter at krigen var slutt og Norge igjen fritt? 

 

Okkupantens og de okkupertes rettigheter og plikter

Print screen Fra Haag- konvensjonen av 1907, Landkrigsreglementet, Del III:

Uten navn.jpg

 

Det må være åpenbart at hele Norge (med unntak av Svalbard, Jan Myen, Bjørnøya og eventuelle biland i Antarktis) etter våpenstillstandsavtalen som ble inngått kl 24.00 natten mellom 9. og 10. juni i 1940 og fram til frigjøringen 8.5.1945 må anses okkupert av Tyskland. Artikkel 42 sin forutsetning om en okkupasjonstilstand ved at okkupanten hadde befestet sin myndighet i fastlandsnorge med omkringliggende øyer er derfor et faktum.

 

Artikkel 43 i Landkrigsreglementet sier i et mer moderne språk at okkupanten sin lovmessige makt skal brukes til så langt mulig å iverksette nødvendige tiltak som for å sikre den offentlige orden og det offentlige liv. Det vil si at okkupanten har ansvar for at den offentlige forvaltning og  de offentlige tjenestene fungerer og ikke går i stå. Okkupanten må også gjøre det som er nødvendig for å sikre offentlig ro og orden. I denne sammenheng er det klart at okkupanten må kunne gi de nye lover som kan begrunnes i okkupantens ansvar for å sikre det offentlige liv og den offentlige orden. Okkupanten skal respektere landets lover slik de var før okkupasjonen med mindre det foreligger absolutte hindringer for en slik respektering.

 

Eter krigen ble det et stridstema hvor langt okkupasjonsmyndighetens adgang til å gi nye lover kunne strekkes. Landkrigsreglementet angir ikke nærmere anvisning på hvilke ”absolutte hindringer” som legitimerer at okkupanten tilsidesetter de eksisterende lovene eller gir nye lover. På den annen side angir reglementet en rekke begrensninger i maktutfoldelsen til okkupasjonsmakten. Følgelig kan ikke okkupasjonsmakten med hjemmel i folkeretten gi nye lover som åpner opp for en maktutfoldelse ut over begrensningene i landkrigsreglementet.

 

I artikkel 44 til 55 i del III i landkrigsreglementet er det for å beskytte borgerne i det okkuperte området. satt opp noen begrensninger for okkupantens virksomhet i og administrasjon av det okkuperte området De viktigste bestemmelsene er:

 

· Artikkel 44: Borgerne i det okkuperte området kan ikke tvinges til å gi opplysninger om okkupantens krigførende militære fiender, og etter artikkel 52 heller ikke tvinges til å delta i krigsoperasjoner mot fedrelandet.

· Artikkel 45: Borgerne i det okkuperte området kan ikke tvinges til å avlegge ed til fordel for okkupanten.

· Artikkel 46 til 55: Setter grenser for okkupantens utnytting av privat og offentlig kapital og eiendom, sikrer religionsfrihet og setter forbud mot vilkårlig kollektiv avstraffelse.

 

Ut i fra reglene om okkupasjon i Haag-konvensjonen er det vanlig å skille mellom troskapsplikt til eget land og lojalitetsplikt overfor okkupanten. Det drøftes nærmere i kap. 5.5.

 

Men er det folkerettslig andre begrensninger i okkupasjonsmyndighetens lovgivningsmyndighet? Ut i fra en analog tolking av artikkel 42—45 i landkrigsreglementet kan okkupasjonsmakten heller ikke gi sine egne sivile eller militære borgere adgang til å begå handlinger som i strafferetten er allment forbudt. Eksempler på det er drap, seksuelle overgrep, legemsbeskadigelse, bedrageri, tyveri o.s.v.

 

Det må være rimelig å anta at ved en okkupasjon vil okkupanten være opptatt av å bekjempe enhver aktiv og passiv motstand mot okkupasjonen fra borgerne på det okkuperte området, og således iverksette de tiltak og gi de lover som okkupanten mener er nødvendig for å hindre slik motstand. Likeledes må det antas at okkupanten vil iverksette de tiltak som måtte bli ansett nødvendig ut i fra militære behov for å sikre okkupasjonen for angrep utenfra. Derfor er det ikke overraskende at rikskommisar Terboven i en skrivelse av 3.12.1940 til Høyesterett opplyste at det var han som utøvde det nødvendige skjønn om hva som var ”absolutte hindringer” for å respektere de eksisterende lovene. Det er all grunn til å anta at en okkupasjonsmakt etter folkeretten har adgang til å sette til side eksisterende lover og også gi nye lover når okkupasjonsmakten mener det er nødvendig for å sikre okkupasjonen. På den annen sider setter folkeretten en god del begrensinger i den maktutøvelse okkupasjonsmakten han utøve mot den enkelte borger eller  mot det enkelte foretak på okkupert område.

 

Nærmere om lovgivningsmyndigheten

Lovgivningsmyndigheten, d.v.s. myndigheten til å gi nye lover i det okkuperte området, har med visse begrensninger i samsvar med Landkrigsreglementet ved okkupasjonen gått over fra den myndighet som tidligere etter forfatningen kunne gi lover, til okkupanten, jevnfør avsnittet ovenfor. For øvrig gjelder de lovene som var til stede før okkupasjonen i den utstrekning de ikke er i strid med nye lover innført av okkupanten. 

 

Professor Carl Aug. Fleischer skreiv i "Hovedpunkter i folkeretten" (1966) side 184-185:

 

"Det alminnelige synspunkt i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området. Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spillet."

 

Dette synes å være i samsvar med de synspunkter tidligere regjeringsadvokat Johanssen ga uttrykk for slik de er gjengitt i kap. 5.6.

 

Spørsmålet oppstår da hvilken myndighet en eksilregjering har under okkupasjonen til å gi nye lover overfor borgerne i det okkuperte området? Nå hevder forfatteren av dette nettstedet at Londonregjeringen uansett ikke hadde noen konstitusjonell hjemmel til å gi lover ut over begrensningene i grunnlovens §17, og altså var avskåret fra å gi nye kriminallover. Det var ingen lovnød, så et slikt behov eksisterte som tidligere nevnt ikke ut i fra konstitusjonell nødrett, jevnfør kap. 3.7. Men en kan selvfølgelig tenke seg en konstitusjon hvor en regjering hadde en slik konstitusjonell rett. Det prinsipielle spørsmålet blir da:

 

Kan de gamle statsorganer, som f.eks. en eksilregjering, i en okkupasjonstid gi nye lover som borgerne i det okkuperte området er forpliktet til å forholde seg til og adlyde, og i så fall fra hvilket tidspunkt skal eksilregjeringens nye lover gjelde?

 

Advokat Johan B. Hjort samarbeidet tett med Administrasjonsrådet, bl. a. som formann for Krigsfangeutvalget og Krigsskatetrygden som begge var iverksatt av Administrasjonsrådet. Hjort satt internert i Tyskland fra 1942 til krigens slutt. Han sa det slik i en betenkning fra 1941:

 

”Okkupasjonen er en mellomtilstand av faktisk art, hvorunder de gamle statsorganer midlertidig er satt ut av funksjon og okkupanten med støtte i sin hærmakt som en slags negotiorum gestor forvalter det besatte område.”

 

En ”negotiorum gestor” er en som spontant tiltvinger seg å forvalte en annens affærer i dennes fravær og uten dennes samtykke.

 

I Professor Frede Castbergs bok ”Norge under okkupasjonen”(1945 med forord av Castberg datert august 1945) skriver han på side 49:

 

”Okkupasjonen av den norske stats territorium er en faktisk hindring for at den norske regjering kan utøve sin myndighet innen det besatte områdes grenser. Det er visstnok også det rette, slik som folkerettens regulering av disse forhold er, — først og fremst ved Haagreglementets av 1907 —, å betrakte denne faktiske hindring tillike som en rettslig hindring. Det vil si: Innen det okkuperte omrade er stillingen den at ikke bare er den legale makt faktisk gått over til okkupanten, slik at innbyggerne må adlyde okkupasjonsmaktens bestemmelser, innen Haagreglementets ramme. Men landets lovlige regjering er på sin side avskaret fra å gi bindende direktiver for innbyggerne i landet, for så vidt angår deres forhold i det besatte omrade.”

 

Begrensninger i den konstitusjonelle myndighets lovgivningsrett

Fra et sammendrag i fra ”Den norska rättsuppgørelsen” (1956, avgitt av ”Institutet för Offentlig og Internationell Rätt i Stockholm) på side 11 siteres:

 

”I den utstrekning en eksilregjerings lovgivning fører til utvidet straffbarhet eller straffeskjerpelser, må den derfor være folkerettsstridig. Spesielt må dette gjelde landssviklovgivningen av 1944, som ikke bare ikke ble bragt til befolkningens kjennskap, men endog ble holdt hemmelig.

 

Den konklusjon at eksilregjeringens straffelovgivning ikke er anvendelig, følger dessuten som en logisk konsekvens av den lovgivningsmyndighet som folkeretten tillegger okkupasjonsmakten – så vel ifølge Landkrigsreglementet som etter Geneve- konvensjonen.”

 

Og videre siteres fra samme side:

 

”Det å adlyde okkupantens bestemmelser kan ikke innebære brudd på troskapsplikten. Det samme gjelder tjenesteprestasjoner som okkupanten har rett til å fordre.”

 

Eduard Otto von Waldkirch (1890 – 1972) var Professor der Rechte (juridisk professor) i Bern i Sveits fra 1927 til 1960, og ble som 81- åring innvalgt i det sveitsiske parlamentet. Fagområdene hans var folkerett, kirkerett og rettslige problemstillinger i relasjon til åndsverk. Kilde: Wikipedia.

 

I 1947 laget han en juridisk betenkning, som foreligger i en noe gammelmodig norsk oversettelse, i relasjon til det norske rettsoppgjøret. Herfra siteres:

”Den norske befolkning var under okkupasjonstidens varighet forpliktet til å akte og etterkomme okkupasjonsmaktens anordninger. Unntatt herfra forblir alle tiltak som berører nordmennenes troskapsforhold til sitt eget fedreland.”

……

 

”Det er rettslig sett av grunnleggende betraktninger utillatelig at en dom felles på grunnlag av en straffebestemmelse som i gjerningsøyeblikket enten i det hele tatt ikke besto, eller ikke kunde bli rettsviksom på grunn av manglende offentliggjørelse.”

 

Von Waldkrirch konkluderer slik i relasjon til Londonregjeringens lovgivningsvirksomhet:

 

”Bestemmelser fra eksilregjeringen kunde under okkupasjonen ikke tre i kraft der på grunn av manglende offentliggjørelse. Allerede derfor, og dessuten okkupasjonsmaktens myndighet som forhindret gjennomføringen, kunde de nordmenn som befant seg i landet ikke følge eksilregjeringens bestemmelser.”

 

Professor Jon Skeie framførte de samme synspunktene i ”Landssvik” (1945). Kravet om at nye lover gitt av en eksilregjering ikke må ha tilbakevirkende kraft, og at de må være behørig kunngjort,  kunne heller ikke begrunnes ut i fra konstitusjonell nødrett i følge Skeie. Det var ingen lovnød, jevnfør kap. 3.7.

 

Dr. juris G. Astrup Hoel sine synspunkter er gjengitt i ”Om landssvikoppgjøret” side 506:

 

”I en betenkning gjengitt i Norsk Sakførerblad 1945 s. 32 fig. anfører G. Astrup Hoel at regjeringens provisoriske anordninger i realiteten hvilte på den forutsetning at en eksilregjering fra fremmed land kunne utøve lovgivningsmyndighet på det besatte område i konkurranse med okkupantens lovgivning. Etter den overveiende oppfatning i folkerettslig teori måtte det imidlertid anses utelukket at en slik myndighetsutøvelse var lovlig. Dette var ikke bare tilfelle ved uttrykkelig kollisjon mellom eksilregjeringens og okkupantens straffebestemmelser, men også hvor eksilregjeringen forbyr en handling som okkupasjonsmyndigheten og landets tidligere lovgivning vel ikke påbyr, men likevel betrakter som fullt legal. Men selv hvor eksilregjeringen bare endrer lovgivningen om tidligere straffbare handlinger, måtte det samme prinsipp gjøres gjeldende.

 

«Det er okkupasjonsmakten som i sin egenskap av den øverste statsmyndighets midlertidige innehaver, i tilfelle har å foranstalte de nødvendige endringer i den tidligere lovgivning. Der er ingen hjemmel for den antagelse at noen annen lovgivningsinstans her skulle kunne tre i okkupasjonsmaktens sted, og endog foreta endringer som okkupasjonsmakten selv etter folkeretten var avskåret fra å gjennomføre. Ukjente anordninger fra en faktisk maktesløs eksilregjering og med virkning fra utferdigelsestiden, vilde stride mot folkeretten like fullt som deres virkning fra et tidligere standpunkt vilde stride mot grunnloven.»”

 

Konflikten mellom statsrett (internrett) og folkerett

Castberg skreiv i ”Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie” (1961) på side 57:

”Det er nemlig helt klart at de folkerettslige regler som eventuelt skulle begrense en eksilregjerings forfatningsmessige myndighet overfor hjemlandets borgere, — disse folkerettslige regler gjelder utelukkende i forholdet mellom de krigførende makter. Om den norske regjering var begrenset i sin lovgivningsmyndighet i henhold til folkerettens regler, så var dette en begrensning som det utelukkende måtte tilkomme fienden i krigen, altså det tyske rike, å påberope seg. Forholdet mellom de norske statsmakter og norske borgere reguleres ikke av folkerettens bestemmelser. I forholdet mellom den norske regjering og de norske borgere er det helt ut den norske statsretts regler det kommer an på.

 

Den kritikk som på juridisk grunnlag skulle kunne rettes mot den norske lovgivning fra London, må baseres på den norske grunnlov, og ikke på folkeretten. Dette for å vidt angår norske borgeres rettsstilling.”

 

Andenæs konkluderer i boka Det vanskelige oppgjøret (1979) på side 96 etter å ha sitert Castbergs rett ovenstående utsagn med følgende:

”Dette er i overensstemmelse med det generelle prinsipp som man bruker å uttrykke i setningen: Norsk rett går foran folkerett.”

 

I praksis ville det si at det ble forventet av den norske befolkningen at den etter folkeretten skulle og faktisk måtte adlyde okkupantens  lovgiving og forordninger, ellers måtte de regne med sanksjoner i fra okkupanten. Samtidig  måtte den norske befolkningen forholde seg til de lover eksilregjeringen innførte etter hvert som de ble vedtatt fordi den norske internretten alltid år foran folkeretten. Siden internretten trumfer folkeretten ble det forventet at befolkningen måtte forholde seg til to lovsett samtidig. I tillegg kommer det to viktige aspekter:  For det første var den norske internretten under okkupasjonen kun en hypotetisk rett som bare ville bli aktuell dersom okkupanten tapte krigen, mens den retten som okkupasjonsmakten forvaltet med hjemmel i folkeretten, var den retten befolkningen i sitt daglige liv måtte forholde seg til under hele okkupasjonen. For det andre blir det et spørsmål om i hvilken grad Londonregjeringens nye internlovgivning var kjent i den norske befolkning under okkupasjonen og behørig kunngjort.

 

Det synet som Castberg og Andenæs her gir uttrykk for skapte et gedigent problem for en stor del av det norske folk etter frigjøringen på grunn av Londonregjeringens nye kriminallover, som var vedtatt under krigen, og som etter krigen for landssvikanordningen av  15.12.1944 sitt vedkommende, ble ansett å gjelde under hele okkupasjonen selv om den ble holdt hemmelig til ut på sommeren 1945.

 

Londonregjeringens statsrettslige stilling

Professor i rettsvitenskap ved universitetet i Oslo, Bredo Morgenstierne, skriver i sin bok ”Lærebok i den norske statsforfatningsrett”, bind 1 (1930) på side 62 og 63:

”Den norske stats territorium og det norske folk danner paa den ene side den norske stats naturlige grundlag. Paa den annen side - fra et særlig statsrettslig synspunkt - danner territorium og folk gjenstandene, objektene for den norske statsmakt.

At ved siden av folket ogsaa selve territoriet betegnes som gjenstand for statsmakten, har den retslige betydning, at enhver benyttelse av, derunder også opphold paa, territoriet er underkastet, betinget og begrenset av den norske statsvilje. Territoriet begrenser tillike omraadet for den norske med tvangsmyndighet utrustede statsvilje.”

Det synes rimelig å tolke Morgenstierne dit hen at han anser kontrollen både over folk og territorium er en helhetlig forutsetning for gjennomføring av den norske statsvilje, d.v.s. utøvelse av statsmakt. Når kontrollen over territoriet går tapt, slik som skjer ved okkupasjon av en fremmed makt, tapes også den ene av de nødvendige forutsetningene for å kunne utøve statsmakt. Det kan ikke være noen tvil om at ved kapitulasjonen 10.6.1940 mistet den norske regjeringen kontrollen over territoriet, og den ene forutsetningen for å kunne utøve den statsmakt som tilkommer regjeringen synes derved ikke lenger å være til stede i følge Morgenstierne. Hvis denne tolking av Morgenstierne og statsretten er riktig, har Castberg og Andenæs ikke rett i at Londonregjeringen hadde full internrettslig og derved statsrettslig dekning for å vedta sine provisoriske straffeanordninger.

To lovsett

Under forutsetning av at en eksilregjering gir nye lover i samsvar med den konstitusjonelle rett en eksilregjering måtte ha til det, så må den som nevnt ovenfor i følge Castberg og Andenæs kunne gjøre det, selv om slik lovgivning kommer i strid med folkerettslige regler. Det som imidlertid blir helt feil er om disse nye lovene forutsettes å skulle tre i kraft straks de er vedtatt, og at de i tillegg forutsettes å tre i kraft straks uten behørig kunngjøring. Det synes ganske logisk at en statsmakt i eksil under en okkupasjon av landet, som statsmakten er utgått fra, ikke kan gi nye kriminallover lover, som straks skal tre i kraft etter vedtagelsen og gjelde for borgerne i det okkuperte landet. Men det var det som skjedde under 2. verdenskrig med den følge at makthaverne og rettssystemet etter 2. verdenskrig forventet at det norske folket skulle ha forholdt seg til to motstridende lovsett samtidig:

 

1. Folkerettslig lovsett: De lovene som gjaldt i landet før okkupasjonen med de endringer som måtte følge av okkupasjonsmaktens lovendringer eller forordninger i samsvar med folkeretten, jevnfør bestemmelsene om dette i Haagkonvensjonen, som er drøftet ovenfor. I tillegg kom de lovendringer som fulgte av bestemmelsene til den sivile administrasjonen av Norge under 2. verdenskrig. Også Administrasjonsrådet gjorde vedtak som i praksis fikk lovs gyldighet. Bl.a. oppløste Admionistrasjonsrådet at det norske forsvaret i alle deler skulle oppløses senest fra 30.9.1940, se kap. 8.

2. Statsrettslig (internrettslig) lovsett. De lovene som gjaldt i landet før okkupasjonen med de endringer som måtte følge av den eksilerte statsmakts nye lover straks de ble vedtatt eller fra det tidspunkt de ble forutsatt å tre kraft.

 

De folkerettslig nye lovene:

Her er lenker til vedtaks protokollene for den øverste sivile norske administrasjonen i Norge som var godkjent av okkupanten under 2. verdenskrig:

 

Quislings førte regjering 9.4.1940 til 15.4.1940

Administrasjonsrådet 15.4 1940 til  25.9.1940

De kommisariske statsråder 26.9.1940 til 31.1.1942 

Quislings 2. regjering 1.2.1942 til 8.5.1945

 

På side 9 i ”Samling av div. provisoriske anordninger, kgl. resolusjoner m.v. 1945” er en summarisk oppramising av de viktigste forordninger det tyske rikskommisariatet kom med i tillegg for den sivile administrasjonen av Norge under okkupasjonen.

 

De statsrettlige nye lovene:

Her er en lenke med gjengivesle av de provisoriske anordningene m.v. regjeringen Nygaardsvold ga i tidsrommet 9.4.1940 til 13.4.1945

 

Uhåndterbar skvis

Noen samtidig kombinasjon av disse to lovsettene er umulig å få til. I den grad bestemmelsene i disse to lovsettene måtte stå i konflikt med hverandre, ville det i praksis sette borgerne i en umulig og absurd skvissituasjon. Ved å bryte loven etter regelsett 1, ville borgerne måtte regne med straks å bli straffeforfulgt av representanter for okkupasjonsmakten. Ved å bryte lovsett nr 2 måtte borgerne påregne å bli straffeforfulgt av representanter for statsmakten i eksil, under forutsetning av at denne statsmakten ble i stand til å reetablere makten i det okkuperte landet.

 

Denne spørsmålsstillingen er spesielt relevant i relasjon til straffelovens forbud i § 86 om at det er straffbart å yte fienden rettsstridig bistand ved råd eller dåd. Hjemmefrontens landssvikanordning av 15.12.1944 (med Londonregjeringens godkjenningsstempel) fastsatte i detalj hva som var rettsstridig  bistand til fienden og innførte også nye straffearter som kollektivt erstatningsansvar for NS– medlemmer, økonomisk medansvar for ektefeller, allment tillitstap, oppholdsforbud m.v.  Samtidig forutsetter som nevnt folkeretten etter Haag– konvensjonen, at den okkuperte befolkningen har en lojalitetsplikt overfor okkupanten i relasjon til å bistå okkupanten og samarbeide om å sikre den offentlige orden og det offentlige liv. For å oppnå dette var det selvfølgelig viktig å samarbeide om å holde næringslivet, inkludert primærnæringene, i gang og skaffe arbeid til folk. Derved ble mange hundre tusen nordmenn satt i denne umulige skvisen.

 

Lovskvisen kom tydeligst til syne som en følge av landssvikanordningens § 2, punkt 3. Her gjøres utilbørlig bistand til fienden straffbar. Som utilbørlig regnes i § 3, punkt 2 enhver som frivillig har deltatt i ervervsmessig til fienden uten å være tvunget til det. Det spiller altså ingen rolle om fienden med hjemmel i folkeretten kunne krevd bistanden. Slik frivillig bistand som de tyske okkupantene etter folkeretten kunne krevd, er åpenbart ikke rettsstridig eller ulovlig etter folkeretten. Like åpenbart er det at denne bistanden heller ikke var rettsstridig eller ulovlig etter det lovsettet som faktisk gjaldt og kunne håndheves internt Norge under okkupasjonen, d.v.s. det som ovenfor er kalt ”folkerettslig lovsett”. Denne konkrete lovskvisen kommenteres nærmere  neste kap. 5.5.

 

Tilbakevirkende kraft og manglende kunngjøring

I tillegg til den generelle lovskvisen oppstod flere tilleggsproblemer. Londonregjeringen forutsatte at de nye lovene (anordningene) de vedtok ikke bare skulle tre i kraft med en gang de var vedtatt også for norske borgere i det okkuperte Norge, men også ha tilbakevirkende kraft. Dette førte til at lovskvisen ble betydelig forsterket. Mer om den tilbakevirkende kraften i kap. 13.3 og kap. 13.4. Den viktigste nye straffeloven, landssvikeranordningen av 15.12.1945, ble i tillegg både gitt tilbakevirkende kraft for hele okkupasjonstiden og hemmeligholdt til ettersommeren 1945. Mer om kunngjøringsspørsmålet i kap. 13.5.

 

Hva Londonregjeringen burde ha gjort

Londonregjeringen kunne ha forholdt seg slik at den ikke satte norske borgere i denne uhåndterbare skvisen. En fornuftig løsning i relasjon til Londonregjeringens anordningsvirksomhet overfor norske borgere i det tyskokkuperte Norge ville vært følgende:

 

· Londonregjeringen kunne ha forberedt, utarbeidet og prioritert forslag til de nye lovene de anså nødvendige eller hensiktsmessige til bruk internt i Norge etter frigjøringen. Så kunne regjeringen ha forberedt innkalling av det i 1936 valgte Stortinget slik at dette kunne ha trådt sammen få dager etter frigjøringen. Stortinget kunne så blitt forelagt regjeringens prioriterte liste over lover som snarest burde vedtas. Det forutsettes da selvfølgelig at ingen lover ble gitt tilbakevirkende kraft, jevnfør grunnlovens § 97. Virksomheten til det 89. Storting ble formodentlig korrekt begrunnet med konstitusjonell nødrett da det trådte sammen 14.6.1945.  Dessverre gjennomgikk det 89. Stortinget ikke Londonregjeringens provisoriske anordninger med unntak av gjeninnføring av dødsstraffen. Det er all grunn til å bebreide det 89. Storting for den unnfallenheten det viste ved ikke å gripe inn i relasjon til Londonregjeringens straffeanordninger. Mer om dette i kap. 7.

· I det tilfelle at Londonregjeringen mente at det var høyst nødvendig å få på plass en ny lov, som selvfølgelig heller ikke måtte ha tilbakevirkende kraft, men med virkning fra frigjøringsdagen, kunne Londonregjeringen begrunnet i konstitusjonell nødrett ha vedtatt en slik anordning og fått den kunngjort i alle tilgjengelige norske media på frigjøringsdagen og dagene etterpå. Faktisk ville det vært en stor fordel om Londonregjeringen allerede 8. mai 1945 hadde iverksatt en ny anordning med strenge straffer for selvtekt og overgrep, og nye forskrifter om human fangebehandling. Formodentlig ville mange overgrep og mye lidelse i det norske folk vært unngått om så hadde skjedd, jevnfør kap. 12.1 om fangebehandlingen etter frigjøringen og kap. 12.2 om ”tyskertøsenes” skjebne.

 

Hva er rett tolking av folkeretten vs. statsretten?

Det er skrevet bindsterke verk om folkerett og statsrett av personer som har viet hele sitt liv til studie av disse fagfeltet innenfor jusen. I mange sammenhenger har de rettslærde motstridende synspunkter. Konflikter mellom stater blir i liten utstrekning løst av den internasjonale domstolen i Haag. Væpnede konflikter er mer vanlig, men ofte forblir tvister og konflikter uløste over tiår uten at det blir en åpen væpnet konflikt eller noen løsning. Folkerett tolkes forskjellig avhengig av ståsted.

 

Alle stater har et mer eller mindre velfungerende internrettssystem som avgjør nasjonale rettsspørsmål. Da vet borgerne i det minste hva et mer eller mindre politisk avhengig rettssystem mener er rett eller galt. Man får en dom som borgerne må forholde seg til. Riktignok er det fortsatt mulig å protestere med sivil ulydighet, opprør eller borgerkrig med de konsekvenser det måtte ha, men som regel er det internrettssystemet som endelig avgjør hva som er rett eller galt.

 

I dag finnes det i Europa en mulighet for å få prøvd om en internrettslig avgjørelse er i strid med menneskerettighetene ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dersom en slik mulighet hadde fantes under landssvikoppgjøret, er det åpenbart at forskjellige utslag av Londonregjeringens anordningsvirksomhet ville blitt anket dit. Det gjelder særlig de provisoriske straffeanordningenes tilbakevirkende kraft, se kap. 13.3 og kap. 13.4 samt hemmeligholdelsen av landssvikanordningen av 15.12.1944 til etter frigjøringen, se kap. 13.5.

 

Slik Castberg ser det var nok vedtakelsen av Londonregjeringens provisoriske straffeanordninger i strid med folkeretten, men ikke i strid med internretten, jevnfør sitatet ovenfor fra ”Juridiske stridsspørsmål i Norges politiske historie” (1961) på side 57. Det ville vært interessant ut i fra et menneskerettighetsperspektiv å fått en vurdering i Strasbourg av hvordan lovskvisen mellom internrettslige og folkerettslige lover skulle vært håndtert under det norske landssvikoppgjøret.

 

Under det norske landssvikoppgjøret ble det i noen utstrekning tatt hensyn til folkerettslige regler eller forutsetninger. Den tyske krigsforbryteren Klinge ble av flertallet i Høyesterett i 1946 dømt til døden ut i fra folkerettslige regler. Se omtale av Klingesaken her. Det kan synes som om Høyesterett har ment at folkeretten kan gå foran internretten, kun når det kan gi det strafferesultatet flertallet i Høyesterett synes er best. Selv om Klingesaken reiser noen interessante prinsippielle rettsspørsmål, er er den imidlertid ganske spesiell, og omtales derfor ikke nærmere.

 

Mer allment interessant er det at som hovedregel ble bistand til fienden (tyskerne) under rettsoppgjøret ansett som ikke straffbar, hvis fienden hadde krevet eller rekvirert denne bistanden med hjemmel i folkeretten. På den annen side ble bistand til fienden, som ble ytt frivillig, straffet og ansett som rettsstridig og utilbørlig selv om fienden med hjemmel i folkeretten kunne krevd den samme bistanden. Var det rett eller galt sett fra et folkerettslig perspektiv? Også i denne sammenheng strides de folkerettslærde.

 

I dette og de to neste kapitlene gjøres ikke noe forsøk på å gi noen uttømmende drøfting av kompliserte folkerettslige spørsmål. Kanskje er det også mindre relevant fordi det er så mange forskjellige særegne nasjonale norske faktorer og forhold, som spiller inn ved bedømmingen av hva som var rett eller galt i relasjon til hvilken bistand til fienden som burde være straffbar under okkupasjonen av Norge. I disse kapitlene om folkerett forsøkes det å peke på noen av disse viktigste nasjonale norske forhold og faktorer, og å trekke noen konklusjoner om  hvilken type bistand til fienden som burde vært straffet og hvilken som burde gått fri ut i fra et folkerettslig perspektiv. Noen uttømmende drøfting av disse kompliserte folkerettslige spørsmålene er det visselig ikke.

 

Lenke til neste kapittel 5.5

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren