Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

5.6 Kaos eller samarbeid

 

Frivillig samarbeid var straffbart.

I landssvikeranordningens § 2, punkt 3 kriminaliseres som tidligere nevnt ethvert frivillig ervervsmessig og økonomisk samarbeid med fienden som kan anses utilbørlig. Det er i strid med svært mange av de bestemmelsene som de sivile norske og tyske myndighetene kom med i Norge under krigen i henhold til bestemmelsene i Haag– konvensjonen av1907 om okkupasjon, og også etter forfatterens mening i strid med hele ånden i Haag– konvensjonen hvor det forutsettes et samarbeid mellom okkupant og okkupert til fordel for begge parter.

 

Kaos hadde vært fullt mulig

Når ethvert frivillig samarbeid med tyskerne i praksis ble kriminalisert var det i realiteten det samme som å hevda at det norske folk heller burde ha ha valgt kaoslinen i møte med okkupantene enn samarbeidslinjen. At det hadde vært fullt mulig å lage kaos framgår av følgende sitat fra UK- 45, bind 1, kap. II side 212:

 

”I den første tiden etter krigsutbruddet hersket en alvorlig krise innen

næringslivet, og den økonomiske mekanisme truet med å gå i baklås.

Ordrer på varer og ytelser ble annullert, bedriftene ble nødt til å innskrenke sin virksomhet og redusere tallet på arbeidere og funksjonærer, forretningsmenn og bedrifter satt med til dels veldige varelagre som ingen ville kjøpe, byggevirksomheten stanset opp fordi byggelånene frøs fast, bankene var uhyre forsiktige med sin kredittgiving, innskuddskonti ble sperret, og det hendte rett som det var at store bedrifter ikke fikk trekke på sine konti til arbeidslønninger engang. — Klagene strømmet inn, og det ble meget snart en bydende nødvendighet å gjøre noe for å myke opp kreditten og få arbeidslivet i gang, for ellers kunne en risikere at både Quisling og tyskerne ga Administrasjonsrådet skylden for det kaos som ville oppstå og fjernet rådet igjen — som før nevnt var det rykter om slikt i begynnelsen av mai.”

 

Medlemmene i UK– 45 hadde også noen klare tanker om hva som hadde blitt konsekvensen både for de okkuperte nordmenn og den tyske okkupanten dersom kaoslinjen hadde blitt valgt av det norske folk. Fra UK- 45, bind 1, kap. II side 227 gjengis:

 

”Det er da på det rene at tyskerne hadde stor interesse av at det her-

sket ro og orden i de besatte områder og at de hadde en åpenbar interesse

i å nytte ut norsk næringsliv for sin krigsførsel selv om dette hensyn nok

ikke har vært den opprinnelige grunn til okkupasjonen. Under planleg-

gingen av angrepet var det Norges geografiske beliggenhet og strategiske

stilling i stormaktsoppgjøret som var utslagsgivende.

 

Men hvis forholdet var slik som her er skildret, var det da politisk

klokt å opprette Administrasjonsrådet?

 

Det endelige svar avhenger av hvordan en vil vurdere alternativet

til Administrasjonsrådet og den tilstand det var med å skape. Alterna-

tivet til ro, orden og arbeid, var uro, kaos og sabotasje. Og det fins dem

som har hevdet at nordmennene straks burde ha valgt den siste linjen i

stedet for samarbeidslinjen, som de mener var til positiv vinning for

okkupasjonsmakten og til skade for den norske militære motstand.

 

En må da spørre om det i april 1940 hadde vært faktisk mulig å

skape kaos, og dernest om det fra et norsk synspunkt hadde vært

ønskelig.

 

Det er ingen tvil om at det hadde vært teoretisk mulig å skape

kaos i Norge etter 9. april. Hvis det hadde blitt generalstreik, eller hvis

vårt folk hadde, gått inn for en målbevisst sabotasje, eller hvis alle nordmenn konsekvent hadde nektet å utføre noen handling som på noen måte kunne tjene tyske interesser, da hadde det blitt kaos. Og hvis denne

kaotiske tilstand hadde blitt varig, er det sannsynlig at den ville ha sinket

eller hemmet de tyske militære operasjoner i Norge.”

 

Motstand, kaos og nød ble ikke valgt

I Hviterussland ble 2.290.000 mennesker tilsvarende 25.3 % av befolkningen drept som en følge av krigshandlinger under andre verdenskrig. Men nordmennene var ikke et krigsvandt, hardt og stolt folk som var vandt til å styre seg selv. Tvert i mot. I over 400 år fra 1380 til 1814 var nordmennene styrt fra København som en slags provins i Danmark. Fra 1814 til 1905 var Norge i union med Sverige, med svensk konge og svensk dominans. Norge hadde bare vært fritt i knapt 35 år da den tyske invasjonen kom. Folk var vant til å være under fremmed herredømme, og noen krigstradisjoner var det ikke i folket. Vi slapp i følge den offisielle statistikken unna med 10.262 krigsdødsfall eller 0,34 % av befolkningen. 3.003 eller 29,3 % av de norske krigsdødsfallene var sjøfolk i utenriksfart. Ca 20 % av alle norske krigsdødsfall var sivile norske barn, kvinner og menn som skyltes britiske, amerikanske eller sovjetiske angrep i form av bombing eller senking av sivile norske skip. Disse to gruppene stod for halvparten av alle norske krigsdødsfall, jevnfør kap. 10.6.

Nordmenn hadde ikke vært involvert i en krig siden Danmarks allianse med Frankrike under Napoleonskrigene før1814. Under Napoleonskrigene skjedde lite krigshandlinger hvor nordmenn var involvert selv om det var noen trefninger med svenske styrker i 1808. Blokaden av havnene og den derav følgende hungersnøden var verst, og de lidelsene ble husket i det norske folk, jevnfør Henrik Ibsens dikt ”Terje Vigen”. På denne bakgrunn er det ganske forståelig at det norske folk valgte samarbeidslinja da tyskerne kom og tok makta.  Johs. Andenæs sa det slik i en artikkel i Aftenposten 19.2.1949 som er gjengitt i ”Om landssvikoppgjøret”  på side 520:

 

”I løpet av krigen ble, som det er blitt sagt, praktisk talt hele landets næringsliv og administrasjon spent foran den tyske krigsvogn.”

 

Var det så riktig at noen utvalgte i ettertid skulle straffes for at folket som helhet valgte samarbeid i stedet for kaos?

 

Kapitalinteressene ville ikke ha kaos

I Terje Valens bok ”De tjente på krigen” (1974) argumenterer Valen sterkt for at de som var rike i Norge, d.v.s. storkapitalen, de som eide industrien, handelsflåten og godsene, ikke var interessert i kaos, men i ro og orden.

Valen skriver på side 179.

 

”Milorg ble organisert ovenfra for å bringe kamplystne patrioter, særlig ungdom, under kontroll så de ikke skulle sette den passive linjen og kapitalens profitter i fare.

 

I Milorgs ledelse er der en motsetning mellom folk som mener det er riktig å forberede hele Milorg på å delta aktivt bak fiendens linjer ved en alliert invasjon, og folk som mener at en skal konsentrere seg om å bygge opp Milorg bare til å være en vaktstyrke etter at seieren over tyskerne er vunnet andre steder. En er enig om at sabotasje ikke skal drives.”

 

Valen skriver på side 180:

 

”Den storborgerlige hjemmefrontledelsen vier stort sett hele tiden mer krefter til å bekjempe kommunistene enn til å bekjempe tyskerne.”

For å gjenvinne kontrollen med situasjonen måtte den storborgerlige hjemmefrontledelsen til og med gå inn for sabotasjeaksjoner. Men disse ble ikke rettet mot tyskernes grunnleggende økonomiske interesser og skadet ikke kapitalens profittinteresser.

 

Den storborgerlige hjemmefrontledelsens argumenter for den passive linjen, at folk ikke tåler represalier og at folk derfor ikke ville ha sabotasjer osv., var skinnargumenter som okkupasjonshistorien selv motbeviser.

 

Han konkluderer slik på side 181.

 

”Den storborgerlige hjemmefrontledelsen hadde nære forbindelser med hele det tyske apparat i Norge og dens hovedoppgave var å sikre storkapitalens profitt på kortere og lengre sikt. Den aktive væpnede motstand med sabotasjer og lignende var farligere for profitten enn den tyske imperialismens utbytting og undertrykking av det norske folket.”

 

Det kan ikke herske noen tvil om at kapitalinteressene i Norge var interessert i ro og orden og minst mulig ødelegging og sabotasje mot industrianlegg og den infrastrukturen som var nødvendig for å holde anlegg og fabrikker i gang. Spørsmål i relasjon til storkapitalens krigsprofitt drøftes mer inngående i kap. 14.4.  At hjemmefrontens ledelse hadde svært gode forbindelser til storkapitalen, og at det forekom få sabotasjer som skadet viktige industrianlegg synes klart.

Administrasjonsrådet

Høyesterettsjustitiarius Paal Berg tok om morgenen 16.4.1940 en telefon til den norske minister Wollebæk ved den norske legasjonen i Stockholm i relasjon til  Høyesteretts opprettelse av Administrasjonsrådet dagen før, (se kap. 6.1 og kap. 8 vedrørende Administrasjonsrådet). Wollebeæk sin sekretær stenograferte ned følgende uttalelse fra Berg som er gjengitt i UK- 45, bind 1, kap. II side 167.

 

”Høyesterett har ment å burde handle som gjort ut fra det syn at

norske interesser krevet at det ikke ble administrativt kaos i de deler

av landet som er hærtatt av tyskerne.”

 

Det synes klart at hensynet til å unngå kaos var hovedhensikten med Høyesteretts oppretting av Administrasjonsrådet. Å unngå kaos i det norske samfunnet var definitivt også i tyskernes interesse, og her ligger nok også hovedårsaken til at tyskerne aksepterte at Quisling sin 6 dager gamle regjering ble avsatt 15.4.1940, og Administrasjonsrådet innsatt som sivil administrator av de besatte områdene.

 

Samarbeid over hele linja

De offentlig ansatte

Fra UK– 45, bind I, kap. IV, side 351 siteres:

 

”Embetsverket og det sivile administrasjonsapparat fortsatte å fungere

etter okkupasjonen 9. april 1940. Situasjonen fortonet seg da således for de

fleste at en ikke kunne fortsette motstanden mot okkupasjonsmakten

ved å skape kaos i forvaltningen. En mente at en sådan fremgangsmåte

ville skade norske interesser mer enn okkupantens. Livet skulle leves

videre også under okkupasjonen, som en snart forsto ikke ville bli kortvarig.”

 

I det store og hele fortsatte heldigvis svært mange av de offentlig ansatte i den sivile administrasjonen og i rettsvesenet i sine stillinger. De måtte innordne seg de bestemmelser og direktiver som kom fra tyskerne eller i fra toppen av den sivile norske administrasjonen som etter 25.9.1940 var dominert av medlemmer av NS. Kun 3 av de kommissariske statsrådene, som ble innsatt 26.9.1940, var ikke medlemmer av NS, og alle statsrådene i Quislings 2. regjering fra 1.2.1942 var medlemmer av NS.

 

Regjeringsadvokaten

Regjeringsadvokat til 1939, daværende privatpraktiserende høyesterettsadvokat og mottaker av St. Olavs Orden (1938) Kristen Johanssen ga uttrykk for at et slikt frivillig samarbeid med okkupanten var fullt lovlig og i overensstemmelse med folkeretten. Han skreiv følgende 27. mai 1940 i en uttalelse etter forespørsel fra Norges Industriforbund:

 

"Det er uomtvistelig at innen det besatte område går okkupasjonsmyndighetenes bestemmelser foran den ordinære regjerings bestemmelser.  Den siste kan ikke ved forordningsmyndighet pålegge

den norske befolkning noe eller å  unnlate noe som okkupasjonsmyndighetene påbyr eller f'orlanger så fremt  okkupasjonsmyndighetens påbud ikke ligger utenfor grensene av denne okkupasjonsmyndighets rettslige beføyelse. Herav er følgen at en heller

ikke senere kan gjøre ansvar gjeldende mot norske borgere fordi

disse ikke hadde rettet seg etter regjeringens  forholdsordre når

Disse var i  strid med okkupasjonsmyndighetenes bestemmelser."

 

Og videre heter det i  uttalelsen:

 

"Jeg kan ikke se at der er grunn til ikke å slutte nye kontrakter."

 

I en ny uttalelse av 14.6.1940 etter en ny anmodning fra Norges Industriforbund etter at hele Norge var okkupert skreiv regjeringsadvokat Johanssen:

 

”Videre følger  av Haagerkonvensjonens bestemmelser 43 og 45 at okkupasjonsmakten har all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering.  Konsekvensen  er at enhver norsk borger er lovmessig berettiget til å slutte kontrakter med okkupasjonsmyndighetene om ethvert arbeide og enhver prestasjon innen rikets område.

 

I kap. 14.4 er det videre drøftet Norges Industriforbunds opptreden under 2. verdenskrig og det faktum at de store krigsprofitørene stort sett slapp straff under landssvikoppgjøret.

 

De politiske partiene, arbeidslivet og næringslivet

Det foreligger et skriftlig bevis på at sommeren 1940 hadde alle toneangivende krefter i det norske samfunnet samlet seg som om et fellesprogram for å ikke bare å samarbeide seg imellom, men også et tilnærmet altomfattende samarbeid med okkupasjonsmakten. Norges Kommunistiske Parti (NKP) holdt imidlertid sin sti ren i denne sammenheng. Nasjonal Samling stod også utenfor fellesprogrammet, men neppe av samme årsaker som NKP. I en beretning utarbeidet av en komité nedsatt av sentralstyret i Det Norske Arbeiderparti og utgitt i 1945, er fellesprogrammet av 24.8.1940 gjengitt på side 36 og 37:

 

Fellesprogrammet.

Bondepartiet, Det norske Arbeiderparti, Høire, Kristelig Folkeparti og Venstre som ved siste valg representerte over 92 pst. av stemmene, samarbeider i dag på felles norsk grunnlag og under ledelse av et fellesutvalg.

 

Vårt land er mot folkets ønske trukket inn i stormaktskrigen og lider hardt under dens virkninger.

 

Vårt mål er å bringe Norge frelst gjennom denne harde tid og trygge landets frihet og gjenreise det materielt, åndelig og politisk til en bedre framtid.

 

De enkelte partiers programmer og all gammel strid legges til side, for at norske menn og kvinner i troskap mot de beste tradisjoner fra vår tusen år gamle historie, kan møtes i det felles arbeid for fedrelandet.

 

Alt hva vi rår over av byggende krefter, skal settes inn i dette fellesskap i samarbeid med landets administrative myndigheter og med okkupasjonsmakten overensstemmende med folkeretten.

 

Følgende retningslinjer for den nærmeste tids arbeid er oppstilt:

 

1. Rask gjenoppbygging av de krigsherjede byer og distrikter.

 

2. Planmessig arbeidsutviding og rasjonell utnytting av landets arbeids- og produksjonsmuligheter under lojalt samvirke mellom alle interesser. Likestilling mellom næringene. Plass for personlig initiativ under samfunnets kontroll. Strenge krav til personlig dugelighet og ansvarsfølelse i styringsverket og i alle folkets lag.

 

3. Samarbeid mellom selvstendige faglige og økonomiske organisasjoner og statsmyndighetene under hensyntaken til det hele samfunns interesser for å trygge arbeidsutbyttet, folkeøkonomien og arbeidsfreden.

 

4. Effektivt arbeid for utvidelse av landets handelsforbindelser.

 

5. Utviklingen av de sosiale og kulturelle goder etter prinsipper som virker karakterdannende og er i samsvar med norsk lynne. Alle folkelag skal ha en rettferdig andel i disse samfunnsgoder.

 

6. Sterkt og målbevisst arbeid for å sikre en forsyning av alle livsviktige varer. Gjennomført priskontroll og en rettferdig fordeling av varene. Skattebyrdene avpasses etter hver enkelts bæreevne. Skatt av årets inntekt.

 

Vi ber hele det norske folk om å stå sammen fast og besluttsomt i den nasjonale fylking for å trygge vår frihet og vår framtid.

 

Oslo, den 24. august 1940.

 

Høire. Venstre. Det norske Arbeiderparti. Bondepartiet. Kristelig Folkeparti.

 

En uttalelse av de faglige og økonomiske organisasjoner.

Samme dag - den 24. august - ble det holdt en felleskonferanse av representanter for de store faglige og økonomiske organisasjoner, som samstemmig vedtok en uttalelse som støttet partienes vedtak. Uttalelsen var undertegnet av Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, Den Norske Bankforening, De Norske Forsikringsselskapers Forbund, Noregs Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund, Norges Håndverkerforbund, Norges Industriforbund, Norges Rederforbund, Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Bonde- og Småbrukarlag.

 

De samarbeidende partier sendte nå en henvendelse til Stortingets presidentskap og ba det underrette de tyske myndigheter om samarbeidet. Dette ble gjort ved en deputasjon fra Presidentskapet den 26. august. Om ettermiddagen samme dag ble representanter for de politiske partier innkalt til de tyske myndigheter og tok der mot melding om at der Reichskommissar ikke fant å kunne tillate at beslutningen om et fellesutvalg for de politiske partier ble satt ut i livet. Han fant heller ikke å kunne tillate offentliggjørelse av fellesprogrammet for partiene og uttalelsen fra de faglige og økonomiske organisasjoner.”

 

Fellesprogrammet ble altså stanset av Terboven. Formodentlig var det svært gunstig med tanke på hva som kunne skjedd med de involverte under landssvikoppgjøret, om et slikt omfattende samarbeid hadde blitt formalisert av okkupanten. Samarbeidsviljen fra norsk side var imidlertid fullstendig upåklagelig, jevnfør:

 

”Alt hva vi rår over av byggende krefter, skal settes inn i dette fellesskap i samarbeid med landets administrative myndigheter og med okkupasjonsmakten overensstemmende med folkeretten.”

 

Her var absolutt ikke noe i nærheten av en antydning om at samarbeidet med okkupanten bare ville bli akseptert og utført i de tilfeller okkupanten krevde varer eller tjenester fra de okkuperte. Lojalitetsplikten til okkupanten skulle ivaretas helt frivillig ”….under hensyntaken til det hele samfunns interesser for å trygge arbeidsutbyttet, folkeøkonomien og arbeidsfreden.” Likeledes uttrykkes det i felleserklæringen et ønske om ”...lojalt samvirke mellom alle interesser.”

Til og med handelsforbindelsene skulle de arbeide for å utvide. Siden alt som angikk handelsforbindelser med utlandet nødvendigvis måtte ble styrt og kontrollert av tyskerne, ga fellesprogrammet uttrykk for et ønske om mer handel med tyske interesser både i Norge og i Tyskland samt med Tysklands allierte.

 

Konsekvenser og straff

Som nevnt innledningsvis gjorde landssvikanordningen av 15.12.1944 i § 2, punkt 3 det straffbart å samarbeide frivillig med de tyske okkupantene, selv om tyskerne med hjemmel i folkeretten kunne krevd et slikt samarbeid.

 

Så vidt vites er ingen politiske partier eller tilsluttende organisasjoner eller enkeltpersoner i fra de nevnte partier eller organisasjoner noensinne blitt straffet for den store viljen til samarbeid med fienden, og derved også vilje til bistand til fienden i råd og dåd, som går fram av felleserklæringen. Men de som ikke var medlemmer av NS hadde nok gått fri uansett. Det var den samme makteliten som stod bak og som støttet fellesprogrammet som også stod bak landssvikoppgjøret. De hadde aldri i livet straffet seg selv.

 

Allerede i utgangspunktet ble straffehjemmelen i § 2, punkt 3 i landssvikanordningen gedigent uthulet ved å la alle tyskerarbeidere og underordnede funksjonærer slippe straffeforfølgelse hvis de ikke var medlemmer av NS. I tillegg gikk som tidligere nevnt svært mange av de virkelig store krigsprofitørene fri hvis de ikke var medlemmer av NS, mens NS– medlemmene ble straffet desto hardere. Mer om den svært urettferdige anvendelsen av § 2 punkt 3 under landssvikoppgjøret i kap. 14.

 

Lenke til neste kapittel 6.1