Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

12.1 Hevnens forskjellige ansikter

 

Hevnlysten i folket

I ”Om landssvikoppgjøret” på side 538 er gjengitt et sitat fra professor Johs. Andenæs av hva han skreiv i ”Svensk Juristtidning” i 1946 om hevnlysten i det norske folk:

 

”Den allierte propaganda under krigen med den sterke vekt den har lagt på kravet om streng straff overfor forrædere og krigsforbrytere, har i høy grad bidratt til å aktivisere de naturlige hat- og hevnimpulser hos befolkningen i de okkuperte land. Det viste seg etter frigjøringen i land etter land at kravet om straff over undertrykkerne og deres hjelpere, et krav som blir båret oppe av dype drifter i det menneskelige sinn, forsterket og forgrovet i sine utslag ved den devaluering av menneskeverdet som krigen har ført med seg, brøt fram med overveldende styrke.

 

I mange land har det ført til private og halvprivate oppgjør av lite oppbyggelig art. Norge synes å være det land hvor myndighetene har bevart kontrollen best og hvor oppgjøret har foregått i de verdigste former. Men også her har trykket fra en opphisset folkestemning satt bestemte grenser for myndighetenes handlefrihet.”

 

Andenæs går her svært langt i å tillegge propagandaen og parolene fra Londonregjeringen og hjemmefronten ansvaret for å ha pisket opp ”hat og hevninpulser i befolkningen.”

 

I et NRK– intervju ca 1985 uttalte professor Hans Fredrik Dahl følgende:

 

”Når vi i dag leser hva isfronten, altså de harde, den harde kjerne, ville overfor landssvikerne så blir man jo helt forskrekket over hvilket rop det var etter hat og hevn i 1945.”

 

Hevn i hjemmefrontens regi

Den største hevnregisøren var hjemmefronten. Mot slutten av 2. verdenskrig og i de første ukene etter frigjøringen var det hjemmefronten som i praksis hadde mest makt over norsk styre og stell. Londonregjeringen var langt på vei spilt ut over sidelinjen. Hjemmefronten la premissene for landssvikoppgjøret. Hjemmefronten tok ansvaret for den offentlige ro og orden, og styrte i praksis politiet i de første kaotiske ukene etter frigjøringen med unge uerfarne gutter fra ”skauen”, som fikk på seg et armbånd og samtidig politimyndighet. 

 

Hjemmefronten hadde posisjonert seg slik at de ledende medlemmene kunne innta ledende posisjoner etter krigen. Hevnlysten var spesielt rettet mot to grupper. Gruppen av NS medlemmer var ikke den største gruppen, men den gruppen som totalt sett fikk unngjelde hardest. Gruppen bestående av kvinner som hadde pleiet omgant med tyske soldater, de såkalte ”tyskertøsene” var mye større i antall. Men ”tyskertøsene” slapp i gjennomsnitt lettere unna fordi de ikke kunne forfølges i vanlig strafferettslig forstand. De måtte straffes på andre måter. I tillegg kom selvfølgelig frontkjemperne og frontsøstrene som også hadde vært i tysk tjeneste, men disse var i tillegg ofte allerede medlemmer av NS. Hevnen over ”tyskertøsene” og NS– medlemmene drøftes i de neste kapitlene, men først nevnes kort noen andre utslag av hjemmefrontens virksomhet som utvilsomt også hadde aspekter av hevn og vilje til makt.

 

”Kretsens” udemokratiske etterkrigsplaner

”Kretsen” var den organiserte gruppen av ledende nordmenn som stod i spissen for den sivile motstanden mot okkupantene fram til høsten 1944. Paal Berg, som hadde vært den uformelle lederen i kretsen, ble også leder av hjemmefrontens ledergruppe da den ble dannet høsten 1944. Det må kunne hevdes at ”Kretsen” var den ledende gruppering i det som under 2. verdenskrig upresist kalles for ”hjemmefronten”. Imidlertid må nevnes at den kommunistiske hjemmefronten også var betydelig i den forstand at den stod bak kanskje flertallet av de sabotasjeaksjoner som ble utført under krigen. Men kommunistenes motstandskamp ble fortiet og neddysset etter krigen. Wikipedia har en oversikt over medlemmene i ”Kretsen”.  I en artikkel fra Wikipedia om hjemmefronten gis følgende opplysninger:

 

”Under hele krigen var det spenning mellom ledende grupperinger i Hjemmefronten og London-regjeringen, i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen i Stockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare endel forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden etter krigens slutt. Hovedproblemet var hvilken status Nygaardsvoldregjeringen skulle ha etter freden.

Hjemmefrontledelsen mente at det skulle dannes en Regjeringskommisjon med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering, måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter fredsslutningen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontledelsen og regjeringen utover sommeren 1945.”

 

 I Tore Prysers bok ”Okkupasjonshistoriske sideblikk. En artikkelsamling” (2000) fra side 101 og utover drøfter han ”Kretsens etterkrigsambisjoner” om å få reell makt.

 

I følge Pryser foreslo ”Kretsen”:

 

· Regjeringen Nygaardsvolds avgang straks etter frigjøringen.

· Det ”gamle” Stortinget skulle ikke kalles inn.

· Ny regjeringsdannelse uten et fungerende Storting.

· Oppnevnelsesprinsippet, ikke valgprinsippet skulle følges i frigjørings– og overgangstidens kommunestyrer.

 

Dette representerte et brudd med den parlamentariske tradisjon i Norge som hadde vært gjeldende siden 1884. En kunne vel også frykte at de ordningene som ”Kretsen” foreslo for styringen av landet både sentralt og lokalt, kunne gli over i mer permanente ordninger. Det ville utvilsomt vært et langt skritt i retning av diktatorisk styring av landet. Et paradoks er at oppnevningsprinsippet helt klart har store likheter med den måten NS ønsket å styre Norge på både lokalt og sentralt.

 

Interesserte kan lese mer om dette og flere nyanser i Pysers bok. Men ut i fra det ovenstående må det være lov å hevde at ”Kretsen” som den ledende grupperingen i ”hjemmefronten” ikke utviste noe spesielt demokratisk eller parlamentarisk sinnelag verken før eller etter frigjøringen.

 

Mord på nordmenn (likvideringer)

Et omstridt tema etter krigen har vært de drap medlemmer av hjemmefronten under krigen utførte på hovedsakelig norske borgere, men også på tyskere. Likvideringer kalles det så fint, men det var verken mer eller mindre enn overlagte mord uten lov eller dom. Det synes åpenbart at et hevnmotiv også har vært medvirkende i alle fall ved en god del av de mord hjemmefronten her utførte. Det offisielle tallet på mord er visstnok 82, men flere har hevdet at det riktige tallet er langt høyere, kanskje dobbelt så mange eller vel så det. Fram til skrivende stund i 2016 har det ikke vært nedsatt noen kommisjon som har gått igjennom hvert enkelt drap, fastslått hvem som gjorde det, hvem som medvirket eller klarlagt hva motivet var. Det synes å være enighet i at ledelsen i hjemmefronten i mange tilfeller selv tok initiativ til mordene, men langt fra i alle tilfellene.

 

Her skal det ikke gjøres noe forsøk på å gå inn i denne  problematikken. Det er den klassiske motsetningen. Dem som i en krigs– eller okkupasjonssituasjon yter motstand mot en fiende som kontrollerer et territorium eller et helt land, ser på seg selv som rettferdige frihetssoldater, som kjemper for den rettferdige og gode sak. De mener seg berettiget til å ta alle metoder i bruk i sin kamp for den rette sak, inkludert mord. Makthaverne de kjemper mot ser på disse ”frihetskjemperne” som terrorister. Det er ikke vanskelig å se at denne problematikken er høyst aktuell i mange av de voldelige konfliktene som eksisterer i verden i dag, som f. eks. Israel-Palestina konflikten.

 

Når en voldelig konflikt hardner til, vil ofte begge parter bli mer og mer brutale.  Ved de overlagte mord som hjemmefronten sto bak, var represalier fra okkupantens side ganske påregnelig. Hjemmefrontens mord på den norske politimannen Karl Alfred Marthinsen 8.2.1945 førte til at tyskerne skjøt 24 medlemmer av hjemmefronten, som de hadde i forvaring, i tillegg til 4 vanlige borgere, to advokater, en overlege og en direktør. Offentligheten har aldri fått vite hvem som avfyrte de dødelige skuddene som hadde slike konsekvenser. Riktignok var slike represalier fra tysk side en grov krenkelse av folkeretten, men likevel noe hjemmefronten måtte regne med slik situasjonen var blitt i 1945. Overlagte mord er tross alt heller ikke særlig godt hjemlet i lov og rett.

 

Interesserte kan lese om kritiske holdninger til disse mordene i:

 

Egil Ulateigs bok ”Det gode mot det onde” (1999)

 

Kjell Fjørtofts bok ”Oppgjøret som ikke tok slutt” (1997)”

 

Alexander Langes gjennomgang av mordene i ”Folk og Land” (1971-72)

 

Og om aksepterende holdninger til mordene i:

 

Arnfinn Molands bok ”Over grensen” (1999)

 

Om mer analytiske synspunkter til mordene i:

 

Tore Prysers bok ”Okkupasjonshistoriske sideblikk. En artikkelsamling” (2000)

 

Språkbruken i de ovennevnte bøkene er interessant. I Molands bok omtales de mordene som hjemmefronten utførte, som ”likvidasjoner”. Derimot omtaler Moland de 11-12 mordene som ble utført under den tyske ”Operation Blumenplücken”, som mord.  Tyskerne iverksatte ”Operation Blumenplücken” som et mottiltak mot hjemmefrontens mord. Prinsipielt er det ingen forskjell på disse mordene. I begge tilfellene ble mordene utført av sivilkledde agenter for å bli kvitt brysomme motstandere, og for ved terror å spre angst hos sine motstandere. Den samme språkbruken finner vi i Christopher Hals Gylseth sin bok ”Gestapos hemmelige terrorplan” (2014) om  ”Operation Blumenplücken”. Her omtales de tyske mordene som ”drap”, ”snikmord” og ”terror” og hjemmefrontens mord som ”likvidasjoner”.

 

Hjemmefrontens fangebehandling

I frigjøringsrusen i dagene etter 8. mai 1940 var det som nevnt i kap. 10.1 den britiske ekspedisjonsstyrken, ledet av general Thorne, som hadde den formelle makten i Norge med diktatorisk myndighet. I praksis på det lokale plan og i  det lokale politiet var det likevel ”hjemmefronten” som styrte i disse dagene og ukene. Nygaardsvold kom tilbake til Norge først 7. juni sammen med kongen. Følgelig ble det ”hjemmefrontmenn” som organiserte og gjennomførte massearrestasjonen av landssvikerne i dagene etter frigjøringen. Det var også ”hjemmefronten” som organiserte og tok ansvar for innkvarteringen i provisoriske fangeleire og vaktholdet i leirene og i overfylte fengsler. Fra den formelle ledelsen i hjemmefronten sin side ble lite eller ingenting gjort for å sikre at arrestasjonene og vaktholdet av de arresterte ble gjort i samsvar med de prinsipper en må gå ut i fra at en rettsstat ønsker å ivareta for fangebehandling. Det er mange eksempler på at det skjedde grove voldelige overgrep og tortur på fangene. Voldtekter og sågar drap skjedde også. Utilbørlig straffeeksersis og fiktive henrettelser var helt vanlig. Det henvises til flere kilder:

 

Ingrid Hagen sin bok ”Oppgjørets time” (2009) side 99– 217 om fangebehandlingen er den formodentlig mest omfattende og veldokumenterte beskrivelsen av den mishandlingen svært mange av dem som ble arrestert mistenkt for landssvik, ble utsatt for.

 

Marta Steinsviks bok ”Frimodige ytringer”

 

Denne boka hadde to spesielle følger:

 

· I noen få tilfeller førte de eksemplene Steinsvik legger fram om grov fangemishandling og tortur til etterforskning, og visstnok også til straff for mishandlerne i et par tilfeller. Men straffene var svært milde i forhold til det som var blitt gjort, spesielt i forhold til hva NS– medlemmer ble straffet for å ha gjort.

· For Martha Steinsvik personlig førte det til at hun ble utsatt for overvåkning og brevkontroll i fra de myndighetene i Norge som kunne iverksette slike tiltak

 

Inger C. Stridsklev: ”Norske frontkjempere på Østfronten 1941—1945” i Norsk Tidskrift for arbeidermedisin nr 6/1992.

 

Inger C. Stridsklev: ”Norske frontkjempere 1941 til 1945. 50 år senere” i Tidsskrift for den norske legeforening nr 11/1995.

 

Ved  den sosialmedisinske undersøkelsen blant frontkjempere dokumenterte Stridsklev at 24 % av dem som inngikk i undersøkelsen hadde opplevd psykisk terror i form av fiktive henrettelser i norsk fangenskap. 28 % oppga at de hadde vært utsatt for straffeeksersis. Hun dokumenterte også overgrep i form av slag og spark. Kosten må ha vært elendig. Over halvparten av dem som inngikk i undersøkelsen oppga vekttap under fangeoppholdet i Norge med et gjennomsnitt på 15,5 kg. Sultrelaterte sykdommer som hungerødemer og beri-beri, ble også rapportert blant mer enn 10%.

 

Johs. Myren: Landssvikoppgjørets fengsler og fangeleirer etter 9. mai 1945” Spørreundersøkelse utført i 1996 og  publisert i 1997. 1206 spørreskjema ble sendt til landssvikdømte som sonet i arbeidsleir eller fengsel. 268 svare, altså en svarprosent på 23%. De viktigste funnene var følgende:

 

· 52 % mente at mottakelsen i fengsel/fangeleir var sjikanøs eller brutal, derav 9 % brutal

· 75 % mente at forpleiningen var utilstrekkelig eller under sultegrensen, derav 28 % under sultegrensen.

· 42 % ble truet med å bli skutt.

· 35 % sier det ble skutt fra vakttårn i leiren, men det er opplyst at alle fegsler/fangeleire ikke hadde vakttårn.

· 48 % mener at vaktpersonalet var fientlig, ondskapsfull eller hevngjerrig, hvorav 10 % karakteriserer personalet som ondskapsfullt eller hevngjerrig.

 

Kommentar: Straffeforfølgningen av fangemishandlerne var minimal, og ingen i hjemmefrontens ledelse ble stilt til ansvar for denne systematiske torturen som faktisk grenser opp i mot det som kan betegnes som en forbrytelse mot menneskeheten. Det legges da til grunn at angrep på og/eller mishandling av en nærmere definert gruppe av sivilbefolkningen må anses som en forbrytelse mot menneskeheten.

 

To utslag av hjemmefrontes hevnlyst og hevnvilje har så stor relevans til landssvikoppgjøret at det må omtales noe mer utførlig. Det ene gjelder hevnen mot ”tyskertøsene”. Den andre sammenhengen hvor hevntrangen fikk størst konsekvenser for en stor del av det norske folk var landssvikanordningen av 15.12.1944. I et fjerde kapittel beskrives hvordan den ”stripete” biskop Berggrav fikk fjernet stripene ved å kaste en bannbulle i mot alle medlemmer av NS like etter frigjøringen i mai 1945.

 

 

Lenke til kapittel 12.2