Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

12.2 ”Tyskertøsene”

 

Hjemmefrontens medansvar

På dette nettstedet er det valgt å bruke betegnelsen ”tyskertøs” fordi det var den betegnelsen som etter krigen og i mange år etterpå var vanlig å bruke, som fellesbetegnelse på kvinner som enten hatt seksuell omgang med- eller var mistenkt for å ha hatt seksuell omgang med tyskere i Norge under 2. verdenskrig.

 

Fra Wikipedia siteres følgende:

 

”Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten advokatbistand eller mulighet for å anke.”

Hvor mange norske kvinner som hadde hatt et forhold til tyskere i Norge under krigen er vanskelig å anslå, men tall som 100 000 til 120 000 kvinner har vært nevnt.  I  masteroppgaven i historie til Terje A. Pedersen, ”Tyskerjenter i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner, 1940-1946”, (2006) hevder han at antallet er minst 100.000. I Store norske leksikon er antallet angitt til 40.000 til 50.000. Dag Ellingsen i boka ”Kvinner, krig og kjærlighet” (1995) anslår antallet til 80.000. til 90.000. hvis man går ut i fra at det var ca 400.000.noske kvinner mellom 15 og 30 år i Norge under krigen, og at det i hovedsak var kvinner i denne aldersgreuppen som  var aktuelle, så vil det si at et sted mellom hver 5. og 10. norske kvinne i denne aldesrgruppen hadde et forhold til en tysk soldat.

En regner med at 10 000 til 12 000 krigsbarn ble født av norske kvinner med tysk far som en følge av okkupasjonen. Behandlingen av de norske tyskerbarna er heller ingen god historie, For så vidt har den dårlige behandlingen av tyskerbarna en indirekte relevans til landssvikoppgjøret. Hadde vi fått et rettmessig og rettferdig landssvikoppgjør, ville tyskerbarnas oppvekstkår i etterkrigsnorge etter all sannsynlighet blitt betydelig bedre. Men den problemstillingen får ligge i denne sammenheng. Interesserte kan lese mer i ”Kappen” til Baard H. Borges doktoravhandling ”I rettsoppgjørets lange skygger”  (2012),  se også kap.15.1.

Mange av de fysiske overgrepene ”tyskertøsene” ble utsatt for som skamklipping, offentlig avkledning, seksuell trakassering og seksuelle overgrep skjedde i den første tiden etter frigjøringen 8.5.1945.  Litt senere kom internering uten lov og dom og tap av statsborgerskap og deportasjon for dem som giftet seg med en tysker. Mange tusen ble internert i månedsvis i ni forskjellige leire, noen over et år uten lov og dom. Hovedøya i Oslofjorden var den største leiren med plass til 2000 ”tyskertøser”.        

I utgangspunktet kan det kanskje synes noe urettferdig å tillegge hjemmefronten noe ansvar for de overgrep disse kvinnene var utsatt for. Imidlertid er det to forhold som avgjort peker i retning av at hjemmefronten har et betydelig ansvar:

 

· I tiden like etter frigjøringen var det hjemmefronten som i praksis hadde den vanlige politimyndigheten og derved ansvar for den offentlige ro og orden. Det var i denne tiden de fleste fysiske og seksuelle overgrepene skjedde. Det er åpenbart at hjemmefronten kunne gjort mye mer for å beskytte disse kvinnene. Årsaken til at lite skjedde i praksis var nok dessverre at man i hjemmefronten syntes disse kvinnene godt også kunne få sin straff på linje med NS– medlemmene.

· Problemet for hjemmefronten var at det ikke fantes noen straffebestemmelser i straffeloven av 1902 som med rimelighet kunne brukes til å straffe disse kvinnene. Derfor måtte man finne andre måter å straffe dem på. 2 provisoriske anordninger  fra høsten 1945 og 2 i fra krigstiden kunne likevel utgjøre et slags legalt grunnlag for likevel å få straffet disse kvinnene. For de to siste provisoriske anordningene må hjemmefronten med sin enorme innflytelse i den tiden det her gjelder klart kunne tillegges et betydelig medansvar.

 

De fire  provisoriske anordningene var:

 

· Provisorisk anordning om polititjenesten i Norge under krig av 26.2.1943 ble brukt som hjemmel for internering uten lov og dom etter frigjøringen selv om krigen i Norge da var slutt.

· Provisorisk anordning om gjenoppretting av lovlige forhold i den offentlige tjeneste i Norge av 26.2.1943. § 1 i anordningen innledes slik:  ”Offentlig tjenestemann som er tilsatt før okkupasjonen, kan avskjediges ved dom når han ved sitt forhold til okkupasjons myndighetene eller deres hjelpere har vist seg uverdig til sin stilling, selv om forholdet ikke finnes å gi grunn til straff.” Det finnes eksempler på at kvinner mistet sin stilling kun basert på løse rykter.

· Provisorisk anordning av 12.6.1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer. Denne anordningen ble også  på fullstendig sviktende grunnlag brukt for å internere mange ”tyskertøser.”

· Provisorisk anordning av 17.8.1945 om statsborgerlovgivningen. Se side 1 og 2 i Ot. Prp.nr. 136 hvor anordningen er gjengitt.

Denne anordningen fjernet det norske statsborgerskapet til ca 3500 norske kvinnene  som hadde giftet seg med tyske menn under krigen eller like etterpå. Fra NRKs nettsted siteres:

 

 ”I 1945 var nemlig regelen den at en kvinne som giftet seg med en utlending beholdt sitt norske statsborgerskap så lenge hun bodde i Norge. Hun måtte først ta mannens statsborgerskap når hun flyttet til utlandet. Men for krigsbrudene ble det laget en særordning i et tillegg til statsborgerloven - provisorisk anordning av 17.august 1945. Og i oktober 1946 ble loven vedtatt av Stortinget. I Ot.prop. nr 136, foredratt av statsråd Jens Chr. Hauge står det:

 

" Størsteparten av disse gifte kvinner har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig."

 

Krigsbrudene ble altså fratatt sitt norske statsborgerskap. De ble tyske statsborgere selv om de bodde i Norge. Og som tyskere var de uønsket i Norge. De ble sendt ut av landet. Landsforvist.”

 

Denne bestemmelsen om bortfall av det norske statsborgerskapet var åpenbart i strid med grunnlovens § 97 hvor i 1945 den opprinnelige ordlyden var i behold:

 

”Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”

 

Toralv Øksnevad, ”stemmen fra London” ga i 1946 ut en bok med tittelen ”Det lå i luften” hvor han gjengir noen av de talene han holdt i BBC rettet mot Norge og nordmenn. I en tale fra 11.4.1941 står det på side 18 i boka at han uttalte:

 

”Det blir i høy grad lagt merke til hver gang noen svikter. Forholdene gjør det umulig å ta sterke represalier fra norsk side så lenge tyskerne er herrer i landet. Men det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne.”

 

Knut Pappendorf som er professor i retssosiologi ved Universitetet i Oslo skriver i sin bok ”Siktet som tyskertøs” (2015) på s. 30-31 om skamklipping av kvinner som var mistenkt for å være ”tyskertøs” følgende:

 

 ”Det var bare få av kvinnene som våget å anmelde overgrepet. Og i de få tilfellene der saken senere ikke ble henlagt av politiet, fikk gjerningsmannen som oftest et forelegg, og det er dokumentert i mitt materiale at hjemmefronten var til stede ved klippingen, uten å hindre den. Man kan med dette vise til det som allerede tidligere er sagt om en ”klippefront” og klipping som en åpenbart legitim form for avstraffelse av kvinner som hadde et forhold til tyske soldater”.

 

Andre kilder er:

 

Sigurd Senje: ”Dømte kvinner” (1986)

 

Veslemøy Kjendsli: ”Skammens barn” (1986)

 

Astrid Daatland Leira. ”Kjærligheten har ingen vilje. Norske”tyskerjenter” bak jernteppe og  Berlin-mur” (1987)

Kari Helgesen hadde i ”Historisk tidsskrift, 1990, side 286 flg. følgende artikkel: ”… f.t. siktet som tyskertøs”

 

Dag Ellingsen m. fl: ”Kvinner, krig og kjærlighet” (1995)

Terje A. Pedersen, ”Tyskerjenter i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner, 1940-1946”, (2006, masteroppgave)

 

Helle Aarnes: ”Tyskerjentene” (2009)

 

Lenke til neste kapittel 12.3