Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

12.3 Landssvikanordningen

 

Fedrene til landssvikanordningen

Landssvikanordningen av 15.12.1944 var utvilsomt Hjemmefrontens mest virkningsfulle hevntiltak. Landssvikanordningen var laget ikke bare spesielt med henblikk på å få straffet alle medlemmer av NS, men også deres familier.

Johs Andenæs skriver i ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 53:

 

”Mens anordningene fra de første krigsår var forberedt av regjeringen i London, var anordningene fra 1944 og1945 først og fremst Hjemmefrontens verk. Utkast med motiver ble utarbeidet av en komité oppnevnt av Hjemmefrontledelsen, og sendt over til Regjeringen til videre forberedelse i Justisdepartementet. Stort sett ble hjemmefrontutkastene vedtatt av regjeringen uten vesentlige forandringer.”

 

Andenæs opplyser videre at den eneste anordningen som fikk endringer av betydning av regjeringen  i London var anordningen av 16.2.1945 om rettergang i landssviksaker. Andenæs opplyser med Einar Gerhardsen som kilde at det var  Wilhelm Thagaard , Erik Solem, Sven Arntzen og Jens Chr. Hauge som var den firergruppen som arbeidet med disse spørsmålene i hjemmefronten. Thalgaard var direktør i Prisdirektoratet, Solem ekspert på samiske spørsmål og tinglysingsrett, Arntzen var forretningsadvokat og Hauge en 34 år gammel jurist med litt forskjellig juridisk erfaring. Ingen av de fire nevnte herrer hadde noen særlig ekspertise innenfor strafferett ut over det som framkommer i et vanlig jusstudium. Disse fire kan likevel anses som rette fedre til landssvikeranordningen av 15.12.1944. 3 av disse spilte også betydelige roller under landssvikoppgjøret.

 

Høyesterettsdommer Erik Solem søkte seg til en midlertidig stilling som lagmann like etter frigjøringen. Han klarte derved å manøvrere seg i posisjon som rettsadministrator i lagmannsretten i de viktigste sakene i landssvikoppgjøret, bl. mot Haaland og Quisling. Dette reiste betydelige habilitetsproblemer som omtales senere, jevnfør kap. 13.5.

 

Solems hevngjerrighet og iver etter å straffe NS– medlemmene hardest mulig dokumenteres til fulle av professor Johs. Andenæs i ”Det vanskelige oppgjøret”. 3.8.1945 vedtok samlingsregjeringen Gerhardsen en provisorisk anordning som mildnet noe på de rigorøse straffebestemmelsene i landssvikanordningen av 15.12.1944. Andenæs skriver på side 133:

 

”Solem kritiserte i en artikkel i Verdens Gang  endringene av 3. august, og uttalte at den daværende justisminister (Cappelen) ”bedøvet av alt skriket ga seg til å kludre med bestemmelsen.””

 

Sven Arntzen ble riksadvokat under rettsoppgjøret. I boka ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) siterer Johs. Andenæs fra en tale Arntzen holdt på et kurs for påtalemyndighetens og Erstatningsdirektoratets tjenestemenn i begynnelsen av juni 1945. Det var ikke akkurat forståelse, tilgivelse og forsoning Artzen prediket. Andenæs siterer følgende fra Arntzen sin tale på side 69 og 70:

 

”Den annen og langt vanskeligere del av oppgaven er å gjennomføre et raskt og helt ut effektivt oppgjør som svarer til arten og omfanget av de forbrytelser som er begått mot vårt folk. Og i første linje vil alt her avhenge av påtalemyndighetens evne til en tilstrekkelig skarp straffeforfølgning.

 

Vi i påtalemyndigheten må ikke under en følelse av at det hele er over og i gleden over den måte hvorpå overgangen skjedde, et øyeblikk tape av syne hva N.S. har forbrutt mot det norske folk.”

 

Denne holdningen ovenfor NS– medlemmene står i skarp kontrast til Arntzens holdninger overfor det store flertall av krigsprofittører som ikke var medlem av NS. I følge landssvikanordningens § 2 punkt 3 var all utilbørlig ervervsmessig virksomhet for tyskerne straffbart. Andenæs siterer følgende fra  en tale riksadvokat Arntzen holdt i september 1946 i den norske dommerforening i relasjon til hva som skulle regnes for utilbørlig ervervsmessig virksomhet på side 137:

 

”Utilbørlighetskarakteristikken vil jo være avhengig av oppfatningen hos de lojale norske myndigheter, innen de faglige organisasjoner og næringsorganisasjonene og hos de gode krefter blant næringslivets folk på den tid da handlingene ble begått. Vi har ikke rett til å legge til grunn vår egen oppfatning nå, etter en vunnen krig, av hvordan folk burde ha forholdt seg. Vi må søke å sette oss inn i forholdene og tankegangen hos folk den gang, i april 1940 og utover okkupasjonsårene.”

 

Her viser Arntzen en helt annen forstående, tilgivende og forsonende holdning enn ovenfor NS– medlemmene.

 

Arntzen er for øvrig mest kjent for sin befatning med den berømte ”Fanebustsaken”. I en skilsmissesak hvor Arntzen som privatpraktiserende sakfører under okkupasjonen representerte kvinnen, opplyste han i et brev til de tyske passmyndighetene at mannen, Bjørn Ivar Sundet Johanssen, stod i fare for å ville rømme landet. Wikipedia har en god framstilling av denne saken hvor det heter:

 

”En slik rømning var forbundet med dødsstraff.

Fanebust hevdet at Arntzen, som var aktiv i ledelsen av Milorg, visste eller burde ha visst at også Johanssen var aktiv i motstandsbevegelsen. Ved sin henvendelse til myndighetene forårsaket Arntzen ifølge Fanebust at Johanssen ble overvåket og i 1943 arrestert, avhørt og torturert. Dette kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet.”

 

For denne påstanden ble Toralv Fanebust dømt til 9 måneders fengsel for injurier, hvilket ikke kan karakteriseres som noe annet enn et åpenbart justismord. For ytterligere opplysninger om ”Fanebustsaken” vises til sønnesønnen, Frode Fanebust, sin bok ”KrigshistorienTM - Toralv Fanebust og sannheten” (2009).

 

Jens Chr. Hauge ble den første direktør for Erstatningsdirektoratet etter krigen, og gjorde senere en betydelig politisk karriere som statsråd i arbeiderpartiregjeringer fram til 1955. Han er også kjent som gudfar til den hemmelige ”Stay behind” organisasjonen som ble bygd ut i Norge etter krigen. ”Stay behind” var opprinnelig tenkt å bli aktivert ved en ny (sovjetisk) okkupasjon av Norge, men utgjorde selvfølgelig også en skjult maktfaktor i det norske samfunnet utenfor parlamentarisk og rettslig kontroll eller tilsyn.  Den opprinnelige ”Stay behind”, organisasjonen bestod av 3 deler: våpendepoter skjult i naturen (ROC), en infrastruktur for evakuering av VIPer i tilfelle en ny okkupasjon (Blue Mix) og en infrastruktur for ulovlig overvåking av nordmenn (Lupus).

 

Wilhelm Thagaard var den eneste som ikke engasjerte seg noe særlig i landssvikoppgjøret etter krigen, men karrieren var sikret. Han ble prisdirektør i Prisdirektoratet etter frigjøringen og representerte Norge i flere internasjonale organisasjoner som  OEECOECD og  GATT. Han sørget for at Londonregjeringen vedtok en provisorisk anordning i statsråd på frigjøringsdagen 8.5.1945 ”Om prisregulering og annen ervervsmessig virksomhet”  som umiddelbart ble kalt ”Lex Thagaard”.

I Fredrik Kristian Brøggers juridiske oppslagsbok ”Lov og rett” (1951) med forord og bidrag av professor Wilhelm Keilhau står det på side 570 om ”Lex Thagaard” i en artikkel signert av professor Keilhau:

”De omtalte beføyelser gir for det første Prisdirektoratet blankofullmakt til å regulere og føre kontroll med ”prisar, forteneste og utbyte av alle slag” og med produksjon, omsetning og annen næringsvirksomhet. Den helt vide og ubestemte form dette lovbud har fått, avviker fra tidligere anerkjente prinsipper i norsk lovgivning.

Lovens § 5 nevner videre en rekke særlige beføyelser som kan utøves for å fremme reguleringen og kontrollen.”

En kan kanskje ikke hevde at ”Lex Thagaard” var et uttrykk for hevn mot dem som ”sviktet” under okkupasjonen. Men uttrykk for et ønske om og vilje til å få mest mulig makt innenfor sitt myndighetsområde var ”Lex Thagaard” utvilsomt.

Nina Drolsum Kroglund skriver i sin bok ”Hitlers norske hjelpere” 2010 på side 37:

”Det som i realiteten var skjedd skriver Jon Vea i sin hovedoppgave i historie om Næringsliv og holdninger i 1940 var at Administrasjonsrådet ”hadde vært med på å utarbeide en ny arbeidstvistlov som overførte den reelle avgjørelsesmyndighet i lønns– og tvistespørsmål til Reichskommisariat.” Den nye avtale var blitt godkjent av LO, under sterkt press fra Administrasjonsrådet, Norsk Arbeidsgiverforbund, prisdirektør Wilhelm Thagaard og andre autoriteter.”

Det var selvfølgelig ikke aktuelt å stille Thagaard eller noen andre autoriteter til ansvar for denne bistanden til fienden. Formodentlig falt det ikke påtalemyndigheten inn at noe slikt som denne velvilligheten overfor tyskerne var noe som burde etterforskes som bistand til fienden.

Konklusjon: I seg selv er det svært bemerkelsesverdig at det var denne selvbestaltede  firergruppen, som utarbeidet de lovene som de fleste som ble straffet under landssvikoppgjøret, ble dømt etter.  Det sier ganske mye både om hvilken hevnlyst som var til stede i hjemmefronten, og om hvilken svak posisjon Londonregjeringen hadde i forhold til hjemmefronten.  

Formålet med landssvikanordningen

Johs. Andenæs var klart en mann som i det store og hele forsvarte landssvikoppgjøret, selv om han erkjente av det nok hadde noen mindre skjønnhetsfeil. Det sier ganske mye om stemningen i Norge etter frigjøringen at Andenæs av mange ble ansett å tilhøre ”Silkefronten” som ønsket et mildt rettsoppgjør. Andenæs legger ikke skjul på hva som var hensikten med   landsvikanordningen. Han skriver i ”Det vanskelig oppgjøret” (1979) på side 118:

 

 ”Naturligvis var anordningen ikke gitt av omsorg for landssvikerne, og slik er det heller ikke fremstilt i forarbeidene til anordningen. Hensikten var å finne frem til regler som gjorde det praktisk mulig å trekke også de små synderne til ansvar.

Og videre på side 119:

"På endel punkter inneholdt landssvikanordningen bestemmelser som skjerpet de tidligere regler, eller hvor den iallfall kunne anvendes på en slik måte at dette ble resultatet. Først og fremst gjaldt det bestemmelsen i § 25 om solidarisk erstatningsansvar for NS- medlemmer. Dette skal jeg drøfte nærmere i neste kapittel. Andre punkter gjaldt bestemmelsene om inndragning av ulovlig vinning, om økonomisk medansvar for den skyldiges ektefelle, om inndrivelse av det økonomiske ansvar og om minstesatser for bøtestraff. Dessuten var tillitstapet som straff utbygget, slik at det også omfattet tap av adgang til å eie eller erverve fast eiendom, og tillitstap skulle være obligatorisk ved alle straffer på fengsel eller tvangsarbeid i minst 6 måneder. Det heter i utvalgsinnstillingen: "Ikke minst ulover landet er det blitt et alminnelig krav at NS-medlemmer og andre landssvikere skal fradømmes rett til å eie fast eiendom.»"

Andenæs legger ikke skjul på hovedhensikten med landssvikanordningen:

”Hensikten var å finne frem til regler som gjorde det praktisk mulig å trekke også de små synderne til ansvar.”

Men det er ikke den fulle sannheten. Hensikten var å få straffet alle som hadde tilknytning til Nasjonal Samling (NS). Hvis hensikten hadde vært å trekke alle små syndere til ansvar, så ville ikke landssvikeranordningen i § 5 punkt b åpnet opp for generelt amnesti til: 

”...den som bare har deltatt som arbeider eller som underordnet funksjonær ved utføring av ervervsvirksomhet for fienden.”

Hjemmefronten (forkortet HF) sitt hevnmotiv bekreftes i en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. Fra Baard Herman Borges doktoravhandling ”I rettsoppgjørets lange skygger” (2012) siteres fra side 21:

”Flere har ellers pekt på ønsket om hevn som en viktig drivkraft bak rettsoppgjøret (Borge 1998). Hvis «Landssvikanordningen», og senere Landssvikloven fra 1945, ikke var blitt moderert (jfr. Andenæs 1998: 144; 248) ville oppgjøret, slik HF antakelig hadde sett for seg, ha stoppet videre sosial integrering i samfunnet av dømte NS folk etter utsonet straff. HFs oppfatning synes å ha vært at samtlige personer som hadde vært medlemmer av NS var skyldig i alvorlig kollaborasjon. Motstandsbevegelsens rolle i forberedelsen av anordningene bidro formodentlig til at hevnmotivet ble fremtredende.”

 

Hjemmefrontens reelle hensikt med landssvikanordningen var utvilsomt derfor:

Hovedhensikten med landssvikanordningen var å få hevn ved å få straffet alle med tilknytning til NS hardest mulig.

 

Forløperen til landssvikanordningen

Allerede ved en provisorisk anordning av 22.1.1942 ble det fastslått at alle medlemmer av NS skulle straffes.

 

I tillegg ble det ved den provisoriske anordningen av 22.1.1942 innført en ny straff: Tap av allmenn tillit for alltid eller en bestemt tid for medlem av NS eller annen organisasjon som yter fienden bistand. Tap av allmenn tillit skulle i følge anordningen av 22.1.1942 være hovedstraffen for de passive medlemmene av NS og omfatte:

 

· Tap av den offentlige tjeneste den skyldige måtte inneha.

· Tap av stemmerett i offentlige anliggender

· Tap av rett til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt

· Tap av rett til å utøve næring som er betinget av offentlig autorisasjon eller bevilling

· Tap av sjefstilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, pengeinnretninger, eller andre sammenslutninger

· Tap av adgang til å oppnå stilling, tjeneste eller tillitsverv som foran nevnt.

 

Tilleggsstraff kunne anvendes med fengsel og med bøter på inntil 1 million kroner. Siden straffelovens § 86 ikke angir bøtestraff som noe alternativ, var også dette en ny type straff, som ble innført ved anordningen av 22.1.1942.

 

Professor og krigsadvokat Wilhelm Keilhau var leder av den regjeringsoppnevnte straffelovskomitéen som 5.12. 1941 avgav innstilling i relasjon til den ovennevnte provisoriske anordning som ble vedtatt i statsråd 22.1.1942. Keilhau skriver i en artikkel i Aftenposten 16.5.1951 følgende om arbeidet i komiteén:

 

”De andre medlemmer av den fant at min plan om forsøk på fullstendig oppregning av rettsstridige bistandshandlinger ville avvike for meget fra de vanlige prinsipper for norsk straffelovgivning. Vi ble dog enige om å foreslå at medlemsskap i NS og andre uttrykkelig kjennetegnede naziorganisasjoner skulle gjøres straffbart. Når jeg for mitt vedkommende var med på å fremsette dette forslag, skjedde det ut fra den oppfatning at det blotte medlemsskap i NS ikke kunne rammes av straffelovens alminneIige bestemmelser.”

Professor Keilhau la ikke skjul på at han ville være sikker på at alle medlemmer av NS måtte straffes. Men det var ikke nok for hjemmefrontens firergruppe.

 

Landssvikanordningen

Av sitatene fra Andenæs gjengitt ovenfor og ut i fra en gjennomgang av landssvikanordningen kan en slutte at landssvikanordningen av 15.12.1944 også innførte nye faktorer som:

 

· Solidarisk erstatningsansvar for alle NS– medlemmer

· Inndragning av vinning (som følge av antatt bistand til fienden)

· Økonomisk medansvar for den skyldiges ektefelle

· Nye regler for inndrivelse av det økonomiske ansvaret

· Nye regler for minstesatser ved bøtestraff

· Nye regler om oppholdsforbud

· Utbygging av tillitstapet til å omfatte

· Tap av rett til å eie eller erverve fast eiendom

· Tillitstap skulle være obligatorisk ved alle straffer på tvangsarbeid eller fengsel i minst 6 måneder.

 

I tillegg ble det i landssvikanordningen ikke fastsatt noen øvre økonomisk grense for bot, inndragning eller erstatning. Maksimalgrensen på 1 million kroner ble altså fjernet ved landssvikeranordningen av 15.12.1944. Til orientering kan pengeverdien i 1945 ganges med ca 25 for å få en formening om hva 1945- kronene ville tilsvart i dag. Altså 1 mill. kroner 1945 tilsvarer 25 mill. kroner i 2016.

 

Landssviker = landsforræder

Som nevnt ovenfor var hjemmefrontens hovedhensikt med landssvikeranordningen å få straffet alle med tilknytning til NS hardest mulig.  Hjemmefronten ønsket å gå så langt at alle med tilknytning til en NS– organisasjon skulle bli satt helt på siden av samfunnet uten mulighet til å eie eiendom eller foretak, og med små muligheter til å skaffe seg noe lønnet arbeid. I praksis vil det si et generelt yrkesforbud.

 

I tillegg kom det som for svart mange til syvende og sist var det som sved mest, stempelet som landsforræder og landssviker. ”Landssviker” var ikke noe begrep i norsk strafferett før landssvikanordningen av 15.12.1944 ble vedtatt av Londonregjeringen. Kapittel 8 i straffeloven av 1902 var benevnt ”Forbrydelser mot statens selvstendighed og sikkerhet”. Hjemmefrontens firergruppe  brukte benevnelsen ”landssviker” i forarbeidene til anordningen av 15.12.1944, og fikk gjennomslag for at anordningen etterpå i offisielle sammenhenger er blitt benevnt landssvikanordningen. Derved var stempelet som landssviker satt, bare det at det ikke var noe stempel. Det var en tatovering som aldri lot seg fjerne. Se kap. 13.14 for klargjøring av forskjellem mellom landssvik og landsforræderi.

 

Alle de nye straffereglene i landssvikanordningen reiser mange nye spørsmål av juridisk– rettslig karakter, og i tillegg en rettferdighetsproblematikk ut i fra et moralsk- etiske ståsted. Dette drøftes i de neste kapitlene 13 og 14

 

 

 

Lenke til neste kapittel 12.4