Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

11.4 Biskop Berggravs hevn

 

På Kroskogen med ropert

Mye er blitt skrevet og ment om den turen Biskop Eivind Berggrav tok til et område av Ringerike 15.4.1940 hvor tyskerne enda ikke hadde kontroll, og således ikke kunne sies å være okkupert område. Berggrav ble ledsaget av tyske militære som besørget transporten, og biskopen var utstyrt med ropert for at han skulle høres godt. Formålet med turen synes i fra Berggrav sin side å ha vært å advare unge norske menn om at de kunne bli betraktet som franktirører hvis tyskerne tok den til fange med våpen i hånd uten uniform. Etter folkeretten mente Berggrav at da kunne tyskerne skyte dem etter en summarisk standrett. Således kan det hevdes at biskopen hadde en god intensjon. Samtidig var det et samarbeid med og en bistand til tyskerne. Tyske militære sto for hele det praktiske opplegget, og organiserte det hele. Tyskerne ønsket selvfølgelig å møte så liten væpnet motstand som mulig i sin videre framrykking.

 

I boka til Oliver Langeland, ”Dømmer ikke” (1948) skriver han om biskopens utflukt følgende på side 270:

 

”Det norske folk vet nemlig nå at det går an å dra til skogs sammen med fienden og førsøke å få våre vernepliktige til å vende tilbake til Oslo i stedet for å kjempe…”

 

I injuriesaken mot Langeland høsten 1950 ble ovenstående utsagn ikke mortifisert fordi det ble akseptert at det var ført sannhetsbevis for utsagnet.

 

Radiotalene

I aprildagene etter den tyske invasjonen holdt Berggrav flere radiotaler hvor han kom med uriktige opplysninger om folkerettslige spørsmål, men også om andre forhold.

 

I heftet ”Forhandlinger med tyskerne 1940” gjengir professor Jon Skeie et stort utdrag av en radiotale Berggrav holdt dagen etter turen med ropert, altså 16.4.1940. Skeie peker her på at Berggrav i to sammenhenger ga feilaktige opplysninger om folkerettslige spørsmål. Her siteres i fra side 8 flg. i Skeies hefte:

 

Berggrav: ”Men sivile må aldri gripe til våpen. Etter krigsloven er de franktirører og blir skutt. Alle krigshandlinger er forbeholdt uniformerte og organiserte tropper.”

 

Skeie: Han siterer i fra Haagkonvensjonen av 1907, artikkel 2 i landkrigsreglementet: ”Befolkningen paa et ikke okkupert områaade, som, når fienden nærmer seg, av egen drift griper til vaaben for at bekjæmpe de innrykkede tropper, uten at ha tid til at organisere sig overensstemmende med den første artikkel, skal betragtes som krigførende, hvis den bærer sine vaaben aapent og hvis den overholder krigens love og sedvaner.”

 

Ur i fra dette trekker Skeie følgende konklusjon om Berggravs utflukt med ropert:

 

”De sivile som Berggrav hadde talt til på sin reise kjempet på et område som ikke var okkupert. Og advarselen i hans radiotale var generell; den gjaldt over hele landet. At betingelsene for siviles forsvarsrett etter art. 2 var til stede kunne det ikke være noen tvil om…”

 

Berggrav: ”Hvis noen i fra sitt vindu ser en tropp marsjere forbi, og så løsner et skudd mot den, så har han ikke bare brutt krigens lov, men han har utfordret til den verste gjengjeldelse til uskyldige som tenkes kan. Et slikt skudd har i krigene ofte kostet 100 uskyldige mennesker livet. Sivile som voldelig blander seg inn i krigen ved sabotasje eller annet, gjør den største forbrytelse mot egne landsmenn. La oss vise disiplin.”

 

Skeie: Han viser igjen til Haagkonvensjonen av 1907, avd. III i landkrigsreglementet og siterer i fra artikkel 50: ”Ingen fælles-straf - pengestraf eller annen straf - kan ilægges befolkningen paa grunn av enkeltpersoners handlinger, naar befolkningen ikke derfor kan betragtes som solidarisk ansvarlig”

 

Skeie konkluderte slik:

 

”-Men tyskerne hadde nok interesse av at begge disse vranglærer ble forkynt - og det av en biskop i den norske kirke.”

”At Berggravs generelle oppfordring til å oppgi kamp og sabotasje var objektivt landsskadelig, kan der vel ikke være noen tvil om, dersom man ikke vil fordømme som landsskadelig den forsvarskamp vår hær på denne tid førte.”

 

I boka ”Dette er London: NRK i krig” (1978) skriver professor Hans Fredrik Dahl om en radiotale Berggrav holdt 14.4.1940 hvor han i alle fall indirekte beskylder Berggrav for en løgnhistorie. Dahl skriver på side 69 at Berggrav søkte

 

”… å fundere ro- og orden-parolen på regjeringen Nygaardsvolds autoritet: ”Noe av det siste de sa som reiste utenfor byen den gang (9. april), det var: ”Sørg for at der blir et samarbeid til beskyttelse av dem som ikke har noe med krigen å gjøre. Dette samarbeidet (med tyskerne) er etterlatt oss som en plikt.”. Men det  er ukjent, og helt usannsynlig , at noen av de myndighetspersoner som dro fra byen 9. april etterlot seg en slik anmodning.”

 

Dahl skriver på side 95:

 

””Vi holdt på å bli to folk,” skrev Berggrav senere under krigen da han tenkte tilbake på ”den avgrunn som en stund bestod” mellom det okkuperte Norge og regjeringen før kapitulasjonen 10. juni. Han fikk selv føle avstanden , da hans radiotaler fra Oslo 14. og 16. april ble utlagt som ren tysk lakeitjeneste av utenriksminister Koth i en tale over BBCs norske sending 5. mai. Regjeringen og dens følge stilte seg kritisk til Administrasjonsrådet og betraktet appellene om å følge folkerettens krigsregler som naiv uforstand.”

 

Dahl kunne med fordel ha presisert at Berggravs folkerettslige appeller ikke bygde på en riktig fortolkning av folkeretten. Ikke usannsynlig var det tyskerne ut i fra egeninteresser, som hadde påvirket den tysktalende Berggrav, slik at han kom til å misforstå de folkerettsreglene han doserte. At Berggrav frivillig lot eg bruke av tyskerne til å spre landsskadelig og uriktig propaganda kan det ikke være noen tvil om.

 

Riksrådsforhandlingene

Etter at Norge 10.6.1940 hadde kapitulert i Trondheim startet riksrådsforhandlingene om en ny ordning for den sivile administrasjonen av Norge, se kap. 9. Fra norsk side deltok medlemmer av Administrasjonsrådet, de hjemmeværende stortingspresidentene, høyesterettsjustitiarius Paal Berg og den norske kirkes primas, biskop Eivind Berggrav. I relasjon til Berggravs rolle under forhandlingene er det spesielt interessant hva som foregikk på et norsk internmøte 17.6.1940 mellom kl 17 og 18 på kontoret til Administrasjonsrådets leder, fylkesmann Christensen. Tilstede på møtet var Christensen , sorenskriver Harbek (som var medlem av Administrasjonsrådet), Berg, Berggrav og de hjemmeværende stortingspresidentene.

 

 Stortingsrepresentant Neri Valen (1893-1954) var blitt valgt til visepresident i Odelstinget i 1939 og var en del av presidentskapet på Stortinget. På grunn av denne funksjonen deltok han i hele prosessen i relasjon til riksrådsforhandlingene. Riksrådsforhandlingene er omfattende beskrevet og drøftet i UK– 45 sin innstilling. Som et supplement og korreksjon til denne innstillingen skreiv Valen i 1947 en betenkning. Deler av denne betenkningen ble offentliggjort i avisen ”Varden” 8.12.1947. Avisartikkelen hadde denne overskriften hvor skrifttypene ble mindre for hver setning:

 

”Neri Valen legg fram sensasjonelle ting om riksrådstingingane i 1940.

 Det var høgsterettsjustitiarius Paal Berg og biskop Berggrav som den 17. juni vide ein skulde beda Kongen om å abdisera.

Sorenskrivar Ole Harbek har funne nye notatar som gjev Neri Valen medhald.”

 

Valen skriver om ettermiddagsmøtet 17.6.1940:

 

”I tilslutning til det som Berggrav og Berg hadde halde fram, forma Berggrav dette framlegget (som eg har millom papira mine frå denne konferansen):

 

”Stortingets presidentskap telegraferer straks til Kongen og henstiller til ham at han i forståelse av den nåværende politiske og militære situasjon, og for å sikre det norske folks uavhengighet, gir avkall for seg og sin sønn på sine forfatningsmessige funksjoner”

 

Framlegget er utforma i nær tilknytning til punkt 3 i dr. Delbrügges framlegg.

 

Ingen av Presidentskapet og heller ikkje Christensen eller Harbek ga noko tilslutning til dei synsmåtar som var halde fram av Berggrav og Berg.”

 

Om presters NS– medlemskap

I kap. 13.12 er gjengitt et noe større sitat i fra hva Berggrav skreiv et hyrdebrev 23.10.1940 til prestene i Oslo Bispedømme. Hyrdebrevet er gjengitt i Berggravs bok ”Da kampen kom” (1945). Fra side 206 siteres følgende i fra hyrdebrevet:

 

En  tredje engstelse er kommet fram ved spørsmålet om å melde seg  inn i  Nasjonal Samling.  Enhver må her følge sin egen overbevisning. Ut over dette verken kan eller må noen la seg drive av hvilke som helst hensyn.

….

En sak for seg er det at en prest kan ta det standpunkt han som borger i samfunnet er berettiget til, også i politisk henseende, bare at dette ikke har noe med hans stilling som prest eller embetsmann å gjøre.

 

Det er verd å merke seg at hyrdebrevet er datert en måned etter at Terboven forbød alle politiske partier bortsett i fra NS og utnevnte de kommissariske statsrådene hvor alle bortsett i fra 3 var medlemmer av NS. Etter krigen skulle mange prester komme til å angre at de hadde tatt biskopens hyrdebrev på alvor.

 

Helomvendingen

Ut i fra det ovenstående må det være lov å hevde at biskop Berggrav framstod som tyskervennlig, at han samarbeidet med tyskerne, at han i den sammenheng ytet dem bistand med sikte på å svekke Norges krigsevne, og at han ikke frarådet noen prester å melde seg inn i NS. Det fikk være opp til hver enkelts samvittighet og overbevisning å ta et politisk standpunkt så lenge dette ikke influerte på arbeidet som prest eller embetsmann.

 

Men så kom kirkekampen og motstanden mot det som de fleste kirkelederne anså som et slags forsøk på nazifisering av kirken. Den norske kirken var en grunnlovsfestet statskirke. Kirkestriden ble en politisk maktkamp mellom i første rekke to personer, den nye kirkeministeren, Rangvald Schancke og Berggrav. Denne striden var NS og Schancke selvfølgelig nødt til å tape. Berggrav brukte gud og gudstroen som våpen. Kirken var den sanne forkynner av guds vilje og mening, og forsøk fra kirkeminister Schancke på å legge noen føringer for kirkens virksomhet ble sett på som en fare for troslivet. Mye av striden dreide seg om kirkebønnen, om Kongen og regjeringen fortsatt skulle nevnes spesielt i forbønnen. NS– styret ønsket naturlig nok ikke det.

 

24.2.1942 la de norske biskopene, deriblant Berggrav ned sine statlige embeter i protest. I april 1942 ble Berggrav arrestert. Han ble internert på sin hytte ute i Asker. Her kunne han ta i mot besøk og fortsette med sin kamp i mot NS– styret. Quisling ville visstnok ha Berggrav skikkelig fengslet og isolert, men Terboven mente at en internering fikk klare seg for ikke å provosere kristenheten i Norge alt for mye. I den sammenheng må en huske på at den norske befolkningen under 2. verdenskrig knapt hadde påbegynt den sekulariseringsprosessen som pågår med full styrke i dagens samfunn. I april 1945 rømte Berggrav i fra hytta si fordi han var redd for represalier i fra NS– hold.

 

Nødvendig hevn

Berggrav skjønte at det etter krigen ville bli stilt noen spørsmål ved hans opptreden våren og sommeren 1940. Eksempelvis var radiotalene i april godt kjent, og både disse og ropertturen til Kroskogen var det blitt minnet om i flere norske aviser under krigen. Han måtte regne med at medlemmene i NS ville komme til å bruke hans tyskervennlige opptreden i månedene etter den tyske invasjonen for alt det var verd i sitt forsvar i det kommende rettsoppgjøret. Her var gode råd dyre, men Berggrav fant råd. Han skjerpet sin penn og ga ut et av de mest hatefulle skriftstykker som er kommet på trykk i Norge, i alle fall i fra en prestehånd: ”Folkedommen over NS : menneskelig og moralsk : hva vil være rett av oss?” (mai 1945). Berggrav hadde virkelig skjønt betydningen av det velkjente uttrykket om at ”angrep er den beste form for forsvar.” I boka ”Lys over landssvikoppgjøret” (1985) skriver høyesterettsadvokat Albert Wiesener om Berggravs hatefulle bannbulle mot NS– medlemmene på side 75 flg:

 

”Til den historiske sannhet om Eivind Berggrav hører

også den del av formatet som ikke var av det gode.

 

Jeg sikter ikke til hans fredsutflukt i Nordmarka i april-

dagene, eller til hans geskjeftighet under forhandlingene med

tyskerne i forvirringens sommer 1940.

 

Jeg sikter til det medansvar han pådro seg for at etterkrigs-

oppgjøret skled så stygt ut. Allerede i mai 1945 - på det mest

ømfintlige tidspunkt - var det at Berggrav slengte ut i det

tørre gresset sin brannfakkel mot medlemmene av NS, de offi-

sielle syndebukker for tyskertidens elendighet. Det skjedde

med pamfletten «Folkedommen over NS» - utgitt av «Kirke

og Kultur».

 

Det var et ufyselig skrift.

 

Gudligheten i den ilden han tente der, er det vanskelig å

fornemme. Det var en selvbestaltet «folkedom» med tilside-

settelse av alle de saklighetskrav som må stilles til en dom-

mer, og ikke minst til en mann i hans stilling.

Moralsk var pamfletten, etter min vurdering, dypt ukriste-

lig.

 

Juridisk var den en forbrytelse  mot injurielovgivningen. Hans be-

skyldnmger har aldri latt seg sannhetsbevise. Men fremsatt

av statskirkens primas med kirkens autoritet i ryggen, fikk

den umålbare skadevirkninger.

 

Jeg gjengir noen prøver:

 

«Jo grovere en forbrytelse er, desto mindre veier de tanker

som vedkommende måtte ha gjort seg.»

 

Juridisk er dette vranglære. Til bedømmelse av hva som er

begått, hører etter norsk rett de subjektive straffbarhetsbe-

tingelser, og naturligvis de tanker man har gjort seg. Hva bis-

kopen forkynner, er det kollektive skyldprinsipp, slik vi møter

det bak jernteppet. Eklatant i strid med vesterlandsk rett og

med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter.

 

Jeg siterer videre:

 

«NS benyttet seg av fiendens våpen til å overfalle sitt eget

folk. Mens folket lå der, bakbundet av gestapo og med Wehr-

machts bajonetter over seg, grep NS anledningen til å herje

offeret og fremme sine egne formål».

 

Trekk pusten et øyeblikk og prøv å vurdere hvilken bevis-

byrde disse beskyldninger trekker etter seg konkret. Hvis inju-

rier kan drepe, var de egnet til det her.

 

Biskopen fortsetter:

 

«Medskyldig er alle NS. Den felles grunnskyld bærer hver

enkelt sin del av. De er voldsforretningens kausjonister.»

 

Det kollektive skyldprinsipp igjen. Formentlig med støtte i

Jehovas vrede, da han ødela Sodoma, idet han ikke fant en

eneste rettferdig der.

 

Og videre:

 

«Hele partiet var en sammensvergelse mot det norske folk.

Den levet på trusler og vold. Den slo ned og drepte. Dette er

handlingen NS skal stå til regnskap for. Det var også noe

langt verre enn et gangstermord av en bande. Grunnskylden

var den partimessige avtale om blindt myrderi av uskyldige i

sammensvergelsens interesse».

 

Hva er det for en avtale biskopen sikter til? Gjør et forsøk

på å vurdere nøkternt det hysteri kirkens primas gir uttrykk

for, med kirkens autoritet i vektskålen! Han kaller sin for-

dømmelse en «folkedom» - i den hensikt at den skulle bli en fol-

kedom. I den herskende atmosfære var det ovenfor siterte livs-

farlig for enhver som biskopens generelle dom var rettet mot.

Sannheten har ikke kunnet bevises under oppgjøret. Hver-

ken konkret mot den enkelte eller generelt i noen representa-

tiv bredde.”

 

Disse hatefulle og hevngjerrige beskyldningene i mot alle NS– medlemmer skulle medvirke til å gjøre ubotelig skade og føre til stor ulykke for NS– medlemmene og deres familier i generasjoner etterpå. Den nyutnevnte riksadvokat, Sven Arntzen, holdt 4. - 8. juni 1945 et kurs for sine statsadvokater og for det nyopprettede Erstatningsdirektoratet. Wiesener skriver om riksadvokat Arntzens bruk av Berggravs brannfakkel på side 78 flg:

 

”Nå kommer jeg til den instruks Riksadvokaten på kurset

ga sine medarbeidere. Ifølge det møtereferat han, som vitne i

Løberg-saken vel 20 år senere, vedkjente seg som riktig, ut-

talte han ordrett:

 

«Vi i påtalemyndigheten må ikke under en følelse av at det

hele er over, og i gleden over den måte hvorpå overgangen

skjedde, et øyeblikk tape av syne hva NS har forbrutt mot

det norske folk. På dette tidspunkt kan jeg ikke gjøre noe

bedre enn å sitere biskop Berggrav i «Kirke og Kultur: «Fol-

kedommen over NS».

 

Og dermed ga riksadvokaten seg til å sitere. Ikke som jeg,

for å stille biskopen i kritisk belysning. Han siterte i motsatt

hensikt, for å bevise hvor treffende sann og riktig den biskop-

lige fremstilling var. Han siterte de uttalelser jeg selv har

gjengitt ovenfor. De blir ikke bedre av å leses i sin fulle sam-

menheng.

 

Han «kunne ikke gjøre noe bedre enn å vise til Berggrav»,

sa han. Oppgjørets aktorer og Erstatningsdirektoratets til-

synsmenn ble fra høyeste ansvarlig hold gitt beskjed om å

legge statskirkens nådeløse ukristelighet og et dermed sam-

menhengende kollektivt skyldforhold til grunn for sin vurde-

ring av de enkelte sakene.

 

Jeg gjentar at sitatet er ordrett etter det referat Arntzen

selv har måttet godkjenne.

 

Gir ikke dette et bilde av rettstilstanden i det frigjorte

Norge i 1945? Er det ikke i et nøtteskall landssvikoppgjørets

fallitterklæring som rettsoppgjør?”

 

Som et forsvarsskrift for å bortlede oppmerksomheten i fra sin ”stripete” opptreden i 1940, fungerte bannbullen i mot NS utmerket. Så utmerket at Berggrav i 1947 ble tildelt storkorset av St. Olavs orden.

 

På den annen side skal rikskommissar Terboven ha ment at Berggrav saktens hadde gjort seg fortjent til det tyske rikets kriegsverdienstkreuz for innsatsen for Tyskland i 1940.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 13.1