Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

6.1 Høyesterett oppretter Administrasjonsrådet

 

Høyesterett opptrer politisk

Første gang Høyesterett spilte en politisk rolle etter tyskernes okkupasjon av Norge var ved opprettelsen av Administrasjonsrådet 15.4.1940 som Høyesterett tok initiativ til. 7 av de 13 dommerne mente at opprettelsen kunne skje uten godkjennelse fra kongen i samsvar med et forslag fra høyesterettsjustitiarius Pål Berg.  4 dommere mente at kongen først måtte godkjenne opprettelsen av et Administrasjonsråd, mens 2 dommere stemte i mot ethvert tiltak fra Høyesterett sin side. Tyskerne aksepterte flertallets vedtak om opprettelsen av administrasjonsrådet. Rådet fikk i oppgave å ta seg av den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene.  Høyesterettsjustitiarius Paal Berg spilte i den sammenheng en sentral rolle som pådriver for opprettese av rådet..

 

I følge en beretning utarbeidet av en komité nedsatt av sentralstyret i Det Norske Arbeiderparti utgitt i 1945 sendte Høyesterett 15.4.1940 ut følgende meddelelse gjengitt på side 14 i beretningen:

 

Da tyske stridskreter har besatt visse deler av Norge og derved har gjort

det faktisk umulig for den norske Regjering å opprettholde den administrative ledelse av disse landsdeler, og da det er tvingende nødvendig at den sivile administrasjon blir i gang, har Høyesterett funnet å måtte sørge for at det — for den tid disse landsdeler er okkupert av tyske stridskrefter — opprettes for de besatte områdene et administrasjonsråd til å lede den sivile administrasjon.

 

I tillit til at Norges konge vil billige at Høyesterett under de forhåndenværende ekstraordinære forhold har grepet til denne nødutvei, oppnevner Høyesterett som medlemmer av dette midlertidige administrasjonsråd:

 

Fylkesmann I. C. Christensen, formann. Direktør J. Bache-Wiig. Stadsfysikus Andreas Diesen. Sorenskriver O. F. Harbek. Direktør Gunnar Jahn. Dosent

H. J. Mork. Universitetsrektor Didrik Arup Seip.

 

Oslo, 15. april 1940. Pål Berg.

 

Paal Berg takket Quisling

Paal Berg kom med en offentlige takk til Quisling gjengitt i NRK radio 15. april 1940. Etter det heftet noe ubehagelig ved denne prosessen. Berg uttalte følgende i radioen sitert fra UK- 45 Bind I, kap IV, side 304:

 

«Etter at regjeringen Nygaardsvold hadde forlatt Oslo, var det i landets hovedstad ikke lenger noen representant for den utøvende makt. I denne for land og folk skjebnesvangre tid har herr Quisling stilt seg til disposisjon i den hensikt å bidra sitt til å. unngå blodsutgydelse i de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes.

Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn.

 

Jeg takker derfor herr Quisling for hans erklæring ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning er blitt gjort mulig.»

 

Berg skylte riktignok i ettertid på at han ble tvunget av tyskerne til å takke Quisling for at Administrasjonsrådet skulle bli opprettet. Dersom han absolutt ikke kunne takke Quisling, kunne han ikke da ha kastet kortene og sagt at det godtar jeg ikke, og heller trukket seg tilbake også som høyesterettsdommer om det hadde blitt nødvendig?

 

I høyesterettsdommer Ferdinand Schelderups bok ”Fra Norges kamp for retten” med undertittel ”1940 i Høyesterett” (1945) skriver han på side 49 om en redegjørelse høyesterettsjustitiarius Pål Berg ga til de andre dommerne i Høyesterett  17.4.1940. I følge Schelderup skrev han ned et konsentrert referat på stedet av Bergs redegjørelse. Det ble holdt et møte før alt var avklart vedrørende opprettelsen av Administrasjonsrådet med den tyske sendemann Bräuer den 15.4.1940. I relasjon til takken til Quisling utspant følgende samtale seg på dette møtet i følge det Schelderups skriver på side 51:

 

”Bräuer: En oppreisning må han ha. Høyesterett skal erklære at han er uskyldig, at han ikke kan dømmes for forræderi.

Berg: Nei, det kan ikke Høyesterett.

Bräuer: Da må De som formann gjøre det.

Berg: Nei. Men jeg for mitt vedkommende tror at Quisling er i subjektiv god tro. Jeg har ikke så stor tro på hans intelligens, men at ham trodde han handlet rett er jeg personlig villig til å gi uttrykk for. Og trer han frivillig tilbake for å lette ordningen, så kan jeg anerkjenne det.

Legasjonssekretær Graf (partimann): Vi må også ha

noe om ansvarsfølelse og fedrelandssinn.”

 

Den ovenstående dialogen viser i det minste at det ble forhandlet om Bergs takk til Quisling, og om hva som skulle sies i relasjon til Bergs takk. Berg ble ikke bare forelagt en tekst som han enten måtte lese opp i NRK eller trekke seg ut av situasjonen.

 

Takken til Quisling var ikke tilstrekklig til å forhindre at Berg fikk en sentral posisjon i ”Kretsen” og fra 1944 også en posisjon som formann i hjemmefrontens mer eller mindre selvbestaltede politiske ledelse. Hans faktiske rolle i forbindelse med riksrådsforhandlingene kom vel ikke fram før ved Bonnevies bok i 1947, se kap. 6.2.

 

I juni 1945 ble han utmanøvrert av Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen i spillet om hvem som skulle danne ny regjering etter Nygaardsvold. Kilde: Harald Berntsen sin bok ”Statsministerkuppet” (2006).

 

Administrasjonsrådets lojalitetserklæring

En annen opplysning i fra Schelderups referat fra Bergs redegjørelse 17.4.1940 er også verd å merke seg. Det kommer her fram at Bräuer hadde satt opp e forslag til lojalitetserklæring med to punkter for medlemmene av Administrasjonsrådet:

 

”1. Lojalt samarbeide med de tyske myndigheter

2. ”Persönlich haftbar” for ro og orden.”

 

Bräuer lot seg i følge Berg overtale til å stryke punkt 2, men alle de forespurte medlemmene av Administrasjonsrådet sa ja, og aksepterte å gi ovennevnte lojalitetserklæring overfor okkupantene.

 

Å gå inn i et slikt frivillig samarbeid med okkupasjonsmakten og samtidig avgi en lojalitetserklæring om et lojalt samarbeid med fienden kan vanskelig oppfattes som noe annet enn å yte ”fienden bistand i raad eller daad”. Ingen av medlemmene av Administrasjonsrådet ble tiltalt eller straffet under landssvikoppgjøret.

 

Det manglet heller ikke på støtte og tilslutning til dette lojale samarbeidet med okkupasjonsmakten. I følge den ovennevnte beretningen fra DNA– komitéen står det på side 15:

 

”Følgende skrivelse ble den 18. april oversendt Kongeriket Norges

Høyesterett:

 

Kongeriket Norges Høyesterett.

 

Undertegnede organisasjoner innen de besatte områders arbeids– og næringsliv føler trang til å bringe Høyesterettsjustitiarius og dommere sin varme takk. Ved å ta initiativet til, innenfor den gjeldende forfatnings ramme, å få opprettet Administrasjonsrådet har Høyesterett lagt grunnlaget for å skape ordnede forhold innen disse områder.

 

Administrasjonsrådet og de øvrige lovlige myndigheter kan være forvisset om at våre organisasjoner lojalt og energisk vil støtte dem i deres store og vanskelige arbeid.

 

Oslo, den 13. april 1940.

 

Ærbødigst

 

Norges Rederforbund, Arne Bjørn-Hansen, president. Norges Industriforbund, H Horn, president. Den Norske Bankforening, E. Sandberg, formann. Norges Håndverkerforbund, Sigurd Wahl, formann. Arbeidernes faglige Landsorganisasjom. Elias Volan, fung. formann. Norsk Arbeidsgiverforening, Finn Dahl, formann. Norske Forsikringsselskapers Forbund, A. Sommerfeldt, viseformann. Norges Handelstands Forbund, E. Steen, formann.”

 

Konstitusjonell nødrett og Administrasjonsrådet?

Påstanden ovenfor fra organisasjonene om at Høyesteretts oppretting av Administrasjonsrådet var innenfor gjeldende forfatningsramme er ikke riktig. Da måtte man eventuelt skyte seg inn under konstitusjonell nødrett.

 

Situasjonen 15.4.1940 var den at regjeringen Nygaardsvold hadde bestemt seg for å føre krig mot de tyske inntrengerne i håp om å kaste dem du. Det 2 måneder lange felttoget i Norge var kun 6 dager gammelt og slett ikke avgjort. Det er klart at opprettingen av Administrasjonsrådet var med på å hindre at det oppstod kaos i de besatte områdene. Likeledes er det klart at kaos i de besatte områdene ville ha hindret tyskernes krigføring, jevnfør UK- 45, bind 1, kap. II side 227 som sitert i kap. 5.6. Her gjentas:

”Og hvis denne kaotiske tilstand hadde blitt varig, er det sannsynlig at den ville ha sinket eller hemmet de tyske militære operasjoner i Norge.”

 

Det er åpenbart at det valget Høyesterett og de toneangivende organisasjonene i Næringslivet gjorde overfor okkupasjonsmakten ved å velge samarbeidslinjen helt klart var i disfavør av de norske militære operasjonene. På den annen side var det klart at den generelle livssituasjonen til det norske folk ville blitt mye hardere om folket hadde gått inn for motstandslinja og skapt kaos for tyskerne. Disse spørsmålene er drøftet nærmere i kap. 5.6. Men hva bør veie tyngst i en krig hvor nasjonen er i krig med en invaderende fiende?

 

Det kan ikke være riktig å bruke ”konstitusjonell nødrett” som hjemmel for å svekke den rettmessige regjeringens nettopp startede krig i mot en inntrengende fiende, med den begrunnelse at levekårene for borgerne i de av fienden besatte områdene derved blir noe bedre.

 

Når det gjelder Administrasjonsrådets videre virksomhet vises til kap. 8.

 

Konsekvensene av kongens første ”nei”

Opprettingen av Administrasjonsrådet får også fram en spesiell og lite påaktet problemstilling. Det var regjeringens konstitusjonelle oppgave å utøve den sivile administrasjonen av Norge, men regjeringen hadde flyktet for å føre krig. Kongens personlige ”nei” til tyskerne 10. april 1940 har tradisjonelt etter krigen blitt framstilt som modig og en fullstendig riktig avgjørelse. Men dette ”nei” hadde også en annen side.

 

Med kongens personlige ”nei” 10. april 1940 til å forhandle med tyskerne om den sivile administrasjonen av riket hadde både kongen og regjeringen kastet kortene m.h.t. å bidra til administrasjonen av de besatte områdene. Kongen kunne visstnok ikke akseptere at Quisling skulle få spille en rolle i den sivile administrasjonen. Men 5 dager senere ble Quisling i praksis tvunget av tyskerne til å tre tilbake. Kanskje hadde litt mer fleksibilitet og forhandlingstaktisk manøvrering 10 april og dagene etterpå ikke vært så dumt av kongen og regjeringen. Da hadde krigen i Norge stoppet opp i midten av april og mye lidelse og ødeleggelse ville vært unngått.

 

For så vidt er det forståelig at Høyesterett som det eneste funksjonelle maktorgan etter grunnloven, følte et slags ansvar for å bidra til å unngå fullstendig kaos, og derfor tok initiativ til å opprette Administrasjonsrådet. Høyesterett klarte i alle fall å bli kvitt Quisling, og ro og orden i de okkuperte områdene ble opprettholdt. 

 

Men Høyesteretts inngripen ved opprettingen av Administrasjonsrådet var illojalt i relasjon til kongens første ”nei”. Tyskerne hadde utvilsont også stor interesse av å unngå at det ble kaos i Norge. Derved bidro Høyesterett som nevnt, til å lette og støtte tyskernes krigføring under felttoget i Norge. Ved oppretting av Administrasjonsrådet ble grunnlaget lagt for samarbeid, ikke kaos mellom det norske næringslivet og okkupanten, og dette samarbeidet bestod under hele krigen, jevnfør kap. 14.4. Det hadde tyskerne store fordeler av. Uten dette samarbeidet kunne ”Festung Norwegen” ikke vært bygd.

 

Høyesteretts politiske handling ved å opprette Administrasjonsrådet var derfor også en enorm bistand til fienden. Det burde i det minste ha hatt den konsekvens at alle de 7 medlemmene av Høyesterett, som stemte for at Administrasjonsrådet kunne opprettes uten kongens godkjenning, skulle vært ekskludert fra enhver befatning med landssvikoppgjøret.

 

Det faktum at Høyesterett så klart og tydelig valgte samarbeidslinja med fienden 15.4.1940, burde selvfølgelig også vært behørig tatt hensyn til under landssvikoppgjøret. Det skjedde ikke, jevnfør kap. 13.2 og kap. 14.4.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 6.2