Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

6.2 Paal Berg, Høyesterett og Riksrådsforhandlingene

 

Paal Berg er igjen aktiv

Etter at Norge hadde kapitulert 10.6.1940 tok tyskerne initiativ til at det måtte etableres en ny ordning til erstatning for Administrasjonsrådet for den sivile styringen av Norge. Forskjellige aspekter vedrørende riksrådsforhandlingene drøftes i et eget kapittel 9.

 

I UK- 45 Bind I, kap IV, side 307 står det i relasjon til kommisjonens drøfting av riksrådsforhandlingene som startet like etter Trondheimskapitulasjonen:

 

”Dermed trådte også Høyesterett for annen gang under krigen fram på den politiske skueplass.”

 

Også i forbindelse med riksrådsforhandlingene hadde Pål Berg en dobbeltrolle som høyesterettsjustitiarius og politiker for partiet Venstre. Fra UK-45. bind I side 311 siteres:

 

”For Paal Berg selv kunne det nok i hvert enkelt tilfelle stå klart om han opptrådte som formann i Høyesterett eller som politiker, men for deltagerne i de møter han opptrådte i, kunne forholdet fortone seg uklarere. Hvis de ville, kunne de oppfatte ham som høyesterettsjustitiarius hele tiden og tolke hans ord som uttrykk for Høyesteretts mening. Her forelå iallfall muligheter for misforståelse.”

 

UK– 45 frikjente Berg i sammenheng med både opprettelsen av administrasjonsrådet og for hans rolle i riksrådsforhandlingene. På side 327 i Bind I står det i relasjon til riksrådsforhandlingene:

 

”Etter prøving av det samlede materiale finner Undersøkelseskommisjonen at Paal Berg hele tiden holdt fast ved at vi måtte få en ordning som ikke førte til brudd på forfatningen. I alle møter hvor han var til stede både før og etter 17. juni — men unntatt nettopp denne dag da det ikke kan ses at han har uttalt seg om spørsmålet — hevdet han dette stand punkt på en måte som ikke burde kunne gi anledning til misforståelse. Det kan kanskje sies at en kraftigere opptreden fra hans side hadde vært ønskelig. Men dette danner ikke noe rimelig grunnlag for kritikk over hans forhold under riksrådsforhandlingene.”

 

UK– 45 tar åpenbart feil når det gjelder Bergs rolle 17.6.1940. I kap. 12.4 er det gjengitt et utdrag i fra en artikkel i avisen Varden av 8.12.1947 til Neri Valen som var medlem av Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene. Det går her klart fram at Berg 17.6.1940 gikk inn for å anmode kongen om å abdisere. Jevnfør også nedenfor høyesterettsdommer Bonnevies påstand om Bergs rolle denne dato.

 

Kollega Bonnevie kritiserer Berg

Alle var ikke enig i Uk-45 sin frikjenning av Berg. I sin bok ”Høyesterett og riksrådsforhandlingene” (1947) på side 8 skriver Bergs kollega, høyesterettsdommer Thomas Bonnevie følgende:

 

”Inst. legger skylden på det ulykksalige forløp av Riksrådsforhandlingene helt og holdent på deltagende medlemmer av  presidentskapet, For meg står det imidlertid slik at allerede det materiale som Innst. selv inneholder må føre til den slutning at presidentskapets skyld her ikke er større enn Bergs, ja at det i virkeligheten er Bergs svakhet som er forklaringen til at presidentskapet ”kom på gale veier” og endog hentilte til kongen om å abdisere.”

 

”Det Bonnevie benevner ”Inst.” er innstillingen fra UK-45. Bonnevie stiller på side 9 og 10 opp 5 punkter hvor han mener Pål Berg sviktet:

 

Jeg vil søke å godtgjøre:

 

1) Vedkommende fredag 14. juni: at Paal Berg gjennom utarbeidelsen av sitt Forhandlingsgrunnlag» — som motforslag overfor det tyske ultimatum av 13. juni — gikk langt utenfor forfatningen.

 

2) Vedkommende lørdag 15. juni: at Berg a) om formiddagen unnlot å orientere Høyesterett om det under 1) nevnte Forhandlingsgrunnlag», som det i det øyeblikk ville vært av største betydning for Høyesterett å kjenne, — og b) at han om ettermiddagen stikk mot alle forutsetninger fortiet for medlemmene av Stortingets presidentskap, at Høyesterett til bruk for presidentskapet hadde vedtatt et omhyggelig overveiet og utformet P.M. i anledning av det tyske ultimatum.

 

3) Vedkommende søndag 16. juni: at Berg inntrengende oppfordret

presidentskapets medlemmer til å fortsette forhandlingene med tyskerne, skjønt det var helt på det rene at nå skulle der forhandles om norske innrømmelser i strid med Norges forfatning.

 

4) Vedkommende mandag 17. juni: a) at Berg om ettermiddagen ga sin tilslutning til biskop Berggravs forsøk på gjennom henvendelse til Dellbrügge å bringe muligheten av særfred mellom Norge og Tyskland på det rene, — og b) at Berg samme ettermiddag henvendte seg til den svenske minister i Oslo for å bringe på det rene, om denne var villig til å formidle en telegrafisk henstilling til Kongen om frivillig å gi avkall på tronen.

 

5) Vedkommende tirsdag 18. juni: at Berg skjønt han nå frarådet

presidentskapet å henstille til Kongen å abdisere, unnlot å

legge noen kraft i frarådingen og spesielt at han fremdeles

unnlot å gjøre bruk av Høyesteretts P.M. av 15. juni, idet han fremdeles fortiet dette dokuments eksistens.”

 

Bonnevies nærmere begrunnelser for sine synspunkter legges ikke fram her, men kan leses i hans bok ”Høyesterett og riksrådsforhandlingene” (1947) på side 10-35.

 

I det PM’et fra Høyesterett som Bonnevie henviser til i punkt 2 ovenfor, går det klart fram at etter norsk statsrett kan Stortinget ikke avsette kongen eller kongehuset. Hele PM’et er gjengitt på side 313 og 314 i UK– 45, Bind I. I så måte kan man si at Høyesterett som statsorgan holdt sin sti ren i relasjon til riksrådsforhandlingene. Det var høyesterettsjustitiarius Pål Berg som rotet det til og ga uklare signaler til presidentskapet i Stortinget.

 

I denne sammenheng må også nevnes at alle dommerne i Høyesterett la ned sine embeder 21. desember 1940 etter en konflikt med rikskommisar Terboven om Høyesteretts uavhengighet. Medlemmene av Høyesterett ble ikke utsatt for represalier fra tyskernes side på grunn av dette.

 

Hovedessensen i Bonnevies kritikk mot Berg kommer fram i et brev Bonnevie sendte til sin kollega høyesterettsdommer Ferdinand Schelderup datert 16.12.1945. Her gjengis fra brevet slik det framkommer i Bonnevies bok på side 71:

 

”Neste morgen — søndag 16de juni — deltok Berg atter i møte med de norske forhandlere, Administrasjonsrådet, presidentskapet m. fl.

 

Her — i dette møte — var det at Berg gjorde sin i mine øyne største og utilgiveligste feil.

 

I stedet for å si: videre forhandlinger er umulige, tyskerne krever nemlig at vi skal bryte vår forfatning, og det kan selvfølgelig hverken jeg som Høyesteretts justitiarius eller noen annen nordmann låne sin medvirkning til — vi kan jo ikke la oss true eller skremme til landsforrederi eller høyforrederi — i stedet for å si noe i den retning sa han: jeg kan desverre ikke delta i de fremtidige forhandlinger med tyskerne for jeg er jo i en særstilling i min egenskap av Høyesteretts justitiarius. Men. forhandlingene bør fortsette. Men da må det bli presidentskapet som overtar forhandlingene. Det er mye lettere for dem enn for meg å bryte forfatningen. (Dette er naturligvis ikke ordlyden — bare meningsinnholdet av hans ord.)”

 

(Uthevingen i sitatet ovenfor er gjort av Bonnevie).

 

Lenke til neste kapittel 6.3