Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

6.3 Høyesterett som politisk organ.

 

Høyesterett trer sammen igjen

kap 6.1 er det vist hvordan Høyesterett påtok seg en åpenbar politisk rolle ved å utnevne Administrasjonsrådet 15.4.1940. I kap. 6.1 er det påvist at dette var en gedigen bistand tilfienden i relasjon til fiendens behov for å opprettholde ro og orden i de besatte områdene.

Når det gjelder riksrådsforhandlingene senere på sommeren 1940, spilte Høyesterett en mer tilbaketrukket rolle som rådgiver for den politiske arena enn ved dets sentrale rolle ved oppretting av Administrasjonsrådet. I forrige kapittel 6.2 påvises at høyesterettsjustitiarius Paal Berg under riksrådsforhandlingene spilte en uklar dobbeltrolle både som representant for Høyesterett og som politiker. I rollen som høyesterettsjustitiarius underslo han hva Høyesterett egentlig mente om de konstitusjonelle spørsmålene som riksrådsforhandlingene reiste.

I underkapitlet om Hambro nedenfor er gjengitt en uttalelse  av 25.6.1942 fra 11 av de ”gamle” høyesterettsmedlemmene med vidtrekkende politiske konsekvenser dersom det substansielle i uttalelsen hadde blitt realisert.

 

I august 1945 trådte den gamle Høyesterett sammen igjen etter frigjøringen. Det oppstod to formelle stridsspørsmål i den sammenheng. For det første om de dommerne som hadde passert aldersgrensen på 70 år fortsatt skulle kunne gjøre tjeneste. Dernest  habilitetsspørsmål i relasjon til deltakelse i utformingen av landssvikanordningen av 15.12.1944 oganordningen av om ny rettergangsordning for landssviksaker av 16.2.1945. Dette fordi både høyesterettsjustitiarius Paal Berg og høyesterettsdommerne Ferdinand Schelderup og Erik Solem alle vært sentrale ledere i den politiske hjemmefronten, som var den reelle forfatter og lovgiver i relasjon til landssvikanordningen av 15.12.1944, jevnfør kap. 12.3. Londonregjeringen strødde bare på sand og gjorde ingen endringer av betydning i hjemmefrontens lovforslag. Lovgivning er en klart politisk oppgave som etter grunnloven skal ivaretas av Stortinget. 

Høyesteretts og enkeltmedlemmenes politiske disposisjoner under 2. verdenskrig fikk ingen følger for rettens opptreden etter krigen. Inhabilitetsspørsmål drøftes nærmere i kap. 13.5.

Londonregjeringen fikk under Haalandsaken i praksis godkjent sin anordningsvirksomhet av Høyesterett. Uten noen nærmere analyse kom Høyesterett  med en summarisk begrunnelse for  bruken av konstitusjonell nødrett i kjennelsen fra Haalandsaken 6. aug. 1945, Rt-1945-13.  Igjen refereres utdrag fra kjennelsen:

”Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.”

 

Som tidligere nevnt var det Høyesterett som først hjalp Londonregjeringen ut av den klemma den hadde satt seg selv i ved kun å henvise til ”Elverumsfullmakten” som eneste begrunnelse og hjemmel for bruddene på den norske grunnloven. Juristene i Høyesterett skjønte at ”Elverumsfullmakten” kun kunne forsvares og få legitimitet ved at den også ble begrunnet med og koblet til ”konstitusjonell nødrett”.

 

Høyesterett mente, som det framgår av det ovenstående sitatet, at det var tilstrekkelig at regjeringen selv syntes at  tiltak som vedtakelse av nye hemmeligholdte kriminallover var hensiktsmessig uten noe eget nødvendighetskrav. Nødvendighetskriteriet for anvendelse av ”konstitusjonell nødrett” ble  altså i realiteten satt til side av Høyesterett.

 

Hvis Høyesterett hadde vurdert nødvendighetskravet i relasjon til ”konstitusjonell nødrett”, måtte det vært påvist hvilken lovnød som forelå.Professor Jon Skeies pamflett om Landssvikoppgjøret fra 26. juli 1945 var kanskje ikke kjent av dommerne i Høyesterett pr 6.8.1945, og derved hans påstand om at det ikke forelå noen lovnød . Det er vel tvilsomt om Høyesterett uansett hadde tatt hensyn til Skeies synspunkter i denne sammenhengen. Til det var nok det politiske presset og hevngjerrigheten i folket for stort.  

Det har fra offisielt norsk hold vært argumentert med at de provisoriske anordningene var nødvendige for å avskrekke samarbeid med fienden idet okkuperte Norge og selvtekt i det frigjorte Norge. Høyesterett vurderte ikke proposjonalitetskravet for bruk av konstitusjonell nødrett i noen sammenhenger dit hen at det skal godtgjøres at et tiltak ut i fra en totalvurdering er rettferdig og må forventes å ha klart større positive effekter enn negative bivirkninger. 

 

Forebyggende provisoriske anordninger begrunnet med konstitusjonell nødrett ble altså fullt ut akseptert av Høyesterett. Dette står i skarp kontrast med hva Ola Rambjør Heide klart hevder i sin avhandling:”Konstitusjonell nødrett -- sett i lys av den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 15” på s. 116:

Prinsippielt bør man avskjære tilfeller hvor man bruker nødrettstiltak preventivt.”

 

kap.13.8 drøftes og avvises påstanden om de provisoriske straffeanordningenes påståtte  forebyggende effekt, bl. a. i relasjon til å forebygge lynsjing og selvtekt.

Når en  regjering kan slippe unna med at den etter egen vurdering synes de forfatningsbrudd regjeringen har gjennomført, var forstandige og heldige eller hensiktsmessige ut i fra situasjonen, men dog ikke nødvendige, så ligger veien vidåpen for misbruk av konstitusjonell nødrett.

 

Hambro og Høyesterett som politisk organ

Stortingspresident Carl. J Hambro gjengir i sin bok ”Historisk supplement” (1947) på side 119 et brev han 22.4.1940 sendte til høyesterettsdommer Schjelderup etter at Høyesterett hadde oppnevnt Administrasjonsrådet 15.4.1940. I brevet skriver Hambro:

”Det er av ytterste viktighet at Høiesterett ikke opptrer mer på den politiske arena. Fiksjonen om «konstitusjonell nødvergerett kan i givet tilfelle opprettholdes av Regjeringen og Stortinget. Det tilkommer da under visse forhold Høiesterett å bedømme hvad der er gjort. Men hvis Høiesterett prøver å etablere sig som politisk "nødvergeorgan" i fiendene vold, er Høiesterett opphørt å eksistere som lovlig dømmende myndighet og ubotelig skade gjort. Høiesterett er nu isolert. Den vet intet annet om landets forhold enn det en fullkommen samvittighetsløs og til det amoralsk fullkomne løgnaktig fiende lar den vite. Høiesterett bør være forsiktig med sig selv og landet”

 

Brevet nådde ikke fram til Schjelderup før etter krigen. Hambro peker her på det forhold at Høyesterett eller Høyesteretts medlemmer av Riksretten ved en rettslig prøving skal spille en sentral rolle ved å avgjøre om noen myndigheter eller myndighetspersoner har misbrukt konstitusjonell nødrett, jevnfør punkt 7 om domstolprøving i de Castbergske kriterier for bruk av konstitusjonell nødrett gjengitt i kap. 3.4. Hambro skriver videre på side 121 at 11 høyesterettsdommere:

”...gav sin tilslutning til et av de eiendommeligste og minst veloverveiede aktstykker fra autoritativt hold i disse år.

 

Det er en erklæring datert 25/6 1942 og kaldt:

 

«Uttalelse gitt av 11 høiesterettsdommere om Grunnlovens § 71.»

 

Aktstykket lyder:

 

«Det fremgår av Grl. §  71 at det storting som blev valgt i 1936 ikke kan sammenkaldes efter valgperiodens utløp, hverken som ordentlig eller overordentlig storting. Dets myndighet er definitivt ophørt, og det kan ikke i kraft av konstitusjonell nødrett gjenopstå som statsmaktmakt.»

 

Noen begrunnelse er ikke gitt for denne uttalelse som neppe nogen vil påstå er holdbar fra politisk, nasjonalt eller konstitusjonelt synspunkt. Heller ikke er det bekjent for utenforstående, på hvis anmodning den er avgitt.  - Det vil bli Undersøkelseskommisjonens sak under dens fortsatte arbeide å bringe det på det rene. - Men uttalelsen blev underhånden påberopt av dem som gjerne vilde betrakte Grunnloven som bortfaldt de facto; og den kunde, om den var nådd ut i vide kretse, ha fremkaldt en forvirring hvis skadevirkninger er uberegnelige.”

 

Men uttalelsen av 25.6.1942 fra de 11 høyesterettsdommerne i den ”gamle” Høyesterett er ikke omtalt av UK-45. Forfatteren er derfor i likhet med Hambro ukjent med hva som foranlediget denne høyst besynderlige uttalelsen fra de 11 høyesterettsdommerne.

 

Hambro beskriver i ”Historisk supplement” (1947) på side 127 flg. hvordan Høyesterett lydig lot seg bruke av det statsbærende Arbeiderpartiet høsten 1945 i det politiske spillet og for å markere makt:

 

”Norge var i den lykkelige stilling at det første stortingsvalg kunde holdes innen den i Grunnloven fastsatte frist, i den vanlige valgmåned. Vårt land kunde tre inn i de helt grunnlovsmessige former og fortsette sitt konstitusjonelle liv uten noget brudd og med fuld bevarelse av respekten for en fra 1814 kontinuerlig tradisjon av umistelig verdi. Men valgtutfaldet endret Stortingets politiske sammensetning. Et utålmodig flertallsparti for hvis ledelse det, bevisst eller ubevisst, syntes av avgjørende betydning å slå fast at det hadde makt også over Grunnloven, krevet at det gamle Storting» skulde sendes hjem og det nyvalgte kaldes inn før den i Grunnloven fastsatte frist. Det var i virkeligheten ikke et fortolkningsspørsmål som blev reist, det var et spørsmål om maktanvendelse. I denne politiske strid gikk Stortinget med på å forelegge Høiesterett til uttalelse det spørsmål om det var grunnlovsmessig adgang til å innkalde det nyvalgte storting før den i Grunnloven fastsatte frist - første søgnedag efter 10de januar 1946.

 

Det blev ikke fra Høiesteretts side gjort oppmerksom på at 11 av dens dommere den 25. juni 1942 hadde avgitt en uttalelse om at det 89de ordentlige Storting overhodet ikke kunne innkaldes. Ingen av de 11 erklærte sig inhabil.

 

Tror nogen at Stortinget ville ha forelagt sitt spørsmål for Høiesterett dersom de 11's uttalelse hadde vært alment kjent i Stortinget? (Personlig hadde jeg ikke sett uttalelsen før den blev mig forelagt i januar 1947, og den blev overhodet ikke nevnt i den korte debatt i Stortinget den 13. november.)

 

I tilbakeblikket er det ikke mulig å unnlate å se Høiesteretts betenkning, avgitt den 10. november, i sammenheng med den citerte uttalelse av juni 1942.”

 

Høyesterett gjorde knefall for Arbeiderpartiet og aksepterte at det Stortinget som var valgt høsten 1945, kunne tre sammen og konstituere seg  i strid med bestemmelsene i grunnlovens § 68. Statsminister Gerhardsen innkalte derfor det nyvalgte Stortinget til sitt første møte 4.12.1945 kl.13. Noen stor realpolitisk betydning hadde neppe denne framskyndingen på vel en måned, men viljen til å bruke makt og den politiske kontrollen over Høyesterett ble tydelig demonstrert.

 

Seip og Høyesterett som politisk organ

Høyesterett befant seg høsten i 1945 definitivt ikke i noe politisk vakum, snarere i en politisk storm. Retten var selvfølgelig påvirket av den politiske situasjonen i landet og av det populistiske hevnkravet i store deler av befolkningen. Professor Jens Arup Seip skriver i sin bok ”Tanke og handling i norsk historie” (1968) på s. 118 under overskriften:

 ”Juristene og det norske politiske system”:

 

”Norsk historie gir god anledning til å studere forholdet mellom jus og politikk.


Politisk liv og rettsliv hører nøye sammen. Loven er felles for dem begge. Den er i alminnelighet resultat av en politisk prosess. Men den er ikke ferdig når den er vedtatt, den skal anvendes, det vil si tilpasses. Rettspleie og rettstenkning er derfor en fortsettelse av politikken med andre midler. Juristene — dommeren, professoren, administratoren — overtar. Han overtar ikke bare som lovens tjener, men også i en meget vesentlig forstand som dens herre.


I denne rolle kan juristen opptre som statsmannens forlengede arm. Han kan også stå på egne ben. Han kan — på siden av statsmaktene — kryste gyldig lov ut av sedvane; og han kan gjennom tolkning etablere ny rett som ikke før var tenkt på. Han kan – det har hendt — tale Roma midt imot.

 

Det følger av dette at en historiker, når han betrakter juristen, er nødt til å bruke noe av den samme problemstilling som når han gransker politikeren. Vi må spørre hvilke interesse-motiver eller hvilke ikke-rettslige normer som bestemmer hans valg, der hvor det foreligger et valg — og det gjør det jo ofte — mellom to eller flere juridisk akseptable løsninger. Vi må spørre etter hva som er ens oppfatning av det rimelige, rasjonelle, rettferdige (eller hvorledes han nå uttrykker det). Og vi må først og fremst — det gjelder i jussen som i politikken — være oppmerksom på at argumentasjon er én ting, motiv kan være noe annet.”

 

Seip har ingen konkrete henvisninger til Høyesteretts opptreden under 2. verdenskrig og under landssvikoppgjøret. Han peker på hvordan juristen kan opptre som statsmannens (politikerens) forlengede arm, og på viktigheten av å se på motivet for rettslige avgjørelser. Høyesteretts motiver for å stø sand på Londonregjeringens straffeanordninger er åpenbare:

 

· Høyesteretts tvilsomme oppnevning av Administrasjonsrådet kunne fått følger for medlemmene dersom Høyesterett ikke opptrådte som det statsbærende Arbeiderpartiet ønsket.

 

· Høyesterettsmedlemmene Berg, Solem og Schjelderup var sentrale medlemmer av hjemmefronten. Siden hjemmefronten var den reelle lovgiver i relasjon til landssvikanordningen av 15.12.1944 og i hovedsak også ved framstilling av den nye rettergangsanordningen av 16.2.1945, så var i realiteten Høyesterett bundet opp. Belastningen ved å gå i mot hjemmefronten og forkaste de nye straffe– og rettergangsanordningene som grunnlovsstridige, ville sprengt Høyesterett i filler.

 

· Både i fra jøssingene, i fra hjemmefronten og i fra regjeringshold var det et unisont krav om hevn over ”landssvikerne”. De nye straffe– og rettergangsanordningene var nettopp framstilt for å etterkomme dette hevnkravet. Medlemmene av Høyesterett skjønte selvfølgelig at hvis de hadde underkjent disse anordningene, ville det ha oppstått en gedigen politisk krise i landet som ikke usannsynlig kunne fått klare udemokratiske utslag i retning av et statskupp i regi av krefter i hjemmefronten. I alle fall måtte medlemmene av den gamle Høyesterett da regne med å bli avsatt. En ny regjering eller samlingsregjeringen, dersom den hadde overlevd, ville formodentlig ha utnevnt nye dommere den kunne stole på. Det ville ikke vært så vanskelig å grunngi en slik avsetting, jevnfør det første prikkpunktet ovenfor, og det faktum at flere av dommerne var falt for aldersgrensen. Eller regjeringen kunne bare enkelt og greit ha bestemt at den uholdbare og ustabile situasjonen som var oppstått i landet, krevde at en ny Høyesterett ble oppnevnt grunngitt med konstitusjonell nødrett.

 

Smith og Høyesterett som politisk organ

Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith skriver på side 6 i heftet ”Høyesterett -  et politisk organ?” (1982):

”I det store antall saker, hvor ikke grunnloven er inne i bildet, er Høyestrett bundet av lovgiviningen. Når Høyesterett derimot prøver en lovs grunnlovmessighet, fremstår Høyesterett i denne henseende som et overordnet organ i forhold til Stortinget. Og Høyesterett får som oppgave å overprøve de vurderinger som vårt høyeste politiske organ har foretatt.

Forholdet er ennvidere meget ulikt etter hvor konkret og hvor generell Høyesterett er i sine avgjørelser.”

 

Ut i fra det ovenstående synes det åpenbart at Høyesterett måtte prøve Londonregjeringens nye kriminal– og rettergangsanordninger sin grunnlovsmessighet. Formelt var det den utøvende makten, regjeringen, som her var lovgiver, og det politiske aspektet ved Høyesteretts prøving av  disse nye lovene trer enda tydeligere fram enn om det var lover vedtatt av Stortinget, som skulle prøves mot grunnlovens bestemmelser.

 

Et populistisk og politisk bakteppe

Høyesteretts prinsippavgjørelse om at Londonregjeringens hele og fulle anordningsvirksomhet kunne aksepteres begrunnet med ”Elverumsfullmakten som igjen var hjemlet ved ”konstitusjonell nødrett”, var en politisk og populistisk avgjørelse av Høyesterett. Avgjørelsen var ikke basert på rettsvitenskapelig teori (Castberg 1935 og Skeie 1945) og rettspraksis (riksrettssaken mot statsminister Berge m. flere, 1927, slik den burde vært. På generelt grunnlag er det god grunn til å mene at hele rettsoppgjøret var tuftet på et politisk og populistiske bakteppe. For et stort flertall av de dømte var det også politiske handlinger og meninger som  dannet grunnlaget for dommene, og som  ble kjent straffbare.

I relasjon til Høyesteretts summariske godkjenning av Londonregjeringens kriminallover, og da spesielt landssvikanordningen av 15.12.1944, kan denne handlingen best beskrives ved å bruke de tidligere siterte ord i kap. 3.9 fra historieprofessor Seip:

”… en naken politisk akt, utført som i et rettstomt rom”.

 

 

Lenke til neste kapittel 6.4

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren