Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

6.4 Prejudikatene

 

Haaland- saken

Straffesaken mot Reidar Haaland var den første som Høyesterett behandlet under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ved 2 kjennelser 6. og 9. aug. 1945 som stadfestet dødsdommen i lagmannsretten av 16.7.1945. 26 år gammel ble Haaland skutt 17.8.1945 som den første av 25 sivile nordmenn under det norske rettsoppgjøret. Dommen mot Haaland er svært viktig fordi den slo fast de viktigste prejudikatene (rettsfortolkningene) som ble lagt til grunn under hele landssvikoppgjøret.

 

Det var helt sikkert ikke tilfeldig at påtalemyndigheten valgte å kjøre rettssaken i mot Haaland som den første Høyesterettssaken under landssvikoppgjøret. Haaland hadde vært frontkjemper og ansatt som politikonstabel i Statspolitiet og som etterforsker i Gestapo. Som ansatt i disse stillingene ble Haaland tiltalt for å ha deltatt i tortur eller å ha utført legemsfornærmelser i 12 tilfeller. I tillegg var han passivt medlem av NS.

 

Haaland meldte seg inn i NS 6.12.1940, men oppgav under rettssaken at han ikke betalte kontingent etter mai 1941, og at han etter dette anså seg ferdig med NS. I Høyesteretts kjennelse av 9.8.1945 i Haaland– saken ble det med 7 mot 4 stemmer slått fast at Haalands passive medlemskap i NS gikk inn under gjerningsinnholdet i § 86. I ettertid ble dette tolket dit hen at ethvert medlemskap i NS var straffbart etter § 86, men en slik tolking av flertallets syn er neppe riktig. Jusprofessor Jon Skeie klargjør at følgende må gjelde for i det hele tatt å dømme noen etter straffelovens § 86: ”Skyldgraden er forsett.” se kap. 13.10 og kap. 13.16.

 

Store norske leksikon definerer forsett slik:

Som hovedregel kan man si at følgene av en handling tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff).

Dessverre kan et synes som de lavere rettsinstansene i stor utstrekning har tolket Haaland– dommen dit hen at ethvert medlemskap i NS var straffbart etter § 86, og at det derved ikke var nødvendig å bevise forsett. Selve medlemskapet var jo i alle tilfeller straffbart etter landssvikanordningen av 15.12.1944, men hvis retten har trodd at medlemskapet uansett også var straffbart etter § 86, så kan det ha virket urettmessig straffeskjerpende.

 

Det er blitt sterkt kritisert at spørsmålet om straffbarheten til et nakent NS– medlemskap ble tatt opp under Haaland– saken, fordi det ikke betydde noen ting i relasjon til straffeutmålingen. Han ville blitt skutt uansett fordi han hadde vært både frontkjemper og torturist. Følgelig var denne saken lite egnet til å vurdere straffbarheten av et passivt NS– medlemskap.

 

Høyesterett avgjorde imidlertid 11.9.1946 i straffesaken mot Kristi Wassendrud, se Om landssvikoppgjøret, side 98, 2. spalte, på en noe indirekte måte at straffelovens § 86 ikke automatisk var anvendelig i relasjon til et passivt medlemskap i NS. I Haaland-saken hadde Høyesterett med 7 mot 4 stemmer kun slått fast at et medlemskap i NS gikk inn under gjerningsbeskrivelsen i §86. Wassendrud-dommen gjorde det klart at forsett om bistand til fienden i relasjon til NS– medlemskapet måtte bevises i hvert enkelt tilfelle før medlemskapet var straffbart etter § 86. Denne dommen ble ikke publisert i ”Rettstidende” og var lite påaktet. En kan spekulere på hvorfor dommen ikke ble publisert i Rettstidende.

 

Isolert sett var medlemskap i NS i seg selv gjort straffbart i Londonregjeringens provisoriske anordninger av 22.1.1942 og videre stadfestet i landssvikanordningen av 15.12.1944. I anordningene stilles ikke noe krav om forsett. Wassendrud-dommen er viktig fordi den klargjør at til forskjell i fra anordningene kreves forsett for å straffe et NS- medlem for medlemskapet etter § 86. Slik tydeliggjøres også at anordningene på dette punktet innførte en helt ny og skjerpende straffebestemmelse som ikke var straffbar etter førkigslovgivningen med mindre forsett var bevist. 

 

Kronvitnet mistenkeliggjøres med ”Et vitneprov fra Helvete”

I relasjon til de 12 tilfellene av tortur eller legemsfornærmelse Haaland ble dømt for å ha deltatt i, fikk ingen fatalt utgang, men han ble dømt for et tilfelle hvor det i Lagmannsrettens dom hevdes: ”Det er usikkert om han noen gang kan få full førlighet i benet.” Den som i dommen ble antatt å ha fått varige skader av mishandlingen, og således kan betegnes som kronvitnet i saken mot Haaland, var disponent Jonny Gløer-Johansen. Han ble i mai 1945  direktør ved Akershus fengsel hvor de antatt farligste landssvikfangene ble innsatt.

 

Under kapitteloverskriften ”Et vitneprov fra helvete” skriver Arvid Bryne i boka ”Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret” (2011) på side 245:

 

”Eugen Nielsen (1884-1963) var en særegen personlighet som satte spor etter seg på en rekke felt. Han var arkitekt, gårdeier, nasjonalsosialist, forlagssjef, partistifter, antifrimurer-konsulent for okkupasjonsmakten under krigen, engasjert samler og oppretter av et legat som hvert år deler t flere hundre tusen kroner til vitenskapelige formål. Nielsen satt varetektsfengslet på Akershus festning 13. mai 1945 til juli 1946. Han var innkalt som vitne i forbindelse med saken mot Arne Bergsvik.”

 

I fra denne rettssaken foreligger det stenografisk referat, og det er Nielsens vitneprov i fra 7.11.1949 i Oslo forhørsrett som Bryne i sin bok betegner som: ”Et vitneprov fra helvete”. Nielsen var for øvrig aldri medlem av NS.

 

Bergsvik var bl. a. tiltalt for å ha skrevet at hovedvitnet mot Haaland, Gløer-Johansen, simulerte under rettssaken mot Haaland på en slik måte at han trakk seg fram på stokker, hvilket skulle være et resultat av Haalands fryktelige mishandling. Bergsvik hadde imidlertid snakket med vitner som hadde sett Gløer-Johansen sommeren 1945 løpe rundt på gårdsplassen på Akershus fengsel og ta 2-3 trappetrinn i et steg. Følgelig hadde Bergsvik skrevet at Gløer-Johansen på falskt grunnlag var sterkt medvirkende til at Haaland ble dødsdømt.

 

På side 247 flg. gjengir Bryne et utdrag av Nielsens vitneprov slik det framkommer i den stenografiske referatet i fra saken mot Bergsvik.

 

Nielsen hevdet under rettslig ansvar i sitt vitneprov bl.a. følgende:

 

· Han hadde 3-4– ganger sett at Gløer-Johansen, når han trodde seg usett, beveget seg lett og ledig uten stokk, og i et tilfelle sprunget opp en liten steintrapp med 2-3 trinn ad gangen.

· Nielsen påstod at han og andre medfanger ble beskutt mens Gløer- Johansen var direktør ved fengselet og at kulene sang om ørene på dem.

· Nielsen hadde sett Gløer-Johansen bærende på stokk og håndjern sammen med to hjemmefrontkarer med stengun gå inn i cella til Haaland.

· Nielsen bekreftet at han hadde sett at fengselsdirektør Gløer-Johansen hadde vært tilstede ved fangemishandling ved Akershus fengsel. Han hevdet videre at han gjentatte ganger hadde sett at hjemmefrontvaktene mishandlet fangene i fengselet, og han påstod at det var utenkelig at direktør Gløer.Johansen ikke hadde sett og vært klar over dette.

· Nielsen bekreftet at han og de andre fangene gjentatte ganger hadde vært utsatt for straffeeksersis, som vel best kan beskrives som en form for tortur, og hvor Nielsen helt sikkert hadde sett at Gløer-Johansen ved et tilfelle var tilstede.

· Nielsen bekreftet at han etter at han ble internert i kjelleren på Viktoria Terrasse 14.5.1945 av sine medfanger ble fortalt at det 3 dager tidligere hadde foregått psykisk tortur av de arresterte. 10 stk ble 11.5.1945 hentet opp fra kjelleren og stilt foran en eksekusjonspelotong. Det ble tatt ladegrep, og så lot man stakkarene stå i en halv time før de ble kommandert tilbake i kjelleren.

 

Likhet for loven og inhabilitet.

Ut i fra hva ”Et vitne fra helvete” hevdet i underavsnittet ovenfor, er det vel rimelig å anta at Haaland under mishandling av mistenkte ikke hadde påført noen offer varige skader, slik som hevdet i dommen. Det er videre klart at flere andre torturister hadde påført ofrene sine større skader enn dem Haaland påførte, og også deltatt i tortur av større omfang, uten at det førte til dødsstraff. Den skaden flere angivere gjorde med tortur og henrettelser til følge av hjemmefrontens kvinner og menn, var i mange tilfeller langt større enn den Haaland gjorde, uten at det medførte dødsstraff. Det er uomtvistelig at straffene for de samme forbrytelsene ble mildere med tiden etter hvert som rettsoppgjøret gikk sin gang. Hvis Haaland hadde fått sin sak opp til doms i 1948, ville han definitivt ikke blitt dømt til døden og skutt 8 dager etter at dommen var rettskraftig.

 

Her må også nevnes at 2 av hjemmefrontens 4 fedrene til den nye provisoriske anordningen om rettergang i landssviksaker av 16.2.1945, som Haaland ble dømt i samsvar med, helt klart var inhabile i relasjon til deres befatning med Haaland-saken. Det gjaldt høyesterettsdommer Erik Solem som midlertidig tjenestegjorde som lagmann i de største og viktigste landssviksakene, inkludert Haaland-saken. Sven Arntzen var riksadvokat, og hadde således det overordnede ansvaret for tiltalen i mot Haaland. I tillegg var høyesterettsdommer Ferdinand Schelderup aktiv i ”Kretsen” og satt i hjemmefrontens ledelse, men var likevel en av dommerne i Høyesterett som gikk inn for at Haaland måtte bøte med livet..Disse 3 skulle åpenbart vært holdt borte i fra alle landssviksaker. Se også kap. 13.5.

 

Prejudikatene

Nedenfor gjengis de 5 viktigste prejudikatene, som Høyesterett fastsatte under Haaland- saken, se Rt-1945-13, med en svært kortfattet begrunnelse på hvorfor hvert enkelt prejudikat ble gitt på feil grunnlag. 3 andre viktige høyesterettsdommer kommenteres også.

 

1) ”Elverumsfullmakten” som Londonregjeringen grunnga sine nye kriminallover med, ble vedtatt av Stortinget 9.4.1940.

Det stenografiske referatet fra Elverumsmøtet viser klart at det ikke ble vedtatt noen ”fullmakt”. Fullmakten ble først oppdaget av Londonregjeringen etter at den hadde flyktet til Storbritannia i juni 1940. Deretter ble ”Elverumsfullmakten” brukt i regjeringens propaganda som eneste begrunnelse for dens konstitusjonsbrytende nye kriminallover i strid med grunnlovens § 17. Se kap. 2, og spesielt oppsummeringen av kapitlet.

 

2) Kongen måtte ”…ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre.” 

Her ”redder” Høyesterett Londonregjeringen og trekker fram ”konstitusjonell nødrett” som et nytt selvstendig grunnlag for Londonregjeringens nye konstitusjonsbrytende kriminallover. Bruk av ”konstitusjonell nødrett” krever at 3 hovedbetingelser alle er oppfylt. I relasjon til Londonregjeringens kriminallovgivning var kun den første betingelsen oppfylt. Det forelå en ekstraordinær situasjon, 2. verdenskrig (1). Det forelå ingen fare eller nød som måtte møtes(2). I dette tilfellet  var det ingen lovnød, som krevde ny kriminallovgivning. Både den sivile og militære straffelov av 1902 og rettergangslovgivningen som gjaldt før krigen, var fullgode til å gjennomføre et rettmessig og rettferdig rettsoppgjør etter krigen. Proposjonalitetskravet om likevekt mellom den fare som truer og de tiltak som iverksettes(3), var ikke oppfylt. Den nye lovgivningen kunne ikke iverksettes før krigen var slutt, og da var den reelle faren over og den ekstraordinære situasjonen avklart. Forebyggende bruk av konstitusjonell nødrett må dessuten på prinsippielt grunnlag avvises. Se kap. 3.

 

3) Trondheimskapitulasjonen avsluttet ikke den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland.

Høyesterett ble under Haaland-saken ikke forelagt en kopi av kapitulasjonsavtalen, men gikk summarisk ut i fra at det kun var landtroppene i Norge som hadde kapitulert.  I følge ordlyden i kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland, som ble inngått i Trondheim 10.6.1940, gjaldt den samtlige norske stridskrefter.  Den aktive krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var derved avsluttet. I tillegg forpliktet Norge som stat seg til ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig under 2. verdenskrig. Det foreligger ikke noen holdbar begrunnelse for at Trondheimskapitulasjonen kan tolkes i strid med ordlyden. Se kap. 4, og spesielt kap 4.26.

 

4) § 86 om bistand til fienden i straffeloven av 1902 må tolkes dit hen at ethvert medlemskap i Nasjonal samling går inn under gjerningsinnholdet i § 86.

Her oppstod en dissens i Høyesterett med et flertall på 7 og et mindretall på 4. Det er åpenbart at mindretallet på 4 hadde rett. Et nakent og passivt medlemskap i et politisk parti, som var lovlig ved krigsutbruddet, kunne umulig gå inn under gjerningsinnholdet i en lovparagraf som hadde en minstestraff på 3 års fengsel. I følge § 86 var medvirkning heller ikke  straffbart. Følgelig mente mindretallet  at mildere straff heller ikke kunne  fastsettes i samsvar med straffelovens § 58 om medvirkning. Se kap. 13.10 og kap. 14.2.

 

5) Norske internrettslige rettsregler går foran folkerettslige rettsregler.

I dag bøyer den norske stat seg for avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Få vil i dag benekte at i det minste enkelte bestemmelser i Londonregjeringens nye kriminallover hadde tilbakevirkende kraft i strid med ”Den europeiske menneskerettighetskonvensjon”. Artikkel 7 og 15 i konvensjonen slår i kombinasjon fast at forbudet mot at kriminallover kan ha tilbakevirkende kraft, er den eneste rettssikkerhetsgarantien som er en helt ufravikelig menneskerett. Etter folkeretten har den lovgivende myndighet på okkupert område gått over til okkupasjonsmakten, dog med den begrensning at okkupasjonsmakten ikke han gi lover som krever at de okkuperte borgerne bryter troskapsplikten mot eget land. Når de okkuperte skal måtte forholde seg til to lovsett samtidig, fører det til en surrealistisk lovskvis. Se kap. 5.5.

———

 

Stephanson-saken fastsatte et viktig prejudikat, se Rt-1945-52:

 

6) En helt ny fortolking av norsk erstatningsrett medførte at et medlemskap i Nasjonal Samling ga hjemmel for et solidarisk (kollektivt) erstatningsansvar for alle medlemmer i samsvar med landssvikanordningens § 25.  

Det var en dissens i Høyesterett om dette med et flertall på 8 og et mindretall 3. Derved hadde Høyesterett gitt legitimitet til landssvikanordningens § 25 som bestemte at alle som hadde vært medlem av NS skulle svare en for alle og  alle for en for skade, som organisasjonen hadde voldt ved medvirkning til rettsstridige handlinger. Det ble påpekt av jusprofessorene Skeie, Castberg og Andenæs før Høyesterett avsa sin dom over Stephanson 8.9.1945 at § 25 i landssvikanordningen var grunnlovsstridig. Se kap. 13.4.

———

 

11.9.1946 avgjorde Høyesterett i straffesaken mot Kristi Wassendrud et forhold som har klar relevans til forståelsen av prejudikat nr 5 ovenfor, se Om landssvikoppgjøret, side 98, 2. spalte:

 

7) Et passivt medlemskap i NS er ikke straffbart etter straffelovens § 86 med mindre tiltalte hadde et forsett om å yte bistand til tyskerne ved sitt medlemskap i NS.

Denne enstemmige dommen er viktig fordi den slår fast et vesentlig poeng. I dommen klargjøres, riktignok på en noe indirekte måte, at ethvert medlemskap i NS ikke var straffbart etter § 86 i staffeloven av 1902. Et forsett om å ville bistå fienden måtte bevises før et medlemskap i seg selv ble straffbart etter forræderibestemmelsene i kapittel 8 i straffeloven av 1902. Dommen endret ikke på prejudikatet i Haaland– dommen om ”at ethvert medlemskap i Nasjonal samling går inn under gjerningsinnholdet i § 86”, men her ble en viktig tolking av dette prejudikatet klargjort. Selve medlemskapet var uansett straffbart etter den provisoriske anordning av 22.1.1942 og den etterfølgende landssvikanordningen av 15.12.1944, men da uten noe selvstendig grunnlag i straffelovens § 86. Dette er kommentert nærmere i kap. 13.10 og kap. 13.16.

———

 

Høyesterettsdommen i Five-saken av 6.3.1948, se Rt-1948-164, opprettholdt prejudikatet fra Haaland– saken om Trondheimskapitulasjonens status selv om Høyesterett her fikk seg forelagt en (riktignok noe feiloversatt) kopi av ordlyden i Trondheimskapitulasjonen:

 

8) Folkerettslige og internrettslige konsekvenser av Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 ble avvist også etter vurdering av kapitulasjonsavtalens ordlyd. 

§ 1 i en korrekt oversettelse av kapitulasjonsavtalen lyder: ”Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske rike eller dets forbundne.” Heller ikke i 1948 kunne Høyesterett legge fram noen holdbare argumenter for at kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 skal og må tolkes i strid med avtalens ordlyd. Se kap. 4, og spesielt kap 4.26.

 

 

 

Lenke til neste kap. 7