LANDSSVIKOPPGJØRET

 

Kritisk søkelys på rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

E-post: rettmessig@gmail.com

Hjem

Innholdsfortegnelse

Kort sammendrag

Forkortinger

Litteraturliste

Om nettstedet

1 Innledning

Dette nettstedet drøfter bakgrunnen og premissene for det norske rettsoppgjøret, d.v.s. landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig ut i fra et rettmessighetsperspektiv. I tillegg drøftes hvordan rettsoppgjøret ble gjennomført i praksis  i et rettferdighetsperspektiv. Det ses også noe på effektene av landssvikoppgjøret og den ennå ikke avsluttede debatten, som oppgjøret førte til. Det er prøvd å legge en objektiv framstilling av fakta tilgrunn. Derfor er det lagt stor vekt på å gi kildehenvisninger i relasjon til faktaopplysninger og andres gjengitte synspunkter. Derfor er det opprettet en egen Litteraturliste, se headingen, med henvisning til refererte kilder. Litteraturhenvinsningene framgår i parentes i teksten der hvor det er aktuelt. I noen grad er det gjengitt lenker til andre nettsteder. Disse er markert med blå skrift.

 

I de siste årene er det kommet svært mange bøker om forskjellige Norgesrelaterte begivenheter under 2. verdenskrig som også kommer inn på rettsoppgjøret, men da i relasjon til mer begrensede problemstillinger. Etter at professor Johs. Andenæs i 1979 ga ut ”Det vanskelige oppgjøret” (Andenæs, 1979) er det først i de siste åren er det er kommet nye bøker som ser mer kritisk på landssvikoppgjøret. Som eksempler kan nevnes Bård H. Borges og Lars-Erik Vaale sin bo Grunnlovens største prøve” (Borge og Vaale, 2018) og to nye bøker fra 2025: Aage Siversen: Landssvikerne  8Sivertsen 2025) og Anika Seemann:  ”The Quislings : The Trials of Norwegian Wartime Collaborators, 1945-1964” (Seemann, 2025). På dette nettstedet har hovedmålet vært todelt. For det første har det vært et mål å rette focus mot forhold ved landssvikoppgjøret som ikke har vært mye omtalt eller analysert av andre forfattere. Eller hvor det er vurdert å være et behov for å supplere deres faktaopplysninger og vurderinger, for derved etter evne å kunne gi en så helhetlig analyse av de forhold og omstendigheter som drøftes. For det andre har målet med dette nettstedet vært å imøtegå og utfordre synspunkter vedrørende landssvikoppgjøret til andre forfattere, i de tilfellene hvor det er vurdert til å være adekvat å gjøre det.

 

Fakta om landssvikoppgjøret

Under landssvikoppgjøret ble 92 805 nordmenn tiltalt for landssvik etter at Norge ble frigjort 8.5.1945, og derav ble 48 780 nordmenn straffet for dette (Justis- og politidepartementet, 1962 s. 110). Ca. 85 % av de landssvikstraffende hadde vært medlem av NS i okkupasjonstiden (Ibid., s. 116 flg. Andelen NS- medlemmer blant de landssvikstraffede lar seg beregne ved å sammenholde opplysningene i tabell II og IV.) NS-medlemmene ble i økonomiske sammenhenger sannsynligvis straffet hardere enn ikke-medlemmer for det samme forholdet, se kap. xxx. 21 897 personer ble straffet hvor forbrytelsen kun hadde vært et passivt medlemskap i NS. (Ibid. s. 111)

 

Pr 1.11.1951 var 82 tyske statsborgere dømt for krigsforbrytelser av norske domstoler (Ibid. s. 258 )Det lave antallet skyldes at det fra Riksadvokaten i okt. 1945 ble utsendt et rundskriv, hvor det framgikk at det kun burde tas ut tiltale mot mistenkte tyske krigsforbrytere, hvor det kunne antas at straffen ville bli på 10 års fengsel eller strengere (Ibid).

 

Johs.Andenæs opplyste i relasjon til landssvikoppgjøret mot norske borgere at det”… var § 86 om bistand til fienden som ble hovedbestemmelsen under oppgjøret” (Andenæs, 1979  s.105). I okkupasjonstiden hadde straffel. 1902, § 86 sin originale ordlyd fra 1902 i behold, og denne lød (Paulsen, P. I. (red.) 1936 s. 581) :

 

”Med hefte i mindst 3 aar eller med fængsel fra 3 aar indtil paa livstid straffes den som retsstridig bærer vaaben mod Norge, eller som under en krig, hvori Norge deltager, eller med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad eller svækker Norges eller nogen med Norge forbunden stats stridsævne.

Straf kommer ikke til anvændelse paa nogen i udlandet bosiddende norsk statsborger for handling han efter bostedets love er pligtig.”

 

De nordmenn som fikk landssvikstraff, ble stort sett tiltalt og straffet helt eller delvis, direkte eller indirekte gjennom landssvikanordningen av 15.12.1944 hjemlet i straffel. 1902, § 86. 

 

De som ble straffet for landssvik ble straffet for bistand til den tyske fienden ”… under en krig, hvori Norge deltager …”, i samsvar med ordlyden i § 86. Det framgår i Justisdepartementets motiver for landssvikanordningen av 15.12.1944 at forutsetningen for å anvende denne i stedet for straffel. 1902, § 86, var at det straffbare forholdet alternativt kunne vært straffet hjemlet i straffel. 1902, § 86  (Justis- og politidepartementet (Oslo), 1945 (I) s. 108 og s. 113).   Landssvikanordningen av 15.12.1944 i sin opprinnelige form er gjengitt her: Justis- og politidepartementet (London), 1945 s. 203 flg. Denne landssvikanordningen ble moderert noe i formildende retning ved en ny provisorisk anordning av 3.8.1945 (Norsk Lovtidende : 2den Avdeling. 1945 s. 128 flg.). Landssvikanordningen ble endelig vedtatt i lovs form av Stortinget 21.2.1947 med noen små ytterlige endringer i formildende retning (Norsk Lovtidende, 2den Avdeling. 1947 s. 28 flg.). Vedrørende framstillingen av landssvikanordningen av 15.12.1944, se Borge og Vaale, 2018 s. 43 flg. 

 

Fordi de aller fleste som ble staffet for landssvik, ble straffet direkte eller indirekte, helt eller delvis hjemlet i § 86, var det en forutsetning at det i hele okkupasjonstiden forelå ” … en krig, hvori Norge deltager …”. Nå er det ikke mulig å peke noen annen formell instans som på vegne av den norske stat rettmessig kan ha ført en krig mot Tyskland med militære stridskrefter. På denne bakgrunn er det interessant å klarlegge nærmere om Londonregjeringen var kvalifisert til å føre en militær krig på vegne av den norske stat både når et rent norsk statsrettslig og et folkerettslig perspektiv legges til grunn. Riktignok kan det hevdes at Norge deltok i en krig i hele okkupasjonstiden uavhengig av hva Londonregjeringen gjorde eller var kvalifisert til å gjøre. Følgelig at selve okkupasjonssituasjonen var tilstrekkelig for at Norge strafferettslig sett deltok i en krig. D.v.s. at selv om Londonregjeringen skulle være både stats- og folkerettslig avskåret fra å delta i en krig med militære stridskrefter så var situasjonen slik at ”… landets myndigheter og befolkning fortsatt deltar i krigen med de midler de har, for om mulig å lage vanskeligheter for okkupanten og å få slutt på okkupasjonen.” (Graver, 215 s. 168). Derfor ses i kap. xxx nærmere på hva slags krigsbegrep lovgiverne i 1902 la til grunn, da de forutsatte at det måtte foreligge ”… en krig, hvori Norge deltager …” for å hjemle straff for å yte ”fienden bistand”.

 

Maktfordelingsprinsippet

Etter den norske konstitusjonen (grunnloven) er det en formell tredeling av makten i Norge: Den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Regjeringen) og den dømmende makt (Rettssystemet med Høyesterett som øverste organ). Grunnlovens § 17 gir Regjeringen adgang til å gi provisoriske anordninger i den tiden Stortinget ikke er samlet som angår handel, toll, næringsveier og politi. Imidlertid ga Londonregjeringen også nye straffeanordninger som åpenbart går ut over bestemmelsene i grunnlovens § 17. Spørsmålet er så hvilken konstitusjonell hjemmel Londonregjeringen hadde for å gjøre dette.

 

På dette nettstedet drøftes det om ”Elverumsfullmakten” (kap. 2) og/eller ”konstitusjonell nødrett” (kap. 3) kan  gi en konstitusjonell hjemmel for Londonregjeringens konstitusjonsbrytende lovgivningsvirksomhet.

 

Videre drøftes folkerettslige spørsmål som har relevans til landssvikoppgjøret (kap.5) . Herunder folerettslige spørsmål relatert til den kapitulasjonsavtalen avtalen som ble i Trondheim 10.6.1940 mellom Forsvarets overkommando (FOK) og den tyske militære overkommandoen i Norge.

 

Etter hvert vil det bli lagt ut videre analyser av andre forhold.

 

Hva er nytt om landssvikoppgjøret?

Egentlig er ingen faktaopplysninger nye. Alt det henvises til er åpent tilgjengelig på internett eller fra andre kilder. Noen resonnementer kan være nye. Det som i hovedsak er nytt er forsøket på å gjøre en helhetlige framstilling av de tolkings- og stridsspørsmål som det norske landssvikoppgjøret har etterlatt seg.

 

Gjentakelser og interne referanser

I noen grad er det bevisst gjentatt de samme opplysningene og vurderingene på forskjellige steder i teksten det hvor dette har vært vurdert adekvat å gjøre. Dette er gjort for å lette forståelsen av de ofte komplekse sammenhengende som drøftes. I slike sammenhenger er det som regel gitt en eller flere interne lenker til andre kapitler hvor det nevnte forholdet er mest omtalt. 

 

Om bruken av sitater

På dette nettstedet er det gjort utstrakt bruk av sitater for å kunne dokumentere saksframstillingen best mulig. Bruk av sitater kan misbrukes fordi sitater kan manipuleres med, og kan få et helt annet meningsinnhold enn det opprinnelige, når sitatet er løsrevet i fra sin sammenheng. Det kan alltid anføres mot den ”klipp og lim” praksis av løsrevne sitater, som er gjort på nettstedet, at det gir et vrengebilde av de faktiske forhold. Det er derfor lagt vekt på å gjengi meningsinnholdet i sitater slik at konsipistenes antatte meningshold blit klargjort. For å bedømme om dette er gjort er det lagt vekt på å gjengi sitatets kilde. Derved kan leseren selv bedømme om sitatet er misvisende ut i fra sammenhengen eller ikke. Det er lenker til de fleste sitatene.

 

 

Lenke til neste kap. 2.1 Elverum1