Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.1 Folkeretten og den norske kapitulasjonen

 

Trondheimsavtalen, folkeretten og professor Skodvin

Hele Trondheimsavtalen er gjengitt i kap. 4.13, og § 1 i Trondheimskapitulasjonsavtalen lyder:

 

”Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge

den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske

rike eller dets forbundne.”

 

 Trondheimsavtalen oppfattes som hovedavtalen i avtalekomplekset om den norske kapitulasjonen, og § 1 oppfattes som det viktigste og mest sentrale bestemmelsen. Avtalen er inngått mellom den norske militære overkommandoen og den tyske militære overkommandoen i Norge, d.v.s. på høyeste militære nivå. På norsk side hadde overkommandoen fått ordre om å opphøre all motstand mot tyskerne i Norge, og den tyske militære overkommandoen i Norge hadde sine direktiver i fra Hitler å forholde seg til. Trondheimskapitulasjonen var inngått mellom de militære overkommandoer  i Norge og Tyskland med direktiver i fra statenes øverste politiske myndigheter. Det vises i kap. 5.2 at til at følgelig var kapitulasjonsavtalen bindende for den norske og tyske staten  i samsvar med de folkerettslige bestemmelsene i Landkrigsreglementet i Haag– konvensjonen av 1907, som både Norge og Tyskland hadde ratifisert. Det synes å være liten uenighet om at den kapitulasjonsavtalen som ble inngått i Trondheim 10.6.1940 var folkerettslig bindende både for Norge og Tyskland.

 

Imidlertid har det vært stor uenighet om hvordan Trondheimsavtalen skal kunne tolkes. Kort sagt mente historieprofessor Magne Skodvin at Trondheimskapitulasjonen kun omfattet de norske stridskreftene som på kapitulasjonstidspunktet befant seg i Norge. Noen norske båter og fly tilhørende 3. Sjøforsvarsdistrikt ble av regjeringen Nygaardsvold ved forsvarsminister Birger Ljungberg beordret til å flykte 7.6.1940 tre dager før Trondheimsavtalen ble inngått. Skodvin hevdet at de rømte båter, fly og militære mannskaper var unntatt kapitulasjonen, og Londonregjeringen stod derfor på trygg folkerettslig grunn ved å la disse norske stridskreftene være grunnstammen ved oppbygging av en ny norsk militær kampstyrke. Norge som stat hadde ikke kapitulert, og den nye kampstyrken kunne delta i krigshandlinger mot Tyskland uten å bryte Trondheimsavtalen.

 

Naturlig nok er det Trondheimsavtalen striden om forståelsen av avtalekomplekset om den norske kapitulasjonen i hovedsak har dreiet seg om fordi den oppfattes som hovedavtalen. Skodvin leverte et bidrag til denne striden boka. Historiker og veileder: Festskrift til Jakob Sverdrup (1989). På sidene 81- 111  er gjengitt en artikkel Skodvin skreiv med tittel ”Trondheimsavtalen 1940”. Selve boka er ikke tilgjengelig i Nasjonalbibloteket, men det finnes en pdf- fil på internett med fotostatkopi av Skodvins artikkel. I det etterfølgende vil referanser til Skodvins nevnte artikkel for enkelthets skyld kun bli benevnet med ”Festskrift”. På side 80 – 81 i ”Festskrift” har Skodvin  beskrevet hva han oppfattet tolkingsstriden har hatt sin bakgrunn i:

”Diskusjonen om innhaldet og omfanget av Trondheimsavtalen har kome opp mange gonger etter 1945, ofte i bitre former. Det heng sjølvsagt saman med at spørsmålet også gjeld sjølve grunnlaget for lovgjevinga om landssvik, og for dei rettssakene som fylgde av den. Dersom krigstilstanden mellom Tyskland og Noreg var slutt den 10. juni 1940, så var Tyskland ikkje lenger Noregs fiende i folkerettsleg meining. I så fall kunne ingen straffast etter paragraf 86 i straffelova, for den handlar om dei som «rettsstridig ... yter fienden bistand i råd og dåd». Var der ingen fiende, så var der heller ikkje «bistand» til fienden.”

 

Forfatteren av dette nettstedet er enig med Skodvin i at det ikke ville være mulig å straffe noen etter § 86 i straffeloven av 1902 dersom det ikke fantes noen fiende, som en følgje av at Norge som stat hadde kapitulert, og Norge var ute av krigen. I realiteten anerkjenner her Skodvin her at Trondheimsavtalen var folkerettslig bindende for den norske stat. Men Skodvin mente som nevnt at de fartøy og fly som hadde rømt fra Norge da Trondheimsavtalen ble inngått var unntatt fra avtalen.

 

Selvfølgelig ville § 86 uansett kunne brukes i relasjon til bistand til fienden i tidsrommet f.o.m. 9.4. t.o.m. 9.6. i 1940 før den generelle våpenstillstandsavtalen ble inngått. Kl. 24 den 9.4.1940 trådte en våpenstillstandsavtale i kraft som omfattet all norsk motstand mot tyskerne, jevnfør kap. 4.11. Trondheimsavtalen ble inngått dagen etter ca kl 17, d.v.s. 17 timer senere.

 

Var Norge fortsatt i krig etter Trondheimskapitulasjonen?

Etter initiativ fra en gruppe landssvikdømte nordmenn ble det private foretaket ”Institutet för Offentlig og International Rätt” under ledelse av den folkerettslærde professor Halvar G. F. Sundberg etter initiativ i fra noen landssvikdømte bedt om å komme med en betenking om flere forhold vedrørende det norske landssvikoppgjøret. I 1956 forelå betenkningen ”Den norska rättsuppgörelsen”. Hele betenkingen er ikke tilgjengelig på internett, men det finnes et ”Kortfattet referat og utdrag” (1956) av betenkingen. Imidlertid finnes det mange sitater fra og fortolkinger av betenkingen i ”Om landssvikoppgjøret”.

I ”Om landssvikoppgjøret” på side 517  står følgende hvor det også er gjengitt et sitat fra betenkningen til professor Sundbergs institutt i relasjon til straffelovens § 86:

”Betenkningen fra professor Sundbergs institutt fremholder at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bare var av formell natur. De krigshandlinger som etter kapitulasjonen i 1940 smått om senn ble gjenopptatt på norsk område, innskrenket seg til enkelte britiske commandoraids og luftangrep. Men noen stridshandlinger (vapenskiften) mellom norske og tyske tropper forekom ikke. Motstandsbevegelsens senere innsats ved sabotasjehandlinger og andre tiltak hadde etter instituttets oppfatning ikke karakter av folkerettslig krigføring. Med henblikk på forræderibestemmelsen i straffelovens § 86 uttaler innstituttet så:

«Det kan uppenbarligen ifrågasättas, om under ett formellt krigstilstand utan krigshandlingar olika former av «bistand åt fienden», vilka endast kunne hava något slags indirekt verkan såsom ett antaget försvagande av motståndsrörelsens moraliska stöd av befolkningen, rimligen kunna antages avsedda av ett strafflagsstadgande, vars minimistraff är ett frihetsberövande i tre år. Det har anförts, att denna synpunkt ej skulle äga relevans, enär strafflagen i § 58 innehåller en allmän bestämmelse, som säger, att, när flera personer samverket i straffbart syfte, straffet kan sänkas under normalt minimum for den, vars medverkan har varit av ringa betydelse i jämförelse med andra. Även om sålunda § 58 skulle vara tillämplig i fråga om § 86— enligt vilket stadgande medverkan dock ej torde vara straffbar— leder resonemanget icke därhän att man på denna väg skulle kunne utsträcka foörräderi-paragrafens tillemplighet till gärningar av annan art och icke blott en annan grad, dvs. intensitet, än de av § 86 rimligen åsyftade.» (Betenkningen, s. 53 —54).”

Bruk av § 86 under landssvikoppgjøret i relasjon til forholdene under okkupasjonen drøftes i kap. 11.2. Spørsmålet om forholdet mellom §§ 58 og 86 i straffeloven av 1902 kommenteres ikke nærmere her fordi det er drøftet i kap. 14.2.

Ut i fra ovenstående sitater vedrørende innstillingen fra professor Sundbergs institutt synes det rimelig å anta at professorene ved instituttet mente det var tvilsomt om straffelovens § 86 kunne komme til anvendelse i en situasjon, hvor Norge som stat formelt folkerettslig hadde kapitulert. Dette til tross for at det ikke var sluttet fred og at det derfor rent formelt fortsatt besto en slags krigstilstand mellom Norge og Tyskland, d.v.s. krig de jure. I kapitlet om folkerett og krigstilstanden, kap.5.3, behandles spørsmålet om krigstilstand nærmere. I kap. 10 drøftes Londonregjeringens krigsinnsats nærmere. Disse spørsmålene kommenteres derfor ikke her.

 

Jusprofessor Johs. Andenæs har i sin bok ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) på side 101 også omtalt konsekvenser av Trondheimskapitulasjonen:

Det fremgår både av kapitulasjonsavtalen selv og av fullmakten fra Forsvarsdepartementet at avtalen var en militær avtale om overgivelse av de gjenværende norske styrker, ingen politisk avtale om forholdet mellom statene Tyskland og Norge. Etter norsk grunnlov blir spørsmålet om krig og fred avgjort av Kongen i statsråd, ikke av de militære overkommandoer. Grunnlovens § 26 sier uttrykkelig: «Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred.» Hadde general Ruge eller hans forhandlere innlatt seg på en politisk avtale om krigens opphør, ville det vært en myndighetsoverskridelse uten noen rettslig virkning.”

 

Andenæs kan her forstås slik at han vil vri spørsmålet om tolkingen av Trondheimsavtalen dit hen at striden står om den er en fredsavtale eller ikke. Andenæs skyter i så fall skivebom med sin argumentasjon fordi ingen seriøse debattanter eller meningsbærere har hevdet at Trondheimsavtalen var en folkerettslig fredsavtale. Derimot har det vært divergens om Trondheimsavtalen var en våpenstillstands- eller en kapitulasjonsavtale. Forskjellen mellom en våpenstillstands-,   våpenhvile-, kapitulasjons-, eller fredsavtale drøftes i kap. 5.2. Dessuten gikk ordren, (ikke ”fullmakten” som Andenæs skriver) som er gjengitt i kap. 4.6, i fra regjeringen ved forsvarsministeren til Forsvarets Overkommando i praksis ut på at all motstand i mot fienden i Norge måtte opphøre. Ordren var så rundt formulert at en norsk kapitulasjon var det som kunne forventes ut i fra situasjonen, om ordren skulle følges. Dette drøftes mer utfyllende i kap. 4.20. Andenæs har ikke rett i at Trondheimskapitulasjonen kun var en rent militær avtale uten folkerettslige følger for den norske stat sitt forhold til Tyskland, jevnfør argumentasjonen innledningsvis i dette kapitlet og kap. 5.2.

Resten av dette kapittel 4 tar sikte på å belyse om Trondheimskapitulasjonen medførte at Norge som stat  kapitulerte fullstendig  overfor Tyskland med samtlige norske stridskrefter i samsvar med ordlyden i § 1 i Trondheimsavtalen. Det springende punktet er om de flyktede norske stridskreftene var omfattet av kapitulasjonen eller ikke omfattet. For å kunne besvare det spørsmålet belyses bakgrunnsteppet for Trondheimskapitulasjonen, og hva mange forskjellige både direkte og indirekte aktører ved kapitulasjonskomplekset har gitt uttrykk for i relasjon til kapitulasjonen. I tillegg drøftes synspunktene til professor Magne Skodvin og andre relevante meningsbærere samt relevante rettsavgjørelser i denne sammenheng.

 

 

Lenke til neste kapittel 4.2

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren