Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.10 Hvorfor flyktet regjeringen?

 

Hvorfor tok regjeringen med seg noen militære?

Ut i fra argumentasjonen i de to foregående kapitlene synes det høyst usannsynlig at regjeringen Nygaardsvold hadde noen gjennomtenkte eller konkrete planer om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet ved avreisen fra Tromsø. Likevel er det et faktum at noen stridskrefter, riktignok uten noen reell stridsverdi, ble beordret til å flykte til Storbritannia.

I de offisielle protokollene er følgende angitt i relasjon til at regjeringen ønsket å ta med seg noen militære styrker ved flukten til Storbritannia:

Regjeringskonferanse 3.6.1940 (første konferanse): Punkt 2 i protokollen lyder: ”En besluttet at i tilfelle regjeringen må reise ut av landet så tar den med seg det som er igjen av vår marine, men ikke mere soldater enn de som melder seg frivillig.”

Regjeringskonferanse 6.6.1940: Ukjent tidspunkt:

I henhold til Stortingets beslutning på Hamar og Elverum den 9. april vil så Kongen, Kronprinsen og Regjeringen reise til England for derfra å organisere kampen videre. Regjeringen tar da med seg den gjenværende del av vår marine. For Hærens vedkommende blir bare de å ta med som melder seg frivillig.”

I statsrådsprotokollen fra 7.6.1940 går det fram at regjeringen ville at så mange ”….av Arméen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig flytter over til et alliert land, for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.”

I disse protokollene er det ikke angitt noen særskilte grunner for at disse ubetydelige stridskreftene ble beordret til å flykte. Av Nygaardsvolds uttalelse i statsråd 7.6.1940 framgår bare at den generelle politiske årsakene til å flykte er:

 

”...å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.”.

 

Videre utdypes hensikten med at så lenge denne lovlige regjeringsmakten opprettholdes

 

”...vil det være vanskelig for fienden å kunne etablere en lovlig regjering i Norge.

 

I proklamasjonen til det norske folk nevnes ikke noe om noen intensjon om fortsatt aktiv militær krigføring. Det er den politiske ”...kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet” den flyktende regjering skal fortsette utenfor Norges grenser.

 

I de memoarbøkene regjeringens medlemmer har skrevet etter krigen er det heller ingen klare utsagn om at intensjonen med å ta med seg noen militære styrker var å fortsette med aktiv norsk krigføring i mot Tyskland i fra Storbritannia. Årsaken til at dette ikke er hevdet av de regjeringsmedlemmene som flyktet, synes åpenbar. Hvis hensikten med å ta med seg militære styrker var å fortsette med aktiv krigføring, måtte regjeringen selvfølgelig ha gjort alt den kunne for å få med seg så mange soldater som mulig.

 

Regjeringsmedlemmene må ha vært kar over at de gjenværende militære fly og fartøy var uten reell stridsverdi, men de ble likevel beordret til å flykte. Følgende mulige årsaker til at regjeringen beordret de gjenværende militære fly og fartøy til å flykte kan settes opp:

 

· Både general Ruge og kronprins Olav var opptatt av at Kongen hadde et problem med å være fraværende i fra riket i relasjon til grunnlovens § 11. Ved å ta med seg et ”etiketteforsvar” kunne det argumenteres med at Kongen var i felt, og Kongen kunne i det minste da i samsvar med grunnlovens § 41 være borte i fra riket i 6 måneder. Ikke usannsynlig har flere regjeringsmedlemmer vært opptatt av denne problematikken. I det minste ble det da en 6 måneders frist før grunnloven ble brutt.

· Alternativet til å beordre de gjenværende fly og fartøy til å flykte, ville vært å ødelegge dem, slik at tyskerne ikke fikk noen som helst glede av dem. Det ville tatt seg dårlig ut for det norske folk om regjeringen kun hadde flyktet med gullbeholdningen og ikke i det minste også sørget for å ta med seg  de fly og fartøy som kunne frakte seg selv. De var tross alt anskaffet for norske skattepenger.

· Regjeringen kom som gjester til Storbritannia. Det er ikke helt uvanlig at gjester har med seg noen gaver. Gullet i  fra Norges bank ville regjeringen beholde for se selv, og den eneste gaven den da kunne bringe med seg var disse utrangerte flyene og fartøyene. Riktignok hadde de ingen stridsverdi, men de kunne kanskje brukes av britene til øvelse, transport– og vaktoppdrag.            

 

Hvorfor tok ikke regjeringen med seg så mange militære som mulig? 

Regjeringen kunne før flukten til Storbritannia ha valgt å gi

klart og tydelig uttrykk for at en av de viktigste årsakene til flukten var at regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra Storbritannia. En naturlig konsekvens av dette ville vært  at regjeringen hadde gjort det som var mulig for å få med seg så mange norske soldater som mulig. Britene hadde tilbudt seg å frakte 3000 soldater. Regjeringen kunne ha rekvirert flere hurtigruteskip og andre båter for å frakte over til Storbritannia så mange soldater og vernepliktige og så mye militært materiell som mulig i fra Troms og Finnmark og i fra den delen av Nordland, som tyskerne ikke hadde kontroll over. Noen klare svar på hvorfor regjeringen ikke valgte dette alternativet finnes ikke, men noen indikasjoner finnes:

 

· Regjeringen visste ikke hva den gikk til i Storbritannia. De kom som inviterte gjester. De visste at de ville være fullt og helt i britens vold, og at de ikke kunne foreta seg noe i relasjon til krigshandlinger uten at britene godkjente og styrte det hele. Rammevilkårene for regjeringens virksomhet som eksilregjering i Storbritannia var ikke på noen måte avklart før flukten.

· Regjeringens krigserfaringer med britene var ganske dårlige. Britene hadde gang på gang stukket av og latt de norske militære styrkene i stikken. Det skjedde på Nord– Vestlandet, i Trøndelag og nå til sist ved evakueringen i fra Narvikfronten selv om tyskerne var i ferd med å i opp. Hvis regjeringen uten noen forutgående avtaler hadde ankommet med anslagsvis 10.000 til 20.000 norske soldater, visste de ikke hva britene hadde gjort med disse. Kanskje hadde britene syntes det var enklere å bruke norske soldater til de farligste krigsoppdragene enn sine egne. Alternativet med bare å ta med seg et ”etiketteforsvar” og så føle seg fram derfra overfor britene har nok fortonet som et mye mer fornuftig alternativ.

· De økonomiske omkostningene med å bringe med seg soldater til Storbritannia var ikke utredet. Regjeringsmedlemmene forstod selvfølgelig at de ville ha mye større økonomisk handlefrihet med inntektene i fra handelsflåten om den ikke også måtte fø på et stort antall soldater, som også måtte ha utstyr.

· Det faktum at regjeringen i det minste ikke beordret og sørget for å få med seg så mange offiserer som mulig, er et godt bevis for at regjeringen så ganske mørkt på mulighetene til å fortsette med aktiv krigføring i fra Storbritannia. 200-300 norske offiserer ville det vært overkommelig å finansiere i eksil, og de ville vært uvurderlige og nødvendige hvis regjeringen ved flukten hadde hatt en intensjon om å bygge opp nye norske stridskrefter av noe størrelse i eksil.

 

Den offisielle begrunnelsen

Regjeringen hadde ingen klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra Storbritannia. Derfor må regjeringen ha hatt andre tungtveiende grunner til å flykte. Kongen og regjeringen visste at dersom den hadde blitt i Norge etter den norske kapitulasjonen, ville de fullt og helt vært i tyskernes vold på godt og vondt. På den ene siden ville de delt skjebne med sitt folk som de da valgte å stå last og brast sammen med. Da ville de eliminert faren for bli sette på som flyktende feiginger som lot folket i stikken. Det er ganske klart at den flyktede regjering ikke sto særlig høyt i kurs i det norske folk etter at krigen mot tyskerne var fullstendig tapt, og etter flukten i juni 1940.

 

På den andre siden beholdt de friheten for sin egen del og for den nærmeste familie som stort sett fulgte med regjeringen eller kom senere til England. Men den offisielle grunnen til at de tok belastningen med å stikke av i fra sitt folk bunnet de i politiske og konstitusjonelle årsaker som framkommer i statsrådsprotokollen av 7.6.1940, se ovenfor.

 

Regjeringen ville opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge og derved gjøre det umulig for tyskerne å etablere en regjering i Norge som var lovlig etter den norske konstitusjonen.

 

Noen svar på hvorfor det var så viktig å opprettholde den lovlige norske regjeringsmakt finnes i Nils Hjelmtveit sin bok ”Vekstår og Vargtid” (1969) hvor han skriver i sin dagbok på side 195 om presidentskapets forslag til Stortinget sommeren 1940 i relasjon til Riksrådsforhandlingene og forslaget om å opprette et Riksråd:

 

 ”Presidentskapets forslag vil ikke føre med seg noen virkelig fordel for det norske folket. Det vil ikke gi noen som helst garanti for folket til i framtida å styre seg selv. Men det vil utvilsomt føre til store vansker, og til store tap. Hvis Kongen beslutter seg til å gi avkall på sin rett til å utføre sine forfatningsmessige funksjoner -og statsrettslig følger jo med det at den av ham utnevnte regjering automatisk opphører å eksistere - så ville det utvilsomt føre til at størstedelen av handelsflåten og det gull som var deponert i England og Canada, og antagelig likeså det gull som var deponert i U.S.A, gikk tapt for det norske folk. En må anta at i så fall vil disse verdier bli beslaglagt av England,- gullet i USA ville om regjeringen der godkjente de nye norske «myndigheter» gå til bake til Norge, og derfra sikkert til Tyskland.”

 

Hjelmtveit sin referanse til riksrådsforhandlingene er et utslag av etterpåklokskap. Imidlertid beviser riksrådsforhandlingene at regjeringen faktisk hadde et poeng da den i statsrådsprotokollen av 7.6.1940 pekte på behovet for å gjøre det vanskelig for fienden å etablere en lovlig regjering i Norge. På side 197 skriver Hjelmtveit om at regjeringen har tatt vare på landets interesser:

”Den har disponeringen av de viktige verdier vårt folk har i handelsflåten, i gullbeholdningen og i tilgodehavender i utlandet, og har dermed forpliktelsen til for det norske folk å forvalte disse vesentlige deler av vår nasjonalformue. Vi ville svikte vår plikt og løpe fra vårt ansvar om vi nå lot disse verdier ta ut på en sjanseseilas hvor nær 100 % sannsynlighet taler for at de ikke ville komme tilbake til det norske folk.”

 

I tillegg til å verne om den norske konstitusjonen, ville regjeringen ta vare på og verne om betydelige økonomiske verdier og sikre at de ikke kommer hverken Storbritannia eller i verste fall Tyskland til gode. Hjelmtveit nevner handelsflåten, gullbeholdningen og tilgodehavender i utlandet. I tillegg kom valutareserver i noen grad. For Storbritannia var kontroll over den norske handelsflåten svært viktig. Ved at regjeringen flyktet dit, ble den norske handelsflåten satt i tjeneste for de allierte, og gjorde i så måte en krigsinnsats hvor verdien knapt kan beregnes.

Sett fra den norske regjeringens side, ble det norske eierskapet til handelsflåten ivaretatt, og britene kunne ikke gjøre helt som de ville. Bare synd at de norske krigsseilerne ikke fikk sin fortjente status, og heller ikke fikk den økonomiske kompensasjon de som sivile arbeidere med livet som innsats, burde fått etter 2. verdenskrig. Den norske krigsinnsatsen representert ved norske soldater under britisk kommando var uten betydning for krigens gang. Den norske handelsflåtens krigsinnsats var formidabel og muligens avgjørende for krigsutfallet. 40% av bensinen som ble brukt under ”slaget om Storbritannia”, kom på norsk kjøl. Churchill skal ha uttalt at den norske handelsflåten var verd 1 million soldater.

 

Andre grunner

Tor Bomann-Larsen skriver i sin bok ”Æresordet” på side485:

 

”Men sosialdemokratene var bannlyst i okkupasjonsmaktens øyne. Ikke under noen omstendighet hadde statsrådene en rolle å spille i et tyskokkupert Norge. De klamret seg til det stadig synkende håpet om demarkasjonslinjen, samtidig som de forberedte flukt og fortsatt kamp fra de britiske øyer.”

 

Dette at regjeringen ikke hadde noen framtid i et tyskokkupert Norge skriver Hjelmtveit ikke noe om. Han nevner heller ikke som en mulig motivasjonsfaktor for regjeringen at inntektene fra handelsflåten og de andre norske verdiene i utlandet også var med på å sikre at regjeringen kunne påregne en økonomisk handlefrihet. I neste omgang var disse inntektene med på å sikre en god levestandard for dem selv og familien som også slapp å leve i et okkupert land. Derved slapp de å bli utsatt for okkupantens oppmerksomhet og å være avhengig av okkupantens velvilje i det daglige liv. Det er ingen tvil om at hensynet til familiene veide tungt. I kirke– og undervisningsminister Nils Hjelmtveit sin bok ”Vekstår og vargtid” opplyser han på side 158 at statsrådene Nygaardsvold, Lie, Torp og Støtstad hadde sine familier i Sverige i begynnelsen av juni i 1940. Hjelmtveit skriver:

 

”Nygaardsvold sa til og med at han ikke ville reise til England, men til Finland, hvis det ikke ble tid til å få familien med. Og Torp var ikke mindre oppsatt av å få ordnet saken”

Saken ble også løst for de statsråder som ikke hadde familiene sine i Sverige, deriblant Hjelmtveit selv. Handelsminister Andres Frihagen fulgte ikke regjeringen over til England. I stedet ble han sendt til Stockholm der han bl. a. skulle arbeide for å få familiene både til statsrådene og statsfunksjonærene, som ble med regjeringen, over til England.

At hensynet til familiene veide tungt for regjeringen Nygaardsvold bekreftes også av måten en konflikt med Admiral Diesen ble håndtert på av regjeringen i august 1941. Regjeringen hadde opprettet en flyrute mellom Sverige og England. Diesen mente at militært personell måtte få fortrinnrett framfor sivile pårørende til statsrådene. På grunn av denne konflikten ble Diesen frabeordret sin stilling som kommanderende admiral ved kongelig resolusjon av 29.8.1941, se kap. 10.3 for ytterligere informasjon om dette.

Handelsflåten ga jevne inntekter som regjeringen disponerte. Den økonomiske handlefriheten medførte også at regjeringen ikke ble like avhengige av engelskmennenes velvilje og gjestfrihet. De kunne betale for seg.

Flere kilder bekrefter at kongen og regjeringen var utsatt for sterkt britisk press for å flykte til England, jevnfør også kap. 4.7 i avsnittet om Kongen. Britene hadde sikkert klart å få kontroll over store deler av den norske handelsflåten uansett hva regjeringen hadde gjort i juni 1940, men fordelen for britene med å ha den norske kongen og regjeringen på egen jord var mange. I stikkords form kan nevnes legitimitet, styring, kontroll og propaganda.

 

Hartmanns begrunnelser.

I boka ”Søkelys på 1940” angir Sverre Hartmann på side 49, som tidligere nevnt i kap. 4.8, tre hovedmotiver for at kongen og regjeringen til sist valgte å flykte til England:

 

1. ”Å hindre konge og regjering i å komme under tysk kontroll og derved gjøre det lettere for Hitler å inkorporere Norge i Stor-Tyskland—etter et folkerettslig debellatio.

2. Å sørge for å holde handelsflåten på norske hender, m. a. o. hindre at britene tok den som kollektiv prise.

3. Å sørge for at Norge hadde en suveren regjering som kunne sette seg til forhandlingsbordet etter en alliert seier.”

 

Hartmann mente at disse motivene ”sannelig var gode nok”. De kan for så vidt ses på som en sammenfatning av de viktigste grunnene som er nevnt ovenfor. Men de andre grunnene som er nevnt, betydde sikkert også noe.

 

Hva om regjeringen hadde blitt i Norge?

I ettertid er det lett å kunne hevde at Norge hadde sluppet følgene av det mislykkede norske felttoget med sårede og falne soldater og utbombede norske byer og tettsteder om vi allerede 9. eller 10. april hadde fått en dansk løsning og kongen og regjeringen hadde blitt tilbake. Formodentlig ville den videre utviklingen blitt omtrent som i Danmark med sammenbrudd av samarbeidet en gang i løpet av 1943. I relasjon til hjemmefrontens sabotasjeaksjoner ville det neppe betydd noe særlig fordi disse som hovedregel ble holdt tilbake til høsten 1944 for å hindre tyske represalier.

 

 Uansett ville det nok flyktet en del nordmenn til England som hadde stilt seg til tjeneste for britiske militære på samme måte som faktisk skjedde. Britene hadde stort sett tatt hånd om den norske handelsflåten. Etter all sannsynlighet hadde de båtene som klarte seg blitt levert tilbake til eierne etter krigen. De norske sjøfolkene hadde neppe blitt dårligere behandlet under og etter krigen enn de faktisk ble.

 

Frykten for at den norske gullbeholdningen  i USA hadde kommet tyskerne til gode var ubegrunnet. Det danske gullet som var i USA 9.4.1940 forble i USA til krigen var slutt.

 

Toget for en dansk løsning gikk 10. april 1940 ved Kongens personlige nei til en forhandlingsløsning med tyskerne og beslutningen om å føre krig i stedet. Om Kongen og regjeringen hadde blitt tilbake i juni, ville de neppe etter krigen i Norge fått samme relativt gode okkupasjonsbetingelser som i Danmark. Ut i fra en slik betraktning er det forståelig at de valgte å flykte.

Ingen sivil ordning for Norge

Det som regjeringen i forbindelse med flukten mest kan kritiseres for, er at den fullstendig kastet alle kortene i relasjon til å prøve å påvirke en ordning for den sivile administrasjonen i Norge. I regjeringens ordre   (via forsvarsministeren) stod det kun om den sivile administrasjonen at forsvarssjefen skulle samarbeide med de sivile myndigheter om demobiliseringen av de militære styrkene.

Det som skjedde var at vi i stedet fikk engasjementet til de hjemmeværende presidentene i Stortinget med flere, som førte til de famøse riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Ved prøveavstemminger blant stortingsrepresentantene medio sept. 1940 var det klart flertall for å avsette Kongen og regjeringen. Sannsynligvis ville de blitt avsatt til tross for Kongens andre ”nei” i slutten av juni 1940, hvor han avslo å abdisere, dersom rikskommissær Terboven ikke hadde skåret igjennom. Sett i fra et konstitusjonelt synspunkt ble Kongen og regjeringen reddet av  at Terboven greip inn 25.9.1940,  avsatte Administrasjonsutvalget og utnevnte de kommissariske statsrådene. Les mer om riksrådsforhandlingene i kap. 6.2 og kap. 9.

Det er selvfølgelig en spekulasjon, men om Kongen og regjeringen hadde blitt tilbake i juni 1940, synes det sannsynlig at tyskerne ikke hadde avsatt kongen om han hadde akseptert å samarbeide og utnevnt en regjering tyskerne kunne akseptere med innslag av mange NS ministre. Regjeringen Nygaardsvold hadde blitt borte, men den norske konstitusjonen og kongehuset hadde neppe kommet i samme  fare som ved riksrådsforhandlingene, dersom Kongen hadde vært villig til å samarbeide med tyskerne slik som den danske kongen. Det norske rettsoppgjøret etter krigen hadde nok også blitt ganske annerledes.

 

Lenke til neste kapittel 4.11

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren