Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.11 Våpenstillstandsavtalen og Bjørnefjellsavtalen.

 

Våpenstillstandsavtalen av 9.6.1940 kl. 24 

På grunn av den akutte militære situasjonen som hadde oppstått og på grunn av faren for at flere norske byer og tettsteder ville bli ødelagt ved tysk bombing, ble det presserende i første omgang å få i stand en våpenstillstandsavtale. Våpenstillstandsavtalen kom i stand ved telegramutveksling. I Kjell Fjørtoft sin bok ”På feil side”  (1991) på side 343- 345 er en norsk oversettelse av hele telegramutvekslingen gjengitt. Her gjengis det vesentlige.

 

General og forsvarssjef Otto Ruge sendte 8. juni 1940 på bakgrunn av regjeringens ordre (ved forsvarsministerens) fra dagen før et  telegram til den norske legasjon i Stockholm. Legasjonen tok kontakt med det svenske utenriksdepartementet, som igjen brakte Ruges telegrambeskjed videre til tyske myndigheter via diplomatiske kanaler. Den originale  telegramteksten i fra Ruge lød:

 

”Der könig und die Regierung haben das Land verlassen , und haben mir Befehl gebeben, die Ferndlichkeiten einzustellen. Benachrichtigen Sie heute 20 Uhr die deutche Gesandschaft Stockholm, das ich Befehl erhalten haben, die Feinlichkeiten einzustellen, und wünche mit dem deutsche Oberkommando in Oslo Verbindung zu kommen, zwecks Verhandlung.”

 

Her klargjør Ruge at Kongen og Regjeringen har forlatt landet og at han har fått ordre om å innstille fiendtlighetene. Ruge angir ingen betingelser som regjeringen har stillet for dette, og kommer selv ikke med noen betingelser. Han informerer om de faktiske forhold og ber kun om forhandlinger. Det er verd å merke seg at Ruge to ganger i telegrammet opplyser om at han har fått ordre fra regjeringen om å innstille fiendtlighetene. Noen betingelser nevnes ikke i noen av tilfellene. Det gjorde han heller ikke i den påfølgende telegramutvekslingen, se nedenfor.

 

Den norske overkommandoen fikk  kl 15 den 9.6.1940 følgende telegram fra øverstkommanderene for de tyske styrkene i Norge, general Nicolaus von Falkenhorst:

 

”Der Deutsche Oberbefehshaber in Norwegen folgende Forderungen:

Jeder Widerstand muss bis heute den 9.6.40, 16.00 Uhr eingestellt sein. Andersfalls werde ich den Angriff der gesamten deutchen Luftflotte mit Ziel nördl. Narvik freigeben.

Je ein Unterhändler mit unbegrenzter Vollmacht ist sofort zu entsenden zu General Dietl, Narvik.

Mit Flugzeug zum Oberfehlshaber den deutchen Steritkräfte in Drontheim.”

 

Her stilles krav om at all norsk motstand må opphøre innen kl 16, ellers vil Narvik bli bombet. Videre stilles krav om at to forhandlere med ubegrensede fullmakter skal sendes, en til general Dietl i Narvik og en til den øverskommanderende for de tyske stridskreftene tilTrondheim.

I et telegram anført mottatt ca kl 16. av den tyske overkommandoen svarte Ruge:

 

  ”Ich habeBefehl gegeben, jeden Wiederstand heute um 24.00 Uhr einzustellen.”

 

Ruge nevnte i sitt svartelegram heller ikke nå noen betingelser for  sin ordre om å innstille all motstand. Riktignok ble restene av den norske Marinen, som var uten stridskraft og kunne frakte seg selv, i regjeringens ordre beordret til å flykte. Men ordren sier ikke noe om at disse marinerestene etter flukten var unntatt Ruges kommando som forsvarssjef eller at de var unntatt ordren til Ruge om at fiendtlighetene måtte opphøre. Ruge hadde derfor ikke noen grunn til å ta noen forbehold eller stille noen betingelser for den norske våpenstillstanden i retning av at noen deler av samlede  norske stridskreftene var unntatt i fra ordren. Følgelig var det en betingelsesløs våpenstillstand fra norsk side. Derfor må det legges til grunn at ordren om å innstille all motstand gjaldt alle norske stridskrefter under Ruges kommando. Siden Ruge var forsvarssjef, ville det si alle norske stridskrefter.

 

Ruge grunngir i sitt telegram utsettelsen på 8 timer med tekniske grunner. Videre bekrefter han at han vil sende to forhandlere som tyskerne krever, men at han trenger hjelp fra tyskerne til å få transportert forhandleren til Trondheim siden han ikke disponerer noe fly. 

 

Tyskerne aksepterte utsettelsen på 8 timer. Den videre telegramutveksling klargjorde at Ruge aksepterte å stanse all ødeleggelse av militærmateriell og militær infrastruktur. Videre kom de logistiske forhold omkring den norske forhandler, oberstløytnant Rangvald Roscher-Nielsens, sin reise til Trondheim på plass. Kl. 24 natten mellom 9. og 10 juni 1940 trådte en fra norsk side betingelsesløs våpenstillstandsavtale mellom den norske og tyske stat i kraft. Dermed var alle krigshandlinger mellom norske og tyske militære styrker formelt  innstilt i samsvar med folkeretten.

 

Tyskland hadde stillet to betingelser: For det første at det skulle forhandles på to steder, og at forhandlerne måtte ha ubegrensede fullmakter. Det lå i kortene at det skulle forhandles om kapitulasjonsavtaler hvor tyskerne satt med alle de gode kortene. Den andre betingelsen, som Ruge også aksepterte under telegramutvekslingen, var at Ruge med øyeblikkelig virkning godtok å stanse all ødelegging av militært materiell og militær infrastruktur.

 

Bjørnefjellsavtalen av 10.6.1940 kl 10.15 med tillegg kl. 10.30

Den første skriftlige avtalen i relasjon til den totale norske våpennedleggelsen var kapitulasjonsavtalen som ble  undertegnet om formiddagen 10 juni 1940 kl. 9.15 på Spionkop ved Bjørnefjell nær Narvik. I avtalen ble det stilt opp betingelser for den allerede inngåtte altomfattende våpenstillstandsavtalen pr 9.6.1940 kl 24.00. Avtalen framtrer derfor som en kapitulasjonsavtale. Bjørnefjellsavtalen har ikke latt seg oppspore i original, men det synes ikke å være noen tvil om den tyske teksten fordi flere avskrifter foreligger. Her er en avskrift av den tyske originalteksten.

 

Avtalen innledes slik:

 

”Spionkop bei Björnfjell, 10.Juni 1940 - 09.15 Uhr.

 

K a p i t u l a t i o n s v e r h a n d l u n g.

 

Zwischen dem Befehlshaber der deutschen Streitkräfte in Nordnorwegen, Generalleutnant Dietel, und dem vom Befehlshaber der norweischen Truppen in Nordnorwegen, General R u g e, entsandten bevollmächtigten Offizier, Oberstleutnant Wrede Holm, wurde folgende Kapitulationsverhandlung abgeschlossen.

 

Die Feindseligkeiten werden zwischen den bisher noch mit der Deutschen Wehrmacht im Kampf gestandenen Teilen der norwegischen Wehrmacht - im folgenden kurz “norwegische Nordarmee” genannt - und der Deutschen Wehrmacht am 9.6.40 / 24.00 Uhr ( nordische Zeit ) unter nachstehenden Bedingungen eingestellt.”

 

De formell partene ved inngåelsen av avtalen er den tyske overkommando i Norge og Forsvarets overkommando med den tyske generalløytnant Dietl og den norske oberstløytnant Wrede Holm som bemyndigede underskrivere.

 

Så følger betingelsene for nedleggelse av våpnene i 7 punkter.

Fortolkingen av Bjørnefjells avtalens omfang og status har vært noe omstritt, og dette drøftes derfor videre.

 

Tolking av Bjørnefjellsavtalen

Det går ikke an å tolke Bjørnefjellsavtalen som en våpenstillstandsavtale fordi det ikke gir noen mening. Våpenstillstandsavtalen mellom Norge og Tyskland var allerede inngått vel 9 timer tidligere ved telegramutveksling.  Det framgår av overskriften at det er en kapitulasjonsavtale som er inngått. Bjørnefjellavtalen var også utvilsomt ut i fra sitt innhold en kapitulasjonsavtale. Avtalen inneholder alle de viktigste elementene i en kapitulasjonsavtale som man ikke finner i en våpenstillstandsavtale. Bl. a. i følge avtalens punkt 2 skulle alt norsk militærmateriell utleveres til tyskerne. Etter avtalens punkt 1 skulle alle tyske krigsfanger i norsk varetekt frigis. For forskjellen mellom våpenstillstand og kapitulasjon vises til kap. 5.2.

 

Ut i fra ordlyden i avtalene gjaldt Bjørnefjellsavtalen for ”...den bisher noch mit der Deutschen Wehrmacht im Kampf gestandenen Teilen der norwegischen Wehrmacht”. Dvs. alle delene av det norske forsvaret som inntil avtalens undertegnelse hadde stått i kamp med den tyske forsvarsmakt under forsvarssjefens kommando. For å svare entydig på spørsmålet om omfanget av Bjørnefjellskapitulasjonen, må det avklares hva det vil si å stå i kamp. Fra det tyske angrepet på Norge 9.april 1940 inntil våpenstillstandstandavtalen, som medførte at det norske forsvaret opphørte med all motstand kl 24 den 9.6.1940, var det en aktiv krigstilstand, dvs. krig de facto mellom Norge og Tyskland. Imidlertid hadde de alle Norske stridskrefter i Sør-Norge enten kapitulert, inngått våpenstillstandsavtale  eller flyktet. Pr 10. juni hadde tyskerne okkupert hele Sør-Norge og hadde full kontroll der. Spørsmålet om statusen til de norske stridskreftene som hadde rømt utenlands, er drøftet i  kap. 4.15.

 

Etter at Bjørnefjellsavtalen ble underskrevet hadde alle norske stridskrefter tilhørende det norske forsvaret som var underlagt forsvarets overkommando derved kapitulert. Bjørnefjellsavtalen ble undertegnet på vegne av forsvarssjef Ruge som var øverstkommanderende for hele det norske forsvaret.

 

Siden det fra flere hold er blitt hevdet at Bjørnefjellskapitulasjonen kun gjaldt Hærens 6. divisjon, drøftes dette nærmere. Hærens 6. divisjon nevnes overhodet ikke i avtalen. Da kan en heller ikke forvente at Sjøforsvarets 3. sjøforsvarsdistrikt, som bestod av de 3 nordligste fylkene, ble nevnt spesielt. Det presiseres i avtalens punkt 2 i relasjon til ”Kriegsgerät” at den gjelder for både Hæren, Sjøforsvaret og flygende stridsmidler. Det var mange militære mannskaper og  installasjoner samt noen fartøy og fly tilhørende Sjøforsvaret i Nord Norge som fortsatt ikke hadde flyktet eller kapitulert da Bjørnefjellsavtalen om morgenen 10. juni ble undertegnet. Disse må en derfor i alle fall kunne anse stod i kamp inntil våpenstillstandsavtalen ble undertegnet noen timer tidligere.

 

Kommandørkaptein Asbjørn Ribskog opplyser sin bok ”Kystartilleriet under den annen verdenskrig” (1998) på side 16:

 

Formelt sett hadde Norge etter en omorganisering i 1933 to forsvarsgrener: Hæren og Sjøforsvaret. Sjøforsvaret bestod av Marinen (flåten), Marinens flyvåpen og Kystartilleriet. Sjøforsvaret var delt i 3 sjøforsvarsdistrikt. Ribskog skriver:

 

”Under Sjøforsvarsdistriktene lå de lokale sjøstridskrefter, kystfestninger, marinestasjoner, og Kystvakten som var en del av etterretningsvesenet.”

 

Orlogskaptein Erik Anker Steen opplyser på side 13 i sitt bokverk  ”Norges sjøkrig 1940-1945”, bind IV med tittelen ”Sjøforsvarets kamper og virke i Nord-Norge i 1940” (1958) at 3. Sjøforsvarsdistrikt bestod av de 3 nordligste fylkene. Standkvarteret var i Tromsø. Steen skriver følgende om hva som stod til rådighet for sjefen for 3. Sjøforsvarsdistrikt, kommandør L. Hagerup ved starten på felttoget i Norge i 1940:

 

”Sjøforsvarssjefens stab med Tromsø etterretnings- og sambandssentral med underlagte gruppesentraler og kystvaktstasjoner.

Ofotenavdelingen.

Finnmarksavdelingen.

Fartøyer direkte underlagt 3. Sjøforsvarsdistríkt.

3. flyavdeling.

Marinens flystasjon, Tromsø.

Marinens provisoriske flystasjon, Vadsø.

Ramsund marinedepot.

Ramfjordnes vaktstyrke.

Vardøyhus festning.”

 

Det kan det ikke være noen tvil om at Sjøforsvarets stridskrefter var inkludert ved Bjørnefjellskapitulasjonen. Likeledes er det klart at alle enheter i Hærens 6. divisjon, som f.eks. flere hæravdelinger i Finnmark, som ikke hadde deltatt i aktiv krigføring også kapitulerte. Det synes så langt ikke å ha framkommet påstand om at hæravdelingene i Finnmark var unntatt ved Bjørnefjellskapitulasjonen.

 

Spørsmålet om en ordning for den norske grensevakten i Øst- Finnmark ble tatt opp under forhandlingene på Bjørnefjell. Problemstillingen ble ikke løst, og grensevakten nevnes derfor ikke spesielt i denne avtalen.

 

For en nærmere eksemplifisering av hvilke norske stridskrefter i tillegg til Hærens 6. divisjon som også utvilsomt var omfattet av Bjørnefjellsavtalen  kan det siteres fra orlogskaptein Erik Anker Steen ovennevnte bok fra side 292:

 

"8 juni ble det sjømilitære forbindelseskontor i Harstad og Lødingen gruppesentral oppløst, og dagen etter (9/6) sluttet den sjømilitære avsnittskommando i Kabelvåg sitt virke. Og 10. juni ble alle kystvaktstasjoner og luftvarslingsposter under 3. Sjøforsvarsdistrikt nedlagt. Fra samme dag begynte 3. Sjøforsvarsdistriktets arbeid med å sende hjem sjømilitært personell og å avvikle alle de gjøremål som krigssituasjonen hadde skapt innen Distriktet.”

 

Av marinefartøy som tyskerne fikk tak i etter Bjørnefjellskapitulasjonen, skriver Steen på side 292:

 

”27. juni kom en tysk sjøoffiser, leutnant Preuss, med 50 mann til Tromsø for å overta bevoktningsbåtene (”Haug II”, "Kvitøy" og "Svalbard  II") som det ikke hadde lykkes å komme over til Storbritannia. Og ut på ettermiddagen samme dag, ble båtene tatt i bruk av den tyske marine under tysk flagg og med tysk besetning ombord."

 

”Svalbard II” og ”Kvitøy” var blant de fartøy som spesifikt var beordret å flykte ved kommanderende admirals ordre av 7. juni i følge MUK-46 side 162.

 

Etter at Bjørnefjellsavtalen var undertegnet, gjenstod flere problemstillinger å finne en løsning på. For det første synes det klart at Bjørnefjellsavtalen ikke omfattet de norske stridskreftene i Sør-Norge som allerede hadde kapitulert eller flyktet. Noen hadde visstnok kun inngått lokal våpenstillstandsavtale. Det var derfor behov for en helhetlig avtale som fastsatte samme kapitulasjonsvilkår for samtlige norske stridskrefter.

 

Dernest var det i Bjørnefjellsavtalen ikke etablert noen ordning for grensevakten i Finnmark.  I tillegg kom en del andre spørsmål som ikke var avklart, bl.a. spørsmålet om ferdsel i grenseområdene, spesielt for samene, og behovet for en nærmere spesifisering av vilkårene for offiserenes æresord. Trondheimsavtalen med tilleggsavtalen i Narvik dagen etter var derfor nødvendig bl.a. for å avklare disse spørsmålene.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.12

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren