Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.15 Avtalekomplekset og striden om tolkingen

 

Avtalekomplekset og hovedstridsspørsmålet

Når forståelsen og omfanget av den norske våpennedleggelsen og kapitulasjonen skal tolkes, er det naturlig å se de fem elementene av hele avtalekomplekset under ett.

 

1. Den telegrafiske avtalen om at all fiendtlig norsk motstand skal opphøre kl. 24 den 9.6.1940. Det var en altomfattende våpenstillstandsavtale hvor begge parter forpliktet seg til å legge ned alle sine våpen.

2. Bjørnefjellsavtalen.  En kapitulasjonsavtale som ble inngått ved Spionkop ved Bjørnefjell kl 9.15 den 10.6.1940, med tillegg avtalt like etterpå kl 9.30. Avtalen omfattet alle norske stridskrefter som tidligere formelt hadde vært i krig med Tyskland, d.v.s. alle norske stridskrefter som tidligere ikke hadde kapitulert eller inngått avtale om våpenstillstand.

3. Trondheimsavtalen av 10.6.1940 kl 17 hvor det framgår av §1: ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder....” Så følger kapitulasjonsbetingelsene i resten av paragrafene. Originalkopi av den gjeldende tyske teksten foreligger.

4. Avtalen i Narvik av 11.6.1940 som gir utfyllende bestemmelser i relasjon til Trondheimsavtalen. Her fastslås at de norske grensevaktstyrkene i Finnmark skal stilles under tysk kommando. Londonregjeringen betegnes som den tidligere norske regjering.

5. Dokument med gjennomføringsbestemmelser i samsvar med § 3 i avtalen av 10. juni om den norske forsvarsmakts våpennedleggelse. Her bekreftes igjen den norske forsvarsmakts våpennedleggelse.  Originalkopi med den norske forhandlers underskrift foreligger.

 

Det store konkrete stridsspørsmålet, som hele striden om avtalekomplekset dreier seg om, er hvilke norske stridskrefter avtalekomplekset med Trondheimsavtalen som hovedavtale, omfattet.

 

Følgende alternativer kan i alle fall stilles opp:

 

1. Kun de stridskrefter som befant seg i Norge tilhørende Hærens 6.divisjon.

2. Kun alle norske landstridskrefter underlagt Hæren, d.v.s. alle landstridskrefter. De gjenværende stridsmidlene i Sjøforsvaret, som f.eks. kystfort og kystvaktstasjoner i  ikke tyskokkuperte områder, og de flyktede stridskreftene fra Marinen var altså ikke omfattet. Det fantes norske hæravdelinger som ikke hadde kapitulert og som ikke tilhørte Hærens 6. divisjon.

3. Alle norske stridskrefter som befant seg i Norge inkludert de som tilhørte Sjøforsvaret. De stridskreftene som hadde flyktet fra Norge da våpenstillstandsavtalen trådte i kraft kl.24. den 9.6.1940, var ikke inkludert i avtalekomplekset.

4. Samtlige norske stridskrefter, også de som hadde flyktet fra  Norge både før og i forbindelse med inngåelse av avtalekomplekset.

 

Alle disse 4 variantene har mer eller mindre velbegrunnet vært hevdet av presumptivt seriøse meningsbærere i relasjon til striden om tolkingen av avtalekomplekset. I realiteten står hovedkillet mellom punkt 1 til 3 på den ene siden og punkt 4 på den andre side. Det skyldes at det avgjørende tolkingsspørsmålet består i å avgjøre statusen etter Trondheimskapitulasjonen til de fly og båter som rømte som en følge av forsvarministeres ordre av 7.6.1940. I de etterfølgende kapitlene om tolking av Trondheimskapitulasjonen, er det dette hovedspørsmålet som ligger bak, og som drøftingene er konsentrert omkring.

To alternativer kan settes opp for statusen etter Trondheimskapitulasjonen til disse rømte norske stridskreftene:

 

1. De flyktede båter og fly var inkludert i Trondheimskapitulasjonen. Derved hadde Norge som stat i samsvar med ordlyden i Trondheimsavtalen faktisk kapitulert folkerettslig forpliktende med samtlige norske stridskrefter. Hele det norske forsvaret hadde kapitulert uten adgang til igjen å gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland var krigførende i 2. verdenskrig.

2. Det foreligger sterke nok bevis for å kunne fastslå at de flyktede båter og fly ikke var inkludert i Trondheimsavtalen til tross for avtalens ordlyd. Følgelig hadde Norge som stat ikke kapitulert. Kapitulasjonen gjaldt kun for de styrkene som befant seg i Norge. Norge som stat var derved på trygg folkerettslig grunn når disse flyktede styrkene ble brukt som basis for å bygge opp nye norske stridskrefter i den hensikt å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland både i Norge og andre steder.

 

I kap. 4.18 drøftes statusen til de norske rømte stridskreftene spesielt.

 

Slik Londonregjeringen opptrådte under 2. verdenskrig, var den etter frigjøringen i mai 1945 tvunget til å hevde at hele avtalekomplekset om den norske våpennedleggelsen kun skal tolkes som lokale avtaler som avsluttet krigen i Norge, mens Norge som stat fortsatt var aktivt krigførende mot Tyskland, d.v.s. førte en krig de facto. Hvis Norge som stat hadde kapitulert overfor Tyskland for hele den pågående krigs varighet (jevnfør Trondheimsavtalens §1) eller tilsvarende inngått en bindende våpenhvile for hele det norske forsvaret for samme tidsrom, så ville den norske regjerings støtte til den allierte militære krigføringen formodentlig vært folkerettsstridig.

 

Likeledes ville premissene for Landssvikoppgjøret blitt radikalt endret, jevnfør professor Skodvins synspunkt om dette gjengitt i kap. 4.1.

Det er klart spørsmålet om Norge som stat, representert ved Londonregjeringen, ut i fra folkeretten var aktivt krigførende eller ikke etter 10.6.1940 har hatt avgjørende betydning for gjennomføringen av et landssvikoppgjøret etter  2. verdenskrig. Under hele landssvikoppgjøret ble det lagt til grunn at Norge som stat, representert ved Londonregjeringen, hadde vært aktivt krigførende mot Tyskland helt fram til Norge ble frigjort fra tysk okkupasjon. Var det rett?

 

Trengte Trondheimsavtalen ratifikasjon?

Utgangspunktet for det norske kapitulasjonskomplekset med Trondheimskapitulasjonen som den sentrale avtalen, var regjeringens ordre til Forsvarets overkommando, gitt ved forsvarsministeren av 7.6.1940, om at motstanden mot fienden måtte opphøre, se kap. 4.6. Det sier seg selv at det ikke kan være nødvendig at regjeringen godkjenner resultatet av en prosess, den selv har gitt ordre til under de rådende omstendighetene. Her må en ta i betraktning at regjeringen valgte å rømme fra landet straks etter at ordren var gitt og før resultatet av ordren var klart. Derved frasa regjeringen seg i praksis muligheten for en mulig videre dialog med de tyske okkupantene og med sin utpekte forhandlingspart, Forsvarets overkommando ved forsvarssjef Ruge. Ordren til Ruge var slik utformet at det måtte forventes at tyskerne ville kreve en betingelsesløs norsk kapitulasjon, men den var så rundt formet at en norsk kapitulasjon ikke nødvendigvis måtte bli resultatet, se kap. 4.28.

 

Francis Hagerup var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo og statsminister i to omganger mellom 1895 og 1905. I hans bok ”Folkerett i fredstid” (1932) heter det på side 273 og 274.

 

”Av avtaler, hvis særlige natur utelukker eller overflødiggjør ratifikasjon, kan nevnes avtaler som militære sjefer under krigsoperasjoner anses bemyndiget til å avslutte og som umiddelbart må tre i kraft for overhodet å ha den tilsiktede virkning (kapitulasjoner og avtaler om våpentilstand), likeledes…”

 

Så lenge Ruge fikk ordre fra regjeringen om at motstanden mot fienden måtte opphøre, kan det ikke være noen tvil om Ruges fullmakt fra regjeringen til å inngå en altomfattende kapitulasjonsavtale. Som nevnt var ordren slik utformet at en måtte forvente at tyskerne ville kreve en total norsk kapitulasjon. Når det ble resultatet, så ligger kapitulasjonen definitivt innenfor den forhandlingsfullmakt, som selvfølgelig var innbakt i ordren om at all motstand mot fienden måtte opphøre.

 

Juridiske argumenter

I bind nr 1 med undertittelen ”Overfall” (1984) i bokverket ”Norge i Krig” med Magne Skodvin som hovedredaktør for hele bokverket og Ole Kristian Gimnes som frofatter av bind nr 1, er det gjengitt en ramme med overskriften ”Kapitulasjonen 10. juni på side 229:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I teksten ovenfor angis 4 argumenter for at kapitulasjonen kun var lokal, og at disse angir en juridisk holdbar begrunnelse for at Norge fortsatt var i krig.

 

1) Uttrykket ”samtlige (gesamten) norske stridskrefter nedlegger våpnene….” referer bare til ”….6. divisjon som er nevnt i den foregående avtaleteksten”, altså preambelen.

Kommentar: Denne påstanden er drøftet i kap. 4.19, og er der avvist. 

 

2) Det hevdes at ”….kapitulasjonsavtalen var en rent militær avtale….”

Kommentar: Det er riktig at avtalen var en militær avtale, men inngått på høyeste militære nivå i de to statene. At disse militære myndighetene etter folkeretten hadde adgang til å inngå en kapitulasjonsavtale for alle stridskrefter under deres kommando er helt klart, jevnfør uttalelsen i fra professor Francis Hagerup ovenfor og drøftingen av dette spørsmålet i kap. 5.2.

 

3) Kapitulasjonsavtalen ”….trengtes for å ordne forholdene i Nord– Norge”.

Kommentar: Avtalen gjaldt samtlige norske stridskrefter. Den trenges også fordi det fantes militære avdelinger i sør– Norge som ikke tidligere var omfattet av en kapitulasjonsavtale. Dernest er det klart at flere av paragrafene hadde klar relevans til alle norske stridskrefter som f. eks. § 4 vedrørende betingelser for å unngå offiserenes krigsfangenskap. Dette gjaldt alle norske offiserer. Jevnfør også de siste avsnittene i kap. 4.11.

 

4) ”Regjeringen som har det endelige ansvaret for krig og fred, gav ingen ordre om total kapitulasjon.”

Kommentar: Dette er for så vidt riktig, men betyr ikke at kapitulasjonsavtalen derfor bare var en lokal avtale, og at avtalen ikke gjelder i samsvar med ordlyden. Den sentrale setningen i regjeringens ordre via forsvarsministeren lød: ”Da de allierte stridskrefter forlater Norge og da det har vist seg umulig å skaffe det nødvendige krigsmateriell, må også vår egen motstand mot fienden her i Nord-Norge opphøre for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser.” At det i ordren står Nord– Norge og ikke Norge har som tidligere nevnt ingen praktisk betydning siden den kun var i Nord Norge hvor tyskerne ikke hadde full kontroll. I general Ruges første telegrafiske henvendelse til tyskerne den 8.6.1940 opplyser han to ganger uten å ta noen geografiske eller andre forbehold at han av Kongen og regjeringen har fått ordre om å innstille fiendtlighetene, se kap. 4.11. Regjeringens ordre var rundt formulert. Det var kun gitt ordre om at motstanden mot fienden måtte opphøre uten at det var spesifisert hvordan dette skulle oppnås. Det kunne da skje ved en våpenstillstand eller en kapitulasjon, se kap 5.2 og kap. 4.28. For å imøtekomme Ruges behov for våpenstillstand, krevde tyskerne at han skulle sende to forhandlere med ubegrensede fullmakter. Dette kravet etterkom Ruge uten å opplyse tyskerne noe om at forhandlerne eventuelt likevel kun hadde begrensede fullmakter. Fullmaktspørsmålet er utførlig behandlet i kap. 4.20. Som nevnt i kommentaren til påstand nr 2 ovenfor, var Ruge fullt ut i kraft av sin stilling som forsvarssjef og derved sjef for Norges samtlige stridskrefter, også bemyndiget til å inngå en kapitulasjonsavtale gjeldende for de samme stridskreftene. Regjeringen måtte regne med at Ruge kun kunne oppnå at tyskerne var villig til å innstille kamphandlingene dersom det ble inngått en kapitulasjonsavtale eller våpenstillstandsavtale gjeldende for samtlige norske stridskrefter. Formodentlig var regjeringen kjent med at tyskerne i Sør-Norge hadde sørget for at det ble inngått kapitulasjonsavtaler når større militær avdelinger oppga å føre krigen videre. Følgelig må regjeringen ha regnet med at en total norsk kapitulasjon ville være det sannsynlige sluttresultatet av ordren om at motstanden mot fienden måtte opphøre. Når regjeringen gav Ruge denne ordren, uten at det ble presisert om dette skulle skje ved en våpenstillstand eller en kapitulasjon, så satte regjeringen det hen til Ruge å foreta valget. Det foreligger ingen opplysninger om at Ruge vurderte en ensidig norsk våpenstillstand uten noen avtale eller en våpenstillstandsavtale med tyskerne. En naturlig årsak til det var sannsynligvis at ved en av disse ordningene er det lite sannsynlig at norske soldater hadde unngått krigsfangenskap for så lenge krigen fortsatte. I alle fall måtte offiserer og underoffiserer da regne med å måtte gå krigsfangenskap. Ruge følte formodentlig at han ikke hadde noe særlig valg. Som vitne i Schancke-saken i nov 1947 uttalte han: ”Vi måtte kapitulere uten betingelser.” Se kap 4.18. Resultatet ble Trondheimskapitulasjonen.

 

Til sist i rammen overfor fra ”Norge i krig” framsettes følgende påstand: ”Det formelle og konstitusjonelle grunnlaget for regjeringen og dens krigføring ble derfor ikke rokket.” Påstanden om at regjeringen hadde på plass det formelle og konstitusjonelle grunnlaget for fortsatt krigføring er imøtegått i de fire kommentarene ovenfor. Spørsmålet om Londonregjeringens folkerettslige stilling og om regjeringen var i full forfatningsmessig funksjon er drøftet i de to siste underkapitlene i kap. 10.3. Konklusjonen her er at regjeringens folkerettslige stilling var usikker, og at regjeringen ikke var i full forfatningsmessig funksjon.

 

Tolking av avtalekomplekset ut i fra ordlyden i avtalene

I samsvar med de i kap. 5.2 gitte definisjonene er den vesentlige hovedforskjellen mellom en kapitulasjonsavtale og en våpenstillstandsavtale at ved en kapitulasjon overgir den kapitulerende part sine våpen til den seirende part. I tillegg stiller den seirende part som regel også andre betingelser, bl. at den tapende part frigir alle sine krigsfanger som er tatt til fange fra den seirende part.

 

Ut i fra ordlyden i avtalene kan det etter forfatterens vurdering ikke være tvil om følgende:

 

1. Den første totale våpenstillstandsavtalen, som omfattet alle norske stridskrefter, var i samsvar med Landkrigreglementets del II, kap IV, artikkel 36- 41 i Haag- konvensjonen av 1907, se kap.5.2. Den trådte i kraft mellom Norge og Tyskland kl 24 den 9.6.1940. Avtalens varighet var ikke tidsfestet. I teorien kunne hver av partene derfor ha sagt den opp med øyeblikkelig virkning. Det var ikke stillet noen betingelser for den norske våpennedleggelsen, men tyskerne hadde stilt betingelser som signaliserte at det skulle inngås to formelle kapitulasjonsavtaler. Videre krevde tyskerne at de som skulle representere den norske overkommandoen ved inngåelsen av disse kapitulasjonsavtalene måtte ha ubegrensede fullmakter.

2. Både Bjørnefjells- og Trondheimsavtalen var kapitulasjonsavtaler. Omfanget av hvilke stridskrefter avtalene gjaldt for samt kapitulasjonsvilkårene var noe forskjellig.

3. Trondheimsavtalen er den sammenfattende hovedavtalen i kapitulasjonskomplekset. Ved eventuelt manglende samsvar med Bjørnefjellsavtalen eller tidligere inngåtte lokale kapitulasjonsavtaler eller våpenstillstandsavtaler, gjelder Trondheimsavtalen, som den sist inngåtte fullverdige og overordnede kapitulasjonsavtalen.

4. Etter ordlyden i Trondheimsavtalen gjaldt avtalen for ”die gesamten Norwegischen Streitkräfte” for så lenge Tyskland var i krig. Altså samtlige norske stridsmidler, d.v.s. hele det norske forsvar med dets to våpengrener, Hæren og Sjøforsvaret for så lenge Tyskland var krigførende i 2. verdenskrig.

5. I både Bjørnefjells- og Trondheimsavtalen er det fra norsk side det ikke tatt noe forbehold om at noen norske stridskrefter var unntatt fra avtalene. I relasjon til Bjørnefjells- og Trondheimsavtalen er det heller ikke opplyst i avtaletekstene noe om at de norske forhandlerne ikke hadde ubegrensede fullmakter. Jevnfør general von Fankenhorst  sitt krav om ubegrensede fullmakter  til forhandlerne under teleframutvekslingen 9.6.1940.

6. I relasjon til telegramutvekslingen før våpenstillstandsavtalen og de fire skriftlige avtalene i kapitulasjonskomplekset kan det ikke være noen tvil om hvilke parter som formelt inngikk avtalekomplekset av 9. til 19. juni 1940. På den ene siden var det den tyske overkommandoen i Norge som hadde ansvaret for alle tyske stridskrefter i Norge, og som igjen var bemyndiget av Hitler. På den andre siden var det det norske forsvars overkommando ved forsvarssjefen,  som hadde ansvaret for og kommandoen over hele det norske forsvaret med alle dets stridskrefter. Avtalekomplekset ble således formelt inngått mellom de to  overkommandoenes ”Commander in Chief”.

 

Det kan videre heller ikke være noen tvil om at ved regjeringens ordre, utferdiget av forsvarsministeren, hadde regjeringen Nygaardsvold gitt forsvarssjef Ruge ordre og derved fullmakt til å innstille all motstand. I praksis ville det si at regjeringen hadde akseptert at en fullstendig militær kapitulasjon var et reelt alternativt forhandlingsresultat ved de forhandlinger forsvarets overkommando nødvendigvis måtte føre med fienden, jevnfør kap. 4.9 i relasjon til kommentarene vedrørende forsvarsministerens ordre.

 

Forfatteren av dette nettstedet mener at hovedavtalen fra Trondheim på bakgrunn av det ovenstående må oppfattes som en folkerettslig bindende statsakt og traktat mellom Norge som stat og Tyskland som stat.

 

Ingen fredsavtale, men forpliktelse til å avstå fra krigshandlinger

Fordi det ikke ble inngått noen formell fredsavtale, kan man likevel hevde at i teorien var det fortsatt en krig de jure mellom Norge og Tyskland, se kap. 5.3 for definisjon av krigstilstand. Ved traktaten forpliktet likevel Norge seg til ikke å gripe til våpen mot det tyske riket eller dets forbundne så lenge Tyskland var i krig. Norge som stat ved kapitulasjonstraktaten var ute av krigen som krigførende stat mot Tyskland og dets forbundne. Hvem var da fienden som nordmenn kunne yte bistand til ved råd eller dåd?

 

Det må bety at straffelovens § 86 om straff for til bistand til fienden i råd og dåd i langt mindre utstrekning ville kunnet komme tilanvendelse i en situasjon hvor Norge var folkerettslig forpliktet til ikke å gripe til våpen mot Tyskland, jevnfør kap. 4.1. og kap. 11.2. Det som kan betegnes som brudd på troskapsplikten mot Norge, se kap. 5.5, ville kunne straffes så lenge den norske stat ikke hadde sluttet å eksistere, og var oppslukt i det stortyske riket.

 

Ordlyden i hovedavtalen er helt klar på hvilke norske stridskrefter avtalen omfattet. Derfor må det legges fram en plausibel og sterk begrunnelse for at Trondheimsavtalen likevel skal tolkes i strid med sin ordlyd. Mange har forsøkt det med historieprofessor Magne Skodvin i førersetet. Skodvins synspunkter drøftes i flere etterfølgende kapitler.

 

Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen redigerte  boka ”Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1940” utgitt i 2004. Om tolkingen av den norske kapitulasjonen med det tilhørende avtalekompleks beskriver de essensen av tolkingsproblemet slik på s. 116:

 

”Igjen og igjen har detaljene i alt dette vært prøvet fra den ene og den andre side, for å styrke de respektive syn. Alt koker ned til det avgjørende spørsmål: Kunne den flyktende regjering både instruere sin kommanderende general til å inngå en kapitulasjonsavtale for territoriet og ta med seg en håndfull krigsskip til utlandet, og der påstå at den utgjorde den lovlige stat og dens krigsmakt og at denne fortatt var i krig? Spørsmålet har vært stilt og veid på ny og på ny i skriftene fra rettsoppgjørets dømte. I realiteten ble det vel avgjort i og med at regjeringen faktisk opptrådte slik, og vant igjennom med det i den forstand at den vendte seirende tilbake i mai 1945 for å gjeninnsettes som lovlig styre, med provisoriske anordninger og alt annet tilhørende i bagasjen. Som så mange andre teoretiske og juridiske spørsmål ble altså dette avgjort i virkelighetens verden.”

 

Selvfølgelig har Dahl og Sørensen rett i at spørsmålet for lengst er avgjort i virkeligheten. Det betyr likevel ikke at avgjørelsen var riktig. På disse nettsidene stilles spørsmålet på ny enda en gang.  Mye relevant bakgrunnsmateriale legges fram. Argumentene fra begge sider er forsøkt gjengitt knyttet opp i mot forfatterens egne vurderinger.

 

 

Lenke til neste kapittel 4.16