Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.16 Opplysninger fra Trondheimsforhandlerne

 

General von Fankenhorst

I Sverre Hartmanns bok "Søkelys på 1940 - Var Sovjet verre enn fienden"  (1971) på side 61 er gjengitt en faksimile av følgende dokument:

Falkenhorst gratulerer Terebaven.bmp

 

Den 10. juni om kvelden sendte den tyske øverstkommanderende i Norge, general von Falkenhorst, det ovenstående fjernskrivertelegram til ríkskommisar Terboven i Oslo. Første del lyder i norsk oversettelse:

 

”For Deres elskverdige lykkønskning og Deres varmhjertede deltagelse ber jeg også på vegne av de tropper som står under meg å få fremføre en hjertelig og oppriktig takk.

 

Den i dag avsluttede kapitulasjon for den norske forsvarsmakt ender en kamp, som like til slutten ble ført ridderlíg av vår motstander.”

 

Den nedenstående erklæring om Trondheimskapitulasjonen fra general von Falkenhorst er gjengitt i faksimile av Sverre Hartmann fra en artikkel i Dagbladet 13.3.1953.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Von Falkenhorst slår først fast at kapitulasjonsavtalen som ble inngått i Trondheim 10.6.1940, ikke ble inngått med 6. divisjon, men med General Ruge som var øverstkommanderende for det norske forsvaret. Ved det ble kampene på norsk territorium avsluttet . Men så skriver von Falkenhorst i direkte norsk oversettelse:

 

”Når det blir hevdet at krigen gikk videre, da kan denne oppfatningen kun tillegges nordmennene i eksil, for hvilke det norske forsvarets overkommando ikke kunne inngå noen kapitulasjonsbinding.”

 

Så hevder von Falkenhorst at det handlet om en total kapitulasjon fordi avtalen ble inngått med den høyeste militærmyndighet. Hvis det hadde handlet om en delkapitulasjon, ville forhandlingene vært ført med kommandanten for 6. divisjon. Til sist opplyser von Falkenhorst at ved kapitulasjonsinngåelsen var den militære kampen i Norge brakt til ende.

 

Her går det an å problematisere over den direkte siterte oversatte setningen som omhandler nordmenn i eksil. Det ville vært selvmotsigende om von Falkenhorst hadde ment at disse eksilnordmenn hadde kontroll over deler av det norske forsvaret, når han hevder at det norske forsvaret, representert med sin øverste leder, hadde kapitulert fullstendig (Gesamtkapitulation). Han må derfor tolkes dit hen at kapitulasjonsavtalen uansett ikke kunne hindre at de nordmenn som allerede befant seg i utlandet, meldte seg som frivillige i andre lands militære styrker. Derved kunne de komme til å gripe til våpen mot Tyskland. Det har han rett i, og det skjedde også i noen utstrekning, jevnfør kap. 10.3. Men i folkerettslig forstand vedrørende kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland betydde det ikke noe hva disse eksilnordmenn måtte mene eller gjøre. I kap. 4.21 drøftes inngående spørsmålet om tolking av kapitulasjonsavtaler i det tilfelle at det finnes militære stridskrefter som den kapitulerende stats overkommando ikke har full kontroll over.

 

Til sist nevnes at von Falkenhorst i følge Arbeiderbladet 31.7.1947 skal ha uttalt som vitne i en rettssak i Braunschweig i Tyskland at Kong Håkon ikke hadde rett til å begynne krig igjen. Kilde: Notat fra P. Harsem 21.11.1949.

 

Major Jürgen Bieler

Major Jürgen Bieler var 1. ordonansoffiser for oberst Buschenhagen og tilstede under hele Trondheimsforhandlingene. I et intervju med redaktør Idar Aarheim gjengitt i Folk og Land 1988, nr 2 tillegges Bieler følgende uttalelse:

”For meg som var til stede under kapitulasjonsforhandlingene på Hotel Britannia i Trondheim 10. juni 1940, er det overhodet ingen tvil. Norge kapitulerte «med samtlige stridskrefter» slik det utvetydig står i kapitulasjonsteksten. Det var aldri snakk om at norske marinefartøyer og et par fly som var dratt over til England, var unntatt fra avtalen. Spørsmålet var ikke engang oppe til drøfting mens forhandlingene pågikk.”

 

I ”Festskrift” side 102 skriver  professor Skodvin:

 

 ”Dei norske stridskrefter til sjøs og i lufta kom til å halda fram med å bruka sine våpen. Dei var utanfor tysk rekkevidd, og hadde sin handlefridom. Skrøpelege som dei var, representerte dei den krigførande norske stat.”

 

Konfrontert med denne påstanden svarte Bieler i intervjuet:

 

”En slik tolkning har ingenting med virkeligheten å gjøre og må skyldes norske innenrikspolitiske behov etter krigen. For det første hadde ikke Norge noe flyvåpen som egen våpengren i 1940. For det annet står det i kapitulasjonsavtalen at den omfatter alle norske «militære fartøyer og kjøretøyer» slik at marinen er innbefattet i disse formuleringer.”

 

 Det er viktig å merke seg at Bieler var klar over at det norske forsvaret i 1940 kun hadde to våpengrener: Hæren og Sjøforsvaret.

 

Bieler tilkjennegir at bortsette fra jurist og historiker Sverre Harmann, har ingen norske journalister eller forskere tatt kontakt med han før dette intervjuet med Aarheim. Fra intervjuet gjengis til sist Bielers følgende uttalelser:

 

”Dessuten kunne alle norske yrkesoffiserer fritt få reise hjem etter å ha avlagt æresord på at de ikke ville gripe til våpen mot Det tyske rike så lenge verdenskrigen varte. Det står i kapitulasjonsavtalen og de aller fleste norske offiserer benyttet seg av dette slik at de fritt kunne reise hjem. Med kapitulasjonsavtalen anså vi alle kamphandlinger mellom Norge og Tyskland som avsluttet. Dette ble også understreket fra norsk side under middagen samme aften. Det ble utbragt skåler for de århundregamle forbindelser som hadde hersket mellom våre land og at disse måtte opprettholdes i fremtiden.

 

Det eneste det sto strid om var hvorvidt de norske offiserene skulle avlegge æresord på ikke å gjenoppta kamphandlinger mot Det tyske rike. Vi tyskere mente at dette æresordet burde avgis av samtlige norske offiserer. Til slutt kom vi frem til det kompromiss som står i kapitulasjonsdokumentet at æresordet bare gjaldt for yrkesoffiserene. De vernepliktige slapp å avgi det.”

 

 Oberst Erich Buschenhagen

I bola ”Tokt ved første nymåne. Felttoget 1940 - med kamera og panservogn” (1990) av Odd V. Aspheim og Guri Hjeltnes er det på side 205 gjengitt en fotokopi av et noe forbrent originaldokument:

 

Buschenhagen dokumenterer full kapitulasjon.jpg

 

Datoen kan fastslås på grunnlag av en intakt avskrift og er tilføyd i etterkant for hånd. på dokumentet:

Buschenhagen slår i brevet av 15.6.1940 til den tyske overkommandoen i Oslo i Norge (Gruppe XXI) fast følgende i norsk oversettelse: 

 

”Den norske forsvarsmakt har kapitulert. Hele Norge er på tysk hånd og vil overensstemmende med førerens oppdrag bli bygget ut til et sterkt støttepunkt for den videre krigføring.”

 

Buschenhagen er tydelig på at hele det norske forsvaret har kapitulert. Han nevner ingen unntak.

 

I brev av 6.6.1969 fra Buschenhagen  til Sverre Hartmann gjengitt i Hartmanns bok "Søkelys på 1940 - Var Sovjet verre enn fienden" (1971) på side 67-68 skriver Buschenhagen i følge Hartmanns norske oversettelse:

 

”Som supplement til min skrivelse av 29.5.69 angående problemet kapitulasjonsavtalen av 10.6.1940 skal jeg få meddele følgende overveielser:

 

1. For vurderingen av betydningen av og gyldighetsområder for kapitulasjonsavtalen i Trondheim kan etter min mening utelukkende den ordlyd som de befullmektigede representanter for de to parter undertegnet den 10.6.1940, inklusive det supplement som ble undertegnet i Narvik den 11.6.1940 ha relevans.

 

2. I preambelen står helt logisk den norske 6. divisjon som mottager av kapitulasjonsbetingelsene, da den - bortsett fra noen mindre norske rest-kampavdelinger i Syd-Norge - etter at de allierte tropper trakk seg ut av Norge var Tysklands eneste kjempende motstander på norsk territorium og dermed den siste aktive representant for den norske forsvarssmakt.

 

Likeså logisk tok selve avtalen sikte på - ikke bare 6. divisjon, men samtlige norske stridskrefter inklusive dem, som allerede tidligere uten noen formell kapitulasjonsavtale hadde lagt ned våpnene og befant seg i tysk krigsfangenskap. Også for dem måtte det treffes bestemmelser. Denne betydning av avtalen av 10. juni 1940 at den omfatter alle norske stridskrefter fremgår uimotsigelig av ordlyden og av den kjensgjerning, at den ble mottatt og underskrevet, ikke bare av en represen-

tant for 6. divisjon, men av den befullmektigede for den norske øverstkommanderende, general Ruge, som selv betegnet seg som «Øverstkommanderende for de norske land- og sjøstridskrefter. (Sml. Forsvarssjefens skrivelse til major Neef av 17. juni 1940.)

 

Hva angår uttrykket «nachstehendes Abkommen» - «nedstående avtale» bekrefter jeg Deres oppfatning. Det betyr ikke det «følgende», men den «lenger nede stående» avtale.

 

3. Med undertegnelsen av avtalen av 10.61940 ble krigshandlingene og dermed krigstilstanden i hele Norge ansett for avsluttet både fra tysk, svensk og norsk side.”

 

Buschenhagens anføring om at det i preambelen var den norske 6. divisjon som stod som mottaker av kapitulasjonsbetingelsene er vel strengt tatt ikke helt korrekt. Det kan ikke være noen tvil om at det var Forsvarets overkommando (FOK), i dette tilfellet representert ved oberstløytnant Roscher Nielsen etter fullmakt fra forsvarssjef og generalløytnant Ruge, som mottok og undertegnet kapitulasjonsbetingelsene. For så vidt er Buschenhagen klar på det senere i punkt 3, så det kan nok bare tilskrives en litt lite gjennomtenkt formulering. Imidlertid synes det klart at preambelen har en klar relevans til Trondheimsavtalens § 4 vedrørende yrkesoffiserenes adgang til å avgi æresord for å unngå krigsfangenskap og deres adgang til å beholde sine personlige våpen etter å ha avgitt æresord.

 

Vedrørende avtalens omfang er Buschenhagen krystallklar på at den omfattet samtlige norske stridskrefter. Det må nødvendigvis også omfatte de norske stridskreftene som hadde flyktet til utlandet.

Her gjengis hva Buschenhagen skreiv i relasjon til innholdet i ”Morgenmeldung ” av 10.6.1940 i et brev til Hans S. Jacobsen av 18.10.1963:

 

”I hovedforhandlingen mellom meg og den befullmektigede representant for den norske overkommando, oberstløytnant Roscher-Nielsen, som begynte 10/6 40 middag i Hotel Britannia i Trondheim og ble avsluttet med begges underskrift henimot kl. 17, spilte den ventede innsigelse om at krigen mellom Tyskland og Norge gikk videre ingen rolle. Dette problem fant derfor heller ikke noe nedslag i kapitulasjonsavtalen. Omstritt var lenge bare det fra tysk side for løslatelse fra krigsfangenskapet krevde æresord fra de norske yrkessoldater om i denne krig ikke på ny å gripe til våpen mot det tyske rike eller dets forbundne.”

 

Til sist nevnes at Buschenhagen skreiv et brev til byrettsdommer Knut Hougen av  15.3.1969 i relasjon til  injuriesaken Jacobsen mot Løberg som omtales i kap. 4.26. I brevet slår Buschenhagen utvetydig fast at fra tysk side anses Trondheimsavtalen å være en kapitulasjonsavtale, jevnfør  Haagkonvensjonen av 1907, landkrigsreglementet kap V, artikkel 35. I brevet fra Buschenhagen til dommer Hougen tydeliggjør han også at Trondheimskapitulasjonen gjaldt alle norske stridskrefter og ikke kun landstidskrefter eller 6. divisjon. Videre påpeker Buschenhagen at Trondheimsavtalen ble gått igjennom punkt for punkt og at Roscher Nielsen ikke hadde noen bemerkninger til ordlyden i avtalens §1 som han også siterer i brevet: 

 

”Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder...”

 

Det kan ikke herske noen tvil om at fra tysk side anså man at krigen mellom Norge og Tyskland var avsluttet. Hele det norske forsvaret hadde kapitulert med alle dets stridskrefter, inkludert de skip, fly og militære mannskaper som hadde rømt fra Norge. Det var altså ”krigen de facto” (se kap. 5.3) mellom Norge og Tyskland som hadde opphørt ved den totale kapitulasjonen.

 

Fra tysk side er det ingen påstander om at en formell fredsavtale ble inngått ved avtalekomplekset 9. til 19. juni 1940. En må derfor gå ut i fra at det fra tysk side ble forutsatt at ”krigen de jure” (se kap. 5.3) mellom Norge og Tyskland fortsatte.

 

I denne sammenhengen er det viktig å se riksrådsforhandlingene som kom i stand få dager etter Trondheimskapitulasjonen. Trondheimskapitulasjonen var en avgjørende forutsetning for at Tyskerne gikk inn i riksrådsforhandlingene. Tyskerne hadde ikke vært villig til å gå inn i disse forhandlingene dersom de hadde hatt noen erkjennelse at den norske stat og den norske regjering kunne ha dekning i folkeretten for å forsette med aktiv krigføring mot Tyskland. Både på norsk og tysk side er det god grunn til å anta at opprettelsen av et norsk riksråd var ment å være det avgjørende skritt hen i mot en formell fredsavtale mellom Norge og Tyskland. Slik gikk det av forskjellige årsaker ikke. Mer om riksrådsforhandlingene i kap. 9.

 

Oberstløytnant Rangvald Roscher Nielsen

Roscher Nielsen skriver følgende relatert til fullmaktsbegrensninger og innholdet i den tidligere nevnte tyske ”Morgenmeldung” av 10.6.1940 (se kap. 4.12)  i sin memoarbok ”Tappenstrek” (1970) på side 150:

 

”Forhandlingene begynte med at oberst von Buschenhagen spurte meg om hvilken fullmakt jeg hadde, om jeg var kommet for å forhandle om fred eller om det bare var våpenstillstand. Mitt svar var at jeg utelukkende hadde fullmakt til å forhandle om våpenstillstand for 6. Divisjon i Nord-Norge, som på grunn av forskjellige forhold ikke lenger kunne fortsette kampen. Om min fullmakt ikke også omfattet marinen? _ «Nei» _ «Hvor er restene av den norske marinen?» - «Det har jeg intet kjennskap til. Det eneste jeg tror å vite er at den ikke lenger er i Norge». _ «Hva med det norske flyvåpen? Hvor er de norske fly?» _ «Det har jeg heller intet kjennskap til. Det eneste jeg tror å vite er at de ikke lenger befinner seg i Norge». - «Er det slik å forstå at marinen og flyvåpenet kommer til å fortsette kampen mot Tyskland utenfor Norges grenser?» _- «Det går jeg ut fra men jeg har ingen fullmakt til å opptre på deres vegne». - «Godt», sa v. B. «Det var i grunnen også det vi hadde tenkt oss, og på grunnlag herav har vi satt opp et utkast til overenskomst om våpenstillstand som vi nå skal gjennomgå. Men jeg vil på forhånd gjøre Dem oppmerksom på at De har full anledning til å komme med Deres innvendinger mot de forskjellige punkter. Deres innvendinger skal bli behørig overveiet og om mulig imøtekommet».

 

Videre i Tappenstrek skriver Roscher- Nielsen at det var to forhold det ble en del diskusjon om. Det ene var tyskernes krav om at grensen mot Sverige og Finland måtte være sperret. Her fikk han i avtalens § 5 gjennomslag for følgende bl. a. med henvisning til samenes behov:

 

”Grensetrafikken med  Sverige og Finland blir opprettholdt i det omfang næringslivet krever.”

 

Det andre spørsmålet det ble diskusjon om endte med at tyskerne  fastholdt sitt krav om at yrkesoffiserene måtte avgi æresord for å slippe krigsfangenskap i avtalens § 4.

 

Det ser ut til at det er en konsensus mellom Buschenhagen i de ovennevnte brevene, Bieler i intervjuet i ”Folk og Land” og Roscher-Nielsen i ”Tappenstrek” om at det under forhandlingene i Trondheim ikke var noen diskusjon om ordlyden i § 1 i Trondheimsavtalen.

 

Men hvor sannsynlig er det at Buschehagen innledningsvis under forhandlingene uten videre diskusjon aksepterte følgende slik Roscher Nielsen hevder?

 

· Roscher Nielsen hadde kun fullmakt til å forhandle om en våpenstillstandsavtale.

· Roscher Nielsen hadde kun fullmakt til å forhandle om våpenstillstand for Hærens 6. divisjon.

· Norge og Tyskland skulle fortsatt være aktivt krigførende mot hverandre.

 

Buschenhagen har etter all sannsynlighet vært informert om det kravet general von Falkenhorst stillet i telegramutvekslingen før våpenstillstandsavtalen (se kap. 4.11), om at de norske forhandlerne måtte ha ubegrensede fullmakter. Da blir det høyst usannsynlig at opplysningen om at fullmakten til den norske forhandleren er svært begrenset, bare går upåaktet hen på tysk side. Tilsvarende usannsynlig er det at Buschenhagen aksepterte at det bare skulle forhandles om en våpenstillstandsavtale, og at denne kun skulle omfatte Hærens 6. divisjon. I alle de tre sammenhengene hvor Roscher Nielsen hevder at Buschenhagen godtok Roscher Nielsens 3 premisser for  forhandlingene, framgår det stikk motsatte av avtalens ordlyd:

 

· Trondheimsavtalen er åpenbart en kapitulasjonsavtale hvor det riktignok også i avtalens § 1var innebygget en våpenstillstandsavtale, som ensidig skulle gjelde for norsk side. §§ 2 til 9 omhandler kapitulasjonsbetingelsene.

· Hvilke norske stridskrefter som var omfattet av avtalen, framgår entydig og klart i § 1: ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder …” Når det gjelder tolkingen av preambelen om Hærens 6. divisjon vises til kap. 4.19.

· Budskapet i ”Morgenmeldung” om at krigen mellom Norge og Tyskland skulle fortsette, fikk ikke på noen måte gjennomslag i avtalens ordlyd, jevnfør ordlyden i avtales § 1 som innledningsvis er sitert ovenfor med originalteksten. Hele § 1 lyder i norsk oversettelse: Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske riket eller dets forbundne.”

 

Buschenhagen og Bieler benekter at innholdet i ”Morgenmeldung” om krigens fortsettelse, ble diskutert under forhandlingene i Trondheim. Her står det ord i mot ord. Når en avtale må fortolkes, er det vel vanlig å legge mest vekt på avtalens ordlyd, og ikke hva den ene parten ensidig hevder ble uttalt under forhandlingene. I dette tilfellet er det fullstendig overensstemmelse med hva både Buschenhagen og Bieler hevder og avtalens utvetydige ordlyd i § 1.

 

Roscher Nielsen betegner i det ovennevnte sitatet  fra ”Tappenstrek” og i Aftenpostens referat fra 27.11.1947  fra Roscher Nielsens vitnemål i rettssaken mot Skancke (se kap. 4.25) den avtalen som ble inngått i Trondheim som en våpenstillstandsavtale (se kap. 5.2. for definisjon). Dette er åpenbart ikke korrekt. Trondheimsavtalen var det tredje alternativet, som Roscher Nielsen ikke nevner i ”Tappenstrek,  altså en kapitulasjonsavtale. 

 

Roscher Nielsen var offisersutdannet både ved krigsskolen og den militære høyskole. Således er det uforståelig at han ikke klarer å skille mellom våpenstillstandsavtale, kapitulasjonsavtale og fredsavtale. Det tjener heller ikke til å styrke hans troverdighet i relasjon til hva som ble sagt på Hotell Britannia i Trondheim 10.6.1940.

 

I denne sammenheng kan det også være grunn til å minne om hva Sverre Hartmann påviste i sin bok ”Var Sovjet verre enn fienden?” (1971) på side 66 vedrørende et referat i Arbeiderbladet 21.2.1970 fra Roscher Nielsens vitneprov i Jacobsen /Løbergsaken (se kap. 4.26 for omtale av injuriesaken).  Roscher Nielsen benekter Narviksavtalens eksistens på den ene siden, men på den andre siden bekrefter han avtalens eksistens ved å påstå at han fikk bedre betingelser for vernepliktige offiserene ved at de slapp å avgi æresord ved Trondheimsavtalen. Poenget er at denne ordningen kom i stand under forhandlingene i Narvik 11.6.1940 mellom de samme partene og ikke i Trondheim dagen før. Riktignok var det distriktsoffiserene som slapp å avgi æresord i følge punkt 2 i Narviksavtalen, så også i denne sammenheng påviser Hartmann en erindringsforskyvning hos Roscher Nielsen. Les mer om dette i kap. 4.14.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.17

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren