Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.17 Historieprofessor Magne Skodvin

 

Historieprofessor Magne Skodvin sin rolle

 

Magne Skodvin var født i 1915. Han var under krigen tilknyttet hjemmefrontens ledelse, og var fra han tok sin doktorgrad i 1955 om ” Striden om okkupasjonsstyret i Norge fram til 25. september 1940” til sin død 26.2.2004 regnet som den mest innflytelsesrike norske vitenskapsmann og historiker i relasjon til den norske okkupasjonshistorien. Hvis NRK trengte en ekspert på okkupasjonstiden, hentet de inn Skodvin. Hans sentrale rolle som sakkyndig i den siste høyesterettssaken, som tar opp krigføringsspørsmålet (injuriesaken Jacobsen mot Løberg i 1970), er et annet eksempel.

 

Professor Torgrim Titlestad uttalte i 2015 i forbindelse med lanseringen av Ingeborg Sobrekkens bok ”Landssvikoppgjørets hemmelige historie” følgende:

”De norske historikerne bøyde kne for politikken under den kalde krigen.”

”De ble ikke vitenskapens tempel, de ble politikkens nyttige idioter”

 

Riktignok nevnte historieprofessor Titlestad ikke Skodvin spesielt ved sitt spark til de ”nyttige idioter”, men Titlestad kom med sin uttalelse i relasjon til den behandling landssvikoppgjøret har fått av norske historikere etter 2. verdenskrig. Det er lite tvilsomt at Skodvin må anses som den mest toneangivende okkupasjonshistorikeren i etterkrigstiden.

 

Skodvin var debattglad, deltok i avispolemikk og fikk publisert en rekke avisartikler i de ledende hovedstadsavisene, særlig Aftenposten. Spørsmålene i forbindelse med Trondheimskapitulasjonen var et tema han gjerne engasjerte seg i. Derfor er det all grunn til å se nærmere på den argumentasjonen Skodvin brukte i denne sammenheng. I de etterfølgende kapitlene er mange av Skodvins synspunkter gjengitt og drøftet. Til et par år før sin død i 2004 var han fortsatt engasjert i spørsmålet om fortolkingen av Trondheimskapitulasjonen med de folkerettslige og internrettslige konsekvensene som må følge av tolkingen.

 

Kort sagt mener Skodvin at Trondheimskapitulasjonen kun omfattet de norske stridskreftene som på kapitulasjonstidspunktet befant seg i Norge. I noen sammenhenger har han også argumentert for at Trondheimskapitulasjonen kun omfattet Hærens 6. divisjon. De rømte båter, fly og militære mannskaper var unntatt kapitulasjonen, og Londonregjeringen stor derfor på trygg folkerettslig grunn ved å la disse norske stridskreftene være grunnstammen ved oppbygging av en ny norske militær kampstyrke. Norge som stat hadde ikke kapitulert, og den nye kampstyrken kunne delta i krigshandlinger mod Tyskland uten å bryte Trondheimsavtalen og folkeretten.

 

Det synes å være 5 hovedliner Skodvin argumenterer etter i forbindelse med tolkingen av Trondheimsavtalen:

 

1. Det framgår bl.a. av ”Proklamasjon til det norske folk” og forsvarsministerens ordre av 7. juni at regjeringen skulle fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland og bygge opp en ny militær kampstyrke med basis i de rømte fly og båter. Beslutningen om dette ble formelt tatt 5. juni.

2. Preambelen til Trondheimsavtalen viser at det kun dreide seg om en lokal militær kapitulasjon for de norske landstridskreftene som da var i kamp med tyskerne, d.v.s. Hærens 6. divisjon.

3. Den norske forhandleren hadde ikke fullmakt til å forhandle om annet enn en kapitulasjon for de norske landstidskreftene. Det var tyskerne blitt klar over p.g.a. ”Morgenmeldung”.

4. Siden tyskerne var blitt klar over at de rømte fly og båter ikke kunne være omfattet av kapitulasjonen, måtte den opprinnelige teksten i kapitulasjonsavtalen endres. Angivelsen av den klassiske og altomfattende formuleringen med angivelse av land-, sjø- og luftstridskrefter ble byttet ut med den runde og tøyelige formuleringen ”die gesamten” som best kan oversettet med ”de samlede” eller ”dei samla” ville nok Skodvin ha foretrukket. D.v.s. de stridskreftene som var samlet i Norge, og som var i kamp med tyskerne da kapitulasjonen skjedde. I praksis ville det tilnærmet si Hærens 6. divisjon, jevnfør preambelen og punkt 1. De rømte fly og båter var ikke samlet i Norge.

5. Den klassiske formuleringen med angivelse av de tre våpengrenene ble også forlatt fordi den norske kapitulasjonsavtalen måtte samsvare med den nederlandske fra 15.5.1940. I den nederlandske avtalen var også noen nederlandske stridskrefter unntatt avtalen i sammenheng med krigsfanger, og der var uttrykket ”die geamten” også brukt for å spesifisere avtalens omfang i denne sammenheng.

 

Skodvins argumentasjon i relasjon til alle de 5 nevnte punktene vil bli drøftet nærmere i de etterfølgende kapitlene.

 

I et eget vedlegg til dette kapittel 4.17 er gjengitt henvisninger til en artikkelserie i Aftenposten i 1971 med Skodvin som forfatter og en etterfølgende avispolemikk mot jurist og historiker Sverre Hartmann og mot høyesterettsadvokat Albert Wiesner og Arild Hamsun.

 

I det etterfølgende finner forfatteren av dette nettstedet det imidlertid nødvendig å kommentere en del faktiske feil eller idet minste høyst tvilsomme faktaopplysninger som framkommer i noen av Skodvins skriftstykker utgitt i bokform.

 

Feilsitat fra Skodvin

 

I boka ”Mellom nøytrale og allierte” (1968) har historieprofessor Magne Skodvin en artikkel med tittelen ” Norsk utanrikspolitikk 1939-I941, med særleg tanke på forholdet mellom dei nordiske land.” Herfra siteres på side 35 hvor Skodvin gjengir utdrag av Ruges radiotale 9.6.1940:

 

”Det same klare språk førte general Ruge i den kunngjeringa han samstundes sendte ut i eigenskap av kommanderande general og forsvarssjef:

«. . . Det første avsnitt i vår strid for friheten er forbi . .. men krigen fortsetter på andre fronter. Norge er med i striden der. .. »”

 

Understrekingen av ordet ”Norge”  er gjort av forfatteren av dette nettstedet for å peke på at dette ordet  avviker fra det som står i Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin rapport hvor Ruges tale er gjengitt. Her står det på samme sted i teksten i stedet ”nordmenn”. Det er en vesensforskjell på om Norge som stat eller om nordmenn som frivillige deltar i striden, som fortsetter på andre fronter i krigen.

 

Riktignok har Skodvin hevdet at feilsiteringen skyldes en trykkfeil , men hans løsrevne utdrag av sitater fra Ruges radiotale i samme kapittel i boka gir et ganske skjevt inntrykk. Behendig utelater han Ruges følgende uttalelse i radiotalen som kanskje ikke passer helt inn i Skodvins krigsunivers :

 

 ”Glem ikke den tiden da vi stred sammen med våpen i hånd, glem ikke dem som ga sitt liv i striden eller dem som falt som uskyldige ofre for flyangrepene.”

 

Det er nærliggende å tolke Ruge dit hen at den tiden ”... da vi stred sammen med våpen i hånd...” var forbi.

 

Skodvins  feilopplysninger i bok (1)

 

Feilopplysning 1: I samme boka som feilsitatet ovenfor, ”Mellom nøytrale og allierte”(1968),  siteres Skodvin fra side 37:

 

”Då regjeringa skulle forlate Norge måtte Hærens overkommando sjølvsagt ha fullmakt til å forhandla med tyskarane. Denne fullmakta kom ikkje ifrå regjeringa som regjering, men frå Forsvarsdepartementet. Det skjedde ved eit brev frå Forsvarsdepartementet til Hærens overkommando der det mellom anna heiter:" 

 

Skodvin henviser til forsvarsdepartementets ordre av 7.6.1940, gjengitt i her i kap. 4.6 om at motstanden mot fienden må legges ned. Det heter i rapporten fra den militære undersøkelseskommisjonen (MUK- 46) på side 162:

 

”Den 7. juni forlot Kongen og Regjeringen landet og samme dag mottok F.O.K, følgende ordre fra forsvarsministeren:”

 

Det riktige er er at det var F.O.K, altså Forsvarets Overkommando, som mottok forsvarsministerens ordre om å legge ned våpnene. Det utgjør en vesentlig forskjell. Forsvarets overkommando ledet av forsvarssjef Ruge hadde kommandoen over hele den norske forsvarsmakt med begge forsvarsgrenene, ikke kun Hæren. Ordren om at motstanden mot fienden skulle opphøre gjaldt således ikke kun Hæren, men også Sjøforsvaret, ikke kun Hæren som Skodvin synes å mene.

 

For øvrig er det all grunn til å hevde at hele regjeringa stod bak forsvarsministerens ordre om at motstanden mot fienden måtte opphøre. Det var naturlig at ordren kom fra forsvarsministeren som hadde det politiske ansvaret for forsvaret. Forsvarsministeren kunne selvfølgelig ikke gi en slik ordre uten at hele regjeringen sto bak. To sitater burde fjerne all eventuell tvil om at hele regjerinen stod bak forsvarsministerens ordre:

 

Fra Nygaardsvolds uttalelse i statsråd 7.juni slik det er gjengitt i den offisielle statsrådsprotokollen, se kap. 4.3 for sammenhengen:

 

”Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe Hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.”

 

Fra den offisielle protokollen fra den første regjeringskongeransen 6. juni, se kap. 4.4 for sammenhengen:

 

”Regjeringen besluttet å fastholde at hvis det ikke kan oppnås en ordning med demarkasjonslinje slik at Nord-Norge kan forbli under norsk administrasjon, så oppløses avdelingene og sendes hjem i det det samtidig blir meddelt tyskerne at vi oppgir enhver motstand. I henhold til Stortingets beslutning på Hamar og Elverum den 9. april vil så Kongen, Kronprinsen og Regjeringen reise til England for derfra å organisere kampen videre. Regjeringen tar da med seg den gjenværende del av vår marine. For Hærens vedkommende blir bare de å ta med som melder seg frivillig.”

 

Feilopplysning 2: Skodvin skriver i samme bok på side 37 følgende:

 

”Kommanderande general gav oberstløytnant Roscher Nielsen i oppdrag om å forhandla med den tyske overkommandoen, og dette førde til den avtalen som vart underskreven 10. juni 1940 i Trondheim.”

 

Riktignok innehadde general Ruge pr 9.6.1940 også stillingen som Hærens kommanderende general, men igjen forsøker Skodvin å redusere betydningen av Trondheimsavtalen ved å påstå at det var i egenskap av Hærens kommanderende general Ruge sendte Roscher-Nielsen til Trondheim. Det var i egenskap av forsvarssjef, altså sjef for Forsvarets overkommando og derved hele det norske forsvaret og i samsvar med ordren fra regjeringen ved forsvarsministeren til forsvarssjefen at general Ruge sendte Roscher til Nielsen av gårde. Det framgår av innledningen til Trondheimsavtalen, se kap. 4.13 for sammenhengen:

 

”Mellom den tyske overkommando i Norge representert ved herr oberst i Generalstaben Busehenhagen og den norske overkommando, representert ved herr oberstløytnant i Generalstaben R. Roscher Nielsen, er i dag nedenforstående A v t a l e besluttet:”

 

Feilopplysning 3: Skodvin skriver i samme bok på side 40:

 

”At avtalen var avgrensa til den norske 6. Divisjon kan en og lesa ut av eit telegram frå Oberkommando der Wehrmacht til den tyske forhandalaren i Trondheim, obert Buschenhagen, 9.juni kl 16.30.”

 

Skodvin gjengir så den tyske teksten i det telegram som er gjengitt i kap. 4.12 hvor det opplyses at Hitler krever ærefulle betingelser til Hærens 6. divisjon. 6 divisjon skulle få ærefulle betingelser fordi divisjonen hadde kjempet godt og tappert, jevnfør von Falkenhorsts telegram til Tereboven om kvelden 10. juni gjengitt i kap. 4.16. Kravet fra Hitler sier ikke noe om omfanget av hvilke stridskrefter Trondheimskapitulasjonen skal omfatte. Spørsmålet om tolkingen av preambelen er drøftet i kap. 4.19. Det er ikke noe grunnlag for å trekke den slutning Skodvin gjør i denne sammenheng.

 

Skodvins feilopplysninger i bok (2)

 

Feiopplysning 1: I boka ”Norsk historie 1939 – 1945” (1991) skriver Skodvin på side 78:

 

”Same dagen gjorde Wrede-Holm en lokal avtale i Narvikområdet.”

 

Bjørnefjellsavtalen var ingen lokal kapitulasjonsavtale på linje med dem som tidligere var inngått i Sør- Norge. Bjørnefjellsavtalen omfattet alle norske stridskrfter som ikke tidligere hadde kapitulert, se kap 4.11 hvor omfanget av Bjørnefjellsavtalen drøftes nærmere.

 

Feiopplysning 2: I samme bok skriver Skodvin på side 79:

 

”Mandatet til den norske forhandlarane kan følgjast i alle instansar.”

 

Fullmaktsspørsmålet er inngående drøftet i kap. 4.20. Det hersker en del tvil og er mye tolking i relasjon til fullmaktene. Wrede-Holm og Roscher-Nielsen hevder de fullmakter de fikk fra Ruge var muntlige, og derved vanskelige å verifisere. Ruge kan ikke huske om fullmaktene var skriftlige sitt vitnemål i Skanckesaken. MUK- 46 sier de var skriftlige til de to forhandlerne, men de er ikke framlagt. Det kan vanskelig hevdes at de kan følges i alle instanser. Den eneste skriftlige fullmakten som er framlagt er den som følger av forsvarsministerens ordre til Forsvarets overkommando om at motstanden mot fienden måtte opphøre, se kap. 4.6.

 

Skodvins feilopplysninger i bok (3)

 

Feilopplysning 1: Skodvin i Festskrift, s. 95:

 

”I praksis var hovudsaka avgjort i denne regjeringskonferansen den 3. juni. Regjeringa skulle flytta over til Storbritnnia, ta med seg dei restane av norske styrkar som det syntest rådelig å velja ut, byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet. Men møtet 3. juni var ein uformell konferanse. Den formelle avgjerda kom 5. juni, og difor rekna Undersøkelseskommisjonen av 1945 dette som den avgjerande datoen.”

 

Skodvin henviser her i sin fotnote 53 i ”Festskrift” til side 309 i bilag 8 til Undersøkelseskommisjonen av 1945 på denne misvisende måten:

 

”Den 5. juni « ... ble det besluttet at Regjeringen skulle reise til England ... »”

 

Hele avsnittet, som Skodvin i sin fotnote 53 siterer fra i UK- 45, Bind I, side 309 i bilag 8, lyder slik:

 

”4. juni tok Sven Nielsen saken opp igjen i et personlig brev til Kongen. Nygaardsvold misbilliget denne opptreden, men ved mellomkomst av flere andre statsråder ble en krise unngått. Det ble besluttet at hvis Regjeringen ble i Nord-Norge, skulle den suppleres med to mann derfra; hvis den måtte forlate landet, skulle den suppleres med menn som var i England. Dagen etter ble det besluttet at Regjeringen skulle reise til England, og at det skulle rettes forespørsel til banksjef Arne Sunde og jordbruksutsending Anders Fjelatad om de ville tre inn i Regjeringen.”

 

Den aktuelle beslutningen, som referatet ovenfor tillegges til dagen etter (altså 5. juni), sier kun at regjeringen skulle reise til England. Ikke noe om fortsatt krigføring. På bakgrunn av en gjennomgang av de offisielle regjeringsprotokollene for regjeringskonferanser i Tromsø  f.o.m. 1.6.1940 t.o.m. 7.6.1940 og en gjennomgang av bilag 8 i innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 er det nærmeste man kan komme Skodvin i møte det følgende sitat fra protokollen til den første regjeringskonferansen 3.6.1940, jenvnf. kap. 4.4:

 

 ”En besluttet at i tilfelle regjeringen må reise ut av landet så tar den med seg det som er igjen av vår marine, men ikke mere soldater enn de som melder seg frivillig.”

 

Det finnes ikke belegg for  Skodvins påstand om at regjeringen skulle

”….byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet”, i noen av de offisielle eller halvoffisielle dokumenter eller uttalelser som fra junidagene i Tromsø som er gjengitt i kap. 4.3 til kap. 4.6. Disse dokumentene m.v. er gått igjennom og kommentert kap. 4.8 og kap. 4.9.

 

Skodvin gjentar flere ganger med litt forskjellig ordbruk i ”Festskrift” påstanden om at det var helt klart at regjeringen Nygaardsvold ved avreisen fra Norge 7. juni 1940 hadde bestemt seg for å

 

”…..byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet.”

 

En skulle da tro at han kunne belagt denne påstanden med klare utsagn om det samme fra noen av dem som faktisk satt i regjeringen på det tidspunktet med statsminister Nygaardsvold, utenriksminister Koht og forsvarsminister Ljungberg som de i denne sammenheng mest sentrale. De to førstnevnte har utgitt memoarbøker. Det samme har både daværende handels og forsyningsminister Trygve Lie og kirke og undervisningsminister Nils Hjelmtveit.

 

I disse memoarbøkene det ingen klare utsagn om at regjeringen hadde en klar intensjon om  å  ”….byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet” ved avreisen fra Tromsø. I stedet må Skodvin i ”Festskrift” støtte seg til to utsagn som tillegges general Ruge. Det gjelder:

 

· Ruges tanker under en biltur 3.6.1940, gjengitt i Ruges bok ”Felttoget” (1989) på side 180 hvor han i ettertid skriver at han tenkte på at han måtte overbevise regjeringen om at den måtte fortsette å være krigførende. Dette er kommentert i kap. 4.22 under overskriften ”Hva Ruge og andre skreiv i erindringsbøker”.

· Utsagnet i et brev til Trygve Lie av 5.6.1940 fra Ruge gjengitt i Lies bok” Leve eller dø” (1955) på side 235 hvor Ruge presiserer at Norge må fortsette som krigførende. Samtidig uttrykker Ruge mistro til alle i regjeringen unntatt mottakeren, Trygve Lie, med følgende setning: ”De er regjeringens sterke mann og De må fortsette å være det. Hadde det ikke vært for Dem i regjeringen og meg i Hæren, så hadde landet gitt seg for lenge siden.”

 

I alle fall må de ovennevnte utsagnene stå for forsvarssjef Ruges regning, ikke regjeringens. En kan i det minste trekke den konklusjonen at pr. 5. juni var Ruge i uvisshet om regjeringen ville fortsette å være aktivt krigførende mot Tyskland etter flukten. Likevel påstår som nevnt Skodvin at regjeringen i realiteten allerede 3.6.1940 hadde bestemt seg for å ”…. byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet.

 

Feilopplysning 2: Skodvin må også for å underbygge sin påstand om at regjeringen ved avreise fra Tromsø hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland ty til forsvarsministerens ordre av 7.6.1940 til Forsvarets overkommando ved forsvarssjef Ruge om at motstanden mot tyskerne må opphøre. Skodvin skriver på s. 100 i ”Festskrift” om denne ordren:

 

”Dette er eit klårt og eintydigt dokument.”

 

Klart og entydig dokument? Forsvarsministerens ordre er gjengitt i sin helhet i kap. 4.6. Enhver leser kan bedømme om det i ordren klart og entydig kommer til uttrykk at regjeringa hadde bestemt seg for å   ”...byggja opp nye styrkar ute, og halda fram med krigføringa frå utlandet.”

 

Forfatteren av dette nettstedet kommenter i kap.4. 9 tolkingen av ordren. Det bør være ganske klart at ordren ikke var spesielt klar eller entydig. I kap. 4.8 er det vist til at verken spørsmålet om kronprinsen skulle være tilbake eller om  tyskerne ville akseptere Mowinckelplanen, var avklart da forsvarsminsterens ordre ble gitt. Kronsprinsen kunne ikke blitt tilbake, og Mowinckelplanen kunne ikke vært gjennomført dersom forsvarsministerens ordre om at motstanden mot fienden måtte opphøre også innebar at Norge som stat skulle fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet. General Fleischer mente at ordren var uklar, se kap. 4.7 i relasjon til general Hovlands opplysninger om general Fleischer.

 

Forsvarsministerens ordre er også drøftet i kap. 4.20 i forbindelse med striden om fullmaktene. Her framgår utrolig nok at forsvarsminister Ljungberg i 1947 ikke kan huske at det ble gitt noen fullmakt til å forhandle med tyskerne.

 

Feilopplysning 3: Om de faktisk evakuerte norske styrkene skriver Skodvin i ”Festskrift” på s. 100:

 

”No var dei utanfor tysk kontroll og under fri norsk kommando.”

 

Det framgår klart i kommanderende admiralens ordre at  de evakuerte fartøy og fly skulle melde seg for britiske myndigheter, se kap. 4.6. I tidsrommet mellom Trondheimskapitulasjonen 10. juni 1940 og frigjøringen 8. mai 1945  fantes ingen frie aktivt krigførende norske militære styrker under utelukkende norsk kommando. I den utstrekning norske militære enheter senere deltok aktivt i krigføringen var det som frivillige i britiske uniformer og under britisk, amerikansk eller sovjetisk overkommando, jevnfør kap. 10.3.

 

Feilopplysning 4: Skodvin skriver på side 101 i ”Festskrift”:

 

”Ruge måtte halda seg innanfor den fullmakt han sjølv hadde fått av Kongen i statsråd.”

 

Det kan kun være statsrådet 7.6.1940 Skodvin her henviser til, for det ble ikke holdt noe statsråd mellom 30.5. og 7.6. i 1940. Men i statsrådsprotokollen fra 7.6. er noen slik fullmakt ikke nevnt. Her nevnes bare at regjeringen vil ta med seg noen fly, båter og frivillige offiserer, ikke noe mer. I den grad statsminister Nygaardsvolds tale kan tolkes som en fullmakt til forsvarssjefen, må den sentrale setningen være:

 

”Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe Hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.”

 

Formodentlig må Skodvin her i stedet mene forsvarsministerens ordre av 7.6. Her er noen fullmakt heller ikke nevnt eksplisitt, kun en generell ordre om at motstanden mot tyskerne må opphøre. Men det er riktig at det i denne ordren må ligge en innbakt en fullmakt til å utføre ordren. Når Skodvin formodentlig mener at Ruge måtte holde seg innenfor forsvarsministerens ordre, er det egentlig å snu realitetene på hode. Ruge foretok et soloutspill og innsnevret forsvarsministerens ordre voldsomt ved å instruere sine forhandlere om at de skulle hevde at:  ”Norge som stat fremdeles er og vil være i krig med Tyskland.” Fullmaktsspørsmålet drøftes nærmere i kap. 4.20.

 

Feilopplysning 5: På side 105 i ”Festskrift” skiver Skodvin:

 

”At forhandlingane i Trondheim vart reduserte til å gjelda ein regional avtale, forklarar også kvifor Buschenhagen representerte Gruppe XXI istadenfor Falkenhorst. Samtalen var lagt ned på eit lågare nivå. Det same er for så vidt tilfelle på den norske sida, Ruge tenkte i det heile ikkje på å møta. På tysk side var Falkenhorst oppført som forhandlar like til om morgonen den 10. juni. Omskiftet gjekk altså for seg etter at Wrede -Holms melding til Dietel vart kjent i Trondheim.”

 

For det første er det feil å betegne forhandlingene om betingelsene for Trondheimskapitulasjonen for en samtale. Det var formelle forhandlinger mellom de to overkommandoene som foregikk, ikke drøftinger eller samtaler. Dernest er den åpenbare forklaring på at general von Falkenhorst, som tysk øverstkommanderende i Norge, ikke personlig stilte under forhandlingene, den at det gjorde heller ikke general Ruge fordi han ikke ville det. I stedet sendte Ruge en stabsoffiser som fullmektig, oberstløytnant Roscher Nielsen. Følgelig lot von Falkenhorst nestkommanderende i hans stab, stabssjef oberst Buschenhagen representere den tyske overkommandoen. Dette handlet om militær etikette, ikke om noe annet.

 

Som begrunnelse for påstanden ovenfor om det ”lågare nivå” angir Skodvin den flere ganger tidligere nevnte ”Morgenmeldung” av 10. 6.1940 som Gruppe XXI i Oslo sendte til Trondheim, se kap. 4.12. Nivået var akkurat det same selv om de øverste lederne på hver side ikke var til stede. Det framgår utvetydig i Trondheimsavtalen at avtalen er inngått mellom på den ene siden den tyske overkommandoen i Norge representert ved oberst Buschenhagen i generalstaben og på den andre siden den norske overkommandoen representert ved oberstløytnant R. Roscher Nielsen i generalstaben.

 

I kap. 4.16 er det påvist at opplysningene i ”Morgenmeldung” om at krigen skulle fortsette frå norsk side ikke fikk noe gjennomslag i ordlyden i Trondheimsavtalen. Som nevnt i feilopplysning 4, så skyldtes opplysningen i ”Morgenmeldung” om at ”Norge som stat fremdeles er og vil være i krig med Tyskland” kun et gedigens soloutspill i fra Ruge sin side, jevnfør også kap. 4.20.

 

Feilopplysning 6: Skodvin  på side 84 i ”Festskrift”:

 

”Den tyske stabssjefen oberst Erich Busehenhagen og medhjelparane hans vart verande i Trondheim, på Britannia, til 14. juni 1940 om kvelden.”

 

I realiteten benekter Skodvin her Narvikavtalen av 11.6.1940 sin eksistens. Buschenhagen kunne ikke undertegne Narviksavtalen 11.6. hvis han ble værende i Trondheim til 14.6. I kap. 4.14 om Narviksavtalen er det referert en fyldig dokumentasjon på Narvikavtalens eksistens.

 

Feilopplysning 7: I ”Festskrift” bruker Skodvin gjentatte ganger  betegnelsen ”allierte” på en måte som kan forlede leseren til å tro at Norge var blant de allierte statene. Her nevnes to eksempler:

 

Side 90 om norske avdelinger:  ”Men då dei saman med franske og polske allierte, og med britisk flåtestøtte, frigjorde Narvik den 28. mai, hadde Cork alt fått evakueringsordren.”

 

Side 92 :” No stod den siste rest av fastlandsterritoriet for fall, for utan alliert støtte og forsyningar utanfrå var det ikkje stort å gjera.”

 

Det er ingen tvil om at Skodvin anså Norge som formelt alliert med Storbritannia. Han skreiv i et avisinnlegg i Aftenposten 9.3.1971:

”Det heilt korrekte syn som Quisling der gav uttrykk for—at Norge var alliert med Storbritannia—burde vera temmeleg vel kjent også innanfor Nasjonal Samling.”

 

At Skodvin i denne sammenheng fant det nødvendig å bruke Quisling som sannhetsvitne kommenteres ikke nærmere på annen måte enn at Quisling i det sitatet Skodvin henviser til i propagandistiske vendinger omtalte ”emigrantklikken”, ikke den norske stat eller regjering.

 

Det er utvilsomt at Norge i juni 1090 fortsatt formelt var en nøytral stat uten noen formell allianse med noen andre stater. I kap. 4.10 er nevnt Koths PM av 25.9.1940 hvor dette klart går fram. I UK-45 i Bilag 8 til Bind I om ”Norsk politikk 9. april - 7.juni 1940” står det på side 314:

 

”Forholdet til de vestallierte ble i denne tid ikke presisert i noen alliansetraktat. Ut fra Kohts vurdering av den samlede internasjonale situasjon var en formell traktat ikke absolutt ønskelig.”

 

Heller ikke senere under 2. verdenskrig inngikk den norske regjering noen politisk alliansetraktat med noen annen stat, se kap. 10.1.

 

Lenke til neste kapittel 4.18

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren