Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.18 Status til de rømte stridskreftene

 

Noen forutsetninger

Hovedstriden står som nevnt i kap. 4.15 om følgende spørsmål: Hvilken status hadde de norske stridskreftene som hadde flyktet til utlandet?

Magne Skodvin skriver i ”Festskrift” på side 100:

 

”Dei deler av forsvaret som kom til Storbritannia på denne måten, var i verdskrigsmålestokk lite meir enn symbolske. Styrken var då heller ikkje poenget. Det var ikkje ved sin kampverdi, men ved sin eksistens og sitt nærvær at dei, i første omgang, skulle dokumentera den norske vilje til å kjempa vidare, gjennom den eine motgangen etter den andre. No var dei utanfor tysk kontroll og under fri norsk kommando. Det ville vera narrespel å lata som om dei kunne kapitulera etter tysk diktat.”

 

Her forutsetter Skodvin at regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. Det er mer enn tvilsomt, jevnfør gjennomgangen i kap. 4.8 og kap. 4.9. I kap. 4.10 er drøftet regjeringens sannsynlige begrunnelser for at den valgte å flykte. Her er også angitt andre plausible årsaker til at disse symbolske norske stridskreftene ble beordret til å flykte sammen med regjeringen.

 

I teorien går det an å gi Skodvin rett og akseptere at regjeringen hadde en intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i fra Storbritannia, og at de ønsket å markere dette med å ta med seg noen symbolske norske stridskrefter uten kampverdi. Men i Trondheimskapitulasjonen står det: ”Samtlige norske stridskrefter…”. Da kan det ikke spille noen rolle i ettertid hvilke intensjoner regjeringen har hatt med disse stridskreftene når disse også etter Trondheimsavtalens ordlyd er omfattet av kapitulasjonen. Likeledes må avtalen etter ordlyden tolkes dit hen at det ikke er adgang for den norske stat til å gjenoppta aktiv krigføring mot Tyskland i det hele tatt så lenge den pågående krig varer. Hele § 1 lød:

 

Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge

den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske

rike eller dets forbundne.”

 

Hvis en da (til tross for argumentasjonen i kap. 4.8 og kap. 4.9) legger til grunn at regjeringen ved flukten hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring i fra utlandet, vil alt stå og falle med statusen til de rømte symbolske stridskreftene. Er det slik at det i strid med Trondheimsavtalens ordlyd, kan legges fram tungtveiende argumenter for at de norske stridskreftene som ved forsvarsministerens ordre ble beordret til å rømme, ikke er inkludert i Trondheimsavtalen? Dette drøftes videre i dette kapitlet.

 

De rømte stridskreftene

Man kan i første omgang dele de flyktede norske stridskreftene inn i to grupper som begge igjen kan deles i to undergrupper:

 

· De som hadde flyktet til utlandet før regjeringens evakueringsordre av 7.6.1940.

· De som flyktet til det nøytrale Sverige: F. eks Hærens 1. divisjon

· De som flyktet til Storbritannia: F.eks. krigsskipene ”Draug” og ”Sleipner”.

· De som flyktet til utlandet som følge av regjeringens evakueringsordre av 7.6.1940.

· De som flyktet til Finland: Flere krigsfly.

· Des om flyktet til Storbritannia: De resterende norske stridkreftene som faktisk klarte å flykte av dem som ble beordret til det.

 

Formelt sett var disse flyktede norske stridskreftene under forsvarssjefens kommando så lenge forsvarssjefen ikke hadde løst dem fra sin kommando eller om regjeringen hadde fratatt han kommandoen helt eller delvis. Det som skjedde var at de flyktede norske stridskreftene ble satt under kontroll av myndighetene i det landet de var flyktet til. Det er ikke det samme som at forsvarssjefen hadde løst disse stridskreftene fra sin kommando.

 

Hva som skjedde videre med de flyktede norske stridskreftene, avhang i aller høyeste grad av hvor de var flyktet. Hærens 1. divisjon, som hadde flyktet til det nøytrale Sverige, ble internert i Sverige i samsvar med de folkerettslige bestemmelsene derom i Haag– konvensjonen av 1907. Det samme skjedde med flypersonellet som hadde flyktet til Finland. Mannskapene på ”Draug”, som hadde flyktet til Storbritannia allerede 10.4.1940, ble for de flestes vedkommende raskt satt inn som frivillige mannskaper om bord på britiske marinefartøy.

 

Per Albin Hansson var svensk statsminister under hele 2. verdenskrig. I hans bok ”Svensk Hållning och Handling” (1945), gjengir han på side 92 en uttalelse han kom med 7.7.1940:

 

”Viktagast ur vår synspunkt är at striderna mellan Tyskland och Norge upphört”

 

Det er helt klart at den svenske regjeringen anså at Trondheimskapitulasjonen medførte at Norge som stat hadde kapitulert overfor Tyskland og at Norge som stat hadde forpliktet seg til ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands forbundne så lenge 2.verdenskrig pågikk. Dette var den folkerettslige forutsetningen for at de 4000 til 5000 soldatene fra Hærens 1. divisjon fikk vende tilbake til Norge. Her ble de møtt av tyske militære på jernbanestasjonen i Halden. Alle unntatt yrkesoffiserene ble dimmitert. Yrkesoffiserene fikk valget mellom å gå i krigsfangenskap eller å avgi æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland. Alle yrkesoffiserene avga visstnok slikt æresord i samsvar med råd fra forsvarssjef Ruge.

 

Skjebnen til Hærens 1. divisjon er viktig ved bedømmingen av statusen til de rømte norske styrkene. Fra MUK-46, side 172 siteres om de hjemvendte norske soldatene:

 

”Da nord mennene vendte hjem, ble de ved grensen møtt av tysk militær og tysk politi, og tyskerne gjennomførte deretter for det hjemvendende befal de samme regler som var lagt til grunn for dem som hadde kapitulert eller var tatt til fange på norsk område.”

 

Sitatet ovenfor fra MUK-46 viser at tyskerne behandlet de hjemvendte flyktede soldatene nøyaktig likt med dem som hadde stått under Ruges kommando til Trondheimskapitulasjonen ble undertegnet. I så måte er det ikke grunnlag for å hevde at de som norske flyktede soldater formelt sett var blitt løst fra Ruges overkommando før kapitulasjonen. De  ble behandlet på nøyaktig samme måte som de norske soldatene, som var i Norge, da kapitulasjonen ble inngått.

 

Den forsterkede tråleren ”Kvitøy” og ubåten B3 var blant de fartøyene som 7.6.1940 av kommanderende admiral Diesen  ble beordret til å evakuere. Mannskapene om bord forsøkte, men klarte ikke å evakuere. De måtte bli i Norge. Det foreligger heller ingen opplysninger om at Marinens mannskaper på disse fartøyene ble behandlet annerledes enn andre norske marinemannskaper etter kapitulasjonen. Følgelig må de ha vært ansett å stå under Ruges overkommando inntil kapitulasjonsavtalen var undertegnet og derved omfattet av kapitulasjonsavtalen.

 

Alt norsk krigsmateriell som klarte å flykte til Storbritannia, som kunne ha noe militært bruksområde, ble satt under britisk kommando. De av mannskapene som fortsatte med militærtjeneste, gjorde det som frivillige i britisk uniform under britisk kommando, jevnfør kap. 10.3.

 

Ruge var forsvarssjef til 28.6.1940

General Otto Ruge,  født 1882 og død 1961, var 10. april 1940  av regjeringen utnevnt til kommanderende general og han ble i statsråd 18.mai 1940 utnevnt til midlertidig forsvarssjef. Fra statsrådsprotokollen fra 18.5.1940 siteres:

 

”Statsraad Nielsen foredro paa vegne av Forsvarsdepartementet:

---

(2) innstilling til Kgl. res. saalydende:

Det opprettes en felles overkommando for rikets samlede krigsmakt under navnet Forsvarets overkommando. Sjefen for denne overkommando benevnes Forsvarssjef.

Forsvarsdepartementet bemyndiges til å gi de nærmere regler for kommandostabens sammensetning og virksomhet samt utferdige instruks for forsvarssjefen.

Kommanderende general, generalmajor Otto Ruge beordres midlertidig som forsvarssjef med bibehold av stillingen som kommanderende general.

Innstillingen bilfaltes av kongen.”

 

Videre siteres fra  statsrådsprotokollen for  6.2.1942:

 

”Statsråd Torp foredro:

Innstilling til kg. res. om at Major Wilhelm von Tangen Hansteen midlertidig utnevnes til generalmajor og beordres midlertidig som forsvarssjef.

---

Innstillingen ble bifalt av Kongen.”

 

Understrekningene er slik de framgår i de offisielle statsrådsprotokollene.

 

I ”Store norske leksikon” sin artikkel om ”Forsvarssjefen” heter det at stillingen som forsvarssjef var ubesatt i tiden 10.6.1940 til 22.2.1942. Det oppgis ingen forfatter til artikkelen, men tidligere forsvarssjef Torolf Rein oppgis som fagkonsulent. Dette er besynderlig. General Ruge ble ikke avsatt som forsvarssjef i det siste statsråd på norsk jord 7. juni 1940. Det første statsråd på britisk jord ble holdt 21. juni 1940. Ved gjennomgang av denne statsrådsprotokollen og de etterfølgende fram til 6.2.1942 er det ingen anførsler om at General Ruge er frabeordret sin stilling som forsvarssjef.

 

I Kjell Fjørtoft sin bok ”På feil side” er det i vedlegg IX  på side 354 gjengitt:  ”Brev fra general Otto Ruge til de forkjellige avsnittsjefer , 27. juni 1940.” Fjørtoft oppgir Sverre Hartmanns private arkiv som kilde til dette brevet.

 

Hovedbudskapet framkommer i brevets punkt 3:

 

”Ut i fra disse synspunkter anbefaler jeg at samtlige garnisonerende officerer underskriver erklæringen.”

 

Erklæringen er i relasjon til det skriftlige æresord som er nedfelt i Trondheimsavtalens § 4, se kap. 4.13. Ruge var visstnok en av svært få yrkessoldater som ikke skreiv under på æresordet.

 

Brevet fra general Ruge av 27.6.1940 ble undertegnet dagen før Forsvarets overkommando ble oppløst, og brevet er undertegnet slik:

 

”Gud bevare kongen og fedrelandet

Otto Ruge

Forsvarssjef”

 

Det er således ingen tvil om at Ruge så på seg selv som forsvarssjef så sent som 27.6.1940.

 

Følgende siteres fra Ruges vitneprov i Skanckesaken slik det framkommer i Aftenpostens referat av 28.11.1947:

 

Generalløytnant Otto Ruge, som var forsvarssjef  ved kapitulasjonen, er neste vitne, og han svarer hurtig og rammende på en  rekke spørsmål. Generalløytnanten forklarte at han som forsvarssjef  hadde kommandoen over alle væpnede styrker på land, i sjø og i luften.”

 

I relasjon til general Ruges virke som forsvarssjef og derved sjef for Forsvarets overkommando vises til følgende passus fra forsvarsminister Ljungbergs ordre til forsvarets overkommando av 7.6.1940:

 

”Forsvarets overkommando ordner avviklingen av de gjenværende norske stridskrefter på en slik måte at landsdelen og dens befolkning, deri innbefattet de militære avdelinger som oppløses, får minst mulig ulemper av denne situasjonsendring. Forsvarssjefen skal herunder samarbeide med de civile myndigheter.”

 

I ordren forutsettes at forsvarssjefen fortsetter sin funksjon i relasjon til militære oppgaver og i tillegg samarbeider med sivile myndigheter. Det er videre klart at hele avtalekomplekset 9. til 19. juni 1940 om den norske kapitulasjonen er inngått mellom den norske overkommandoen og den tyske overkommandoen i Norge. Når det da i ”Store norske leksikon” med tidligere forsvarssjef  Torolf Rein som fagkonsulent, hevdes at stillingen som forsvarssjef stod ubesatt f.o.m. 10.6.1940, er dette åpenbart ikke etterrettelig.

 

Imidlertid er det rimelig å gå ut i fra at general Ruges funksjon som forsvarssjef opphørte f.o.m. 28.6.1940 om morgenen da Ruge etter å ha avviklet forsvarets overkommando forlot gården Nordmo i Troms hvor overkommandoen hadde hatt sitt tilholdssted. Han reiste så til Oslo og lot seg ta til fange. Ruge meldte seg til ærefullt tysk krigsfangenskap 2. juli 1940 i Oslo.

 

Spørsmålet om når tid general Ruge ikke lenger kan anses som forsvarssjef er viktig i relasjon til hvem som hadde den formelle norske kommandoen over de fartøy, fly og militære mannskaper som hadde rømt til engelsk, svensk eller finsk kontrollert territorium fram til undertegningen av Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 ca kl. 17. At Ruge som forsvarssjef var øverstkommanderende for det norske rikets samlede forsvarssmakt etter 18.5.1940 kan det i følge den ovenfor siterte kongelige resolusjon ikke herske noen tvil om.

 

Ble Ruge fratatt kommandoen?

Dersom forsvarssjef Ruge av regjeringen ble fratatt kommandoen over de stridskreftene som rømte samtidig med regjeringen, må det ha skjedd en gang i løpet av noen få dager. I MUK-46 side 162 er det angitt at Forsvarets overkommando mottok forsvarsministerens ordre 7.6.1940 og Trondheimsavtalen ble undertegnet 10.6.1940 ca kl 17. Forsvarsministerens ordre forutsatte åpenbart at de stridskreftene som ble beordret til å rømme stod under forsvarssjef Ruges kommando da ordren ble gitt. Følgelig må Ruge nødvendigvis være fratatt kommandoen over de rømte stridskreftene en gang mellom 7. juni da Ruge mottok ordren og 10. juni 1940 ca kl 17 da Trondheimsavtalen ble undertegnet. Riktignok ble Koth tilbake i Tromsø til 8. juni til noe etter kl. 14, men regjeringen for øvrig kommuniserte ikke med Ruge i det aktuelle tidsrommet.

 

Fra et referat i Aftenposten 28.11.1947 gjengis følgende sitat fra Ruges vitnemål i Skanckesaken (om Skanckesaken se kap. 4.25):

 

”Om den avtale som generalmajor Roscher Nielsen traff i Trondheim sier Ruge at han ikke kan huske hvilke instrukser han  ga generalmajoren. Men vitnet hadde ikke noe å innvende mot resultatet, og da gikk han ut fra at det var handlet i overensstemmelse med instruksen. Vi  måtte kapitulere uten betingelser.”

 

Men så forkludrer Ruge det hele i relasjon til tolking av Trondheimskapitulasjonen med at han i sitt vitneprov i Skanckesaken i i følge Aftenposten sier:

 

”Men det var helt klart for alle oss som var der oppe at krigen skulle fortsette. Det var jo derfor Kongen og Regjelringen reiste.”

 

Og videre i følge Morgenbladets referat av 28.11.1947 fra vitneopptaket kom Ruge med følgende uttalelse:

 

”Jeg forpliktet meg i egenskap av forsvarssjef og for de styrker som var under meg. De som var utenlands stod ikke under min kommando.”

 

Hvis Morgenbladets referat er riktig, motsier Ruge her seg selv. Her anfører han en gedigen betingelse og forutsetning for den betingelsesløse kapitulasjonen. Ruge hevder altså at den betingelsesløse kapitulasjonsavtalen hadde den ikke helt ubetydelige betingelsen at den likevel ikke gjaldt for samtlige norske stridskrefter, selv om det i avtalen faktisk står at den omfatter samtlige norske stridskrefter. Samtidig  berører han kjernen i hele problematikken omkring Trondheimskapitulasjonen, nemlig statusen til de rømte norske stridskreftene.

 

Det kan selvfølgelig hevdes at forsvarsministerens ordre av 7. juni innebar at forsvarssjefen var fratatt kommandoen over de stridskrefter som var omfattet av ordren om å flykte etter at de var flyktet, men ordren sier ingenting derom. Snarere tvert i mot. Ordren til Forsvarets overkommando (FOK) ved forsvarsjef Ruge forutsatte at Ruge fortsatt hadde overkommandoen over alle norske stridskrefter som be beordret til å flykte. Sjøforsvarets overkommando hvor Marinen var en av tre underavdelinger, var underlagt Forsvarets overkommando med Ruge som forsvarssjef. Forsvarsministerens ordre i denne sammenheng lød:

 

Marinen flyttes til et annet operasjonsfelt overensstemmende med ordre fra Sjøforsvarets Overkommando i den utstrekning denne bestemmer.

 

Altså en flytting til annet operasjonsfelt, ikke noen endring av de eksisterende kommandoforhold. Det står i kommanderende admirals (Diesen) evakueringsordre av 7.6.1940  om de fly og båter som ble beordret til å evakuere:

 

”De skal snarest søke over til Færøyene hvor de melder seg til de britiske myndigheter. ”

 

Selvfølgelig måtte de gi seg til kjenne for britiske myndigheter. Noe annet ville vært helt uforsvarlig når militære fly eller fartøy entrer andre lands territorium under en pågående krig. Men det står ikke at de skal stille seg under britisk kommando. I praksis overtok britene som en selvfølge kontrollen over de militære fly og båter som kom til britisk territorium. Det skjedde ikke noen formalisering av kommandostrukturen mellom norske og britiske myndigheter før inngåelse at en teknisk militæravtale (jevnfør kap. 10.1) mellom den norske og britiske regjering 28.5.1941. I avtalen ble alle norske stridskrefter stillet under britisk kommando.

Olav Riste i boka ”Londonregjeringa”, bind I (1973) redegjør på s. 27 at Londonregjeringen gjenopprettet Sjøforsvarets overkommando 20.6.1940 med admiral H. Diesen som sjef . Hærens overkommando var gjenopprettet dagen før med general Fleischer som sjef. Men noen ny koordinerende Forsvarets overkommando eller ny forsvarssjef til å samkjøre aktiv krigsinnsats i fra de to overkommandoene, hadde regjeringen ikke behov for. Det kom som nevnt først på plass 6.2.1942. Se kap. 10.2 for ytterligere kommentarer i denne sammenheng.

Så langt forfatteren har brakt i erfaring, finnes ikke noen ordre eller erklæringer fra kompetent bemyndiget norsk hold, hvor de flyktede stridskrefter er unntatt fra ”rikets samlede krigsmakt” under Forsvarets overkommando med Ruge som øverstkommanderende. Som nevnt ovenfor står det i statsrådsprotokollen fra 18.5.1940 at Ruge utnevnes til sjef for ”rikets samlede krigsmakt” .

I samtlige statsrådsprotokoller fra både før og etter ankomsten til England for juni, juli eller august 1940 er det ikke nevnt noe om at Ruge er fratatt kommandoen over de styrkene som skulle rømme eller som hadde rømt. Her er heller ikke nevnt noe i statsrådsprotokollene om opprettelsen av de nye overkommandoene, så deres formelle posisjon kan synes noe uklar. Riktignok fortsatte Diesen som kommanderende admiral, men Fleischer var ny som kommanderende general i Hærens overkommando. En skulle tro at slike saker ble framlagt kongen i statsråd. Imidlertid spiller det liten rolle om man vil anse at Ruge ble fratatt overkommandoen over de flyktede fartøy, fly og mannskaper fra Marinen den 20.6. 1940. Da var hele det norske kapitulasjonskomplekset gjennomført og Trondheimsavtalen hadde vært virksom i 10 dager.

 

Den beste garanti for at det ikke foreligger noe slags bevis for at Ruge pr. 10.6.1940 var fratatt eller hadde frasagt seg kommandoen over de norske rømte fly og båter står i praksis Magne Skodvin for. Hvis det med noen sannsynlighet kunne godtgjøres at Ruge på en eller annen måte var fratatt eller hadde frasagt seg kommandoen over disse stridskreftene før Trondheimskapitulasjonen var gjennomført, hadde Skodvin helt sikkert argumentert  for dette. Men Skodvin benyttet helt andre innfallsvinkler for sin argumentasjon, se kap. 4.17 og de etterfølgende kapitlene.

 

Konklusjonen må nødvendigvis bli:

Selv om regjeringen skulle ha hatt en intensjon om at de symbolske norske stridskreftene som ble beordret til å flykte sammen med dem, skulle brukes til videre aktiv krigføring mot Tyskland, blokkerte Trondheimskapitulasjonen utvetydig for denne muligheten.

 

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.19

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren