Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.19 Striden om oversettelsen og preambelen

 

Tolkingen må dessverre skje på norsk

Egentlig burde all eventuell drøfting eller diskusjon om fortolking  av Trondheimsavtalen foregå på tysk ettersom det i avtalens § 9 er forutsatt at det er den tyske teksten som skal legges til grunn ved fortolking av avtalen. I praksis lar dette seg ikke gjennomføre hvis man ønsker å nå et bredere norsk publikum. Derfor er det er helt nødvendig at den tyske originalteksten  oversettes pinlig nøyaktig og  språklig korrekt når Trondheimsavtalen skal fortolkes.

 

Hvem som står bak Wikipedias norske artikkel om Trondheimskapitulasjonen er ikke kjent. Her går alle de tre nedenfor nevnte hovedoversetterfeilene igjen. Det viser at selv i august 2015 finnes det noen som tviholder på en feil og meningsforvrengende oversettelse. Hvorfor?

 

Likeledes går de tre oversettingsfeilene igjen i de tilfeller hvor Trondheimsavtalen har vært forelagt norske rettsinstanser, og selvfølgelig når Skodvin, Andenæs m. fl. siterer fra Trondheimsavtalen.

 

”Die gesamten” (Feil 1)

Den største striden om oversettelsen av Trondheimsavtalen gjelder ordet ”gesamten” i § 1 om ”Die gesamten norwegischen streitkräfte... ” skal oversettes med på den ene siden ”samlede” eller på den andre siden ”samtlige” eller ”alle” hvor ”alle” har samme meningsinnhold som ”samtlige”. 

 

Årsaken til striden er at ”de samlede” kan tolkes i innskrenkende betydning. Det kan være noe eller noen i tillegg som ikke er samlet, men spredt eller på et annet sted. Således kan man hevde at de samlede norske stridskrefter var de som var samlet i Norge. De rømte båter og fly var ikke samlet i Norge og derved unntatt i Trondheimsavtalen. ”Samtlige” og ”alle” er betegnelser på helheten uten unntak.

 

Andenæs oversetter i sin bok ”Det vanskelige oppgjøret” (1979) ”gesamten” med ”samlede” på side 101 , men skriver like etterpå at spørsmålet om oversettelsen av ”gesamten” er uten betydning. Hans begrunnelse for dette er at uansett er de flyktede norske stridkreftene unntatt i Trondheimsavtalen. Det kommenteres ikke nærmere her.

Historieprofessor Magne Skodvin mener at ”gesamten” best kan oversettes med ”samla” på nynorsk. Så sent som i en kronikk i Aftenposten 27.4.2002 oversetter Skodvin ”die gesamten med ”dei samla”. Skodvins begrunnelse for denne oversettelsen synes som nevnt ovenfor å være at Skodvin hevder at det kun var de norske stridskreftene, som på avtaletidspunktet var samlet i Norge, som var omfattet av Trondheimskapitulasjonen. De norske stridskreftene som tidligere hadde flyktet til England var unntatt. Londonregjeringen stod fritt til å fortsette sin aktive krig mot Hitlertyskland med disse stridskreftene i følge Skodvin.

I en artikkel i Aftenposten 26.1.1971 skriver Skodvin:

 ”Men slik sakene nå stod, var det berre tome ord å snakka om ein kapitulasjon av norske stridskrefter til lands, til sjøs og i lufta. Denne formuleringa gjekk ut, og i staden kom den runde og tøyelege vendinga «Die gesamten norwegischen Streitkräfte»”.

 

Således er det viktig å slå fast hva som er riktig oversettelse av ”gesamten” og hvor rundt og tøyelig vendinga ”die gesamten” er. Hvis så ”gesamten” oversettes med ”samtlige”, vil det i følge ordlyden i Trondheimsavtalen vanskelig kunne benektes at de flyktede norske fly og fartøy var omfattet av kapitulasjonen. Et unntak kan være om preambelen skal tolkes slik at Trondheimsavtalen uansett kun gjelder Hærens 6. divisjon eller landstridskrefter. Dette spørsmålet er behandlet nedenfor om preambelen. Et annet unntak kan være om de flyktede stridskreftene av en eller annen grunn ikke skal innbefattes i de samtlige norske stridskrefter. Se kap. 4.18 hvor omfanget av forsvarssjef Ruges kommandomyndighet er drøftet.

 

Gesellschaft für deutsche Sprache” har en offisiell rådgivende oppgave for den tyske forbundsdag i den hensikt å vurdere språkbruken og formuleringene i tysk lovgivning m.v. Spørsmålet om hvordan ”die gesamten” skal forstås i tysk språk har vært lagt fram for ”Gesellschaft für deutsche Sprache”.

I et innlegg i Aftenposten datert 17.11.1972 skriver den utøvende tyske translatøren Werner Müller at han som translatør mener ” die gesamten” i Trondheimsavtalens §1 ikke kan oversettes med ”de samlede”. I følge Müller måtte det i den tyske teksten da i stedt ha stått ha ”die gesammelten” eller ”versammelten” hvis korrekt norsk oversettelse hadde vært ”de samlede”. For å få en endelig bekreftelse på sin egen fortolkning sendte Müller en forespørsel til ”Gesellschaft für deutsche Sprache”. Han skriver følgende i Aftenposten:

”På min forespørsel fikk jeg det svar som redaksjonen har fått faksimile av for å unngå enhver misforståelse. Efter den entydige fortolkningen fra «Gesellschaft für deutsche Sprache» kan det ikke være tvil om hva den korrekte oversettelsen er. «Die gesamten norwegischen Streitkräfte» må således oversettes med «samtilige norske stridskrefter» og ikke «de samlede norske stridskrefter».”

 

Følgelig må det ikke være noen tvil om at etter Trondheimsavtalens ordlyd gjaldt Trondheimskapitulasjonen samtlige norske stridskrefter.

 

”nachstehende”  (Feil 2)

Tilsvarende står det strid om ordet ”nachstehende” i preambelen skal oversettes med ”følgende” eller ”nedenforstående”. Denne oversettelsesstriden behandles nedenfor under drøftelsen av preambelen.

 

Er tvil forutsatt? (Feil 3)

I Trondheimavtalens § 9 er til slutt inntatt følgende passus: ”Für seine Auslegung ist deutsche Text massgeblish.” Denne setningen kan best oversettes til norsk med følgende: ”For dens fortolkning er den tyske tekst avgjørende.” Dette er i de oversettelser som Høyesterett har hatt tilgjengelig, oversatt slik:

 

”I tvisttilfelle legges den tyske tekst til grunn.”

 

Den norske oversettelsen som Høyesterett har lagt til grunn, må bety at avtalepartene ved undertegnelsen allerede da har forutsett at det ville kunne oppstå tvil om avtalen. Det er ikke riktig. I § 9 ligger det ikke noen forutsett antagelse om at det kan oppstå tvil om fortolkningen. Her stadfestes kun at det er den tyske teksten som gjelder for den fortolkingen, som nødvendigvis må skje av en slik avtale.

 

Preambelen

I relasjon til Trondheimsavtalen er det vanlig å omtale preambelen som den setningen som følger etter ”Avtale besluttet”, men stengt tatt er vel hele innledningen slik den er gjengitt nedenfor en preambel. I antatt korrekt norsk oversettelse lyder innledningen av Trondheimsavtalen slik:

 

”Mellom den tyske overkommando i Norge representert ved

herr oberst i Generalstaben Buschenhagen

og den norske overkonmando, representert ved 

herr oberstløytnant i Generalstaben R. Roscher Nielsen

er i dag nedenforstående

A v t a l e

besluttet:

I betraktning av den norske 6. divisjons tapre holdning innrømmes

dere nedenforstående ærefulle betingelser for nedlegging av våpnene:”

 

Så følger avtalens ni paragrafer og til sist sted, dato og underskriftene til Buschenhagen og Roscher Nielsen på vegne av overkommandoene.

 

Roscher Nielsen  og  professorene Andenæs og Skodvin m.fl. har hevdet i ettertid at Trondheimsavtalen kun gjaldt for Hærens 6. divisjon eller eventuelt kun  de landstridskreftene som pr 10.6.1940 var til stede i Norge. Preambelen hevdes å skulle bevise det.

 

Oversettelsen av ”nachstehende(s)” 

Også i forbindelse med denne innledningen har det vært diskusjon om oversettelsen. I de oversettelser som har vært brukt i norske rettssaker for Høyesterett har ”nachstehendes” og ”nachstehende” begge vært oversatt med ”følgende” i stedet for ”nedenforstående” som må være den korrekte norske oversettelsen. Dette er bekreftet av Buschenhagen i et brev til Sverre Hartmann av 16.6.1969 hvor han i norsk oversettelse skriver:

 

”Hva angår uttrykket «nachstehendes Abkommen» - «nedstående avtale» bekrefter jeg Deres oppfatning. Det betyr ikke det «følgende», men den «lenger nede stående» avtale.”

 

Årsaken til denne striden er at når ”følgende” brukes, ser det ut som hele avtalen med alle de etterfølgende 9 paragrafene står i relasjon til preambelens utsagn om de ærefulle betingelser for 6. divisjon. Når ”nedenforstående” ærefulle betingelser brukes, blir det mer klart at 6. divisjon sine ærefulle betingelser kun er relatert til avtalens § 4 om hjemsendelse av de norske ikke-yrkesoffiserer (menige og befal som ikke hadde status som yrkesoffiserer) og yrkesoffiserenes tilbud om å avgi æresord for å slippe krigsfangenskap,  og ikke i relasjon til de andre paragrafene.

 

Forskjellig tolking av preambelen

Skodvin skriver i Aftenposten 26.1.1971

 

”Sidan innleiinga berre talar om 6. divisjon, synest det logisk å rekna med at avtalen berre gjeld for styrkar som den 10. juni 1940 stod under kommando av den norske 6. divisjon.”

 

I  følge Skodvin måtte tyskerne i siste liten  foreta en endring i innledningen av avtalens § 1  fordi det måtte tas hensyn til opplysningen i ”Morgenmeldung” om at Norges krig mot Tyskland skulle fortsette fra utlandet med de rømte fly og fartøy. Det er riktig at uttrykket ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte” ble brukt i stedet for angivelse av de tre våpengrenene med ”Die norwegischen Streitkräfte zu Land, zu Wasser und in der Luft” ved innledningen av § 1 i den endelige avtalen. Denne endringen fant sted etter at den tyske overkommandoen i Oslo hadde sent sitt siste fjerneskrivertelegram til Buschenhagen i Trondheim kl.22.45 den 9.10.1940 hvor tre våpengren er var angitt, se kap. 4.12. Skodvin synes å mene at dersom formuleringen med angivelsen av de tre våpengrenene hadde blitt brukt i selve avtalen, ville det vært vanskelig å påstå at de rømte fly og båter var unntatt i fra avtalen, jevnfør kap. 4.21.

 

Hartmann bruker denne argumentasjonen i mot Skodvin i Aftenposten 8.2.1971 for å vise at det ikke kun var Hærens 6. divisjon som var omfattet av Trondheimsavtalen. Hartmann mener at siden preambelen var uendret under de to forskjellige alternativene for innledningen av § 1, må det bety at preambelen gjaldt uavhengig av hvordan man tolker omfanget av avtalen etter § 1. Preambelen står uforandret uansett om Skodvin mener de flyktede norske båter og fly er med eller ikke med. Følgelig kan den nedenforstående avtalen ikke kun relateres til Hærens 6. divisjon, men til hele det norske forsvaret.

 Til denne argumentasjonen svarte Skodvin i Aftenposten 12.2.1971;

”Sjølvsagt kan den det. Sjette divisjon er di styrkar som til kvar tid var underlagt divisjonen. Då det tyske utkastet vart til, rekna tyskarane med at alle norske stridskrefter som ennå var i strid, høyrde inn under sjette divisjon. Divisjonen var identisk med dei norske styrkar til lands, til sjøs

og i lufta. Men då forhandlingane tok til, fekk del vita at divisjonen ikkje lenger hadde stridsføre krefter til sjøs, og heller ikkje i lufta. Desse styrkane hadde forlate landet for å føra krigen vidare utanfrå. Sjølvsagt måtte dei då stryka den altomfattande formelen. Den hadde ikkje meining lenger, for di orda ikkje var i samsvar med realiteten. I staden sette de inn «Die gesamten norwegischen Streitkrafte» for å dekkja alt det som måtte vera att i landet. Dei var kanskje ikkje blinde for at det er eit tøyeleg ord. Som vi ser, kan det tøyast den dag i dag.”

 

Skodvin har ikke noe grunnlag for å hevde at tyskerne regnet med at alle norske stridskrefter som ennå var i strid tilhørte Hærens 6. divisjon. Selvfølgelig visste tyskerne at Norge også hadde et Sjøforsvar, og selvfølgelig betraktet tyskerne seg også å være i krig med alle deler av det norske Sjøforsvaret inntil våpenstillstandsavtalen trådte i kraft kl 24 den 9.6.1940.

 

Orlogskaptenin E. A. Steen skriver side 282 i boka ”Norges sjøkrig 1940 – 1945, Bind IV” (1958) skriver følgende om hva som skjedde med Marinens bevoktningsfartøy ”Kvitøy” den 8.6.1940:

 

”Kl. 2045 da fartøyet var midt i Andfjorden med kurs for Gryllefjord, kom et tysk firemotors bombefly sørfra i lav høyde og tok til å slippe bomber mot det og bestryke det med mitraljøseprosektiler.”

 

Steen opplyser videre på side 276 følgende:

 

”Under en konferanse hos statsråd Trygve Lie om formiddagen 7. juni ble det besluttet å sende også norske handelsskip, som var i Nord-Norge, over til Storbritannia for at de ikke skulle falle i tyskernes hender.”

 

Tyskerne angrep også disse. Steen beskriver på side 287 -289 at tyskerne  så sent som kl 22.40 den 9.6.1940 (ut i fra andre kilder kan det ha vært dagen før) gikk til angrep på og senket de norske hurtigruteskipene ”Adriane” og ”Prins Olav”. Noen omkom, men de fleste ble heldigvis reddet. Tyskerne var definitivt aktivt krigførende mot Norge til sjøs helt til våpenstillstandsavtalen trådte i kraft.

side 182 i boka ”Frå skanse til skanse” (1947) beskriver utenriksminister Koth hvordan kapteinen på Marinens oppsynsskip ”Fritjof Nansen” var redd for å lide samme skjebne som ”Adriane” og ”Prins Olav” og at kursen derfor ble lagt enda lenger mot nord.

Tyskerne hadde pr 10.6.1940 ingen oversikt over hvilke norske fly og fartøy som hadde rømt. De overtok da også 27.6.1940 flere av Marinens fartøy, hvorav noen i utgangspunktet var beordret til å rømme, jevnfør kap. 4.11.

 

Det er åpenbart at tyskerne visste at Sjøforsvaret i Nord-Norge også hadde mange landbaserte installasjoner. Fra kap. 4.11 gjentas følgende: Steen opplyser på side 13 i sitt ovennevnte bokverk  at 3. Sjøforsvarsdistrikt bestod av de 3 nordligste fylkene. Standkvarteret var i Tromsø. Steen skriver følgende om hva som stod til rådighet for sjefen for 3. Sjøforsvarsdistrikt, kommandør L. Hagerup ved starten på felttoget i Norge i 1940:

”Sjøforsvarssjefens stab med Tromsø etterretnings- og sambandssentral med underlagte gruppesentraler og kystvaktstasjoner.

Ofotenavdelingen.

Finnmarksavdelingen.

Fartøyer direkte underlagt 3. Sjøforsvarsdistríkt.

3. flyavdeling.

Marinens flystasjon, Tromsø.

Marinens provisoriske flystasjon, Vadsø.

Ramsund marinedepot.

Ramfjordnes vaktstyrke.

Vardøyhus festning.”

 

Anså tyskerne ikke alt dette som fiendtlige militære mål?

For helhetens skyld nevnes også at generalmajor Trygve Sandvik i boka ”Norge i krig”, Bind II (1965) på side 328 og 333 forteller om styrker fra Sør-Norge bl. a.  at et trønderkompani, som derved ikke hørte inn under 6. divisjon, var kommet nordover for å sloss mot tyskerne.

Hadde 6. divisjon en rolle som felleskommando?

I en lengre artikkel i Lofotposten av 19.4.1971 gir oberstløytnant Otto H. Munthe-Kaas sin støtte til det synet på Trondheimsavtalen som framkom i Skodvins 3 artikler i Aftenposten i slutten av januar 1971. Her kommer Munthe-Kaas med  en opplysning som kan tolkes som om Hærens 6. divisjon faktisk hadde felleskommandoen over begge våpengrenene i Nord-Norge helt fram til kapitulasjonen. Han skriver:

 

”I mangel av en ventet, konstitusjonell  mobiliseringsordre 8. april - som forøvrig aldri kom - ga general Fleischer på eget ansvar ordre om forberedende mobilisering 8. april kl 20.00 og om full mobilisering 9. april ved fire-femtiden om morgenen. Han var utpekt til i krigstilfelle å være Øverstkommanderende i Nord-Norge etter nærmere ordre, som aldri kom. Han erklærte seg derfor selv som ØKN og tok således kommandoen over også marinestyrkene i Nord-Norge. Begrepet 6. divisjon må derfor oppfattes som en felleskommando.”

 

Isolert sett er denne opplysningen korrekt. Fleischer tok på eget initiativ også kommandoen over Sjøforsvarets 3. distrikt etter 9. april. 6. mai var forsvarssjef Ruge også kommet nordover og  de møttes i Fleischers hovedkvarter i Lavangen. For å unngå uklare kommandoforhold  og dobbeltarbeid synes det klart at de ble enige om at denne ordningen skulle fortsette, men slik ble det ikke. General Torkel Hovland skriver i sin bok ”General Carl Gustav Fleischer; storhet og fall” (2000) på side 157:

 

”Fleischers glede skulle snart bli snudd til bestyrtelse og bitterhet. Ruge

holdt ikke sitt løfte, og Fleischers posisjon som Øverstkommanderende i

landsdelen skulle de neste ukene systematisk bli underminert inntil han ikke engang hadde kontroll over sin egen divisjon. Det skulle vise seg at allerede noen dager før møtet i Lavangen, var han fratatt sin operative kommando over sjøstridskreftene i landsdelen, da admiral Diesen også hadde dukket opp i Tromsø 4 mai og straks oppheve dette kommandoforhold, som var en vesentlig del av grunnlaget for å ivareta rollen som Øverstkommanderende. Like etterpå ble kaptein Ole Reistad utnevnt til sjef for hærens flyvåpen direkte under Ruge, hvilket betydde at Fleischer ikke lenger hadde kontroll over hærens fly.”

 

Stort tydeligere kan det ikke klargjøres at samtlige norske stridskrefter ikke var underlagt Hærens 6. divisjon pr 10.6.1940. Det var Sjøforsvarets kommanderende admiral Diesen som 7.6.1940 ga evakueringsordren til de gjenværende restene av Sjøforsvaret, se kap. 4.6, og som ved flukten fra Norge 8.6.1940 nektet general Fleischer å ta med en adjutant med frue om bord på Marinens oppsynsskip, ”Fritjof Nansen”, til tross for at det var funnet plass til ca 50 sivile politiske flyktninger, se kap. 4.7.

 

Skodvin tar fullstendig feil når han hevder at alle tre avdelingene (Marinen, Marinens flyvåpen og Kystartilleriet) i den ene av de to norske våpengrenene i Nord– Norge, Sjøforsvaret, var underlagt Hærens 6. divisjon. Hartmann har utvilsomt rett: Trondheimskapitulasjonen omfattet samtlige norske stridskrefter i begge våpengrenene, inkludert de flyktede fly og båter, uavhengig av hvilken av de to aktuelle formuleringene som brukes innledningsvis i Trondheimsavtalens § 1.

 

Helhetlige betingelser var nødvendig

Egentlig er det unødvendig å diskutere hvilke stridskrefter i Norge som stod i en aktiv krigssituasjon med tyskerne da Trondheimsavtalen ble undertegnet, for alle norske stridskrefter hadde allerede kapitulert nesten 8 timer tidligere ved Bjørnefjellskapitulasjonen, inkludert Hærens 6. divisjon og 3. Sjøforsvarsdistrikt inkludert Marinens militære stridskrefter, mannskaper og landbaserte installasjoner. I tillegg hadde de to andre avdelingene i 3. Sjøforsvarsdistrikt også kapitulert: Marinens flyvåpen og Kystartilleriet med Vardøhus festning.

Dette har etter all sannsynlighet Buschenhagen vært klar over eller gått ut i fra. I sin bok ”På feil side” (1991) skriver Kjell Fjørtoft i en fotnote på side 359 for å underbygge at da Trondheimsforhandlingene startet, hadde alle norske stridskrefter allerede kapitulert og Buschenhagen ble sannsynligvis opplyst om dette under Trondheimsforhandlingene:

 

”Det bekreftes også kl. 14.45 gjennom et hemmelig divisjonsbefal som generalløytnant Dietl sender ut fra Narvik til egne avdelinger og med kopi til de tyske forhandlerne i Trondheim: «I formiddag ble forhandlingene med de norske stridskrefter avsluttet. Dermed har motstanderen gitt avkall på videre motstand. De norske troppene blir planmessig demobilisert, og mannskapene blir sivilister. Når det gjelder behandlingen av offiserene og yrkessoldatene gjelder det spesielle bestemmelser. Det totale hærutstyr til de norske stridskreftene inklusive våpen og ammunisjon blir utlevert til den tyske Wehrmacht» (Bundesarchiv - Militärarehiv. RH 28-3179).”

 

Roscher Nielsen hadde ingen Hærens 6. divisjon å kapitulere for. Ved Bjørnefjellskapitulasjonen hadde 6. divisjon kapitulert sammen med alle norske stridskrefter som ikke tidligere hadde kapitulert, deriblant minst et trønderkompani, og Kystartilleriets Vardøhus festning.

 

Trondheimskapitulasjonen var nødvendig for å få helhetlige betingelser vedrørende alle tidligere inngåtte kapitulasjonsavtaler. I tillegg måtte ordningen for grensevakten i Finnmark avklares, og ordningen for offiserenes æresord spesifiseres nærmere, samt noen andre spørsmål avklares i en helhetlig avtale. Det var ikke nødvendig at Hærens 6. divisjon kapitulerte en gang til.

 

Oppsummering om preambelen

Formuleringen i preambelen har sin naturlige forklaring i den instruks fra Hitler som Buschenhagen mottok om ettermiddagen i Trondheim 9.6.1940, se kap.4.12. Hitlers krav om ærefulle betingelser var i samsvar med Landkrigsreglementet del II i Haag-konvensjonen av 1907, Kap. IV. Om overenskomster angaaende overgivelse. Her er en bestemmelse om at det skal tas hensyn til de militære æresregler mellom de kontraherende parter ved en overgivelse, d.v.s. en kapitulasjon.

 

Det er feil å oppfatte preambelen som en del av selve avtalen. Preambelen inneholder ikke noe som partene trenger å forholde seg til.  Preambelen er kun en honnør, en militær erkjentlighet fra den seirende parten for tapper innsats til en nærmere angitt gruppe stridskrefter blant  de samtlige kapitulerende stridskreftene hos den tapende. Avtalen begynner først med § 1. Det er innholdet i paragrafene som partene må forholde seg i ettertid og som ved behov må fortolkes etter bestemmelsene i § 9. Den militære æresbevisningen til de tapre soldatene i Hærens 6. divisjon er allerede gitt ved preambelen, og derfor et avsluttet kapittel, som partene ikke trenger å forholde seg til ved tolking og oppfylling av betingelsene i de 9 paragrafene.

 

Bortsett fra § 4 er betingelsene i Trondheimsavtalen ikke særlig ærefulle. Snarere er de knallharde betingelser overensstemmende med det som  kan forventes ved en tilnærmet betingelsesløs kapitulasjon. Buschenhagen hadde fra Hitler fått beskjed om at 6. divisjon ved kapitulasjonen skulle få ærefulle betingelser i samsvar med folkerettslige bestemmelser. De ærefulle betingelsene ble varetatt ved bestemmelsene i den nedenforstående § 4, og bare i denne paragrafen.

Dessuten gir det ingen mening i å hevde at Trondheimskapitulasjonen kun gjaldt kapitulasjon av Hærens 6. divisjon siden denne allerede hadde kapitulert 8-9 timer tidligere ved Bjørnefjellskapitulasjonen.

 

At Trondheimskapitulasjonen handlet om noe langt mer enn 6. divisjon må være åpenbart. Selvfølgelig gjaldt bestemmelsene i § 4 om dimmitering av ikke-yreksoffiserer, underoffiserer og mannskaper og vilkåret for at yrkesoffiserene skulle slippe å gå i krigsfangenskap også for Sjøforsvarets norske soldater. Det er klart at disse ærefulle betingelsene også kom alle norske soldater til gode i begge våpengrener. Yrkesoffiserer som i Sør-Norge var satt i krigsfangenskap ble frigitt mot æresord. Likeledes fikk også yrkesoffiserene i fra den flyktede Hærens 1. divisjon valget mellom å undertegne æresordet eller gå i krigsfangenskap da de kom hjem til Norge i fra Sverige.

 

I § 5 går det fram at tyskerne  krevde en oversikt over utlagt sjøminer, hvor utlegging av slike utvilsomt var Sjøforsvarets ansvar. Forsvarssjefen (over begge de norske våpengreinene) forpliktet seg i § 6 til å avstå fra kommunikasjon med de stater som var i strid med det tyske riket. Til sist nevnes at i § 8 forplikter forsvarssjefen seg til å etterkomme tyske krav for å sikre beskyttelsen av Norge i relasjon til mer sivile oppgaver som ”loser, sjømerker, fyrvesen og værvarsling”. I den grad disse oppgavene var militære og ikke sivile oppgaver, må de ha hørt inn under Sjøforsvaret og ikke Hæren,  i alle fall vedrørende de tre først nevnte oppgavene.

 

 

Lenke til neste kapittel 4.20

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren