Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.2 Mowinckelplanen

 

Kort om bakgrunnen for kapitulasjonen

1. juni 1940 ble utenriksminister Koth opplyst av den britiske sendemann til Norge, Dormer, om at de engelske, franske og polske styrkene, som hadde kjempet ved Narvikavsnittet, og sammen med de norske styrkene faktisk gjenerobret Narvik fra tyskerne, ville komme til å trekke seg ut av krigen i Norge i løpet av få dager.

 

Situasjonen for de norske styrkene ved Narvik ble da uholdbar p.g.a. mangel på forsyninger, ammunisjon og mangel på flystøtte.  Bodø var blitt sterkt skadet etter tysk bombing 27. mai, og regjeringen skjønte at flere Nord- Norske byer snart ville bli bombet om krigshandlingene ikke ble stanset ganske snart. På denne bakgrunn ga regjeringen Nygaardsvold v. forsvarsministeren ordre til forsvarssjefen, General Ruge, (som var sjef for hele det norske forsvaret) om å opphøre motstanden mot fienden, se kap. 4.6.

 

Uansett hvilken fortolking som legges inn i avtalekomplekset 9. til 19 juni 1940 om den norske kapitulasjonen synes det å være enighet om at det er nødvendig å se på bakgrunnsteppet for avtalekomplekset for å kunne fortolke det.

 

Mowinckelplanen blir til, men ikke effektuert

Tidligere statsminister i flere perioder, venstremannen og skipsrederen Johan Ludwig Mowinckel, ble i april 1940 like etter den tyske invasjonen  utnevnt til konsultativ statsråd i regjeringen Nygaardsvold og plassert ved den norske legasjonen i Stockholm til han ble presset ut av regjeringen i mai 1942.

 

I UK-45, bind I, bilag 8, gis på side 301 i avsnittet ”Demarkasjonslinjen” en utførlig framstilling av hvordan Mowinckel og den svenske utenriksminister Günter i mai 1945 drøftet muligheten for en demarkasjonslinje i Troms hvor Narvikområdet skulle utgjøre en nøytral buffersone mellom et okkupert Norge sør for sonen og et selvstendig Norge nord for sonen. Buffersonen skulle besettes og kontrolleres av svenske militære styrker.

 

For svenskene ville Mowinckelplanen kunne løse et påtrengende problem. Tyskland presset på overfor den svenske regjeringen for å få anledning til å sende tyske forsterkninger til Narviksfronten med jernbane gjennom Sverige. Dersom svenskene hadde gått med på dette, ville det i praksis vært det samme som å oppgi den svenske nøytralitetspolitikken.

 

Årsaken til at regjeingen Nygaardsvold var lunken til Mowinckelplanen var først og fremst at den nye britiske krigsgjeringen med Winston Churchill som statsminister fra 10.5.1940 gikk sterkt imot. Regjeringen håpet at med hjelp av de britiske, franske og polske styrkene skulle den tyske framrykkingen nordover i Norge stanse opp.

 

Etter hvert som det i månedsskiftet mai-juni ble klart at de britiske, franske og polske styrkene ville trekke seg ut av Norge fattet resten av regjeringen Nygaardsvold seriøs interesse for planen.

 

3.6.1940 reiste utenriksminister Koth med fly til Luleå i Sverige for å møte den svenske utenriksminister Günter for å forhandle om Mowinckelplanen og få han til å bringe planen videre til tyskerne. Imidlertid fortalte Koth til Günter at den allierte ekspedisjonsstyrken var i ferd med å trekke seg ut av Norge. Derved forsvant selvfølgelig både svenskenes og tyskernes motivasjon for å effektuere Mowinckelplanen. Tyskerne kunne gå ut i fra at nordmennene måtte gi opp krigføringen i løpet av få dager uten alliert støtte. Svenskene gikk selvfølgelig ut i fra det samme, og de slapp derved å forholde seg til det presserende tyske kravet om tyske militære transporter over svensk territorium.

 

Den svenske utenriksminister Günter oversendte likevel planforslaget til tyskerne via diplomatiske kanaler. Det ble satt en tidsfrist for det tyske svaret til den norske regjering 8.6.1940 kl. 14.

 

Fra UK- 45 Bind I, bilag 8 side 306 siteres:

 

”Det forslag som den svenske utenriksminister skulle legge fram for de tyske myndigheter ble formulert av Koht etter en inngående drøftelse av hele saken. Utkastet til avtale fikk denne form :

 

«Med det formål å spara den nordlige parten av Noreg for krigs- øydelegging, har den norske regjeringa og den tyske riksregjeringa vorti einige om:

 

1.  Det blir avtala ei grense mellom den parten av Noreg som den tyske regjeringa i denne stunda har makta over, og den parten som den norske regjeringa framleis i denne stunda har under si styring.

2. Nordafor denne grensa blir all hærstyrke (hær, luftvåpen, flåte) frå nokon av dei krigførande statane utafor Noreg dregen til bake. Den norske regjeringa tek på seg å få fråsegn frå Vestmaktene om at dei for sin part vil settja denne tilbakedraginga i verk.

3. Den tyske riksregjeringa lovar at ho ikkje skal gjera noko krigstiltak mot den parten av Noreg som ligg nordafor den nemnde grensa, og den norske regjeringa lovar det same for landet sønnafor grensa.

4. Til trygd for at denne avtalen skal bli halden, vil dei to partane be den svenske regjeringa om å leggje hærstyrke på båe sidene av den nemnde grensa og serskilt i byen Narvik.

5. Grensa blir dregen i samsvar med den militære situasjonen slik som han er i dag, berre utan omsyn til situasjonen i Narvik og Ofoten. Grenselina kjem da til å fylgje den fjorden som heiter Sørfolda, og går frå botnen av denne fjorden rett aust fram til den svenske riksgrensa.»”

 

Men på grunn av  den uholdbare militære situasjonen hadde den norske Kongen og regjeringen allerede 7.juni 1940 gått om bord i den engelske krysseren Devonshire for å flykte til England. Devonshire forlot Tromsø kl. 20 samme dag. Før det hadde regjeringen ved forsvarsministeren gitt ordre til den norske forsvarssjefen om at all motstand mot fienden måtte opphøre. Imidlertid ble det avtalt at forsvarssjefen ikke skulle meddele tyskerne dette før dagen etter når det var avklart om tyskerne ville gå med på Mowinckelplanen og regjeringen var kommet seg vel av gårde. Det var også avtalt en kodemelding til Devonshire om Mowinckelplanen hadde lykkes, slik at Devonshire kunne gjøre vendereise.

Utenriksminister Koht ble tilbake i Tromsø for å vente på svar etter at resten av regjeringen og kongen hadde forlatt Norge dagen før. Siden tyskerne ikke svarte, forlot også Koht Tromsø straks etter tidsfristens utløp kl 14 den 8. juni. Forsvarssjefen meddelte tyskerne telegrafisk via diplomatiske kanaler senere 8. juni at Kongen og regjeringen hadde forlatt landet og at han var beordret til å innstille all motstand mot tyskerne. På denne bakgrunn ble det pr. telegrammer inngått en våpenstillstandsavtale mellom Norge og Tyskland med ikrafttreden kl. 24.00 natten mellom 9. og 10. juni 1940, se kap. 4.11.

 

Lenke til neste kapittel 4.3

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren