Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.20 Striden om fullmaktene

 

Forsvarsminister Ljungbergs ordre

Her gjengis et utdrag av Aftenpostens referat 28.11.1947 i fra Skanckesaken. Denne gang for få fram hva  forsvarsminister Ljungbergs sa som vitne om fullmakter i relasjon til den norske kapitulasjonen:

 

”Han forklarte at han etter avreisen fra Norge 7. juni 1940 ikke hadde noe med kapitulasjonen i Nord-Norge å gjøre. Det ble så vidt han husker ikke gitt noen fullmakt til å forhandle med tyskerne. Det eneste var at de militære fikk beskjed om at kampen l Nord-Norge måtte opphøre og at det skulle demobiliseres.”

 

Her må en ha in mente at Ljugberg i samme vitnemål sa at han aldri hadde sett dokumentet med avskrift av Trondheimsavtalen til tross for at kan beviselig hadde sett dokumentet, jevnfør kap. 4.25. Således er det riktig at Ljungberg etter avreisen fra Norge ikke på noen måte forholdt seg til betingelsene i Trondheimsavtalen. Det framgår klart av regjeringens ordre av 7.6.1940, som ble effektuert av forsvarsdepartementets, at motstanden mot tyskerne skulle opphøre i Norge og at forsvarssjef Ruge skulle informere tyskerne om det. For øvrig vises til kap. 4.6 hvor ordren er gjengitt og kap. 4.9 hvor den er drøftet nærmere.

 

Tyskerne svarte midt på dagen 9. 6. på erklæringen fra forsvarssjef Ruge om at han hadde fått ordre om å  innstille fiendtlighetene. De stilte da krav til forsvarssjefen om at enhver motstand måtte opphøre straks og at to forhandlere, en til Bjørnefjell og en til Trondheim, med ubegrensede fullmakter skulle sendes av sted. Det var åpenbart at det skulle forhandles om kapitulasjon. Det er underlig at forsvarsministeren ikke skjønte at tyskerne kom til å kreve en norsk kapitulasjon som en naturlig konsekvensen av ordren om å innstille motstanden mot fienden.

Ljungberg visste at 6. divisjons forslag (undertegnet av general Feischer) om en militær demobilisering kombinert med en sivil fredsordning ikke var aktuelt da han gikk ombord i Devonshire, se kap. 4.24.

Videre må bemerkes at når det i forsvarsministerens ordre står at motstanden mot fienden i Nord-Norge måtte opphøre, så presiseres igjen at det i praksis gjaldt hele Norge, jevnfør kap 4.6. I kapitulasjonskompleksets før omtalte 5 avtaler er det ikke noe sted tatt noe forbehold om  at avtalen begrenses til Nord-Norge. Derimot framgår det av betingelsene i avtalene at de i praksis er ment å gjelde i hele Norge.

 

Fullmakten i forsvarsministerens rundt formulerte ordre ligger i at Forsvarets Overkommando på regjeringens og forsvarsdepartementets vegne skal sørge for å iverksette de tiltak som er nødvendige, for at motstanden mot fienden i Norge må opphøre. Hverken mer eller mindre. Her var ikke gitt noen begrensninger eller forbehold i relasjon til fullmakten som lå innbakt i ordren. I så måte ble ordren oppfylt. De kapitulasjonsbetingelsene som framkom i Trondheimsavtalen var vel som en oppegående forsvarsminister måtte forvente ved en kapitulasjon av denne typen. De kunne faktisk ha vært betydelig hardere. Husk at utgangspunktet i fra forsvarsministerens og regjeringens side var at motstanden mot fienden skulle opphøre betingelsesløst .

 

Regjeringen og forsvarsministeren var som tidligere presisert fullt klar over at hvis de prøvde seg med betingelser eller uthaling, ville flere byer og tettsteder i Nord-Norge bli bombet sønder og sammen slik Bodø ble 27. mai 1940. Det heter i kongens og regjeringens proklamasjon kringkastet 9.6.1940:

 

”Fortsatt kamp ville bare føre til fullstendig ødelegging for de lands deler som enda er frie. For tyskerne sparer i sin krigsførsel likeså lite de fredeligste byer og bygder som de militære motstandskrefter.”

 

Her var det ikke tilrådelig med noen betingelser som kunne utsette at kamphandlingene stanset. Derfor måtte motstanden opphøre uten eventuelle ønskelige betingelser. I samsvar med dette fikk regjeringen som den måtte forvente. Den fikk Trondheimsavtalen.

 

Magne Skodvin sine synspunkter om fullmaktene

Historieprofessor Magne Skodvin er selvfølgelig ikke enig i det resonnementet som ovenfor er anført i relasjon til fullmaktene til de norske forhandlerne. På side 102 i ”Festskrift” skriver han:

”Det kom ingen slik total kapitulasjon som det tyske utkastet utan vidare hadde rekna med. Tvert imot hadde dei norske forhandlarane pålegg om å melda at «Norge som stat fremdeles er og vil være i krig med Tyskland.» Dei norske forhandlarane møtte med eit klårt avgrensa oppdrag, og kunne berre forhandla om korleis okkupanten skulle overta «den faktiske makt i Nord-Norge».”

 

I kap. 4.12 er det redegjort for at det er en motsetning mellom hva som står i innstillingen fra MUK- 46 og de to norske forhandlernes egne opplysninger. MUK- 46 hevder at forhandlerne hadde fått skriftlige fullmakter. Forhandlerne selv hevder at de ikke fikk skriftlige fullmakter. I Skackesaken i 1947 sa Ruge at han ikke kunne huske om forhandlerne hadde fått noen skriftlig fullmakt. Siden det ikke i ettertid er framlagt eller offentliggjort noen skriftlige fullmakter gitt til de norske forhandlerne, og siden de begge hevder at de ikke fikk noen skriftlige fullmakter, så får en gå ut i fra at det er det faktiske tilfellet.

 

Forsvarsministerens ordre til Forsvarets overkommando ved forsvarssjef Ruge av 7. 6. 1940 om at motstanden mot fienden i Norge må opphøre foreligger skriftlig. Den fullmakten som nødvendigvis måtte være innbakt i forsvarministerens ordre, gjaldt også for de to forhandlerne Wrede Holm og Roscher Nielsen. I så måte er forsvarsministerens ordre den eneste skriftlige fullmakten som foreligger.

 

I sitatet fra Skodvin ovenfor kan det synes som om det var den flyktende regjeringen som hadde instruert forhandlerne om å melde at ”Norge som stat fremdeles er og vil være i krig med Tyskland.” Det er ikke tilfelle. Dette var noe Ruge selv hadde funnet på.

 

Ruges solospill

I første omgang måtte forsvarssjef Ruge tolke forsvarsministerens ordre. Han tok i telegramutvekslingen før våpenstillstandsavtalen ingen forbehold eller stilte noen betingelser for den norske våpennedleggelsen. Han ba kun om en kort utsettelse, og det fikk han til kl. 24 den 9.6.1940.

 

Et viktig spørsmål er med hvilken rett Ruge kunne instruere sine forhandlingsfullmektiger om at regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra sin eksiltilværelse? I et brev datert 5.6.1940 til Trygve Lie gjengitt i Lies bok” Leve eller dø” (1955) på side 235  skreiv Ruge:

 

”De er regjeringens sterke mann og De må fortsette å være det. Hadde det ikke vært for Dem i regjeringen og meg i Hæren, så hadde landet gitt seg for lenge siden.”

Åpenbart hadde Ruge liten tro på regjeringens vilje og evne til fortsatt krigføring mot Tyskland i fra utlandet.

 

Ut i fra gjennomgangen i kap. 4.7 til kap. 4.10 må det kunne hevdes at regjeringen Nygaardsvold før flukten fra Norge 7.6.1940 ikke på noen måte ga uttrykk for at den ville fortsette med aktiv krigføring fra utlandet. De disposisjonene regjeringen gjorde før flukten, tyder heller ikke på noen intensjon om fortsatt aktiv krigføring. Om regjeringen hadde hatt noen intensjon om å fortsette krigen i fra utlandet, så måtte den ha gjort alt den kunne for å få med seg så mange norske soldater og ikke minst offiserer, som mulig. Det gjorde den definitivt ikke. I tillegg måtte forsvarsministerens ordre vært formulert slik at den ikke hadde etterlatt noen tvil om at regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. 

 

Ruge måtte selvfølgelig tolke forsvarsministerens ordre, men det er absolutt ikke grunnlag for å tolke ordren dit hen at det klart ble forutsatt at en fortsatt aktiv krigstilstand mellom Norge og Tyskland skulle bestå, jevnfør kap. 4.9. Hvis så var tilfelle, burde Ruge selvfølgelig ha opplyst tyskerne om dette allerede under telegramutvekslingen forut for våpenstillstandsavtalen, og klargjort at forhandlerne hadde svært begrensede fullmakter, om Tyskerne i en slik situasjon i det hele tatt hadde villet forhandle. Han skulle selvfølgelig også ha klargjort at våpenstillstanden bare gjaldt i Norge og for et kortere tidsrom inntil regjeringen hadde fått organisert ny krigføring i fra utlandet. Det gjorde Ruge ikke. Han bekreftet tvert imot at all norsk motstand ville opphøre kl 24 den 9.6.1940 uten å stille noen betingelser eller å tidsbegrense våpenstillstanden. Han tok ingen forbehold under telegramutvekslingen. Hvis Ruge i utgangspunktet hadde opplyst at våpenstillstanden kun var ment midlertidig fra norsk side inntil regjeringen fikk organisert nye krigshandlinger, er det høyst tvilsomt om tyskerne hadde akseptert noen våpenstillstand.

 

Om Ruge hadde misforstått forsvarsministerens ordre og regjeringens intensjoner, om han ga blaffen i dette fordi han var uenig, eller om han prøvde å kjøre et forhandlingstaktisk spill, vet vi ikke. Mest sannsynlig syntes han at forsvarsministerens ordre var så rundt formulert at han hadde ganske stor frihet til selv å legge premisser for de kommende forhandlingene.  Ut i fra brevet til Trygve Lie og de muntlige instruksene til forhandlerne Wrede Holm og Roscher Nielsen synes det klart at Ruge selv var av den oppfatningen at regjeringen burde fortsette krigen i fra utlandet. Ruge arrangerte et soloutspill det ikke var dekning for fra regjeringshold, når han instruerte sine utpekte forhandlere om å ta forbehold om fortsatt norske krigføringen mot Tyskland i fra utlandet.

 

Wrede Holm og ”Morgenmeldung”

Så fikk vi om formiddagen 10.6.1940 Bjørnefjellskapitulasjonen, og p.g.a. Wrede Holms uttalelser til Dietl fikk vi den tyske ”Morgenmeldung” av 10.6.1940 om at kongen og regjeringen har forlatt landet sammen med noen stridskrefter. Videre at til tross for innstilling av kampene i Norge, så fortsetter Norge som stat å være aktivt krigførende og i krig med Tyskland. Vi vet også at Buschenhagen i Trondheim trodde på det som ble opplyst i ”Morgenmeldung”.

 

Wrede Holm hevder som nevnt i kap 4.12 at han etter Ruges instruksjon skrev ned følgende: 

 

Skal meddele at kongen og regjeringen samt marinen og flygevåpenet har forlatt landet og at Norge som stat fremdeles er og vil være i krig med Tyskland”.

 

En får da tro at det var slik Wrede Holm hadde forstått Ruge og at Ruge med krig mente aktiv krig. Siden det ikke var aktuelt å inngå noen fredsavtale, ville krig de jure selvfølgelig fortsette mellom Norge og Tyskland, se kap. 5.3 for avklaring om de forskjellige krigsbegrepene.

 

Uansett ble resultatet p.g.a. ”Morgenmeldung” at da Trondheimsforhandlingene startet, trodde Buschenhagen faktisk at regjeringen hadde en klar intensjon om å fortsette aktiv krigføring mot Tyskland. Det er heller ikke usannsynlig at tyskerne kan ha tolket regjeringens proklamasjonen over Tromsø radio på samme måte. Ved oversettelsen fra tysk til norsk kan tyskerne ha unngått å få med seg den viktige nyansen om at det var den politiske kampen, som regjeringen ville fortsette med, altså at kamp ikke var synonymt med krig i denne sammenhengen.

 

Faklenhorst hadde i telegramutvekslingen krevd at de norske forhandlerne måtte ha ubegrensede fullmakter. Det var før forhandlingene startet ikke kommet noen meldinger eller antydninger til tyskerne om at Roscher Nielsen kun hadde begrensede fullmakter. Våpenstillstandsavtalen, som hadde trådt i kraft noen timer tidligere, innebar som tidligere nevnt, utvetydig og uten forbehold at all norsk motstand skulle opphøre uten at noen tidsbegrensning var nevnt.

 

Buschenhagen må formodentlig ha antatt at den betingelsesløse våpenstillstandsavtalen var inngått på feil premisser. Her forelå nye opplysninger om at den norske regjeringen og det norske forsvaret likevel ikke hadde innstillet all motstand. Videre at de hadde til hensikt å fortsette den aktive krigføringen mot Tyskland fra utlandet med de rømte stridskreftene. Men i Trondheim skulle den endelige og altomfattende kapitulasjonsavtalen for staten Norges samtlige stridskrefter inngås.

 

Trondheimsavtalen og ”Morgenmeldung”

Egentlig er Trondheimsavtalen etter ordlyden i § 1en ny våpenstillstandsavtale. Men i de øvrige paragrafene utvides den til en kapitulasjonsavtale. Våpenstillstandsavtalen, som framgår av § 1, er ikke annet enn en bekreftelse og skriftlig stadfesting av den allerede inngåtte våpenstillstandsavtalen ved telegramutveksling. I samsvar med våpenstillstandsavtalen slås det igjen fast at samtlige norske stridskrefter skal legge ned våpnene.

 

Wrede-Holms opplysning  fra ”Morgenmeldung” er det ikke tatt hensyn til, og har ikke fått noe gjennomslag.  Det eneste nye vedrørende våpenstillstandsavtalen er fastsettelsen av tidsperioden. Fortsatt skal samtlige norske våpen være nedlagt uten noen nevnte betingelser eller forbehold, men § 1 fastslår i tillegg at de norske våpnene skal være nedlagt så lenge Tyskland er i krig, og at norske våpen også for samme tidsrom skal være nedlagt mot Tysklands forbundne alliansepartnere.  Resten av paragrafene gjelder kapitulasjonen og vilkårene for denne. Ved de resterende paragrafene utvides våpenstillstandsavtalen til en kapitulasjonsavtale.

 

For Buschenhagen ble det formodentlig viktig i den nye endelige kapitulasjonsavtalen å få nedfelt en formulering i avtalens ordlyd som folkerettslig klart og tydelig blokkerte den rømte regjeringens mulighet til å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet. Det klarte han da også med glans. I Trondheimsavtalen er ingen forbehold om at våpennedleggelsen kun skal gjelde i Norge eller på Norsk territorium. Det er ingen forbehold om at de rømte norske stridskreftene skal være unntatt avtalen. Heller ikke er nevnt at disse rømte fartøy og fly kan være noen grunnstamme ved oppbygging av en ny norsk kampstyrke som vil fortsette å krige mot Tyskland.. Det står ”die gesamten”, altså ”samtlige” eller ”alle” på norsk om man synes det lyder bedre. Samtlige norske stridskrefter, hvor de nå enn måtte befinne seg, skulle forbli nedlagt for så lenge Tyskland var i krig.

 

Det kan selvfølgelig argumenteres med at de rømte norske båter og fly ikke lenger stod under forsvarssjefens kommando da Trondheimsavtalen ble inngått, og at de derved likevel må anses unntatt fra avtalen. Denne problematikken er drøftet i kap. 4.18. Her bare gjentas at det ikke er grunnlag for en slik påstand. Selv Skodvin har ikke hevdet at den norske regjering hadde fratatt Ruge stillingen som forsvarssjef pr10.6.1940 og/eller at han var fratatt kommandoen over de rømte fly og båter. At han hadde problemer med å kommunisere med dem etter rømmingen, er en annen sak.

 

Wrede Holms opptegnelse i relasjon til Bjørnefjellsforhandlingene er gjengitt i kap. 4.12 slik opptegnelsen er gjengitt i MUK- 46 side 163 Her siteres igjen innledningen:

”Overensstemmende med den instruksjon jeg hadde fått av general Ruge meddelte jeg general Dietl at Kongen, Regjeringen, Marinen og Flyvåpenet hadde forlatt landet og at Norge som stat fremdeles var og ville fortsette å være i krig med Tyskland,”

 

Kopi av Bjørnefjellsavtalen følger her i tysk tekst. Bjørnefjellsavtalen gjelder for:

 

”...den bisher noch mit der Deutschen Wehrmacht im Kampf gestandenen Teilen der norwegischen Wehrmacht...”

 

Selvfølgelig var de rømte fartøy og fly formelt sett også i kamp med Tyskland inntil våpenstillstandsavtalen trådte i kraft. I kap. 4.19 er dokumentert at tyskerne jaktet på norske skip mindre enn 2 timer før våpenstillstandsavtalen trådte i kraft. Derfor kan det heller ikke være noen tvil om at de rømte fartøy og fly i følge Bjørnefjellsavtalens ordlyd også var omfattet av denne kapitulasjonen.

 

Selv om Wrede-Holm utvilsomt under Bjørnefjellsforhandlingene kom med det utsagnet som er gjengitt i den tyske ”Morgenmeldung” fra 10.6.1940, fikk han heller ikke på noen måte gjennomslag i avtaleteksten for at de rømte båter og fly var unntatt i Bjørnefjellsavtalen.

 

Roscher Nielsens rolle under Trondheimsforhandlingene.

I kap. 4.16 er gjengitt og drøftet de opplysninger Roscher Nielsen hevder han kom med  under ved starten av Trondheimsforhandlingene, Opplysningene er hentet fra Roscher Nielsens  bok ”Tappenstrek” (1970)  på side 149.

Roscher Nielsen påstår at han kun hadde fullmakt til å forhandle om våpenstillstand for Hærens 6. divisjon. Dernest at en forutsetning for forhandlingene var at Norge som stat skulle fortsette å være aktivt krigførende mot Tyskland styrt av regjeringen fra utlandet. Det er vanskelig å tolke Roscher Nielsen annerledes ut i fra det han skriver i ”Tappenstrek”, enn at han hevder Buschenhagen aksepterte disse forutsetningene, som grunnlag for forhandlingene. Derved skulle man tro disse forutsetningene også ble gjenspeilet i den avtalen som ble inngått.

 

Ordlyden i Trondheimsavtalen bekrefter det stikk motsatte: At avtalen var en kapitulasjonsavtale, at den uten unntak omfattet alle norske stridskrefter og at alle norske stridskrefter forpliktet seg til ikke å gripe til våpen mot Tyskland så lenge Tyskland var i krig. Her var ingen unntak. Buschenhagen og Bieler, som også var til stede under forhandlingene, har bekreftet at Trondheimsavtalen skal oppfattes slik.

 

Trondheimsavtalen er voldsomt mer omfattende og sterkt i strid med de fullmakter Roscher Nielsen hevder at han hadde fått i fra general Ruge. Det paradoksale er at Trondheimsavtalen i det store og hele må kunne sies å være i samsvar med den rundt formulerte ordren fra forsvarsministeren av 7.6. 1940 med sin innbakte fullmakt til forsvarets overkommando ved forsvarssjefen. Den naturlige konsekvensen av en ensidig norsk våpennedleggelse var at tyskerne ville kreve en norsk kapitulasjon, og ordren blokkerer ikke på noen måte for denne naturlige konsekvensen. 

 

Kanskje var Roscher-Nielsen i den naive tro at han kun forhandlet om og  skrev under på en våpenstillstandsavtale, som han trodde bare skulle gjelde for Hærens 6. divisjon. I så fall burde han ha lest skikkelig i gjennom det ferdige resultatet. Han hadde neppe blitt skutt på stedet om han hadde nektet å skrive under avtalen før det i § 1 hadde stått ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte in Norwegen...” Roscher Nielsen prøvde ikke en gang. Hverken Roscher Nielsen, Buschenhagen eller Bieler nevner noe om problemer med ordlyden i § 1. De bekrefter det motsatte. De paragrafer Roscher Nielsen i ”Tappenstrek” på  side 150 nevner som problematiske, var § 4 hvor tyskerne ikke ga seg vedrørende offiserenes æresord og § 5 hvor tyskerne aksepterte grensetrafikken.

Fra Morgenbladets referat 28.11.1947 fra bevisopptak for Oslo forhørsrett  i Skanckesaken gjengis følgende fra Roscher Nielsens vitneførsel:

”Forsvareren framholdt at overenskomsten inneholder en rekke punkter som går ut over det som er nødvendig ved en kapitulasjon på grunn av en akutt militær situasjon .

Vitnet: - Det var ikke til å  unngå. Våpenstillstanden var jo et tysk diktat.”

 

Det kan se ut som Roscher Nielsen ikke skjønte hva skrev under på. I praksis innebar det at han langt overskred de fullmakter han trodde å ha i fra Ruge. Det bekrefter vel ikke annet enn at Roscher Nielsen var grovt inkompetent til den oppgaven Ruge hadde betrodd han.

 

Ble Trondheimsavtalen ugyldig fordi Roscher Nielsen åpenbart overskred de fullmakter han trodde han hadde slik som Skodvin hevder? På et slikt nivå som Trondheimsavtalen er inngått med de statsrettslige og folkerettslige følger en slik avtale har, må en forvente at forhandlerne på begge sider skjønner hva de skriver under på. Det er ordlyden som gjelder statsrettslig og folkerettslig.

 

Konsekvensen av Roscher Nielsens underskrift på Trondheimsavtalen ble at Ruge ikke fikk noe gjennomslag for sitt soloutspill om den forsatte norske krigføringen mot Tyskland fra utlandet. Som tidligere nevnt ble resultatet som en måtte forvente ut i fra den ordren regjeringen ved forsvarsministeren hadde gitt 7.6.1940. Det var sannsynligvis bra for det okkuperte norske folket, se siste underkapittel nedenfor.

 

Ruges ansvar

Det er klart at det i sammenhenger hvor en stats forsvarsmakt må kapitulere, så påhviler et stort ansvar på den eller de formelt ansvarlige. Regjeringen hadde rømt og overlatt hele dette ansvaret til forsvarssjef Ruge. Faktisk er det hos Ruge hovedansvaret ligger slik situasjonen var blitt.

 

Når general Ruge, som den formelt ansvarlige i dette tilfellet, valgte ikke å stille personlig ved forhandlingsbordet, men sendte en annen fullmektig helt alene uten noen andre å rådføre seg med, måtte den formelt ansvarlige ha sørget for at den som ble sendt var høyst kompetent til oppgaven. Videre måtte den formelt ansvarlige ha forsikret seg om at forhandleren klart har forstått hvilke rammer det kan forhandles innenfor. Hvis disse rammene overskrides, måtte forhandleren blitt instruert om ikke å skrive under før den formelt ansvarlige er konsultert, slik at den formelt ansvarlige kunne ta den endelige avgjørelsen på om det skulle skrives under eller ikke. Det er også grunn til å stille et stort spørsmålstegn med hvor klokt det var å sende Roscher Nielsen alene til Trondheim. Wrede Holm hadde med seg en kaptein som adjutant ved forhandlingene med Dietl. Et forhandlingsutvalg på 3 personer burde minimum ha reist til Trondheim. Tyskerne stilte med 8 mann på sin side.

 

I ettertid er det lett å se at general Ruge burde ha stillet personlig. For så vidt er det forståelig at Ruge ikke selv hadde lyst til å forhandle med tyskerne i Trondheim. Det var ikke akkurat noe lystelig oppdrag. Ved å unnlate å møte selv, slapp han å bli knyttet direkte til kapitulasjonsavtalen ved sin underskrift. Han kunne overfor sine soldater og det norske folk distansere seg noe fra kapitulasjonen i ettertid fordi det ikke var hans underskrift på det endelige og avgjørende dokumentet.

 

Ikke usannsynlig hadde Ruge også en annen grunn for ikke å stille personlig under Trondheimsforhandlingene, jevnfør den ovennevnte brevet fra Ruge til Trygve Lie hvor han uttrykker mistillit til regjeringens krigsvilje med unntak av Lie selv. Det er åpenbart at Ruge ikke hadde noen tro på regjeringens fortsatte vilje og evne til å føre krig i fra utlandet. Han skjønte nok at hans ønske om at krigen skulle fortsette var mye større enn hva regjeringen eventuelt måtte ha intensjoner om. Likevel valgte han som tidligere nevnt, å kjøre fram sitt eget personlig syn om den fortsatte krigføring da han ga sine muntlige instruksjoner til sine utpekte forhandlere.

 

Formodentlig kan han ha tenkt at det er liten sjanse for at de norske forhandlerne vil klare å få innbakt en forutsetning om fortsatt norsk krigføring i en endelig skriftlig kapitulasjonsavtale med Tyskland. For da blir det selvfølgelig ikke noen egentlig kapitulasjon. Da kan Ruge igjen ha tenkt som så at det var bedre om hans fullmektiger sannsynligvis ville komme til å  mislykkes i krigføringsspørsmålet, enn om han gjorde det selv. Prestisjenederlaget ble da ikke så personlig for han selv. For ordens skyld må presiseres at dette er spekulasjoner. Ruge har ikke selv gitt noen fyldestgjørende forklaring for at han ikke selv reiste til Trondheim.

 

Det ville vært urimelig om Ruge hadde prøvd å kritisere resultatet når han så til de grader var hovedansvarlig. Ruge valgte heller ikke å kritisere resultatet. Som vitne i Skanckesaken sa han i følge Aftenpostens referat 28.11.1947:

 

”Om den avtale som generalmajor Roscher Nielsen traff i Trondheim sier Ruge at han ikke kan huske hvilke instrukser han  ga generalmajoren. Men vitnet hadde ikke noe å innvende mot resultatet, og da gikk han ut fra at det var handlet i overensstemmelse med instruksen. Vi  måtte kapitulere uten betingelser.”

 

Han innrømmer at kapitulasjonen var uten betingelser. Men som vitne i samme sak uttalte han også den vanlige varianten som likevel legger inn en gedigen betingelse med å si:

 

”Avtalen som ble truffet, gjaldt de styrkene som var igjen i Norge. Men ellers veide vi kanskje ikke uttrykkene på gullvekt, sier Ruge.”

 

Ruge hevder altså at den betingelsesløse kapitulasjonsavtalen hadde den ikke helt ubetydelige betingelsen at den ikke gjaldt for samtlige norske stridskrefter, selv om det i avtalen faktisk står at den omfatter samtlige norske stridskrefter. Ikke lett å forstå. Denne selvmotsigelsen drøftes i kap. 4.18.

 

Hva om Roscher Nielsen hadde vært konsekvent?

Det er selvfølgelig mulig å spekulere i hva som ville ha skjedd i Trondheim dersom Roscher Nielsen hadde stått hardt på kravet om at Trondheimsavtalens ordlyd måtte gjenspeile innholdet i ”Morgenmeldung”. Altså at til tross for innstilling av kampene i Norge, så skulle krigen mellom Norge og Tyskland fortsette og føres videre av den norske eksilregjeringen. Formodentlig hadde Buschenhagen og von Falkenhorst ikke akseptert dette og forhandlingene hadde brutt sammen.

 

Den norske demobiliseringen var uansett langt på veg sluttført, så noen gjenopptaking av krigen i Norge hadde det neppe blitt. Formodentlig hadde tyskerne hevdet at forutsetningene for Bjørnefjellsavtalen var brutt fra norsk side. Alle norske offiserer hadde sikkert blitt satt i krigsfangenskap. Sannsynligvis de norske soldatene også. Hærens 1. divisjon med 4000 til 5000 mann måtte ha blitt værende i Sverige.

 

Størst hadde nok konsekvensene av en slik utvikling blitt for hvordan tyskerne hadde administrert det sivile Norge. Etter Trondheimskapitulasjonen var det en utbredt oppfatning i den norske befolkningen at Norge var ute av krigen, jevnfør kap. 13.7. Tyskerne så det på samme måten og riksrådsforhandlingene ble innledet, se kap.9. Egentlig betydde det lite for dem hva denne eksilregjeringen måtte mene. Hvis Trondheimsforhandlingene hadde brutt sammen, så hadde befolkningen i Norge sine radioer i behold, og Londonregjeringen hadde utvilsomt meddelt at det ikke var inngått noen endelig kapitulasjonsavtele og at den norske krigen mot Tyskland fortsatte med den fulle kraft som var mulig i fra utlandet. Det norske folk hadde fått en mye hardere okkupasjon. Det norske næringslivet hadde samarbeidet mindre med tyske myndigheter, jevnfør kap. 14.4. Det hadde blitt flere sabotasjeaksjoner fra norsk hjemmefront, og tyskerne hadde selvfølgelig svart på dette med harde mottiltak mot sivilbefolkningen. Matmangelen og den sosiale nøden hadde blitt større. Kanskje hadde tyskerne heller brukt nordmenn som slavearbeidere i stedet for de ca 130 000 utlendingene de innførte. Transporten av arbeiderne hadde blitt enklere.

 

Kanskje var det like greit at det gikk som det gikk? Bare synd at det offisielle Norge etter krigen ikke ville akseptere at det var Norge som stat som kapitulerte i Trondheim med alle sine stridskrefter.

 

Lenke til neste kapittel 4.21

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren