Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.21 ”zu Land, zu Wasser und in der Luft”

 

Her skal drøftes hva Skodvin skriver i ”Festskrift” side 87 under overskriften:

 

”Om uttrykket «zu Land, zu Wasser und in der Luft»

 

Dette er et velkjent og veldifinert traktatspråk. I lett skiftande former, som ikkje endrar meininga, er det den faste vending vi møter, så kurant at den nesten automatisk kjem i bruk når ein total kapitulasjon skal traktatfestast, og det skal fastståast at den gjeld for alle væpna styrkar på den tapande sida.”

 

Skodvin kan vanskelig tolkes annerledes enn at hvis alternativet med angivelse av de tre våpengrenene hadde blitt valgt, ville det ikke vært noen tvil om at avtalen gjaldt samtlige norske stridskrefter. Skodvin synes å henge størstedelen av sin argumentasjon for at de flyktede norske stridskreftene var unntatt i Trondheimskapitulasjonen på ordbruken i § 1. I en artikkel i Aftenposten 26.1.1971 skriver Skodvin om tidligere nevnt i kap. 4.19:

 

 ”Men slik sakene nå stod, var det berre tome ord å snakka om ein kapitulasjon av norske stridskrefter til lands, til sjøs og i lufta. Denne formuleringa gjekk ut, og i staden kom den runde og tøyelege vendinga «Die gesamten norwegischen Streitkräfte»”.

 

I kap. 4.19 er det vist at preambelen om 6. divisjon stod uforandret med begge versjonene av innledningen i §1. En argumentasjon om at Trondheimsavtalen kun gjaldt for Hærens 6. divisjon er derfor fullstendig uholdbar.

 

Skodvin viser til Frankrike

Skodvin har også en annen innfallsvinkel for å bevise at de flyktede norske stridskreftene var unntatt i fra Trondheimskapitulasjonen. Denne argumentasjonen drøftes i dette kapitlet.

 

Skodvin skriver på side 88 i ”Festskrift” om versjonen med angivelse av de tre våpengrenene separat:

 

”Denne standardformelen er vanleg også i liknande traktatar frå 1940, og dei er spesielt opplysande, for der finn vi offisielle versjonar på tysk i dei tilfelle der Tyskland var på den sigrande sida. Mest representativ er truleg den tysk-franske våpenstillstandsavtalen frå 22. juni 1940, altså tolv dagar etter Trondheimsavtalen. Der lyder den tilsvarande formuleringa slik: «Die französische Wehrmacht zu Lande,  zu Wasser und in der Luft ist ... demobil zu machen.»

 

§ 1 i den Trondheimsavtalen fastsetter egentlig bare en våpenstillstandsavtale, mens de øvrige paragrafene utvider den til en kapitulasjonsavtale. I § 1 brukes betegnelsen ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte” for å beskrive hvilke norske stridskrefter som er omfattet av våpenstillstanden og kapitulasjonen som følger av de andre paragrafene.

 

Den franske avtalen regnes kun som en våpenstillstandsavtale. Liksom i den norske kapitulasjonsavtalen er det § 1som setter rammene for avtalen. § 1 lyder slik i den franske avtalen:

 

Die französische Regierung veranlasst in Frankreich sowie in den französischen Besitzungen, Kolonien, Protektoratsgebieten und Mandaten sowie auf dem Meere die Einstellung des Kampfes gegen das Deutsche Reich.

 

Her er det bare indirekte angitt hvilke franske stridskrefter som er omfattet av avtalen. Omfanget av de franske stridskreftene kan vanskelig tolkes annerledes enn at det er alle franske stridskrefter under den franske regjerings kommando som skal innstille kampene i mot det tyske riket. Det er denne paragrafen som er sammenliknbar med den norske § 1.  I den rammesettende hovedparagrafen er omfanget av de franske og norske stridskreftene derfor beskrevet svært forskjellig. Likevel er meningsinnholdet når det gjelder omfanget av de styrkene som skal legge ned våpnene i mot det tyske riket det samme: Samtlige norske og samtlige franske stridskrefter. Det er først i den franske avtalens § 4 i relasjon til regler for de franske styrkenes demobilisering at de tre våpengrenene nevnes særskilt. Hvis man først skal sammenlikne, bør man sammenlikne likt med likt, og allerede i utgangspunktet slår Skodvins argumentasjon sprekker.

 

Skodvin kan som nevnt ovenfor vanskelig tolkes annerledes enn at hvis det i Trondheimsavtalen hadde stått «zu Land, zu Wasser und in der Luft», så ville det ikke vært noen tvil om at de rømte norske stridskreftene var inkludert i Trondheimsavtalen. Eller som Skodvin sier selv: ”..., og det skal fastståast at den gjeld for alle væpna styrkar på den tapande sida.”

 

Skodvin synes å akseptere at Frankrike som stat var forpliktet av våpenstillstandsavtalen av 22.6.1940.

 

Om dette skreiv general Ruge i ”Krigens dagbok: Annen verdenskrig i tekst og bilder II” (1947) på side 15-16 :

 

”Frankrikes rolle i den fortsatte krigføring er nokså eiendommelig. Det er avvæpnet og maktesløst. Offisielt er det i og med sin kapitulasjon nøytalt og ute av krigen.”

 

Siden Frankrike ikke inngikk noen formell kapitulasjonsavtale med Tyskland, er det all grunn til å anta at Ruge sikter til våpenstillstandsavtalen av 22.6.1940. Denne avtalen hadde for øvrig mange betingelser som er forenelig med en kapitulasjonsavtale.

 

Skodvin nevner i ”Festskrift” overhodet ikke noe om det problemet at en betydelig og stor del av de franske stridskreftene var utenfor den tyske okkupasjonssonen og utenfor Vichy regjeringens sone. Disse styrkene befant seg for en stor del i de franske koloniene, og noen marineenheter hadde allerede flyktet til England. Det var disse franske styrkene som befant seg utenfor Frankrike, som ganske raskt kom til å danne grunnstammen i general de Gaulles frie franske styrker. Allerede 6 dager etter den franske våpenstillstandsavtalen anerkjente den britiske regjering de Gaulle som leder av de frie franske styrker. Ved tyskernes kapitulasjon bestod de frie franske styrkene av 1,3 millioner soldater.

 

Tyskerne visste selvfølgelig at hverken dem selv eller den nye Vichy- regjeringen under Marshal Philippe Pétain ville eller kunne få kontroll over alle franske stridskrefter pr 22.6.1940 etter våpenstillstandsavtalen, selv om dette var forutsatt i punkt 1 i våpenstillstandsavtalen. Likevel ble formuleringen med angivelse av de tre våpengrenene brukt i våpenstillstandsavtalen mellom Frankrike og Tyskland i punkt 4 vedrørende styrkenes demobilisering, dog med det unntaket at alle franske stridskrefter likevel ikke skulle demobliseres. Her slår Skodvins ovennevte argumentasjon ytterlige sprekker. Punkt 4 i den franske våpenstillstandsavtalen av 22.6.1940 lød i sin helhet:

 

4. Die französische Wehrmacht zu Lande, zu Wasser und in der Luft ist

in einer noch zu bestimmenden Frist demobil zu machen und abzurüsten. Ausgenommen davon sind nur  jene Verbände, die für die Aufrechterhaltung der inneren Ordnung nötig sind. Ihre Stärke und Bewaffnung bestimmen Deutschland und Italien.“

 

Her gjøres altså et unntak for de franske styrker som må anses nødvendig for å opprettholde indre ro og orden. Likeledes gjøres det i punkt 8 unntak for de franske krigsskip som må anses nødvendig for å sikre de franske koloniene.

 

I ”Festskrift” side 87- 89 bygger Skodvin sitt resonnement på at i Gruppe XXI sitt sist kjente utkast til formulering av § 1 i Trondheimsavtalen kl 22.45 den 9.6.1940, var det foreslått følgende ordlyd for begynnelsen av §1 med den høytidelige:

 

”Die norwegischen Streitkräfte zu Land, zu Vasser und in der Luft legen die Waffen nieder ....”

 

Den endelige formuleringen ble som nevnt mange ganger før:

 

”Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder ...”

 

Følgelig syns det klart at den endelige utforming av Trondheimsavtalens § 1 må ha funnet sin form i Trondheim samme dag som avtalen ble inngått eller natta før. Skodvin argumenterer med at tyskerne må ha hatt en svært god grunn for ikke å bruke den klassiske formuleringen. Hva har skjedd siden den i følge Skodvin helt avgjørende ordbruken ble endret? Han mener at årsaken til den endrede formuleringen var at Buschenhagen var blitt kjent med innholdet i den tidligere omtalte ”Morgenmeldung” av 10.6.1940, se kap. 4.12 og kap. 4.20.

 

Her framgår det som tidligere er nevnt, at Wrede-Holm i relasjon til forhandlingene om Bjørnefjellsavtalen hadde sagt til general Dietel på at til tross for at kampene i Norge var innstilt, så skulle Norges krig mot Tyskland fortsette med de norske stridskreftene, som hadde forlatt landet sammen med de allierte.

 

Skodvin argumenterer videre med at fordi Buschenhagen var blitt kjent med innholdet i ”Morgenmeldung”, så kunne den klassiske formuleringen med benevning av de tre våpengrenene ikke lenger brukes og det runde og tøyelige ordet ”die gesamten” ble brukt i stedet. Det ligger implisitt i Skodvins argumentasjon at p.g.a. ”Morgenmeldung” og endringen til ”Die gesamten, så aksepterte tyskerne også realiteten i budskapet fra Wrede-Holm i ”Morgenmeldung” om at det fortsatt skulle vare aktiv krigføring mellom Norge og Tyskland.

 

Spørsmålet om hvor rundt og tøyelig begrepet ”die gesamten” er, er drøftet tidligere i kap. 4.18, så den argumentasjonen gjentas ikke. Meningsinnholdet i de to alternative formuleringene er utvilsomt det samme.

 

Hvordan i alle dager kan så Skodvin hevde at det er helt avgjørende for forståelsen av den norske kapitulasjonsavtalen at det i den norske står ”Die gesamten” i stedet for angivelse av de tre våpengrenene som i punkt 4 i den franske våpenstillstandsavtalen? I begge tilfeller finnes det noen nasjonale styrker som tyskerne ikke kan få kontroll over. Da kan det ikke bety noe hvilken formulering som brukes for å betegne alle de styrkene, som den nasjonale overkommandoen har kontroll over, når våpnene til disse styrkene skal legges ned. Vel og merke når også meningsinnholdet i de to forskjellige formuleringene er det samme. Det er den i Norges og Frankrikes tilfelle i denne sammenhengen.

 

”die frühere Norw. Regierung ”

Imidlertid er det klart at Buschenhagen p.g.a. innholdet i ”Morgenmeldung” og general Ruges soloutspill (se kap. 4.20) under Trondheimsforhandlingene trodde at kongen og regjeringen hadde tatt med seg de resterende norske sjø- og luftstridskreftene for å fortsette aktiv krigføring mot Tyskland med dem. Buschenhagen hadde på det tidspunkt neppe noen full oversikt over hvor rudimentære og militært betydningsløse disse flyktede norske stridskreftene faktisk var. Men han hadde sannsynligvis en forestilling om at de neppe kunne ha noen stridskraft av nevneverdig betydning. Hvis de hadde hatt brukbar stridskraft, burde de selvfølgelig ikke ha flyktet, men deltatt i fortsatt aktiv krigføring.

 

I Narviksavtalen av 11.6.1940 framgår det at den tyske overkommandoen med ”Buschenhagen som tysk underskriver, så på den flyktede regjering som ”die frühere Norw. Regierung”. Hva denne regjering måtte ha for intensjon med de flyktede og militært helt ubetydelige stridskreftene, var kanskje ikke noen veldig stor sak for tyskerne i en tid hvor Tyskland så ut til å vinne krigen. Det er riktig at Tyskland ikke kunne få kontroll over de rømte båtene og flyene, men hva så siden de var så ubetydelige?  Hvis Tyskland hadde vunnet krigen, ville uttrykket ”die frühere Norw. Regierung” utvilsomt også blitt overensstemmende med den faktiske situasjonen etter krigens slutt. Uansett klargjør ordlyden i Trondheimsavtalen hvilke norske stridskrefter som var omfattet av avtalen: Samtlige. Her er ikke gjort noe unntak for de som nylig var rømt eller de som hadde rømt tidligere. Slik nullet Buschenhagen ut den flyktede regjerings mulighet til å fortsette krigen med de flyktede stridskreftene. I tillegg nullet Buschenahgen ut Londonregjeringens mulighet til å bygge opp nye stridskrefter helt i fra bunnen av fordi samtlige norske stridskrefter skulle være nedlagt så lenge Tyskland var i krig under den pågående krigen.

 

Det er verd å merke seg at hverken Ruge eller Roscher Nielsen tar i bruk Skodvins argumentasjon om endringen til ”die gesamten” i § 1 ved sine vitneprov i Skankesaken. Heller ikke Roscher Nielsen gjør det i sitt vitneprov i den injuriesaken fra 1970 som omtales i kap. 4.26. Begge hevdet med forskjellig begrunnelse at de rømte norske stridskreftene var unntatt ved Trondheimskapitulasjonen. Ruges begrunnelse var at de rømte båter og fly ikke lenger stod under hans kommando, og derved var unntatt. Roscher Nielsens begrunnelse var at ”våpenstillstandsavtalen”, som han misvisende betegnet Trondheimsavtalen som, kun omfattet  Hærens 6. divisjon. Dette er drøftet og tilbakevist tidligere i flere kapitler.

 

Forskjellige teorier

Skodvins teori om den gjennomskjærende betydningen av endringen til ”Die gesamten” i § 1 synes altså å være noe han har funnet på selv. Vi vet ikke noe om det fra tyskernes forelå noen bevisst og betydningsfull strategi ved at ordlyden i § 1 ble endret til ”die gesamten”. Svært lite tyder på det fordi både Buschenhagen og Bieler, som begge var til stede under hele forhandlingene er krystallklare på at Trondheimsavtalen må og skal fortolkes etter sin ordlyd. Det samme hevder general von Falkenhorst som var til stede i Trondheim på hotell Britannia uten selv å delta direkte i forhandlingene, se kap. 4.16. Det finnes ikke noe slags bevis for at Buschenhagen på noen måte akseptere noe unntak for de rømte stridskreftene ved Trondheimsavtalen. Hvis det likevel skal spekuleres i hvorfor denne endrede formuleringen ble gjort, kan sikkert mange teorier framsettes. Her nevnes tre som alle er forskjellige fra Skodvins teori: 

 

· For det første var ”Die gesamten”  klart mer formelt riktig å bruke siden det norske forsvaret pr juni 1940 ikke hadde noe eget luftvåpen. De fly forsvaret disponerte, var en del av Hærens eller Sjøforsvarets oppsetning. I det tidligere nevnte intervjuet med major Bieler, som var til stede under Trondheimsforhandlingene, nevner han dette faktum som en mulig forklaring på at ikke den andre formuleringen ble brukt. Sannsynligvis har Buschenhagen også vært klar over dette. Den klassiske formuleringen med oppdelig i de tre våpengrenene, hvor ”in der Luft” er med, passet derfor ikke på det norske forsvaret. Hvis  kun ”zu Land und zu Vasser” var brukt og ”in der Luft” sløyfet, velle man likevel ha distansert seg fra det som Skodvin hevder er den klassiske formuleringen. Da ville det også kunne oppstått tvil om hvorfor ”in der Luft” ikke var tatt med.     

· For det andre er det ikke utenkbart at Buschenshagens misforståelse om regjeringens intensjoner kan ka fått følgende konsekvens: For Buschenhagen ble det viktig å finne en så enkel og utvetydig formulering i Trondheimsavtalen som mulig. Desto enklere formuleringer, desto mindre slingringsrom ved tolking av avtalen. Derfor ble det enkle og språklig klare uttrykket ”Die gesamten norwegischen Streitkräfte” brukt i stedet for det mer bombastiske ” Die norwegischen Streitkräfte zu Land, zu Vasser und in der Luft” som heller ikke som nevnt, var formelt korrekt.

· For det tredje er en mulig forklaring  er at man på tysk side på et sent tidspunkt fra et eller annet hold ut i fra en militær æreskodeks eller militær etikette, fikk signaler om at  den klassiske formuleringen hvor de tre våpengrenene er nevnt særskilt hver for seg burde forbeholdes kapitulasjonsavtaler eller våpenstillstandsavtaler hvor store og betydningsfulle stater kapitulerer. Det synes klart  at tyskerne sommeren 1940  tok hensyn til militære æresregler. Det gjenspeiles i kapitulasjonsavtalene både fra  Bjørnefjell og i Trondheim. Det som underbygger en slik forklaring, er at den omstendelige formuleringen med oppramsing av de tre våpengrenene, ble brukt i våpenstillstandsavtalen mellom Tyskland og Frankrike av 22.6.1940, men ikke når mindre betydningsfulle land kapitulerte som i den nederlandske kapitulasjonsavtalen av 15.5.1940 og heller ikke i den belgiske av 28.5.1940.

 

Det kan ikke stikkes under en stol at disse tre mulige forklaringene på at ”Die gesamten” i den norske kapitulasjonsavtalen ble brukt i stedet for den omstendelige formuleringen med angivelse av de tre våpengrenene, kun er spekulasjoner. Ingen har så langt rimelig velbegrunnet kunnet forklare endringen. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, for meningsinnholdet i de to formuleringene er som nevnt tidligere flere ganger, nøyaktig det samme så lenge noen 4. våpengren ikke eksisterte i verdensrommet.

 

Skodvin viser til Nederland

Skodvins  utfyllende teori for årsaken til at endringen til ”Die gesamten” ble foretatt, er ikke mindre spekulativ. Han hevder i ”Festskrift” på side 104- 105 at det er en klar analogi mellom den norske og nederlandske kapitulasjonsavtalen fordi tyskerne i begge disse tilfellene visste at visse deler at de nasjonale stridskreftene på begge sider ble unntatt fra avtalene. Derfor ble ”Die gesamten” brukt i  den norske kapitulasjonsavtalen i stedet for den tradisjonelle formuleringen med angivelse av våpengrenene. I følge Skodvin ble uttrykket ”Die gesamte” brukt i kapitulasjonsavtalen hvor Nederland kapitulerte formelt 15.5.1940 i følgende sammenheng i §1:

 

”Die gesamte Wehrmacht der Niederlande gilt als kriegsgefangen.”

 

Sverre Hartmann er i Aftenposten 24.2.1971 enig i at den nederlandsk kapitulasjonen i første omgang ikke kunne gjelde for de nederlandske styrkene på Zeeland. Han forklarer setningen ”Die gesamte Wehrmacht der Niederlande gilt als kriegsgefangen.” med at den var nødvendig fordi general Winkelman ville hindre at de nederlandske styrkene på Zeeland skulle bli ansett som franktirører (dvs. partisaner eller terrorister) og derved risikere å bli skutt etter at de ble tatt til fange. Det var franskmennene som hadde okkupert størstedelen av Zeelandprovinsen, og som hadde kontrollen der på kapitulasjonstidspunktet den 28.5.1940. Tyskerne gikk derfor med på å gi samtlige nederlandske soldater beskyttelse som krigsfanger uansett om de ennå ikke formelt hadde overgitt seg. Tyskerne visste at det bare var et spørsmål om kort tid før det også ville få kontroll over Zeeland. Det gjenspeiles i punkt 8 i den nederlandske kapitulasjonsavtalen hvor det bl.a. heter: ”Für die Provinz Zeeland erfolgt später Befehl.”

 

Det framgår av tillegget til den nederlandske kapitulasjonen at general Winkelmann også var opptatt at han kanskje ikke fikk formidlet beskjed om kapitulasjonen til alle de nederlandske flybesetningene. Han var bekymret for at disse da ville bli behandlet som franktirører om de ble tatt til fange etter å ha angrepet tyske stridskrefter. Både dette spørsmålet og nærmere bestemmelser om Zeeland provinsen ble utsatt til senere behandling. Det framgår imidlertid klart av punkt 7 at tyske tropper skulle besette hele Nederland og at nederlandske myndigheter skulle støtte opp om dette i alle henseende:

 

„7.) Die deutschen Truppen werden das noch nicht von ihnen besetzte Gebiet der Niederlande besetzen. Die Besetzung ist von den Niederländischen Behörden in jeder Beziehung zu unterstützen.“

 

Skodvin hevder at tyskerne brukte ”Die gesamten”  og ”Die Gesamte”  i den norske og nederlandske kapitulasjonsavtalen fordi det fantes noen nasjonale styrker tyskerne ikke kunne få kontroll over på kapitulasjonstidspunktet. Her må bare gjentas at siden det samme var tilfellet ved den franske våpenstillstandsavtalen 12 dager etter den norske kapitulasjonen, så ramler Skodvins argumentasjon sammen som et korthus.

 

Skodvins teori forutsetter at tyskerne i Trondheim ble bevisste at p.g.a. formuleringen i den nederlandske kapitulasjonsavtalen, måtte samme formulering brukes i den norske siden det fantes noen stridskrefter tyskerne ikke kunne få kontroll over på kapitulasjonstidspunktet.

De kjente formuleringene hvor avledninger av ordet ”gesamt” er brukt i tre kapitulasjonsavtaler innenfor et tidsrom av 27 dager er følgende i historisk rekkefølge:

 

Den nederlandske av 15.5.1940 i artikkel I:

”Die gesamte Wehrmacht der Niederlande gilt als kriegsgefangen.”

 

Kilde: Den nederlandske kapitulasjonsavtalen er gjengitt her slik den forekommer i flere sitater på flere internettsteder hvor originalkilden oppgis til „BaMa RH 24-10/44” uten at forfatten har funnet denne. I artikkel Ib opplistes kun forskjellige stridskrefter, og dette er ikke tatt med i vedlegget. Noen ytterlige artikler har forfatteren ikke funnet.

 

Den belgiske av 28.5.1940 i punkt 2:

”Die belgische Wehrmacht legt sofort in ihrer Gesamtheit bedingunglos die Waffen nieder und gilt damit als kriegsgefangen.”

 

Kilde: Den belgiske kapitulasjonsavtalen er gjengitt her som ”print screen” fra side 248-249 slik den framkommer i det belgiske tidsskriftet ”Revue belge d’histoire militaire” (September 1987) hvor hele kapitulasjonsavtalen med diverse tillegg er gjengitt. I punkt 1 opplyses kun at generalmajor Derousseaux sin fullmakt i fra den belgiske kongen er prøvet og funnet i orden.

 

Den norske av 10.6.1940 i § 1:

„Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder …“

 

Kilde. Se kap. 4.13 og Trondheimsavtalen i originalkopi i boka ”Tokt ved første nymåne. Felttoget 1940 - med kamera og panservogn” (1990) av Odd V. Aspheim og Guri Hjeltnes på side 199.

At det for tyskerne i Trondheim eksisterte en bevisst kobling i sammenheng med ordbruken mellom den nederlandske, den belgiske og den norske kapitulasjonsavtalen synes mer enn tvilsomt i den sammenheng som Skodvin hevder. Oppbyggingen og oppsettet av disse tre kapitulasjonsavtalene er svært forskjellig. Det taler sterkt i mot at tyskerne har fulgt en slags mal ved utformingen av disse tre kapitulasjonsavtalene.

 

Om man i det hele tatt vil anta at tyskerne hadde en slags mal eller norm for bruken av avledninger av ordet ”gesamt” i tre nevnte kapitulasjonsavtalene, så synes den ovennevnte teorien om at Nederland, Belgia og Norge var mindre betydningsfulle land enn Frankrike, tross alt å være den mest sannsynlige. Det kan muligens, men ikke sannsynligvis, ha ført det til at avledninger av ”gesamt” ble brukt i stedet for det mer bombastiske uttrykket med angivelse av tre forsvarsgreiner, når omfanget av de kapitulerende stridskreftene skulle angis. Men igjen: Egentlig spiller det ingen rolle hvilke ord som ble brukt for å betegne omganget av de kapitulerende stridskreftene så lenge det reelle og faktiske meningsinnholdet i ordene er nøyaktig det samme.

 

Skodvin har med sikkerhet lett etter en skriftlig bekreftelse for sin teori. I et tilsvar til Hartmann i avispolemikken i 1971 skriver Skodvin i Aftenposten av 12.3.1971 om et mikrofilmmateriale på vel 110 000 dokumentsider i tillegg til en samling fotostatkopier vedrørende den tyske okkupasjonen av Norge. Som Norges antatt største ekspert på okkupasjonstida, må en kunne forvente at Skodvin eller hans medarbeidere hadde pløyd igjennom dette materialet. Han fant ikke noe skriftlig  for å underbygge sin påstand i denne sammenhengen. Å påstå at er en klar sammenheng i bruken av ”Die gesamten” og ”Die gesamte”  i den norske og nederlandske kapitulasjonsavtalen, slik Skodvin gjør, er svært spekulativt. Det finnes ikke noe bevis for at Skodvins teori er mer riktig enn de tre andre teoriene som er nevnt ovenfor.

 

Etter forfatterens mening er den mest sannsynlige forklaringen på den endrede ordbruken i den norske kapitulasjonsavtalen at tyskerne ble klar over at ”Die gesamten” passet best siden det norske forsvaret ikke hadde luftvåpenet som egen våpengren slik major Bieler beviselig var klar over.

 

Sluttkommentar om Skodvin

Et av de aller siste argumentene fra Skodvins side kom da den 86- årige Skodvin i et innlegg i Aftenposten 14.5.2002, formodentlig etter nye dypdykk i tyske krigsarkiver, mente å ha funnet det endelige beviset på status til de flyktede norske stridskreftene. Han skriver:

 

”Innhaldet kjem meir fullstendig, og meir opplysande, fram i det tyske sluttkommuniké etter felttoget i Norge, datert Führerhauptquartier 12.6. 1940: «. .. Die gesamten, noch vorhandenen norwegischen Streitkräten legten die Waffen nieder». Dette er også sitert i kronikken. Så får ein ta opp til vurdering om Falkenhorsts folk hadde dei norske styrkar «vorhanden», som var på havet eller på alliert område, og om tyske forhandlarar kunne sitje i Trondheim og diktere totale kapitulasjonar til dei.”

 

Som nevnt ovenfor var i alle fall General Ruge overbevist om at Frankrike som en følge av våpenstillstandsavtalen med Tyskland av 22.6.1940  var ”nøytralt og ute av krigen” Det er all grunn til å tolke at Skodvin i 1989 mente det samme som Ruge om den franske våpenstillstanden slik som han uttrykte seg i ”Festskrift”. Og det til tross for at representantene for den franske tredje republikk, som inngikk avtalen, heller ikke hadde  de franske styrkene i koloniene ”for hånden”. De hadde heller ikke noen kontroll over general de Gaulle som var i gang med å organisere frie franske styrker.

 

Det at den staten, som i en avtale legger ned våpnene har noen militære stridskkrefter, som har flyktet eller av andre årsaker befinner seg i et sted hvor den statsmakt, som legger ned våpnene ikke ha mulighet eller evne til å utøve noen kontroll eller kommando over alle disse styrkene, er svært vanlig når slike avtaler inngås. Det er tilfelle ved alle de fire slike avtalene som er omtalt i denne kapitlet, den franske våpenstillstandsavtalen, den norske, nederlandske og belgiske kapitulasjonsavtalen. Det er ikke noen akseptabel grunn for å hevde at den staten som legger ned våpnene, likevel har folkerettslig adgang til å fortsette krigen ved hjelp av disse styrkene. I så fall måtte det være spesifisert i den skriftlige avtalen, og det er det ikke gjort i noen av de her nevnte avtalene. I alle disse fire tilfellene er det full dekning for å bruke Ruges formulering om situasjonen etter den franske avtalen, d.v.s. at landet er ”nøytralt og ute av krigen”.

 

Dessuten ville det vært fint å få se hele sammenhengen som Skodvins ovennevnte sitat er hentet fra. Erfaringsmessig kan meningsinnholdet i Skodvins sitater da fortone seg noe annerledes enn slik de først framtrer. Dernest synes sitatet å stamme fra hva en eller annen funksjonær eller soldat har skrevet i Hitlers hovedkvarter, formodentlig i Berlin. Det synes urimelig å kunne tillegge dette noen vekt når vi ikke kjenner sammenhengen sitatet står i, og det heller ikke opplyses hvilke kilder eller forutsetninger forfatteren av kommunikéet har hatt.

 

Det var ikke bare de norske stridskreftene som flyktet i samsvar med kommanderende admirals ordre av 7.6.1940 som hadde tatt på rømmen, Noen fartøy, bl.a. jagerne ”Sleipner og ”Draug hadde som nevnt i kap.4.19 flyktet tidligere til Storbritannia. I Sverige satt 10. juni 1940 ca 4000—5000 soldater fra Hærens 1. divisjon internert etter at de hadde flyktet i april 1940. Det er ingen tvil om at både svenske og tyske myndigheter mente at disse flyktede norske stridskreftene var omfattet av Trondheimsavtalen, jevnfør kap. 4.18.  Likeledes foreligger ingen opplysninger om at Administrasjonsrådet så annerledes på de hjemvendte norske styrkene fra 1. divisjon enn dem som hadde kadde kapitulert i Norge.

 

 

Lenke til neste kapittel 4.22

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren