Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.22 Gåten Ruge (1)

 

Ved graven

Kjell Fjørtoft innleder sin bok ”På feil side” med 2 sitater:

 

«Hertil kom at hver enkelt av dem som i disse årene er døde, har tatt med seg i graven opplysninger som vi gjenlevende aldri vil få, likesom vi som lever i dag hver for oss kommer til å ta med oss i graven ting vi ikke vil utlevere . . . Bildet av det som er hendt i alle disse årene er derfor ufullstendig og vil fortsette â være det.»

 

Fjørtofts kildeopplysning: ”Otto Ruge, tale ved Carl Gustav Fleischers urnenedsettelse, Oslo 1945”

 

«Skulle jeg skrive (en mer inngående) rapport måtte den imidlertid være fullstendig og det ville bringe enten en rekke fremtredende og høyt fortjente menn i en vanskelig stilling eller rokke tilliten til Undersøkelseskomiteen»

 

Fjørtofts kildeopplysning: ”Odd Lindbäck-Larsen, internt notat 1955 (Forsvarets Krigshistoriske Avdeling)”

 

General Ruges  vitneprov i Skanckesaken og kongens fravær fra riket

I kap. 4.18 er kommentert Ruges selvmotsigende uttalelser som vitne i Skanckesaken.  Her sier han at Trondheimskapitulasjonen var betingelsesløs for så etterpå å anføre den gedigne betingelsen at regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. Dette er kommentert i kap. 4.18 og kap. 4.20.

 

I Tønsberg blad av 28.11.1947 framgår følgende i et referat fra Skanckesaken:

 

”I det vitnets forklaring skal protokollføres reiser Ruge sig og sier at han «som silkefrontmann» godt kan forstå at andre kan ka misforstått både kapitulasjonsavtalens form og hans egne proklamasjoner i radio.”

 

Ruge sier altså her offentlig at han mener det pågående landssvikoppgjøret har blitt for strengt. Det var ”silkefronten” mot ”isfronten” hvor isfronten ønsket så strenge straffer som mulig og at alle som hadde vært medlem av NS mellom 8.4.1940 og 8.5.1945 skulle straffes, selv om medlemskapet var det eneste gale de hadde gjort. Det gjaldt 23540 nordmenn. Noen få unge ble det ikke reist tiltale mot, men 21897 passive medlemmer fikk sin straff og ble brennemerket som landssvikere for livet.

 

Ruge tar ved sin uttalelse om forståelige misforståelser noe av brodden av hans tidligere uttalelse om at kapitulasjonsavtalen kun gjaldt de styrker som var igjen i Norge. Ruge vet at han er nødt til å hevde at de flyktede båter og fly var unntatt Trondheimsavtalen, ellers ville mildes talt helvetet vært løs, og Ruges ettermæle fullstendig ødelagt.  Hvis de flyktede norske stridsmidlene hadde vært omfattet av Trondheimsavtalen, hadde utvilsomt samtlige norske stridskrefter kapitulert. Da ville det vært umulig senere å hevde at regjeringen hele tiden hadde som intensjon, å fortsette aktiv krigføring fra utlandet med utgangspunkt i disse styrkene. Likeledes ville hele rettsoppgjøret måtte blitt helt annerledes.  Da måtte det blitt akseptert at Norge som stat, hadde kapitulert og forpliktet seg til ikke å gripe til våpen mot Tyskland så lenge krigen varte.

 

Ruge trengte en plausibel grunn for å kunne påstå at de flyktede stridskreftene var unntatt fra Trondheimsavtalen. Det forklarer også hvorfor Ruge som nevnt i kap. 4.18 i følge Morgenbladets referat av 28.11.1947 fra Skanckesaken kom med følgende uttalelse:

 

”Jeg forpliktet meg i egenskap av forsvarssjef og for de styrker som var under meg. De som var utenlands stod ikke under min kommando.”

 

Det var lurt av Ruge å bruke dette argumentet, som ikke var så lett å motbevise i 1947 med den offentlige informasjon, som da var tilgjengelig. Derved slapp han å komme med de enda mer tvilsomme argumentene om at Trondheimsavtalen kun var en våpenstillstandsavtale, eller at den kun omfattet Hærens 6. divisjon eller de norske landstridskreftene i Hæren slik som Roscher Nielsen hevdet.

 

Et annet interessant sitatet som Aftenposten av 28.11.1947 legger i Ruges munn, er følgende:

 

”Et spørsmål som plaget Regjeringen den gang var dette med Grunnloven og Kongen i felt. For at han skulle kunne sies å være i felt, måtte han ha med væpnede styrker.”

 

Ruge har et poeng med at i relasjon til grunnlovens bestemmelser i § 11 så må Kongen ikke være borte fra riket mer enn i 6 måneder uten Stortingets samtykke. Ved å bevise at Kongen faktisk var i felt, dvs. deltok i aktiv krigføring i samsvar med grunnlovens § 41, slipper man i det minste å oppnevne kronprinsen som midlertidig hjemmeværende utøver av kongemakten de første 6 månedene. Vi vet at regjeringen i statsråd 7. juni 1940 tilrådet at kronprinsen ikke burde bli tilbake i Norge.  De to årsakene, som for regjeringens standpunkt i denne saken oppgis, er hensynet til kongehuset  og konstitusjonelle grunner. Derved synes det ikke usannsynlig at Ruge kan ha rett i at det konstitusjonelle spørsmålet i relasjon til grunnlovens § 11 og § 41 også eventuelt kan ha vært et medvirkende argument for å beordre de rudimentære restene av den norske Marinen til et territorium kontrollert av Storbritannia.

 

Spørsmålet om forholdet til grunnlovens § 11 sammenholdt med §41 kommenteres i generalmajor Torkel Hovland sin bok ”Carl Gustav Fleischer” (2000) hvor Hovland på side 226 skriver om Ruge og generalstaben hans:

 

”Det er vanskelig å forstå forestillingen om at en general i krigsfangenskap skulle få større symbolverdi for den fortsatte forsvarskamp enn en militær leder for denne ved regjeringens side. Som vi senere skal komme tilbake til, skulle kapitulasjonsavtalen som ble utvirket av Ruge ikke bli heldig med tanke på fortsatt krigføring. Ruges og generalstabens holdning kan bare forstås ut fra det syn at Norges militære kamp var over. De norske styrker i Storbritannia skulle bare utgjøre et etiketteforsvar nødvendiggjort fordi Kongen i følge Grunnlovens paragraf 11 måtte være i felt for å kunne oppholde seg utenfor landet i lengre tid.”

 

Og på side 236 skriver Hovland om et frokostmøte mellom Fleischer og Ruge 8. juni 1940:

 

”Da Fleischer ved frokosten rett før avreisen fikk Ruge i tale, konfronterte han naturlig nok denne med sine betenkeligheter. Ruge viste da påfallende liten interesse for en ny utefront. Han nevnte dog at han i et brev til regjeringen et par dager tidligere hadde påpekt at i følge Grunnlovens paragraf 41 kan Kongen bare regjere i utlendighet når han er i felt, og at det av statsrettslige grunner derfor var nødvendig med en mindre militær styrke i Storbritannia. Ruge skulle senere overfor Undersøkelseskommisjonen anføre at forholdene hjemme var et viktigere spørsmål på denne tiden, og at han først og fremst hadde vært opptatt av at offiserene trengtes for å stive opp moralen i de okkuperte områdene sørpå når de vendte hjem. Regjeringens standpunkt om at Hærens offiserer skulle stilles fritt var i samsvar med Ruges anbefaling.”

 

Høyesterettsadvokat Annæus Schødt skriver i en fremstilling utarbeidet til Stortingets protokollkomité etter oppdrag fra de medlemmer av Stortingets presidentskap av 1940 som var i Norge under krigen med tittel ”Riksrådsforhandlingene 1940” fra 1947 på side 64 om situasjonen sommeren 1940:

”Det kan til nød hevdes at Kongen var i felt, skjønt grunnloven ved sin bestemmelse herom ikke har hatt for øye at Kongen har måttet forlate landet fordi det var okkupert av fienden. Grunnloven ser på Kongens fravær fra Riket som et onde som helst skulle unngås (§11) og ikke som noe som gir ham utvidet myndighet”

Stort sett nhar vi bare Ruges utsagn om at regjeringen var opptatt av at kongen måtte fortsette å være i felt  for ikke å komme i konflikt med grunnlovens §§ 11 og 41. Men Kronprins Olav synes også i noen utstrekning å ha problematisert over grunnlovsbestemmelsene vedrørende kongens fravær fra riket.

 

Tor Bomann-Larsen skriver  med Ruge som kilde følgende i Æresordet” på side 477:”

 

”Å skille en regjerende konge (i England) fra en passiv kronprins (i Norge) var – som Olav hadde presisert overfor Ruge – bare gjennomførbart dersom kongen var «i Feldt». Hans Majestet måtte være «fraværende fra Riget» i den ene hensikt å føre krig. Hvis ikke fastslo Grunnlovens § 41 at «den til Tronen nærmest berettigede Prins» skulle overta regentskapet.”

 

Her må nevnes at forbudet i grunnlovens paragraf 11 om at kongen ikke kan være fraværende fra riket i mer enn 6 måneder uten Stortingets samtykke er et absolutt forbud som § 41 ikke lemper på. § 41 sier bare at kongen ikke trenger å overlate styringen av riket til andre, som normalt er tronarvingen etter at denne har oppnådd myndighetsalder, når kongen er i felt. Dette er i overensstemmelse med hva professor Jon Skeie hevder i pamfletten ”Stortinget” (1945) på side 5. Imidlertid kan det synes som om § 41 har vært tolket dit hen at Kongen kan være fraværende fra riket på ubestemt tid så lenge han er i felt. Det er ikke tilfelle. Etter flukten 7.6.1940 ville Kongen i samsvar med grunnlovens § 11 ha mistet retten til tronen 7.12.1940 uten Stortingets samtykke, eller at fraværet ble begrunnet og akseptert som konstitusjonell nødrett.

 

Forfatteren har ikke funnet nevnt noe om hensynet til grunnlovens §§ 11 og 41 i memoarene til noen av regjeringsmedlemmene. Derved er det et spørsmål om hvor tungtveiende denne problemstillingen var for regjeringen. Likevel drøftes spørsmålet noe videre.

 

Ruges utsagn i Skanckesaken kan tolkes på to måter:

 

· Regjeringen tok med seg noe militært personell og noen militære båter og fly fordi den hadde en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet. Derved ville det heller ikke være noen tvil om at kongen var i felt.

· Regjeringen tok med seg noe militært personell og noen militære båter og fly for derved i alle fall symbolsk kunne hevde at kongen var i felt ved hjelp av et ”etiketteforsvar” slik generalmajor Hovland mer enn antyder.

 

I kap. 4.8 og kap. 4.9 er det utførlig sannsynliggjort at regjeringen ved avreise fra Tromsø 7.6.1940 neppe hadde noen klar intensjon om å ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet. Derved er det overveiende sannsynlig at det er den symbolske effekten regjeringen eventuelt har hatt i tankene i den grad den var opptatt av problemstillingen i relasjon til grunnlovens §§ 11 og 41 i det hele tatt.

 

Uansett ville kongen og regjeringen som nevnt ovenfor, formodentlig kunne ha begrunnet et grunnlovsbrudd i relasjon til et kongefravær fra riket etter 7.12.1940 med konstitusjonell nødrett, om noen begrunnelse hadde blitt seriøst etterspurt. En slik begrunnelse hadde neppe blitt mye omtvistet i etterkant ut i fra situasjonens tvingende nødvendighet. Se for øvrig kap. 3.3 til kap. 3.8 om de statsrettlige forutsetningene for bruk av konstitusjonell nødrett. Dersom spørsmålet om kongens fravær fra riket hadde blitt et seriøst stridsspørsmål etter krigen, ville det også sikkert blitt vist til Hambros utsagn Elverumsmøtet 9.4.1940 om regjeringens adgang til å opptre i utlandet, jevnfør kap. 2.7.

 

Heller ikke dette utsagnet ble stemt over under Elverumsmøtet. Utsagnet var etter alt å dømme myntet på at regjeringen kanskje måtte oppholde seg i Sverige i en kortere periode. Hambros utsagn gjelder dessuten regjeringen, ikke Kongen. Men noen ny diskusjon tilsvarende diskusjonen om ”Elverumsfullmakten” får ligge. Det samme gjelder berettigelsen av bruk av konstitusjonell nødrett som begrunnelse for Kongens fravær fra riket. Et interessant konstitusjonelt spørsmål, som vel ikke har vært prøvd av Høyesterett, er det likevel.

 

Hva Ruge og andre skreiv i erindringsbøker

General Otto Ruge skreiv i sin bok ”Krigens dagbok: annen verdenskrig i tekst og bilder I” (1946)  på side 415:

 

”Krigsoperasjonene i Norge og nå til slutt de alliertes evakuering og vår kapitulasjon, skapte mange problemer, både administrativt og politisk.”

 

Ruge erkjenner at en kapitulasjon har funnet sted og omtaler den som ”vår”, hvilket vanskelig kan forstås annerledes enn Trondheimsavtalen.

 

Dette er utrolig nok så langt forfatteren av dette nettstedet har brakt i erfaring, den eneste kjente skriftlige kommentaren vi har fra Ruges egen hånd i ettertid i relasjon til den norske kapitulasjonen, som han selv godkjente for publisering. I tillegg kommer det som Ruge uttalte som vitne i Skanckesaken.

 

Ruge i ”Krigens dagbok: annen verdenskrig i tekst og bilder II” (1947) på side 15-16 :

 

”Frankrikes rolle i den fortsatte krigføring er nokså eiendommelig. Det er avvæpnet og maktesløst. Offisielt er det i og med sin kapitulasjon nøytalt og ute av krigen.”

 

Her klargjør Ruge sitt syn på konsekvensene av Frankrikes våpenstillstandsavtale av 22.6.1940.  At Norge ved sin kapitulasjon i realiteten i enda større grad enn Frankrike var avvæpnet og maktesløst kan det ikke bære særlig tvil om.  De franske koloniene med et betydelig innlag av franske militære var ikke under full tysk kontroll, men på Svalbard og Jan Mayen var det ingen norske stridskrefter.  Et betimelig spørsmål i denne sammenheng må være om Ruge innerst inne mente at Norge ved sin kapitulasjon også offisielt måtte oppfattes som ”nøytralt og ute av krigen”? I så fall kan det forklare at han ganske konsekvent unnlot å kommentere eller publisere noen beretning, kommentar eller analyse i relasjon til det norske kapitulasjonskomplekset, hvor han utvilsomt var den mest sentral person på norsk side. Likeledes kan det forklare Ruges samarbeid med fienden om grensevakten i Finnmark og hans planer om en norsk offisersskole i Finnmark. Dette drøftes i neste kap. 4.23.

 

Ruge skrev ned en del under sitt tyske fangenskap. Således er det ikke spontane dagboknotater, men skrevet ned etter at historien hadde gått sin gang. Det første halve året av sitt ærefulle krigsfangenskap var Ruge internert i direktørboligen på Grini. Radioapparatene ble først inndradd høsten 1941, så Ruge må etter all sannsynlighet ha kjent til Londonregjeringens propaganda fra London da han skreiv. Han satte et krav om at disse nedtegnelser ikke skulle publiseres før 50 år etter hans død, d.v.s. tidligst i 2011. Likevel tillot Ruges etterlatte at Olav Riste fikk gå igjennom en del etterlatte papirer, og Riste redigerte og utga boka ”Felttoget” i 1989 på bakgrunn av disse etterlatte papirene. Kilde: Olav Riste i innledningen til Felttoget på side 9.

 

I boka ”Felttoget” på side 180 tillegges Ruge at han under en kjøretur til Tromsø 3. juni bl. a. gjorde seg opp noen tanker:

 

”En separat fred mellem Norge og Tyskland nu ville heller ikke bli mere enn et foreløbig arrangement. Hvordan vår stilling endelig ville bli, ville i alle fall først bli avgjort ved fredsslutningen mellem de krigførende stormakter. Utfallet av stormaktskrigen kunne ingen forutse, men all vår historie viste at en slik verdenskrig pleier å bli langvang, og at den som er herre på sjøen har stor sjanse for å seire i en slik langvarig krig. Ut fra disse betraktninger var det så min hensikt å søke å overbevise regjeringen om at vi burde fortsette å være krigførende.”

 

Ruge  sammenlikner her fredsslutning med Tyskland med alternativet å fortsette med aktiv krigføring. Spørsmålet om virkningen av en norsk kapitulasjon, som var det som faktisk skjedde en uke senere, tar Ruge ikke opp. Derved får vi ikke vite om Ruge syntes dette kunne være et bedre alternativ enn en formell fredsslutning slik general Fleischer mente i skrivet til kongen av 4.6.1940. Ved en kapitulasjon fortsatte tross alt krigen de jure så lenge det ikke var sluttet fred. Vi får i det minste Ruges bekreftelse på at han pr. 3.6.1940 så det som sin oppgave å overbevise regjeringen om at den burde fortsette å være krigførende. Følgelig hadde i alle fall regjeringen ikke tatt noen beslutning om krigføringsspørsmålet pr. 3. juni, 4 dager før flukten fra Tromsø.

 

Ruge tillegges følgende i ”Felttoget” (1989) på  side 191 – 192:

 

”Der ble så undertegner to «Abkommen», en med general Dietel for Bjørnefjell og en med den tyske overkommando i Trondheim. Formodentlig var det vel den tyske overkommandos mening at general Dietel som kjente detaljene i fronten skulle ordne disse, mens hovedkapitulasjonen skulle undertegnes i Trondheim.”

 

Ruge betegner Trondheimsavtalen som hovedkapitulasjonen. Altså må omfanget av denne være den viktigste og mest omfattende. Det synes ikke å være noen uenighet om det.

 

Slik Riste har redigert Ruges etterlatte papirer i ”Felttoget” kommer egentlig her heller ikke fram noe om Ruges syn på de stridsspørsmålene som i ettertid har oppstått i relasjon til tolkingen av Trondheimskapitulasjonen. Riste tok bare i tillegg til det allerede nevnte kun med en opplysning i ”Felttoget” om at Ruge mente det ble noe kluss fordi de to avtalene varierte litt i detaljene.

 

Det er klart at Olav Riste og Magne Skodvin i hovedsak hadde samme syn på tolkingen av den norske historia fra 2. verdenskrig. De samarbeidet om flere bokverk. Det er besynderlig at vi i ”Felttoget” ikke får flere opplysninger i relasjon til den norske kapitulasjonskomplekset som Ruge var så sentral i. Er noe utelatt fordi det ikke passet?

 

I Felttoget” på side 190 finnes en opplysning om at Ruge 9 juni (?) sto og så på noe krigsmateriell britiske militære hadde etterlatt og ødelagt ved Bardufoss. Fra boka siteres:

 

”Mens jeg så på dette kom en sivil mann bort til meg og spurte om dette betydde at vi skulle slutte fred med tyskerne. Jeg sa ”Nei.” Selv om vi nu måtte overgi oss i Nord- Norge, kom krigen til å fortsette.”Gud skje lov” svarte mannen, og det var nok den alminnelige stemning i Nord-Norge han der gav uttrykk for.”

 

Som nevnt tidligere synes det ikke å være noen strid om at avtalekomplekset 9. til 19. juni i forbindelse med den norske kapitulasjonen ikke var noen fredsslutning. Således er det også i denne sammenheng klart at ”krigen de jure” fortsatte mellom Norge og Tyskland så lenge det ikke var sluttet fred. Dessuten spesifiserer Ruge ikke at det er Norges krig som fortsetter. Krigen mellom Tyskland på den ene siden og Storbritannia og Frankrike på den andre siden pågikk for fullt.

 

Pressesjef ved overkommandoens stab, Birger Gotaas, gjengir i boka ”Fra 9. april til 9. juni” på side 231-232 en tale general Ruge 13. juni 1940 holdt til offiserene i 6. divisjon på Sætermoen. Gotaas skriver at Ruge bl.a. sa:

 

”Det er ingen skam å bli slått i en krig, når en har bitt fra sig det en evnet. Det er meget bedre for et land enn å gi sig uten strid.

Jeg vet det er dem blandt dere som idag hater engIenderne mer enn tyskerne. Jeg hater hverken englendere eller tyskere, men jeg liker ikke å se at mitt land har lus på kroppen, og jeg ser frem til den dagen da vi på nytt skal bli kvitt fremmedmakt her i landet. Jeg er sikker på at den dagen kommer.

 

De som idag er våre herrer, var i 1918 i samme stilling som vi idag. Det så håpløst ut for dem, men de reiste sig igjen. Finnland var i hundre år en del av det mektige Russland, men i 1918 så det chansen til å befri sig- og grep den.

 

Husk at ingen stat kan reise sig bare ved å håpe på hjelp utenfra. Den må være klar til å hjelpe sig selv når tiden er inne. Den kan også komme fortere enn noen tror.”

 

Slik Gotaas gjengir talen sa Ruge her ikke et ord om videre krigføring fra England, snarere presiserer han at det vil være fåfengt kun å basere seg på hjelp utenfra. Imidlertid er det vanskelig å feste tiltro til Ruges utsagn om at selvhjelpen innenfra kunne komme snart, når han samtidig anbefalte alle yrkesoffiserene å skrive under på æresordet om ikke å gripe til våpen mot Tyskland så lenge krigen varte. I stedet kunne Ruge ha anbefalt offiserene å flykte til England via båter som det faktisk var ganske mange av i Troms og Finnmark også i juni 1940.  Alternativt kunne han anbefalt offiserene  som privatpersoner å ta seg over til Sverige for så å forsøke å komme seg til England derifra.  Hvis de hadde kommet som militære, ville de lidt samme skjebne som de ca 4000-5000 soldatene i fra 1. divisjon som ble internert i Sverige. De ble sendt tilbake til Norge uten at Londonregjeringen løftet en finger for å prøve å få dem over til England.

 

For helhetens skyld gjengis også hva Ruge skreiv i et brev til Trygve Lie 5.7.1940 selv om det er nevnt både i kap. 4.7kap. 4.17 og kap. 4.20. I Ruges brev, som er gjengitt i Lies bok” Leve eller dø” (1955) på side 235, presiserer Ruge at Norge må fortsette som krigførende. Samtidig uttrykker Ruge mistro til alle i regjeringen unntatt mottakeren, Trygve Lie, med følgende setning: 

”De er regjeringens sterke mann og De må fortsette å være det. Hadde det ikke vært for Dem i regjeringen og meg i Hæren, så hadde landet gitt seg for lenge siden.”

Så sent som 2 dager før regjeringens flukt tydeliggjør Ruge at han ikke har noen tiltro til regjeringens framtidige krigsvilje.

Ruge oppfordret ingen offiserer til å reise.

Tor Bomann-Larsen skriver i ”Æresordet” (2011) på side 491:

 

”Klokken halv åtte om morgenen den 7. juni møttes omkring 20 offiserer i den store stuen på Nordmo gård. Her fikk Forsvarets Overkommando general Ruges orientering om at konge, kronprins og regjering var i ferd med å forlate landet. Krigen skulle fortsettes fra engelsk jord. «De av offiserene som ville være med måtte ha pakket og være klar til avmarsj innen kl. 8.»

 

Alle hadde spist frokost, men ingen gjorde mine til oppbrudd. I tråd med regjeringens vedtak fra dagen før ble det ikke gitt noe råd fra forsvarsledelsen. «For Hærens vedkommende blir bare de å ta med som melder seg frivillig.» Det var som om regjeringen ennå ikke våget å ta kommandoen over de væpnede styrker.

 

Klokken åtte var Otto Ruge alene om å forlate Nordmo sammen med tre håndplukkede menn som skulle forsikre seg om at forsvarssjefen fikk bli i landet.

 

Et par timer senere, klokken 10.30, ble et brev levert på Nordmo. Det var fra kronprins Olav og adressert til hans gamle kullkamerat, kaptein Ragnvald Knudsen. Brevet fortalte at kronprinsen reiste av tvang, «fordi regjeringen forlangte det». Like fullt var det hans «håp at flest mulig officerer skulle bli med til England». Kongen dro grunnlovsmessig «i Fældt». Noen måtte drille hvalfangerne.

 

Appellen var forgjeves. «Blandt de yngre offiserer ble det til dels sett på som desersjon å reise.»”

 

Stabsoffiserene hørte på Ruge, ikke på Kronprinsen.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.23

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren