Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.23 Gåten Ruge (2)

 

Ruge om fortsatt krig og grensevakten i Finnmark m.v.

I kap. 4.20 er gjengitt hovedessensen av hva general Ruge sa som vitne i Skanckesaken i Oslo forhørsrett i slutten av November 1947 vedrørende krigføringsspørsmålet. Imidlertid er det en del forhold som tyder på at han ikke var like sikker i sin sak i dagene og ukene etter 10.6.1940 på at Norge som stat kom til å forsette krigen mot Tyskland.

 

I Kjell Fjørtoft sin bok ”På feil side” fra 1991 og i Sverre Hartmann sin bok ”Søkelys på 1940 – Var Sovjet farligere enn fienden” fra 1971 er det utførlig redegjort for to hovedforhold som belyser dette nærmere: Samarbeidet om grensevakten i Finnmark og i den forbindelse planene om en norsk offisersskole i Finnmark.

I utgangspunktet må det være klart at ved Norge som aktivt krigførende stat, så ville ethvert militært samarbeid med den fienden som krigen føres mot (i dette tilfellet Tyskland), vært fullstendig utelukket. Et slikt militært samarbeid ville åpenbart vært straffbart etter den militære straffelov med strenge straffer. Imidlertid forutsatte Trondheimsavtalen med Narvikstillegget dagen etter nettopp et slikt militært samarbeid om grensevakten i Finnmark. Etter at Finland hadde tapt vinterkrigen mot Sovet-Unione, ville det være en enkel sak for den røde arme å dra igjennom den finske ishavskorridoren og videre inn i Finnmark. Alle visste hva som hadde skjedd i Polen høsten 1939 hvor soldater fra Sovjets røde arme rykket inn østfra like etter at tyskerne hadde kommet vestfra. Polen ble derved delt. Utfallet av vinterkrigen i Finland var selvfølgelig også kjent. Tyskerne hadde problemer med å få soldater raskt nok til Finnmark, og de var åpenbart ikke interessert i at den røde arme skulle rykke inn i et militært ingenmannsland og besette det meste av Finnmark og kanskje også trenge inn i Troms.

Det heter derfor i Trondheimsavtalens § 7:

 

”Unntatt er 2 bataljoner og 1 batteri ved den østfinmarkske grense. Disse blir stående som hittil som grensevakt under kommando av fylkesmannen i Finnmark - og med betegnelsen Grenseforsvarspolitibataljon, henholdsvis Grenseforsvarsbatteri - inntil grenseforsvaret blir endelig ordnet.”

 

Sverre Hartmann dokumenterer i sin bok ”Var Sovjet verre en fienden” (1971) på side 73 at Ruge skreiv følgende i et brev til ”Administrasjonsrådet” i Oslo datert 23.6.1940:

 

”Bestemmelsen om at vi foreløpig skal ha enkelte norske avdelinger i Øst-Finnmark er foranlediget av meg.”

 

Etter krav i fra Hiler ble det i Narviksavtalen av 11.6.1940, dagen etter at Trondheimsavtalen ble undertegnet, presisert at de to norske grensevaktbataljonene og grensevaktbatteriet i Finnmark skal stilles under tysk  overkommando.

 

Med general Ruges aktive bistand ble det derfor ganske raskt etablert en hemmelig ordning hvor  grensevaktstyrken i  Finnmark i første omgang ble stillet under kommando av fylkesmannen i Finnmark, Hans J. Gabrielsen. Gabrielsen skulle så i neste omgang motta sine ordre fra major Oscar W. Neef som var tilknyttet den tyske overkommandoen i Norge. I praksis viste det seg at tyskerne må ha syntes at den norske grensevakten varetok sin oppgave så godt at de ikke fant noen grunn til å komme med noen ordre via fylkesmannen de få ukene ordningen med den norske grensevakten varte. Dette er blitt tolket dit hen at hele ordningen var proforma også fra tysk side. Husk at det var Hitler selv som hadde krevd at den norske grensevakten i Finnmark skulle stilles under tysk kommando. Selvfølgelig hadde tyskerne kommet med ordre hvis de hadde hatt noen grunn til det.

 

Fjørtoft og Hartmann dokumenterer at så sent som 23/24. juni 1940 la general Ruge planer helt fram til 1942 ikke bare for fortsettelsen av samarbeide om denne grensevaktordningen, men også planer for opprettelse av en norsk offisersskole i Finnmark for å sikre tilgangen på kvalifiserte offiserer til grensevakten.  Hartmann gjengir på side 75 en fotokopi av et PM med en hemmelig instruks Ruge 23/24 juni 1940 ga til major Lindbäck-Larsen, som av Ruge var oppnevnt som militær rådgiver for fylkesmann Gabrielsen i Finnmark. Kopi av Ruges PM fulgte med Lindbäck-Larsens og fylkesmann Gabrielsen sin ekspedisjon av 24.6.1940 til  Innenriksdepartementet i Administrasjonsrådet. Ruge skriver  følgende innledningsvis i PM’et om grensevaktordningen i Finnmark:

”Hvis ordningen blir noenlunde permanent, bør vi prøve å utnytte grensevaktpolitiavdelingene som befalskole for Hæren således:”  

 

Imidlertid sørget tyskerne for at ordningen med den norske grensevakten ble avviklet i midten av juli 1940.

 

I sin bok ”På feil side” fra 1991stiller Fjørtoft disse retoriske spørsmål uten å gi noen svar:

”Er Norge ute av krigen, etter at kapitulasjonsavtalen i Trondheim er undertegnet 10. juni, siden general Otto Ruge går inn for å bygge opp en norsk hær av frivillige i Finnmark som er okkupert av tyskerne?”

”Eller mener Ruge i fullt alvor at han kan bygge opp en norsk hær i Finnmark, samtidig som London-regjeringen forbereder seg på en fortsettelse av krigen mot Tyskland fra England?”

”Ruge har gått med på å stille norske tropper under tysk overkommando etter at Hitler har forlangt dette. Er det da realistisk å tro at tyskerne vil la Ruge få bygge opp en norsk hærstyrke i Finnmark med utgangspunkt i «grensepolitiavdelingene», uten at disse fortsatt må stå under tysk overkommando?”

”Er det ikke «samrøring mellom norske og tyske tropper» når norske tropper blir satt under tysk overkommando, slik som i Finnmark?”

”Hvordan ville reaksjonen vært fra London-regjeringens side om den hadde fått kjennskap til hvilke planer den norske forsvarssjefen har gitt ordre om å gjennomføre i Finnmark? Ville den sett på det som et samarbeid med fienden?”

 

Dersom alle forhold omkring grensevakten i Finnmark og planene om en norsk offisersskole i Finnmark hadde vært kjent under landssvikoppgjøret, ville det formodentlig hatt stor betydning for hvordan annen bistand til fienden hadde blitt bedømt under oppgjøret. Først i 1970 gjennom Sverre Hartmanns artikkelserie i ukebladet ”Aktuell” høsten 1970 ble forholdene omkring grensevakten i Finnmark og sammenhengen med Trondheimskapitulasjonen alminnelig kjent selv om mange av de faktiske forhold var kjent allerede på 50– tallet. Da ble det storm med anmeldelse, politietterforskning og trusler om rettssaker. Stormen var imidlertid i et vannglass for det hele kokte bort uten noen rettssaker. Da dette skjedde hadde Ruge vært død i 9. år.

 

Hypoteser om hva som foregikk i Ruges hode

Formodentlig må general Ruge ha forstått at det ikke går an både å samarbeide med fienden om militære oppgaver og samtidig føre aktiv krig mot den samme fienden. Hvordan han egentlig har tenkt og resonert i de fatale junidagene i 1940 er ikke godt å si. Dersom de fulle omstendighetene omkring grensevakten i Finnmark med forslaget om offisersskole hadde vært kjent i 1947, ville Ruge hatt et gedigent forklaringsproblem når han som vitne i Skanckesaken sa om situasjonen før regjeringens flukt: 

 

Men det var helt klart for alle oss som var der oppe at krigen skulle fortsette.”

 

Narviksavtalen av 11.6.1940 i punkt 4 satte forbud mot at den norske overkommandoen sendte nyheter eller kapitulasjonsbetingelsene til regjeringen, men Ruge brøyt dette. Hartmann skriver i Aktuell:

 

”I den  kurerekspedisjon som general Ruge sendte av gårde dagen etter, den 12 juni, til Stockholmlegasjonen og regjeringen, unnlot han å vedlegge noen avskrift av Narviksavtalen eller å meddele innholdet.”

 

Ruge skjønte selvfølgelig at det ikke ville være særlig lurt å informere regjeringen om at grensevakten i Finnmark skulle settes under tysk kommando. Det kunne ikke oppfattes annerledes enn militært samarbeid med fienden som Ruge gjerne ville regjeringen skulle fortsette å krige i mot. At han selv aksepterte et slikt samarbeid i den situasjonen som hadde oppstått var noe annet. Følgende hypotese om hva som kan ha forgått i generalens hode kan settes opp:

 

Hartmann mer enn antyder i artikkelserien i Aktuell (1970) at Ruge hadde en intensjon om å få gjennomført en miniversjon av Mowinchelplanen. Mowinckelplanen gikk ut på at Nord-Troms og Finnmark skulle forbli under norsk kontroll, se kap. 4.2. Ut i fra et overordnet syn på hva som ville være verst for Norge var for Ruge en sovjetisk invasjon i Finnmark med etterfølgende okkupasjon langt verre enn det å være under tysk okkupasjon. Polen ble delt mellom Tyskland og Sovjet-Unionen høsten 1939. Finnland måtte ved fredsavtalen 13.3.1940 med Sovet-Unionen tåle harde kapitulasjonsbetingelser. Ruge kan ha ment at trusselen om en sovjetisk invasjon i Finnmark var så stor at det likevel i denne sammenheng kunne forsvares å samarbeide med fienden slik situasjonen var i juni 1940. Av to onder velges det minste. I den sammenheng måtte det planlegges for et langsiktig samarbeid med tyskerne hvor utdanning av nye norske soldater og befal var aktuelt.

 

Dessuten visste selvfølgelig Ruge at forestillingen om fortsatt norsk aktiv krigføring mot Tyskland med de rudimentære restene av den rømte norske Marinen kun var en illusjon. Følgelig ville en mulig intensjon om fortsatt aktiv norsk krigføring mot Tyskland forbli en illusjon i overskuelig framtid slik den militære situasjonen var i Europa. Om det ble England eller Tyskland som vant krigen, ville det være like problematisk om russerne hadde tatt og etablert seg i Finnmark og kanskje også Nord-Troms. Ruge visste at han skulle tilbringe verdenskrigen i fangenskap, og hvis han skulle redde Finnmark, måtte det skje før han gikk i fangenskap. Derfor måtte han handle raskt. Kanskje var det frykten for russerne som gjorde at Ruge valgte ikke å følge regjeringen til London.

 

Dessuten ville det kanskje ikke være så rart om Ruge var forbitret på engelskmennene som gang på gang trakk seg tilbake og evakuerte under felttoget i Norge, og derved lot nordmennene sitte i fella. Verst var effekten av dette på Narviksfronten i månedsskiftet mai - juni  1940 hvor de norske soldatene bare var et par dager unna seier da engelskmennene sa takk for seg. Det var til disse ”svikefulle” engelskmennene kongen og regjeringen flyktet.

 

Vi vet også at oberstløytnant Wrede Holm i forbindelse med Bjørnefjellsavtalen fortalte general Dietel at Ruge hadde gitt de norske militæravdelingene i Finnmark ordre om ikke å demobilisere slik at de fortsatt kunne ivareta tjenesten som grensevakt mot Sovjet-Unionen inntil videre eller som en mer varig ordning, jevnfør Wrede Holms redegjørelse gjengitt i kap. 4.12. I Ruges brev til Trygve Lie datert 5.6.1940 gjengitt i Trygve Lies bok ”Leve eller dø” på side 235 skriver Ruge:

”Når jeg i tilfelle følger Hæren som krigsfange er det fordi jeg — etter moden overveielse — har funnet at jeg gjør mest nytte der. Dessuten byr det meg personlig i mot å forlate hæren en gang til på dens ulykkesdag. Jeg gjorde det sørpå. Jeg kan ikke gjøre det en gang til uten å miste min anseelse hos befalet. Og en general uten anseelse har Dere ikke bruk for.”

 

Ikke utenkelig er det grensevakten i Finnmark Ruge har i tankene når han som førstnevnte grunn for å bli i Norge angir nyttehensynet. Organiseringen av grensevakten ble da også den viktigste samarbeidssaken med tyskerne for Forsvarets overkommando fram til nedleggelsen 28.juni 1940. Anseelse og ære er vel i denne sammenheng ikke blant de mest aktverdig grunner. Noen særlig nytte av han for Norge, etter at han hadde valgt å gå i krigsfangenskap, ville det definitivt ikke bli, kanskje ikke veldig ærerikt heller. Han måtte handle rakst og redde Finnmark mens det ennå var tid. I slutten av juni 1940 tydet alt på at Tyskland ville vinne krigen ganske raskt. Da ville Ruges fangenskap blitt kortvarig.

Hva Ruge egentlig mente innerst inne om kapitulasjonen i Norge forblir alltid en gåte. Kjell Fjørtoft skreiv det følgende i ”Nordlys” 1.4.1995:

”Mens Ruge sitter i sitt krigsfangenskap, sender han våren 1942 et notat på 15 tettskrevne sider til Oberkommando der Wehrmarht. Et notat som utvilsomt ville vakt forbitrelse og storm i Londonregjeringen og Hjemmefronten om det hadde blitt kjent den gang. For ikke å snakke om hvilke reaksjoner det ville fremkalt om det hadde blitt kjent fredssommeren 1945. Her en liten smakebit: «Tysklands politiske mål er å skape et "nytt Europa" av frie nasjoner under tysk ledelse.

 

 Jeg er ikke politiker. Men jeg antar det norske folk og de lovlige norske statsmakter med glede er med på et europeisk samarbeide etter krigen. Vår lille naive tro på Folkeforbundet viste at vi alt den gang var ivrige for et slikt samarbeide. Jeg antar nasjonen (Norge) er villig til å gå ganske langt for å få til et slikt samarbeid i stand når krigen er forbi... Selv om krigen skulle ende med fullstendig tysk sier, er det mål å kunne gå inn i et eventuelt tysk samarbeide.»

 

Atter igjen spørsmålet; kunne Otto Ruge skrive dette uten at han mente at Norge var ute av krigen etter kapitulasjonen 10. juni 1940?”

 

Det synes ikke riktig å rette noen anklage mot Ruge for at han var opptatt av å hindre en sovjetisk innmarsj i Finnmark etter den norske kapitulasjonen 10.6.1940. Ut i fra hva som nylig hadde skjedd med Finland og Polen var bekymringen høyst aktuell. Krigen i Norge var tapt for Norges del uansett. Det at Ruge da var villig til å samarbeide med fienden for å redde Finnmark fra russerne er høyst forståelig ut i fra situasjonen. Ruge gjorde det han mente tjente Norges interesser best ut i fra et overordnet perspektiv. Til sist i dette kapitlet er nevnt 4 forhold som Ruge etter forfatterens mening kan bebreides for i relasjon til den norske kapitulasjonen.

 

Ruges arkiv

Svaret på hvorfor  Ruge i stor grad slapp å bli konfrontert med samarbeidet med tyskerne om grensevakten i Finnmark, er sannsynligvis at arkivet fra Forsvarets overkommando etter oppholdet på Nordmo gård i Troms forsvant etter 2. verdenskrig. I tillegg vet vi fra Skanckesaken at statsministeren, forsvarsministeren og utenriksministeren ikke kunne huske å ha sett Trondheimsavtalen, se kap. 4.25. Den ble også holdt stort sett hemmelig til 1955.

Jens Henrik Nordlie var general Ruges adjutant i juni 1940. I en artikkel gjengitt i Norsk Militært tidskrift nr 1 fra 1991 forteller Nordlie om hvordan han i all hast av Ruge ble bedt om å følge med på en biltur for å føre bort Ruges personlige arkiv fra gården Nordmo i Målselv hvor Forsvarets overkommando hadde sitt hovedkvarter. Arkivet ble så brakt inn i et lite hvitt hus uten at Nordlie gir noen nøyaktig stedfestelse. Nordlie skriver:

 

”Gereral Ruge var i bra form da han igjen overtok som forsvarssjef i 1945. Hvis han da (1945) ikke hadde fått igjen de dokumentene han hadde sørget for å gjemme bort i 1940, følger jeg meg sikker på at jeg ville blitt engasjert i etterforskningen pga. den nevnte biltur i 1940. Jeg hørte intet og må faktisk tro at Ruge ikke savnet noen papirer. De må ha kommet til rette på planlagt måte i 1945.” 

 

I en artikkel i Aftenposten 10.10.1993 av Odd V. Aspheim går følgende fram:

 

”Nyere undersøkelser har slått fast at papirene i alle krigens år lå vel forvart under et låvegulv i Troms, og ble hentet av en lokal Milorgmann etter tyskernes nederlag i 1945. Men der ender også alle spor.”

 

Aspheim opplyser videre i sin artikkel at det er alle dokumenter i relasjon til kapitulasjonens gjennomføring i ukene etter, og overkommandoens kopier av kapitulasjonsavtalene er borte. Bemerkelsesverdig ble disse ikke etterlyst av hverken MUK- 46 eller av forsvarets krigshistoriske avdelig. Aspheim skriver:

 

”Men inntrykket er at de som burde ha spurt, lot det være, og de som visste noe, har tiet.”

 

Det er svært bemerkelsesverdig at den militære undersøkelseskommisjonen ikke kommenterer noe om samarbeidet med tyskerne om grensevakten i Finnmark. Wrede Holms anførsel om dette gjengitt på s.  163 i den militære undersøkelseskommisjonen er sitert i kap.4.12. Likeledes fulgte Trondheimsavtalen som vedlegg til  kommisjonens rapport. I § 7 i Trondheimsavtalen fastsettes i første omganf vilkårene for grensevakten i Finnmark, jevnfør kap. 4.13.

 

Heller ikke Narviksavtalen, inngått 11.6.1940, hvor det presiseres at grensevaktstyrken skal settes under tysk overkommando, se kap. 4.14, nevnes i den militære undersøkelseskommisjonen.

 

Aspheim konkluderer ikke med hvem som sørget for at arkivet forsvant, men angir 2 hovedmistenkte hvorav Ruge er den ene. Som eventuelle motiv for Ruge anfører Aspheim:

 

”Men det er påfallende at ting som først er blitt kjent gjennom tyske dokumenter ble utelatt fra de forklaringer både Ruge og andre som visste beskjed, avga om forholdene rundt våpennedleggelsen i 1940. Dette gjelder særlig Hitlers krav om tysk kommando over den midlertidige norske grensevakten mot Sovjet, som Ruge fikk lempet på slik at ordrene skulle gå via fylkesmann i Finnmark. Men ordningen var like fullt etablert og kunne vært tatt i bruk av tyskerne. Dette orienterte Ruge den gang det hjemlige Administrasjonsrådet om, men ikke den emigrerte regjeringen Nygaardsvold.

 

Først oppdagelsen av krigsdagboken til major Oscar Neef, tysk forbindelsesoffiser i Ruges stab i 1940, tvang i 1952 norske aktører til å uttale seg om dette kuriøse kommandoarrangementet, og kommentarene spente fra misvisende erklæringer til direkte benektelser.

 

En annen mulig forklaring kan være at Ruge fant at arkivet ville virke kompromitterende, ikke for ham selv, men for andre, noe han ville sikre seg mot. Den Ruge vi møter etter 1945, er jo en mann som åpent bekjente seg til «Silkefronten», og var mild i sin bedømmelse av menneskelig utilstrekkelighet. Til Trygve Lie skrev han i 1948 at han hatet «oppvasker», og at han for sin del ikke ville etterlate seg noe slags «historiske oppgjør».

 

 «Og jeg har konsekvent avslått, og vil også i fremtiden avslå å uttale mig offentlig om det jeg har været med på. Det jeg måtte ha sæt av menn i vanskelige øieblikk... og det som er mig betrodd i fortrolighet kommer jeg til å ta med mig i graven. »”

 

Riktignok hevder Sigurd Bruteig i et tilsvar i Aftenposten av 16.11.1993 på Aspheims artikkel at det var han som hentet kassen med Ruges arkiv og ikke noen milorgmann. Bruteig opplyser at han i 1945 var nestkommanderende løytnant i det kompani av polititropper som kom til Tromsø fra Sverige. Videre hevder han at han etter å ha fått en ordreseddel  hentet kassen og leverte den i Tromsø uten å huske til hvem. Ordreseddelen var datert 13.6.1945 og var opprinnelig utstedt av en oberst i Hærens overkommando uten at Bruteig offentliggjør hans navn.  Det spiller for så vidt ingen rolle hvem som hentet kassen. Borte er den i alle fall.

Ruge kom hjem til Norge med fly til Fornebu 3.6.1945. Her ble han bl.a. møtt av høyere offiserer fra alle våpengrener med generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen i spissen og offiserer fra Ruges tidligere stab. General Tangen var forsvarssjef fra 5.2.1942 til kronprins Olav ble utnevnt til forsvarssjef 1.7.1944. Ruge ble gjenutnevnt til forsvarssjef 16.7.1945 etter kronprinsen. Det kan vel ikke utelukkes at noen hadde snakket sammen i de 10 dagene fra general Ruge kom hjem til Norge 3.6.1945 og den ukjente obersten i Hærens overkommando utstedte sin ordre om å hente kassen med arkivet. I alle fall synes det klart at en oberst i Hærens overkommando var innblandet i forsvinningssaken.

Konklusjonen på dette kan vanskelig bli noe annet enn at Ruge selv sørget for å få hentet sitt personlige arkiv og så brente det. Han hatet oppvasker, ville ikke uttale seg offentlig om det han hadde vært med på. Han sørget for at ingen skulle få vite hva som befant seg i arkivet, hverken i 1945 eller i ettertiden.

 

”Gåten Ruge”

Norges forsvarssjef, general Ruge, valgte ikke å flykte med regjeringen og i stedet gå i frivillig tysk fangenskap. Hvis krigen mellom Norge og Tyskland ikke var slutt, ville vel dette vært desertering? Samtidig anbefalte han alle norske yrkessoldater om å avgi æresord om ikke på ny å gripe til våpen mot Tyskland. Ruge tok initiativ til og samarbeidet med fienden om fortsatt norsk grensevakt Finnmark og han la planer om samarbeid med fienden om en norsk offisersskole i Finnmark for lang tid framover. Dette kunne ikke tolkes på noen annen måte enn at Ruge mente krigen mot Tyskland var slutt, ellers ville Ruges handlinger vært desertering kombinert med landsforrædersk bistand til fienden. Samtidig instruerte han sine forhandlere Wrede Holm og Roscher Nielsen om at den flyktede regjeringen ville fortsette krigen fra utlandet. Denne motsetningen er hovedessensen i ”Gåten Ruge”.

Etter krigen framstod som nevnt Ruge som en ”silkefront”- mann, d.v.s. han mente ”landssvikerne” burde få relativt milde straffer, i alle fall i de mindre alvorlige sammenhengene. For forfatteren er det nærliggende å tole denne silkefrontholdningen dit hen at Ruge innså at han selv og den rollen han spilte i sammenheng med den norske kapitulasjonen neppe ville stå seg for historiens dom dersom alle fakta kom på bordet. 

 

Det som Ruge mest kan bebreides for i relasjon til den norske kapitulasjonen er fire forhold:

 

· Soloutspillet: Ruge hadde ikke dekning for å instruere sine fullmektiger ved kapitulasjonsforhandlingene, Wrede Holm og Roscher Nielsen om at regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet.

· Trondheimskapitulasjonen: De endelige kapitulasjonsforhandlingene i Trondheim hadde så stor folkerettslig betydning at Ruge burde ha skjønt at han måtte ta ansvaret og forhandle selv. Formodentlig ville det da blitt større samsvar mellom Ruges ”soloholdning” til fortsatt norsk krigføring mot Tyskland fra utlandet og avtalens ordlyd. Kanskje hadde det ikke blitt noen avtale. I begge tilfeller kunne mye tåkelegging og hemmelighetshold om en eventuell avtale da vært unngått. Tolkningsstriden kunne da forhåpentligvis også blitt unngått, eller i det minste blitt mindre omfattende og stri.

· Inkonsekvensen: På den ene siden ville Ruge selv heller gå i krigsfangenskap enn å bli med regjeringen til utlandet for å føre krigen videre, samtidig som han stillet alle sine stabsoffiserer fritt. Etter kapitulasjonen anbefalte han alle norske yrkesoffiserer om å avgi æresord om ikke å ta opp våpnene mot Tyskland igjen for å unngå krigsfangenskap. På den andre siden må han på grunn av soloutspillet ha ment at regjeringen skulle fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland. Disse synspunktene lar seg ikke forene.

· Tausheten: Hvis Ruge hadde vært åpen og lagt fram det han visste om den norske kapitulasjonen og om samarbeidet med tyskerne om grensevakten i Finnmark, ville formodentlig det også hatt noe å si for hvordan NS– medlemmenes samarbeid med tyskerne hadde blitt rettslig vurdert. Kanskje hadde det da vært større forståelse for at det også blant NS– medlemmene var ganske mange som hadde handlet som de gjorde og samarbeidet med fienden, fordi de ut i fra en overordnet vurdering mente det tjente nasjonen Norge best.

 

Ruge grunngir i ovennevnte brev til Trygve Lie i 1948 sin taushet etter krigen langt på vei med hensynet til sine offiserskolleger. Formodentlig var behovet for å beskytte seg selv og sitt ettermæle enda større. Noen endelige svar på gåten Ruge får vi aldri.

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.24

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren