Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.24 General Fleichers etterlatte papirer

 

Boka ”General Fleisher: Etterlatte papirer” ble utgitt i 1947. Da hadde hans kone gjort en avtale med et forlag om å utgi Fleischers etterlatte papirer i bokform. Fru Toni Fleischer døde imidlertid for boka var utgitt, men forlaget utga den likevel.

 

Londonregjeringa trengte ikke soldater

I følge Olav Ristes bok ”Londonregjeringa”, Bind I (1973), side24 var ca 4-5000 norske soldater internert i Sverige. Fleischer skriver i ”Etterlatte papirer” på side 89 om soldatene fra den flyktede norsk 1. divisjon som var internert i Sverige:

”For den internerte styrke av 1. divisjon i Sverige traff regjeringen den bestemmelse at hele styrken skulle demobiliseres og sendes tilbake til Norge. Det blev fra H.O.K. mundtlig og også skriftlig fremholdt at de som ønsket det burde gis anledning til å komme over hit. Dette blev avvist av F.D. under henvisning til den lange og kostbare reise og at det ville bli en stadig tilstrømning av nye folk fra Norge, hvis en først begynte å sende noen hit.

 

 H.O.K. fremholdt dernest at iallfall de frivillige av befalet burde tas over og at det i ethvert tilfelle ikke gikk an å sende de garnisonerede officrer tilbake til Norge, hvor de, efter alt hvad der forelå, ville få valget mellem å bli fengslet eller å forplikte sig til overfor tyskerne ikke mere å delta i denne krigen. Ingen av disse argumenter blev hørt. Styrken blev demobilisert og det blev -- efter hvad der er oplyst -- senere sendt beskjed til Sverige om at det ikke trengtes befal av hæren herover.”

 

Forkortelsene H.O.K. er Hærens overkommando og F.D. er Forsvarsdepartementet.

 

Igjen er det god grunn til å undre seg over at Londonregjeringen ikke trengte soldater, og heller ikke i det minste offiserer, dersom den hadde noen bevisst intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland.

 

Ingen sivil ordning for Norge

4 dager før Fleischer begikk selvmord 19.12.1942, altså 15.12.1942 skreiv han en redegjørelse for den skrivelsen fra 6. divisjon som er kommentert på den første regjeringskonferansen 6.6.1940. Protokollen fra denne regjeringskonferansen og skrivelsen er i sin helhet gjengitt i kap. 4.4. Fleischer redegjør for at skrivelsen ble tatt med til en konferanse med utenriksministeren og forsvarsministeren i Tromsø 5.juni. Det var Fleischers stabssjef Major Lindbäck-Larsen som hadde ført skrivelsen i pennen. Han var med på møtet med utenriksministeren og forsvarsministeren. Fleischer skriver på side 68:

”Utenriksministeren gav et meget klart billede av situasjonen og det var innlysende at den opsatte skrivelse ikke var bygget på foreliggende muligheter.

 

Min stabschef var imidlertid ikke dengang istand til å erkjenne dette, og de hensyn som hadde bragt mig til å forelegge saken som divisjonens sak, gjorde at jeg ikke under konferansen uten videre kunne desavouere den.

 

Jeg bad dog om at skrivelsen ikke måtte bli sendt videre. Dette fandt heller ikke sted. Skrivelsen blev følgelig ikke sendt til H. M. Kongen eller regjeringens øvrige medlemmer.”

 

Fleischers anmodning om at skrivelsen ikke skulle framlegges for regjeringens øvrige medlemmer ble åpenbart ikke fulgt, jevnfør protokollen for den første regjeringskonferansen 6.juni, gjengitt i kap. 4.4. Fleischers problem var imidlertid at skrivelsen ble funnet og brukt i redigert form i tysk propaganda i norske aviser i august 1941. Fleischer har derfor hatt et behov for mest mulig å distansere seg i fra skrivelsen.

 

Fleischer gjorde også et notat i ”Etterlatte papirer” i Skottland datert 21.9.1940 hvor han skisserer et opplegg for en ordning med tyskerne som vel er nærmere den famøse skrivelsen fra 4.6.1940 enn regjeringens gjennomførte opplegg. Dette vel å merke skrevet før  problemet med offentliggjørelsen av utdrag i fra skrivelsen fant sted i aug. 1941. Fleischer skriver i sept. 1940 slik  om møtet 5.6.1940 med utenriksministeren og forsvarsministeren på side 62-63:

 

”Utenriksministeren fremholdt at regjeringen hadde funnet at den måtte ordne sig så at den kunne bli representert ved fredskonferansen og at hensynet til handelsflåten også tilsa at den måtte forlate landet, hvis forslaget om nøitral zone ikke blev bifalt av tyskerne.

 

Angående formene for en eventuell overgivelse av Nord-Norge fremholdt general Fleischer at efter nærmere overveielse måtte han bestemt fraråde at hæren skulle kapitulere og at hærens øverstkommanderende skulle søke forbindelse med tyskerne. Det faktiske forhold at motstand var frafalt burde understrekes ved at hærens avdelinger blev dimittert eller ført over til naboland og at en civil representant for landsdelen av regjeringen blev pålagt å forhandle med tyskerne. Forutsatte at det fra regjeringen blev gitt bestemt ordre for fremgangsmåten.

Forsvarsministeren erklærte sig i alt vesentlig enig og meddelte at bestemt ordre ville bli gitt.”

 

De opplysninger Fleischer kommer med her er interessante i flere sammenhenger:

 

1. Koth grunngir at regjeringen må flykte ut i fra hensynet til handelsflåten og at den ville sikre seg å være representert ved en eventuell fredskonferanse. En skulle tro at Fleischer ville opplyst om regjeringen også hadde til hensikt å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet hvis det hadde vært et tema på møtet.

2. Som nevnt synes Fleischer her i hovedsak å fastholde det opplegget for en ordning med tyskerne som framgår av skrivelsen av 4. juni, men han synes å akseptere at regjeringen må flykte (under forutsetning av at Mowinckelplanen ikke lykkes). Fleischer frarådet sterkt den løsningen som i praksis tilnærmet ble resultatet ved ” ... at hæren skulle kapitulere og at hærens øverstkommanderende skulle søke forbindelse med tyskerne”

3. Ved tolkingen i ettertid av den siste setningen i sitatet ovenfor om forsvarsministerens enighet foreligger i det minste følgende alternativer:

a. Fleischer har misforstått forsvarsministeren

b. Forsvarminister Ljungberg ombestemte seg radikalt m.h.t. hvordan en ordning med tyskerne skulle komme i stand, men det er vel ikke heller sikkert, jevnfør alternativ c.

c. Når det gjelder spørsmålet om hvilken ordning som skulle komme i stand med tyskerne etter at den militære motstanden hadde opphørt, synes følgende referat i fra hans vitneutsagt i Skanckesaken å være opplysende slik det framkommer i Aftenposten 28.11.1947:

Han forklarte at han etter avreisen fra Norge 7. juni 1940 ikke hadde noe med kapitulasjonen i Nord-Norge å gjøre. Det ble så vidt han husker ikke gitt noen fullmakt til å forhandle med tyskerne. Det eneste var at de militære fikk beskjed om at kampen i Nord-Norge måtte opphøre og at det skulle demobiliseres.”

I ordren av 7.6.1940 skriver Ljungberg kun følgende i relasjon til den sivile ordningen som må gjennomføres med tyskerne etter våpennedleggelsen:

Forsvarets overkommando ordner avviklingen av de gjenværende norske stridskrefter på en slik måte at landsdelen og dens befolkning, deri innbefattet de militære avdelinger som oppløses, får minst mulig ulemper av denne situasjonsendring. Forsvarssjefen skal herunder samarbeide med de civile myndigheter. Chefen for 6. Divisjon følger Kongen og Regjeringen.

Ordren er også i denne sammenheng så rundt formulert at Fleischers opplegg hvor de militære tok seg av demobiliseringen mens sivile myndigheter skulle prøve å finne en ordning med tyskerne godt kunne latt seg gjennomføre.

Ved å sammenholde Ljungbergs ordre av 7.6.1940 med hva han uttalte i Skanckesaken synes det ikke usannsynlig at Fleischer kan ha rett i at forsvarsministeren i det vesentlige var enig i Fleischers resonnement. Da burde Ljungberg formodentlig ha forsikret seg om at noen andre i regjeringen ga ordre om at en sivil representant eller et sivilt forhandlingsutvalg tok seg av de formelle forhandlingene med tyskerne om en eller annen ordning for den sivile administrasjonen i Norge.

 

Ljungberg tenkte sannsynligvis at det ikke var hans sak. Utenriksministeren var informert på møtet om at Ljungberg var enig med Fleischer. Da fikk det bli opp til andre i regjeringen å sørge for den sivile ordningen med tyskerne. Det skjedde som kjent beklageligvis  ikke.

 

Vi vil neppe noen gang få full klarhet i hvordan Ljungberg tenkte at hans ordre skulle gjennomføres i praksis. Fleischer hadde altså foreslått en slags sivil fredsløsning med tyskerne hvor de norske militære bare i første omgang demobiliserte og formodentlig inngikk en våpenstillstandsavtale, men ikke kapitulerte. Så fikk det bli opp til de sivile myndighetene å finne fram til en fredsløsning. Mye kan som nevnt tyde på at Ljungberg var mer enig med en slik løsning enn med den løsningen med formell militær kapitulasjon, som Ruge gjennomførte. Hvis dette resonnementet er riktig, så kan forsvarsminister Ljungberg umulig ha hatt en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. En slags fredsløsning og aktiv krigføring lar seg umulig forene.

 

Ruge valgte å gjennomføre det han hadde fått ordre om uten å blande noen sivile myndigheter inn. Forresten, hvem skulle det ha vært? Administrasjonsrådet i Oslo? Regjeringen om bord på Devonshire som han ikke kunne kommunisere med?  Regjeringen hadde kastet kortene og flyktet. I praksis hadde Ruge valget mellom en militær kapitulasjon slik som tyskerne ønsket eller en ensidig norsk våpenstillstand og demobilisering, se kap. 4.28. Ruge sørget for at tyskerne fikk det slik de ønsket.

 

Den øverste sivile myndigheten hadde stukket av uten å sørge for å oppnevne sivile forhandlere som kunne forhandle på vegne av regjeringa. Siden regjeringa valgte å reise til England, som lå i Krig med Tyskland, i stedet for Sverige eller Finland som i prinsippet var nøytrale, var den også avskåret fra å spille noen rolle i forbindelse med organiseringen av den sivile myndigheten i Norge etter at tyskerne hadde okkupert hele Norge militært. Historien kjenner vi. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg, biskop Eivind Berggrav, Stortinges hjemmeværedne presidentskap og Administrasjonsrådet engasjerte seg i riksrådsforhandlingene hvor regjeringen hadde satt seg selv på sidelina, se kap. 6.2 og kap.9.

 

Lenke til neste kapittel 4.25

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren