Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.25 Kollektiv hukommelsessvikt i Skanckesaken

 

Skanckesaken

Professor (ved Norges tekniske høyskole i Trondheim siden 1923) Rangvald S. Skancke var statsråd for kirke- og undervisningsdepartementet fra 25.9.1940 til frigjøring fra tysk okkupasjon 8. mai 1945. Den 21. mai 1946 avsa Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling med Erik Solem som lagmann, dødsdom over Skancke for disposisjoner han hadde gjort som en av Quislings ministre. Dødsdommen ble fullbyrdet ved skyting på Akershus festning 28.8.1948 som den siste dødsdom som er fullbyrdet i Norge av norske myndigheter.

 

Skancke prøvde flere ganger å få gjenopptatt sin sak. Det forklarer at det tok nesten to år fra dødsdommen ble avsagt til den ble fullbyrdet. I den sammenheng ble det 27. og 28. november 1947 gjort bevisopptak ved Oslo forhørsrett. De vitneprov som her framkom i retten har stor relevans til tolkingen av kapitulasjonsavtalen inngått i Trondheim 10.6.1940.

 

Skanckes nye forsvarer, høyesterettsadvokat dr. jur. Jørgen Øvergaard, hadde visstnok via svenske kontakter fått fatt i en avskrift av Trondheimsavtalen, og denne ble framlagt for retten. Fomodentlig var det en avskrift av det eksemplaret Ruge hadde sendt 12.6.1940 til den norske legasjonen i Stockholm med de oversettingsfeilene som er påpekt i kap. 4.19.

 

Kollektiv hukommelsessvikt

Det kanskje mest bemerkelseverdige med vitneprovene i Skanckesaken er vitneprovene fra tidligere statsminister Johan Nygaardsvold som var statsminister helt til Gerhardsen overtok 25.6.1945, vitneprovet til Birger Ljungberg som var forsvarsminister til 20.3.1942 og vitneprovet til  Halvdan Koth som var fungerende utenriksminister til 20.11.1940.

 

Fra rettsboken i Oslo forhørsrett 27. og 28. nov 1947 slik det framkommer i Alexander Langes pamflett ”Dødsdommen” (1954) på side 15 siteres ordrett om Ljungberg:

 

Vitnet kan ikke huske å ha sett avtalen av 10. 6.1940 (kapitulasjons avtalen) før i dag og har ikke hørt noe om at denne avtale skulle være meddelt til London.”

 

Fra rettsboken om Koth gjengitt på side 16 i Langes pamflett:

”Vitnet kan aldri huske å ha sett kapitulasjonsavtalen av 10. 6. 1940.”

 

Fra rettsboken om Nygaardsvold gjengitt på side 16 i Langes pamflett:

”Kapitulasjonsavtalen av 10. 6.1940 har vitnet aldri sett.”

 

Som forsvarminister oppgir Ljungberg hverken hørt eller sett noe i relasjon til Trondheimsavtalen. De to andre oppgir at de aldri har sett avtalen.  Om de hadde hørt noe om den er får stå åpent, men er vel ikke sannsynlig. Dersom de hadde hørt noe om den, ville de vel forsøkt å få se den og sette seg inn i den. Det ville vært fullt mulig fordi:

 

I et brev til forsvarer Øvergaard fra  Utenriksdepartementet av 21.2.1948 heter det utvetydig slik det framkommer på side 16 i Langes pamflett:

 

”Legasjonens brev med de nevnte bilag (Bl. a. kapitulasjonsavtalen) ble mottatt av Utenriksdepartementet i London 7. aug. 1940 og journalisert samme dag (j.nr. 1147-40). Legasjonens brev bærer påtegning (ved signatur) om at det er sett av følgende personer: Statsm. Johan N ygaardsvold (J. N.), forsvarsminister Ljungberg (Lj.) og utenriksminister Halvdan Koht (H. K.). Brevet med bilag beror nå i Utenriksdepartementets herværende arkiv”.

 

Legasjonen er den norske legasjonen i Stockholm hvor Ruge sendte en kopi av Trondheimsavtalen 12.6.1940 i strid med bestemmelsene i Narviksavtalen fra dagen før. Alle 3 nevnte herrer hadde sviktende kollektiv hukommelse og likevel sett Trondheimsavtalen i full skriftlig versjon og bekreftet det med sin signatur. Ut i fra dette må det være tillatt å trekke den konklusjon at disse i denne sammenheng mest sentrale regjeringsmedlemmer:

 

· Ikke i det hele tatt hadde vist noen interesse for å sette seg inn i Trondheimsavtalen.

· Ikke i det hele tatt hadde noen kunnskaper av hva Trondheimsavtalen gikk ut på, og derved heller ikke om avtalen kunne medføre noen begrensninger i relasjon til Londonregjeringens folkerettslige handlefrihet.

· Ikke i det hele tatt hadde noen intensjoner om å forholde seg til noen bestemmelser i Trondheimsavtalen enten fordi de faktisk ikke visste om dens eksistens, eller fordi de ikke ville sette seg inn i avtalen av frykt for å finne noe de ikke ville like.

 

Med andre ord: For Londonregjeringen var Trondheimsavtalen ikke eksisterende. En kan vel heller ikke se helt bort i fra at det her kan ha vært et element av ”aktiv glemming”, i alle fall for en eller flere av de nevnte tre ministre. Det som er ubehagelig og upassende kan bli bevisst fortrengt i den grad at en til slutt kan komme til å anta at det ikke har eksistert.

I Sverre Hartmanns artikkelserie i Aktuell (1970) omtaler han den ekspedisjonen Ruge sendte 12.6.1940 til Londonregjeringen via den norske legasjonen i Stockholm hvor en kopi av Trondheimsavtalen var vedlagt. Men ikke vedlagt eller omtalt var Narviksavtalen, Bjørnefjellsavtalen eller telegramutvekslingen som førte fram til våpenstillstandsavtalen, som trådte i kraft 9.6.1940 kl. 24. Hartmann skriver:

”Tvert imot ordla han seg i følgeskrivet slik al man snarere kunne være tilbøyelig til å trekke bundne antitesiske slutninger: ”En av de tyske forhandlere har sagt til min forhandler  - oberstløytnant Roscher Nielsen at den tyske plan er snart å melde  at den ikke lenger anerkjenner den ”flyktede” Regjering som lovlig. Det høres ikke usannsynlig ut. Det betyr jo intet; men Regjeringen bør være oppmerksom på. saken." ”

Det kan synes som om Ruge i følgeskrivet ledet oppmerksomheten bort i fra Trondheimsavtalens egentlige budskap og over på tyskernes syn på den flyktede regjering. Hartmann skriver videre:

”Heller ikke gjorde forsvarssjelen, hvilket også framgår av dokumentene i Utenriksdepartementets arkiv, noe forsøk på å understreke rekkevidden av den norsk-tyske avtalen i Trondheim av 10. juni, men kom ved en inkurie i skade for å sende med en ukorrekt avskrift av kapitulasjonsavtalen. Senere har denne ukorrekte avskrift via Utenriksdepartementet i Oslo funnet veien til våre domstoler.”

Hartmanns opplysninger kan kanskje være med på å forklare at de 3 nevnte regjeringsmedlemmene fullstendig neglisjerte Trondheimsavtalen. Men som de erfarne fagpersoner og politikere de var, skulle de ha skjønt at de burde ha satt seg inn i Trondheimsavtalen og nøye vurdert dens naturlige konsekvenser.

 

Lenke til neste kapittel 4.26