Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.26 Høyesterett og kapitulasjonen

 

3 dommer i Høyesterett

For å belyse hva som har vært den offisielle norske holdningen i relasjon til forståelsen av avtalekomplekset av 9 til 19 august 1940 er det naturlig å ta utgangspunkt i hva Høyesterett har uttalt om betydningen av den norske kapitulasjonen i henhold til avtalekomplekset.

Viktige høyesterettsdommer er tilgjengelig på internett via den kostbare betalingstjenesten ”Lovdata Pro”. Imidlertid finnes relevante høyesterettsdommer fra det rettsoppgjøret til dels gjengitt på Nasjonalbiblotekets nettsider i: ”Om landssvikoppgjøret: Innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget. Utvalget oppnevnt 22. desember 1955. Innstilling avgitt 11. januar 1962”. I den utstrekning det er mulig henvises også til denne kilden i tillegg til ”Rettstidende”.

 

Nedenfor gjengis fra 3 høyesterettsdommer med 25 års tidsspenn fra 1945 til 1970 hvor spørsmålet om krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var et tema.

 

Haaland- saken

Prejudikatet for spørsmålet om for hvilken tid Norge var aktivt krigførende mot Tyskland, ble allerede fastsatt i den første Høyesteretts avgjørelse i landssvikoppgjøret. Det var i straffesaken mot Reidar Haaland. Han var medlem i NS og Hirden og frontkjemper i en periode. Det alvorligste anklagepunktet var at han i en stilling i Statspolitiet hadde deltatt ved tortur av 9 fanger, men ingen tilfeller med dødelig utgang. Haaland ble dømt til døden og skutt 8 dager etter at Høyesterett 9.8.1945 hadde stadfestet Lagmannsrettens dødsdom i mot ham. Fra Høyesteretts kjennelse av 9.8.1945, se Rt-1945-13, fra Haalandssaken siteres fra forsvarerens ankeerklæring angående lovanvendelsen:

”Videre hevder domfelte at Norge, i den betydning som § 86 i straffeloven anvender uttrykket, ikke kan sies å delta i krig etter at de norske styrker har kapitulert og landet er kommet under okkupasjon.”

 

Dette avvises summarisk i Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt-1945-13 og i Om landssvikoppgjøret side 95, 2. spalte ved følgende sitat fra førstevoterende dommer Næsss som i krigføringsspørsmålet fikk tilslutning fra de øvrige 10 medlemmene i Høyesteretts plenum:

”Jeg finner for disse ankegrunners vedkommende å kunne henvise til lagmannsrettens domsgrunner, som jeg i det vesentlige tiltrer.”

 

Dissensen fra 4 av de 11 Høyesterettsdommere i Haalandsaken gjaldt spørsmålet om hvorvidt et medlemskap i ”Nasjonal Samling” måtte anses straffbart etter straffelovens § 86. Dette er kommentert i kap. 14.2. 2 dommere dissenterte også i spørsmålet om medlemskap i ”Hirden” måtte anses straffbart og i spørsmålet om dødsstraff. I relasjon til lagmannsrettens domsgrunner, som Høyesterettsdommer Næss henviser til og gir sin tilslutning til, siteres fra dommen i lagmannsretten av 16.7.1945 i samme sak hvor det heter i Rt-1943-13 på side 22 og i Om landsvikoppgjøret s. 95, 1. spalte:

”Fra de krigerske operasjoner tok til, var Norge i krig med Tyskland. Den omstendighet at landtroppene etterhvert måtte kapitulere og hele landområdet ble okkupert avsluttet ikke krigen som ble fortsatt av Kongen og Regjeringen fra dens sete i London. Dette var alminnelig kjent.”

 

Kommentar: Begrunnelsen lagmannsretten gir med tilslutning fra Høyesterett for at Norges krig med Tyskland fortsatte, er svært kortfattet: ”Dette var alminnelig kjent.” Det er grunn til å gå ut i fra at rettsinstansene her forholder seg til aktiv krigføring, altså ”krig de facto”. Dette framgår av lagmannsrettens uttalelse (som Høyesterett tiltrer) at det kun var landtroppene, altså Hæren som kapitulerte. Følgelig kunne det norske Sjøforsvaret med bl.a. de rømte fly og båter etter Høyesteretts mening fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland uten å komme i strid med folkeretten. Det må være lov å undre seg over at lagmannsretten med Høyesteretts tilslutning mente at Sjøforsvarets landbaserte installasjoner som f. eks. Vardøhus festning ikke var omfattet av kapitulasjonen. Og selvfølgelig heller ikke alle Sjøforsvarets militære mannskaper.

 

Det er åpenbart at Høyesterett tar feil i påstanden om at det kun var de norske landtroppene som kapitulerte. Sjøforsvaret kapitulerte også. Siden Høyesterett hevdet det kun var landtroppene som kapitulerte, slapp Høyesterett å ta standpunkt til hvilken status de rømte fly og båter hadde. I det hele er Høyesteretts prejudikat om krigføringsspørsmålet kun helt summarisk fastslått uten noen reell drøfting av problemstillingen. Til Høyesteretts unnskyldning kan sies at på det tidspunkt ble ordlyden i Trondheimsavtalen holdt hemmelig av Gerhardsen sin samlingsregjering, og selve avtalen med dens ordlyd var ikke forelagt retten.

 

Five- dommen

Første gang ordlyden i Trondheimskapitulasjonen ble kjent i en norsk rettssal var under bevisopptaket i Skanckesaken høsten 1947. Da ble Trondheimsavtalen lest opp i retten, men neppe framlagt for retten skriftlig. Den første høyesterettsdommen som i noen grad drøfter spørsmålet om i hvilken grad Norge var i krig med Tyskland er Five- dommen fra 6.3.1948. Sitatet nedenfor med en innledning hentet fra ”Om landssvikoppgjøret” side 96 og 97, som også gjengir selve dommen som  er identisk med det som framkommer i Rettetidende, Rt-1948-164:

”Senere ble de nærmere omstendigheter ved kapitulasjonen trukket frem og påberopt som grunnlag for at det ikke besto krig mellom Norge og Tyskland etter 10. juni 1940. Det kan her i denne forbindelse vises til høyesterettsdom av 6. mars 1948 i straffesak mot Olaf Five (Rt. 1948 s. 164), hvor førstvoterende, dommer Eckhoff, som de øvrige voterende dommere sluttet seg til, sier følgende:

 

«Domfelte hevder her at han ikke kan dømmes for forbrytelse mot stri. § 86, fordi det etter hans oppfatning ikke var krigstilstand mellom Norge og Tyskland etter 10. juni 1940, da den norske overkommando kapitulerte. Dette spørsmål er kort behandlet i Eidsivating lagmannsretts dom mot Reidar Haaland 12. juli 1945 (RM 2 s. 1) og i Høyesteretts plenums kjennelse 9. august s. å. (RM 3 s. 3), men da der fra domfeltes side hevdes at kapitulasjonsoverenskomstens bestemmelser ikke var kjent på det tidspunkt, skal jeg gå noe nærmere inn på saken:

 

Utgangspunktet er at det inntrådte krigstilstand mellom Norge og Tyskland 9. april 1940. Det tyske angrep var innledet med landstigning over sjøen og i luften, det norske forsvar hadde satt seg til motverge, og det tyske ultimatum var blitt avvist av den norske regjering. Da Stortinget ble samlet på Hamar samme dag, ble det avgitt en kongelig resolusjon i henhold til Grunnlovens § 68 som også fastslo den inntrufne krigstilstand.

 

Da senere fortsatt motstand i Norge syntes hensiktsløs, beslutte Kongen i statsråd 7. juni 1940 etter anbefaling av forsvarssjefen, general Ruge, at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen, Stortingets president samt embetsmenn og offiserer skulle flytte til et alliert land for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge. Dagen etter, 8. juni, innledet forsvarssjefen forhandlinger over Stockholm med den tyske overkommando. Den 9. juni om ettermiddagen ble Regjeringens proklamasjon til det norske folk kringkastet fra Tromsø. I denne ble det sagt at kampen foreløbig var oppgitt innenlands, men at den ikke ble oppgitt for øvrig. Tvert imot—de ville holde frem med den utenfor landets grenser. Umiddelbart etter kom forsvarssjefens kunngjøring. Og i denne ble det gjentatt at det første avsnitt i striden var forbi, men krigen fortsatte på andre fronter og nordmenn var med der.

 

Umiddelbart før kunngjøringen ble sendt ut, hadde forsvarssjefen fått melding fra den tyske overkommando om at norske forhandlere ville bli mottatt og fiendtlighetene ville bli innstillet også fra tysk side kl. 12 natt til mandag 10. juni. Denne dag ble det så undertegnet to overenskomster: en mellom general Dietl som leder av den tyske divisjon i Narvik-området og en representant for den norske overkommando på Bjørnefjell, og en mellom representanter for de to overkommandoer i Trondheim. Denne siste overenskomst er hovedoverenskomsten. Det sies der at: «I betraktning av den norske 6. divisjons tapre holdning gis det følgende ærefulle betingelser for nedlegging av våpnene: § 1. De samlede norske stridskrefter nedlegger våpnene og vil så lenge den nå værende krig varer, ikke atter gripe dem mot Tyskland og dets forbundne» .... Forøvrig inneholder avtalen alminnelige bestemmelser om utlevering av våpen, forråd og transportmidler, løslatelse av soldater, internering av offiserer o. 1. i hovedtrekk som de tidligere kapitulasjonsoverenskomster fra Sør-Norge og den samtidige på Bjørnefjell.

 

Selv om det er på det rene at de kjensgjerninger som her er nevnt til dels har vært misforstått, kan jeg ikke finne det tvilsomt at det også etter 10. juni 1940 fortsatt var krig mellom Norge og Tyskland. Det som da skjedde var at de gjenværende stridskrefter i Nord-Norge innstillet fiendtlighetene og overga seg, men den norske regjering fortsatte som ansvarlig leder av landets utenriks og forsvarspolitikk utvilsomt krigen. Dette viste seg ved at det i juni 1940 umiddelbart etter ankomsten til London ble tatt skritt til gjenoppbygging av hær, flåte og flyvåpen. Det førte videre til at det i mai 1941 ble inngått militæravtale med Storbritannia, og at Regjeringen i juni s. å. sammen med Storbritannia og en rekke tyskokkuperte land avgå høytidelig erklæring om at krigen skulle fortsette inntil seieren var vunnet.

 

Etter dette må domfeltes anke over lovanvendelsen forkastes.” 

 

Kommentar: Legg merke til at Høyesterett i dommen gjengir en feilaktig oversettelse av § 1 i Trondheimsavtale ved å bruke ”De samlede” i stedet for ”Samtlige”, jevnfør kap. 4.19. Hovedbegrunnelsen for Høyesterett for at Trondheimsavtalen ikke avsluttet krigen ”de facto” med Tyskland synes å være at Londonregjeringen etter hvert hevdet at den fortsatte krigen. Noen reell drøfting av kapitulasjonsspørsmålet ga Høyesterett seg ikke inn på. Forhold vedrørende Londonregjeringens krigføringer kommentert i kap. 10.

 

Injuriesaken Jacobsen mot Løberg.

Tidligere stortingsrepresentant Sverre Løberg hadde kommet med det som Hans. S. Jacobsen oppfattet som injurierende uttalelser om grov historieforfalskning i relasjon til den engelske journalisten Ralph Hewins sin bok om Quisling, ”Profet uten ære”. Jacobsen hadde ansvar for oversettelsen og den norske utgaven av boka i 1966.  Injuriesaken ble behandlet i Høyesterett, og det syn og de argumenter som Høyseterett her anfører må kunne antas å representere et offisielt norsk syn 25 år etter Norges frigjøring fra den tyske okkupasjonen relasjon til de forhold som omtales i kjennelsen. Høyesteretts konkusjoner er kanskje forståelig ut i fra det faktum at ingen ringere enn historieprofessor Magne Skodvin var sakkyndig. Jens Chr. Hauge skriver i boka ”Manuskripter” (1988) på side 74 i relasjon til injuriesaken:

 

”Vi takker også den sakkyndige, Magne Skodvim for hans innsats: Lærd, objektiv, elegant og urokkelig sto han der dag etter dag. Annaeus Schjødt har sagt til meg: «Det ville ikke vært lett å være advokat i denne saken uten professor Skodvin.» Det var som jeg sa vår alles ærekrenkelsessak. Vi, alle, takker dere for innsatsen.”

 

De vurderinger Høyesterett kommer med i dommen synes å være helt sammenfallende med Skodvins.

 

Fra Høyesteretts kjennelse av 01.04.1970, gjengitt i Rt-1970-369 side 375 og 376 vedrørende mortifikasjonssaken Jacobsen mot Løberg gjengis følgende in ekstenso fra kjennelsens punkt 7:

 

”Fremstillingen av kapitulasjonen i Nord– Norge og spørsmålet om Norge etter denne var i krig med Tyskland.

Jacobsen hevder at byrettens referat av bevisførselen er grovt ufullstendig, og at dens utvalg av sitater er mer misvisende enn vedkommende avsnitt i Hewins' bok. Det springende punkt i relasjon til straffelovens § 86 på handlinger etter 10. juni 1940 er at faktiske krigshandlinger mellom regulære tyske og norske kampenheter ikke fant sted etter den nevnte dag. Denne betraktning er ikke referert og drøftet i byrettens dom. Bokens vurdering av spørsmålet kan iallfall ikke karakteriseres som «grov historieforfalskning», og Jacobsens befatning med boken på dette punkt ikke som «bevisst medvirkning». Han fremholder også at det er en «fiktiv konstruksjon» når byretten finner at han har medvirket til den historieforfalskning som retten har funnet foreligger her.

 

Byretten henviser til «det kildestoff som foreligger og som også Jacobsen har hatt fullt kjennskap til», men gjengir det ikke i detalj. Av denne grunn, og da spørsmålet om Norge fortsatt var i krig med Tyskland etter 10. juni 1940 av begge parter er gjort til et hovedpunkt i saken, finner jeg grunn til å gå noe nærmere inn på det, og til kort å referere en del sentrale dokumenter.

 

I statsråd 7. juni besluttet Kongen følgende: «Kongen, Kronprinsen og Regjeringen flytter til et alliert land, og bekjentgjør det for almenheten ved en proklamasjon som senere vil bli fremlagt.» Av foredraget til beslutningen fremgikk at den også omfattet blant annet «så mange --- av Arméen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig.

 

I Kongens og regjeringens proklamasjon til det norske folk som ble kunngjort om ettermiddagen 9. juni, heter det blant annet: «Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet. - Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot - de vil holde fram med den utenfor landets grenser.» I den videre tekst ble gitt uttrykk for at Stortingets president og sjefen for Norges hær og orlogsflåte stod sammen med Konge og regjering i kampen. I den melding som forsvarssjefen, general Ruge, sendte ut samme dag heter det:« --- Motstanden i Nord-Norge skal opphøre ---. Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der.»

 

Oppbyggingen av norske forsvarsstyrker begynte i samsvar med dette straks etter at regjeringen hadde etablert seg i England. Fra regjeringens side ble også senere konsekvent gitt uttrykk for at krigen fortsatte.

8. juni innledet general Ruge etter fullmakt fra Forsvarsdepartementet forhandlinger om overgivelse av de gjenværende norske stridskrefter. 10. juni ble inngått to overenskomster, én på Bjørnefjell mellom sjefen for de tyske stridskrefter i Nord-Norge og oberstløytnant Wrede-Holm etter fullmakt fra «sjefen for de norske tropper i Nord-Norge, general Ruge», og én mellom den tyske overkommando i Nord-Norge, representert ved oberst Buschenhagen, og den norske overkommando, representert ved oberstløytnant Roscher Nielsen. Fra Jacobsens side hevdes at ved den sistnevnte avtale ble krigstilstanden mellom Tyskland og Norge rettslig sett brakt til opphør, uansett hva den norske regjering senere gav uttrykk for. Det legges her særlig vekt på overenskomstens § 1 som lyder: «Die gesamten norw. Streitkräfte legen die Waffen nieder, und werden sie während der Dauer des genenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das deutsche Reich oder dessen Verbündeten ergreifen.»

 

Selv om avtalen bruker uttrykket «die gesamten norw. Streitkräfte», er det etter det som nå foreligger, klart at det her gjelder en rent militær overenskomst om at de gjenværende stridskrefter i Norge nedlegger våpnene. Noe annet hadde heller ikke den norske overkommando fullmakt til å gå med på.

 

At dette også var klart for den tyske forhandler, fremgår av hans «Nachtrag zum Lagebericht vom 10.6.40», som ble sendt den tyske overkommando før forhandlingene begynte, og hvor det blant annet heter: «Soweit bisher zu inbersehen, legen die Unterhändler echeidenden Wert darauf, dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Allierten Norwegen verlassen haben.»

 

I et brev til Jacobsen i 1963 har oberst, senere general,  Buschenhagen gitt uttrykk for det samme. Han tilføyer at spørsmålet ikke kom til å spille noen rolle under forhandlingene, da Roscher Nielsen ikke reiste noen innvending mot ordlyden: «die gesamten norwegischen Streitkräfte». Tross kong Haakons proklamasjon ved avreisen til England om at han ville føre krigen videre utenfor landets grenser, insisterte Roscher Nielsen ikke på at begrensningen «in Norwegen» skulle tilføyes etter «die norwegischen Streitkräfte», og heller ikke forlangte han noe unntak for enheter av norske frivillige i England. I et senere brev av 2. mars 1969 som svar på en ny henvendelse fra Jacobsen i anledning av den foreliggende sak beklager Buschenhagen at han ikke er i stand til å stryke eller endre ordlyden i sitt tidligere brev «bezgl. der Proklamation des Konigs (Weiterführung des Krieges ausserhalb der Landesgrenzen) ---da das damals unserer Auffassung entsprach - - -».

 

Som byretten nevner i sin dom, handlet også de tyske myndigheter etter 10. juni 1940 ut fra den oppfatning at det fortsatt bestod krigstilstand mellom Tyskland og Norge.

 

Det som her er anført, viser utvetydig at det ikke er holdepunkt for anførslene i Hewins' bok om at krigen mellom de to land opphørte med kapitulasjonsavtalen, og at det deretter i lovens forstand ikke fantes noen fiende. Og bokens fremstilling er så ufullstendig og misvisende på vesentlige punkter - herunder også når det gjelder det uriktige sitat fra statsrådsprotokollen 7. juni 1940 som byrettsdommen omtaler - at det måtte påhvile Jacobsen, som var vel kjent med de faktiske forhold, en selvstendig plikt til å sørge for en korrekt fremstilling og til å ta avstand fra de vidtgående konsekvenser boken trekker av fremstillingen.

Byretten har funnet at Jacobsen har vært «bevisst medvirker» - at han har handlet med forsett. Når den i denne sammenheng taler om «den historieforfalskning som retten har funnet foreligger her», er dette selvsagt bare en sammenfattende karakteristikk av det som foran er anført i dommen.”

 

Kommentar: Injuriesaken gjaldt om flere utsagn i Ralph Hewins sin bok kunne karakteriseres som grov historieforfalskning eller ikke. Disse utsagnene omtales ikke her. Jacobsen vant i Høyesterett ikke fram med sitt krav om mortifikasjon av Løbergs uttalelser om grov historieforfalskning i noen sammenhenger. Imidlertid kommenteres summarisk noen av Høyesteretts konklusjoner i domssitatet ovenfor i relasjon til krigføringsspørsmålet:

 

· Høyesteretts selekterte utdrag av sitater fra statsrådsprotokollen av 7.6.1940, proklamasjonen til det norske folk og Ruges radiotale gir ikke grunnlag for å hevde at regjeringen pr. 7.6.1940 hadde noen intensjon om fortsatt aktiv krigføring mot Tyskland, jevnfør kap. 4.8 og kap. 4.9. Formuleringene i proklamasjonen var politiske. Det var den politiske kampen som skulle fortsette, ikke krigen.

· Det er riktig at Buschenhagen trodde på general Ruges solospill (jevnfør kap. 4.20), som medførte opplysningen i ”Morgenmeldung”, om at regjeringen ville fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland fra utlandet. Ut i fra de opplysninger som foreligger fra Buschenhagen, Bieler og von Falkenhorst mener de at ordlyden i Trondheimsavtalen på folkerettslig grunnlag fratok den norske regjeringen muligheten for å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland, jevnfør kap.4.16. Buschenhage sørget for at Ruges solospill om muligheten for norsk fortsatt krigføring ble fullstendig blokkert ved den utvetydige ordlyden i Trondheimsavtalens §1.

· Spørsmålet om Roscher Nielsens fullmakter er utførlig drøftet i kap. 4.20. Her bare gjentas at den eneste verifiserbare fullmakt som foreligger, er den som ligger innbakt i regjeringens ordre av 7.6.1940 (via forsvarsministeren) om at all norsk motstand mot fienden skulle opphøre. General Ruge inngikk den telegrafiske våpenstillstandsavtalen pr 9.6.1940 kl. 24 betingelsesløst og uten forbehold gjeldende for hele det norske forsvaret. Både de norske og tyske forhandlerne i Trondheim bekrefter at det ikke var noen diskusjon om ordlyden i Trondheimsavtalens § 1 hvor den betingelsesløse våpenstillstandsavtalen videreføres og varigheten tidfestes.

 

Generelle kommentarer

For det første er det høyst beklagelig at Høyesterett ved Fivesaken ikke  ble forlagt en korrekt oversetting av Trondheimsavtalen. Dette må nødvendigvis ha påvirket tolkingen. I Haalandsaken synes det klart at Høyesterett ikke i det hele tatt har hatt tilgang på Trondheimsavtalens ordlyd. Avtaleteksten i Trondheimskapitulasjonen ble holdt hemmelig til 1956. Heller ikke UK- 45 nevner eller gjengir kapitulasjonsdokumentet som tidligere nevnt, så kommisjonen var formodentlig heller ikke kjent med ordlyden i Trondheimskapitulasjonen, da den avgav sin innstilling i Bind I den 20.9.1946.

 

Prejudikatet om krigstilstanden ble summarisk fastlagt allerede i kjennelsen av 9.8.1945 i Haalandsaken. Norge var aktivt krigførende mot Tyskland inntil frigjøringen. Begrunnelsen var på 4 ord:  ”Dette var alminnelig kjent.”

 

Det var ”isfronten” som rådde marken politisk, administrativt og også i Høyesterett sommeren og høsten 1945. Ved de senere behandlingene i Høyesterett måtte dette prejudikatet opprettholdes.

 

Ved de etterfølgende rettsforhandlingene i Høyesterett har de synspunkter som taler i mot at de rømte norske stridskreftene var unntatt ved Trondheimskapitulasjonen, ikke blitt gjengitt korrekt eller skikkelig vurdert. Spesielt gjelder det Nygaardsvolds avgjørende uttalelse som er gjengitt i statsrådsprotokollen av 7.6.1940:

 

”Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe Hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.”

 

I en slik sammenheng kan ”Norge ikke bety noe annen enn ”Norge som stat”.

 

I rettslig sammenheng har sannsynligvis juristprofessor og høyesterettsdommer Johs. Andenæs vært en viktig meningsbærer i 1947 og 1970. Fra norsk biografisk leksikon siteres om Andenæs:

 

”Han var konsulent for Riksadvokaten ved innledningen av rettsoppgjøret sommeren 1945 og har i flere perioder vært konstituert dommer i Høyesterett.” 

 

Andenæs ble allerede 29.6.1945 utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet i Oslo, men mye tyder på at han ønsket å spille en sentral rolle i det norske rettsoppgjøret. Som konstituert høyesterettsdommer under store deler av rettsoppgjøret og som konsulent hos riksadvokaten i innledningsfasen, var Andenæs en svært viktig premissleverandør. Selvfølgelig snakket man sammen i det juridiske miljøet. Andenæs utga i 1950 en bok i Sverige med tittelen ”Rättsuppgörelsen i Norge efter andra världskriget”. Fra ”Om landssvikoppgjøret” side 505 siteres følgende som er gjengitt i fra Andenæs sin nevnte bok:

”Kapitulationsavtalet är ett rent militärt avtal om uppgivandet av de norska styrkorna i Nordnorge, den enda plats där striden fortfarande pågick, och inte någon politisk traktat rörande relationerna mellan staterne Tyskland och Norge. Detta framgår också av avtalets inledande passus: «Med hänsyn till den tappra hållning, som sjätte norska divisionenådagalagt, beviljas vapennedläggelse på följande ärofulla villkor.» Enligt Norges grundlag skall frågan om krig och fred avgöras av kungen i rådet och inte av det militära overkommandot. Att inlägga någonting utover det ovan sagda i kapitulationsavtalet skulle direkt strida mot föreliggande fakta. I sin proklamation den 7 juni klargjorde kungen ochregeringen, att striden komme att fortsätta utanfor landets gränser.”

 

Andenæs sine påstander kommenteres ikke nærmere her. De er kommentert andre steder. Men at han under landssvikoppgjøret var en viktig premissleverandør kan neppe trekkes i tvil. Nå skal Andenæs ikke alene ha skylda for at Høyesterett inntok et ”isfront”- standpunkt i relasjon til krigstilstanden etter Trondheimskapitulasjonen. Noe annet standpunkt i fra Høyesterett sin side ville vært utenkelig. Høyesteretts medlemmer hadde utvilsomt behov for å gi et annet inntrykk enn samarbeidsviljen Høyesterett tross alt hadde vist i relasjon til tyskerne ved initiativet til dannelse av Administrasjonsutvalget. Les mer om dette i kap. 6 om Høyesterett som politisk organ.

 

UK- 45 Bind I, kap. IV, side 307 står det i relasjon til kommisjonens drøfting av riksrådsforhandlingene som startet like etter Trondheimskapitulasjonen:

”Dermed trådte også Høyesterett for annen gang under krigen fram på den politiske skueplass.”

 

Det bør vare liten tvil om at Høyesterett opptrådte som et politisk organ ved opprettelse av Administrasjonsrådet og at sentrale høyesterettsmedlemmer var involvert ved riksrådsforhandlingene. Det politiske presset var også stort for et strengt landssvikeroppgjør.

 

 

 

 

Lenke til kapittel 4.27

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren