Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.27 Hemmeligholdelse

 

UK– 45 går ikke nærmere inn på kapitulasjonsavtalene.

 

Nedenfor er nevnt de relevante sammenhengene hvor UK– 45 omtaler det norske kapitulasjonskomplekset.

 

UK– 45, bind I kap. I vedrørende ”Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940” på side 117:

 

”Etter overlegninger mellom sivile og militære myndigheter ble det

besluttet at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen skulle forlate landet

og etter innbydelse fra den britiske regjering ta opphold i England. Det

som var igjen av flåten og flyvåpnet skulle søke å ta seg over, men ingen

av Hærens mannskaper ble beordret til å følge med. General Ruge skulle

bli i landet og avslutte kapitulasjonen med de tyske myndigheter, mens

general Fleischer skulle bli med Regjeringen til England.

 

Avreisen fant sted 7. juni om aftenen. Utenriksminister Koht

fulgte etter neste dag. Forsvarssjefen, general Ruge, innledet kapitulasjonsforhandlingene med den tyske overkommando, og kl. 24 natten til 10. juni opphørte kamphandlingene på norsk jord.”

 

I UK-45, bind I, kap. II står det i relasjon til ”Administrasjonsrådet” på side 188:

 

”Etter kapitulasjonen i Nord-Norge og Kongens avreise mente en at det

når som helst kunne bli aktuelt for Høyesterett å foreta seg noe.”

 

UK-45, bind I, kap. VI om ”Forsvaret” og offiserenes æresord på side 67 flg:

 

”Etter overenskomsten mellom den norske øverstkommanderende, general Ruge, og tyskerne angående kapitulasjonsbetingelsene var det bestemt at yrkesmilitære hadde valget mellom å gi sitt æresord «på ikke mere å kjempe mot Det Tyske Rike eller dets allierte i denne krig eller ærefult krigsfangenskap». Som foran anført overlot Regjeringen til hver enkelt å bestemme om han ville anse seg forpliktet etter æresordet.”

 

UK- 45, bind I, vedlegg 2 vedrørende kampene i Norge på side 116:

 

”General Ruge fikk ordre til å innlede kapitulasjonsforhandlinger med tyskerne etterat troppene var demobilisert så langt det var mulig.

 

10. juni om kvelden hadde alle avdelinger nådd sine demobiliserings

plasser. Avdelingene i Øst-Finnmark ble foreløpig ikke demobilisert.

 

Forsvarssjefen innledet kapitulasjonsforhandlingene med tyskerne

ved telegram til den norske legasjon i Stockholm som igjen vendte seg

til det svenske utenriksdepartement. Tyskerne svarte samme vei og samtidig direkte til den norske overkommandos radiostasjon i Troms. Kampene ble innstillet kl. 24 natten til 10. juni.

 

UK- 45 bind I, vedlegg 9 vedrørende ”Riksrådsforhandlingene” på side 11:

 

”Stillingen ble imidlertid en helt annen da Kongen og Regjeringen

forlot Norge 7. juni 1940, da den norske hær oppga motstanden 9. juni,

og det ble åpnet kapitulasjonsforhandlinger med tyskerne. Fra det øyeblikk sto landet uten noen samlet politisk ledelse og uten sentral politisk

myndighet innenlands.”

 

UK- 45 bind I, vedlegg 9 vedrørende ”Riksrådsforhandlingene” på side 82:

 

”15. juni telegraferte den norske minister i Stockholm til legasjonen i

London et kort referat av Oslopressens politiske artikler like etter kapitulasjonen i Nord-Norge.”

 

Undersøkelseskommisjonen av 1945 omtaler ingen av avtalene  i avtalekomplekset om den norske kapitulasjonen i sin rapport fra 1946 noe nærmere enn det som er angitt ovenfor. Avtalene er av stor sentral betydning for å bedømme de forhold som UK45– uttalte seg om, som f. eks. Administrasjonsrådet, Høyesteretts rolle, riksrådsforhandlingene, de offentlige ansatte, fylkesmennene m.v. Den manglende analytiske gjennomgåelse av avtalene er en betydelig mangel ved kommisjonens arbeid.  Kapitulasjonskomplekset og konsekvensene av det er blant de aller viktigste elementene i det historiske bakgrunnsteppet UK– 45 skulle foreta sine vurderinger ut i fra.

 

I kap. 13.7 er det gitt en rekke eksempler på at den norske våpennedleggelsen og kapitulasjonen var behørig omtalt i norske aviser i juni 1940. Dette nevnes også i et at sitatene fra UK– 45 som er gjengitt ovenfor. Såles må en kunne anta at det var alminnelig kjent i den norske befolkning at det var inngått en generell kapitulasjonsavtale. Siden UK– 45 åpenbart var kjent med at det forelå en kapitulasjonsavtale, ville det vært naturlig om kommisjonen hadde forlangt å få seg forelagt avtaleteksten i fullversjon. Hvor vidt kommisjonsmedlemmene i UK- 45 hadde tilgang til fullversjonen av noen av avtalene i det norske kapitulasjonskomplekset er ukjent.

 

Avtalene og MUK– 46

Derimot er både Trondheimsavtalen og Bjørnefjellsavtalen vedlagt den militære undersøkelseskommisjons av 1946 (MUK– 46) sin rapport fra mai 1950. Denne rapporten ble imidlertid først offentliggjort i 1979. Narvikavtalen av 11.6.1940 nevnes ikke. Hvilken versjon av Trondheimsavtalen som var vedlagt, er ukjent for forfatteren, men det er vel all grunn til å anta at der var samme versjon som ble lagt til grunn i Fivesaken, se kap. 4.26, og denne versjonen var uriktig oversatt.

 

I MUK– 46 er  kapitulasjonsavtalene omtalt rent summarisk slik på side 162 flg:

 

”Den 8. juni ba Forsvarssjefen legasjonen i Stockholm meddele tyskerne at general Ruge var rede til forhandlinger. Søndag den 9. juni kom det radiotelegram fra den tyske over kommando med anmodning om å sende en befullmektiget forhandler til Narvik og en til Trondheim. Fiendtligheten opphørte samme dag. kl. 2400.

 

Til Narvik reiste oberstløytnant Wrede Holm og til Trondheim oberstløytnant Roscher Nielsen. Begge hadde skriftlig fullmakt og hadde også fått muntlige instruksjoner. Mens de to forhandlere var borte, var demobiliseringen i full gang.

Om forhandlingene med general Dietl forteller oberstløytnant Wrede Holm i sine opptegnelser fra 1940 bl.a.:”

 

Så følger Wrede Holms redegjørelse som er gjengitt i sin helhet i kap. 4.12. Årsaken til at Wrede Holms redegjørelse er gjengitt i MUK-46, må ses i sammenheng med påstanden om at tyskerne var innforstått med at den flyktede regjeringen ville fortsette med krigføring mot Tyskland i fra sitt eksil. MUK kom med sin rapport i 1950. Det var etter at Trondheimskapitulasjonen hadde vært et tema i Fivesaken med dom i Høyesterett av 6.3.1948, se kap. 4.26.

 

MUK– 46 har ikke i sin rapport fra 1950 ut over det ovennevnte noen nærmere analyse av konsekvensene av de nevnte avtalene. Det er høyst beklagelig, og må også betegnes som en svært alvorlig mangel ved den militære undersøkelseskommisjonens rapport.

 

Trondheimsavtalen holdes hemmelig

Ordlyden i alle avtalene i avtalekomplekset 9. til 19. juni 1940 var hemmeligholdt av regjeringen i mange år etter krigen. Ut i fra et notat underskrevet av Erik Berg i det kongelige utenriksdepartements 1. rettskontor 27.10.1956 framgår det at Trondheimsavtalen fram til da har vært klassifisert som hemmelig, men at han ikke anser at det er nødvendig lenger. Ubergs overordnede, utenriksråd R. B. Skylstad, hadde imidlertid siste ordet, og  har i et brev til overrettssakfører Heine Meyer datert 23.11.1956 avslått advokatens forespørsel om innsyn. Avtalen var fortsatt hemmeligstemplet.

 

Det er ganske besynderlig at så sent som i november 1956 opprettholder utenriksdepartementet hardnakket at avtaleteksten i Trondheimsavtalen fortsatt må holdes hemmelig. Allerede som en følge av Skanckesaken i 1948 var Trondheimsavtalens ordlyd blitt kjent i vide kretser. Ordlyden ble også publisert i den periodiske publikasjonen ”Skolenytt” i løpet av 1948. Skolenytt var forløperen for ”8.mai” som senere ble avløst av ”Folk og Land”. Trondheimskapitulasjonen var  behørig omtalt i disse publikasjonene lenge før årsskiftet 1956/57. Men publikasjonenes nedslagsfelt var hovedsakelig begrenset til dem som ble rammet av landssvikoppgjøret. I Bjørn Vardaas sin bok ”Rettsliv og rettsstat” fra 1948 på side 65 flg. var en norsk oversettelse av hele kapitulasjonen gjengitt. I Håkon Benneches bok ”Landssvikoppgjøret og meg”  fra 1953 var det vesentligste innholdet i den tyske originalteksten i Trondheimskapitulasjonen gjengitt. 

 

Politiske årsaker, ikke militære

Det er svært vanskelig å se at det kunne være noen holdbare militære grunner til å holde ordlyden i kapitulasjonsavtalene hemmelig eller krigen.  Hemmeligholdelsen til slutten av 50– tallet er fullstendig uforståelig. Krigen var slutt. Tyskland hadde kapitulert og var okkupert av seierherrene. Det var ikke noe i kapitulasjonsavtalene som kunne ha skadet Norges militære stridsevne etter krigen. Derimot kunne utbredt offentliggjørelse av ordlyden ha spent bein under store deler av landssvikoppgjøret.

 

Som nevnt var ordlyden i avtalene allerede ved begynnelsen av 50-tallet kjent av mange av dem som ble rammet at landssvikoppgjøret. Imidlertid var kapitulasjonsavtalene lite kjent i den øvrige delen av befolkningen fordi ingen toneangivende media hadde gjengitt ordlyden i samsvar med myndighetens retningslinjer om hemmeligholdelse. Derved ble det ingen bred samfunnsdebatt om konsekvensene av det norske kapitulasjonskomplekset. Myndighetene brydde seg ikke med hva som stod i ”Folk og Land” og avisens forløpere fordi nedslagsfeltet begrenset seg til tidligere NS– medlemmer og deres familier.  Det er heller ikke kjent at noen ble straffet for å ha offentliggjort noen av kapitulasjonsavtalene mens de enda var hemmeligstemplet. Årsaken til at ingen ble straffet for offentliggjørelse, var at en slik straffesak ville ha medført en bredere omtale i mer vidtfavnende media, og det var selvfølgelig viktigere å unngå enn å straffe noen i denne sammenheng. 

 

Det er ganske åpenbart at det var rent politiske årsaker til at ordlyden i kapitulasjonsavtalene og forhold vedrørende deres tilblivelse ble holdt hemmelig. Derved unngikk myndighetene en mer dyptpløyende debatt og analyse av relevante begivenheter og forhold i relasjon til kapitulasjonskomplekset og spørsmål om kapitulasjonens følger for landssvikoppgjøret.

 

I kap. 4.26 er gjengitt Høyesteretts begrunnelse i Fivesaken for at Trondheimskapitulasjonen ikke avsluttet krigen de facto mellom Norge og Tyskland, se også Rt-1948-164. Slik disse begrunnelsene framtrer i dag, må det være tillatt å hevde at de ikke er særlig velbegrunnet og lett angripelige. Hvis de viktigste kjensgjerningene, som er gjengitt her i dette kapittel 4 hadde vært kjent i 1948, ville det etter all sannsynlighet ha blitt en kraftig debatt i toneangivende media om rettmessigheten ved Fivedommen vedrørende konsekvensen av Trondheimskapitulasjonen. Hvis ordlyden i Trondheimskapitulasjonen tas på alvor, ramler forutsetningene for den formen landssvikoppgjøret fikk sammen, som et korthus. Jevnfør hva professor Magne Skodvin skreiv i ”Festskrift” (1989):

 

Dersom krigstilstanden mellom Tyskland og Noreg var slutt den 10. juni 1940, så var Tyskland ikkje lenger Noregs fiende i folkerettsleg meining. I så fall kunne ingen straffast etter paragraf 86 i straffelova, for den handlar om dei som «rettsstridig ... yter fienden bistand i råd og dåd». Var der ingen fiende, så var der heller ikkje «bistand» til fienden.”

 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 4.28