Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

4.28 Alternativer til kapitulasjon

 

Ruges valgalternativer

Den ordren regjeringen ved forsvarsminister Ljungberg ga til Forsvarets overkommando 7.6.1940 (se kap. 4.6 hvor ordren er gjengitt) om at den norske krigføringen i Norge måtte avvikles er rundt formulert. Ordren åpner opp for flere alternative løsninger.  Når det gjelder en ordning for den sivile administrasjonen av Norge sies ikke annet enn at avviklingen av de gjenværende norske stridskrefter må avvikles på en slik måte at avviklingen får minst mulig ulemper for befolkningen, hvilket vel egentlig er en selvfølge.

Ordren av 7.6.1940 til Forsvarets Overkommando er det eneste kjente skriftlige uttrykk for hvordan regjeringen så for seg at Norges folkerettslige stilling i relasjon til eventuell fortsatt krigføring mot Tyskland skulle ordnes etter at regjeringen hadde rømt. Så langt forfatteren kjenner til er det ikke fra noe kompetent hold blitt påstått at regjeringen hadde gitt Ruge noen mer spesifikke retningslinjer å forholde seg til enn dem som framkommer i ordren bortsett fra at Ruge skulle vente til alle regjeringsmedlemmene hadde forlatt landet før han tok kontakt med tyskerne.

 

Om ettermiddagen 8.6.1940 sendte Ruge så via diplomatiske kanaler det telegrammet til tyskerne som er gjengitt i kap. 4.11. Her opplyser Ruge om at kongen og regjeringen har forlatt landet, at han har fått ordre om å innstille fiendtlighetene, og at han ønsker å komme i kontakt med den tyske overkommando.

Dagen etter ca kl 15 får Ruge svar fra  von Falkenhorst hvor det kreves at all motstand opphører innen en time. Men Falkenhorst krever også at det sendes to forhandlere, en til general Dietel ved Narvik og en til den tyske overkommando i Trondheim og at disse forhandlerne må ha ubegrensede fullmakter.

 

Det er nå Ruge må ta et avgjørende valg. Fredsforhandlinger tilsvarende dem general Fleischer hadde foreslått i brevet til kongen av 4.6.1940 (sekap. 4.4 hvor brevet er gjengitt) var utelukket. Slike forhandlinger må føres på politisk nivå, og regjeringens ordre kunne ikke tolkes dit hen at Forsvarets Overkommando kunne forhandle om en fredsløsning. Derimot var ordren så rundt formulert at to alternativer kunne ha hadde etterkommet ordren om at den norske motstanden mot fienden i Norge måtte opphøre:

1. En ensidig erklæring om norsk våpenstillstand samtidig med en opplysning om at alle norske soldater i Norge hadde fått ordre om å demobilisere.

2. En avtale med tyskerne om våpenstillstand eller kapitulasjon .

 

Konsekvensene av disse to alternativene drøftes nedenfor.

 

1. En ensidig norsk våpenstillstand

Hvis Ruge hadde valgt dette alternativet, ville det ikke blitt inngått noen formell folkerettslig bindende avtale med tyskerne, jevnfør artikkel 35 til 41 i landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen av 1907 som er gjengitt i kap. 5.2. Ruge måtte da i stedet for å etterkomme von Falkenhorst sitt krav om å sende forhandlere med uinnskrenkede fullmakter til Narvik og Trondheim i sitt telegrafiske svar kun ha opplyst at han hadde gitt ordre om at all norsk motstand mot tyskerne skulle opphøre umiddelbart, og at det også var gitt ordre til alle norske militære styrker om full demobilisering og eventuelt også at all ødelegging av militært utstyr skulle opphøre umiddelbart. Videre kunne Ruge opplyst at i de tilfeller tyskerne eventuelt ikke respekterte den norske våpenhvilen, hadde norske styrker ordre om straks å kapitulere lokalt.

Når det gjaldt grensevakten i Finnmark, kunne Ruge ha opplyst at denne ville bli opprettholdt inntil tyskerne selv kunne overta vaktholdet, eller det eventuelt ble gjort annen avtale med tyskerne om dette.

 

Tyskerne hadde gjentatte ganger respektert alle lokale norske kapitulasjoner i Sør-Norge og det er derfor overveidende sannsynlig at de ville gjort det også i Nord– Norge. I praksis ville tyskerne overtatt makten på samme måten som det som faktisk skjedde.

 

På tre vesentlige områder ville konsekvensene av en slik ensidig norsk våpenstillstand blitt forskjellig av hva som ble resultatet av det norske kapitulasjonskomplekset.

 

For det første ville det ikke vært inngått noen folkerettslig bindende avtale med tyskerne som på noen måte begrenset den flyktede norske regjering sin fortsatte krigføring mot Tyskland i fra utlandet.

 

For det andre måtte norske militære etter en slik ensidig våpennedleggelse måtte påregne å gå i krigsfangenskap, i alle fall offiserene.

 

For det tredje ville det på grunn av det forventede krigsfangenskapet straks den ensidige norske våpennedleggelsen var bestemt, vært fornuftig å gi ordre om at alle norske soldater med unntak av grensevakten i Finnmark burde forsøke å flykte til utlandet, til Sverige, Finland eller Storbritannia. Som tidlige nevnt ville en slik ordre uansett vært naturlig, dersom regjeringen Nygaardsvold ved flukten fra Norge hadde hatt en klar intensjon om å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet.

 

2. En avtale om våpenstillstand eller kapitulasjon

Når først Ruge valgte å etterkomme von Falkenhorst sitt krav om å sende forhandlere uten å ta noen forbehold om for eksempel begrensede fullmakter i den telegrafutveksling som fant sted 9.6.1940, måtte han forvente at det var en total norsk kapitulasjon det skulle forhandles om. En ensidig norsk erklæring om våpenstillstand var allerede innebygd i Ruges første telegram til den tyske overkommandoen med opplysningen om at regjeringen hadde gitt han ordre om at fiendtlighetene mot tyskerne måtte opphøre.

 

§ 1 i Trondheimsavtalen er som tidligere nevnt  kun en stadfesting av den telegrafiske våpenstillstandsavtalen hvor tidsangivelsen for våpennedleggelsen er presisert. De øvrige paragrafene utvider avtalen til en fullverdig kapitulasjonsavtale.

 

Formodentlig var Ruge opptatt av at det ikke skulle være noen folkerettslige hindringer for at regjeringen kunne fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland i fra utlandet. Etter ordlyden i Trondheimsavtalen er det ingen klausul som gir den flyktede  regjering noen adgang til å fortsette med aktiv krigføring mot Tyskland.

 

Den beste strategien

Under forutsetning av at Ruge hadde en klar intensjon om å holde døren åpen for at fortsatt norsk krigføring mot Tyskland i fra utlandet ikke skulle være folkerettsstridig, ville den beste strategien vært følgende:

 

Å sende av sted de to forhandlerne med klar ordre om ikke å undertegne noe uten at klausulen om mulighet for fortsatt norsk krigføring var tatt med.

 

Hvis tyskerne gikk med på klausulen, ville krigsfangenskap for soldatene ikke usannsynlig vært unngått.

 

Hvis tyskerne ikke gikk med på dette, måtte forhandlerne vært instruert om å gi en skriftlig erklæring til tyskerne om at alle norske stridskrefter i Norge ville bli demobilisert, og at de hadde ordre om å kapitulere umiddelbart lokalt i det tilfelle at de ble angrepet før demobiliseringen var gjennomført. Så kunne forhandlerne igjen tatt opp spørsmålet om soldatenes krigsfangenskap, og i det minste forsøkt å begrense krigsfangenskapet til å gjelde for yrkesoffiserene.

 

Men Ruge hadde ingen slik klar strategi. Resultatet ble at Norge som stat ble folkerettslig forpliktet til ikke å gripe til våpen mot Tyskland eller Tysklands allierte så lenge Tyskland var i krig med andre stater.

 

General Hovland  om tyskernes sterke kort

Her nevnes hva generalmajor Torkel Hovland skrev boka ”General Carl Gustav Fleischer” (2000) på side 236 i forbindelse med omfanget av den norske kapitulasjonen:

”Som det senere skulle bli kjent innledet Ruge straks kapitulasjonsforhandlinger. Han nøyde seg ikke med en våpenstillstandsavtale for Nord-Norge, men lot seg trekke inn i omfattende kapitulasjonsforhandlinger med general Falkenhorts stab som resulterte i kapitulasjonserklæringen av 10 juni 1940 som ikke med et ord nevner at kampen skulle fortsette ledet fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon. Paragraf 1 i avtalen lød: «Samtlige norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg til ikke å gripe til våpen igjen mot det tyske rike eller dets allierte så lenge den nu pågående krig varer.» Ruge hadde herved gitt tyskerne et sterkt kort på hånden som i vesentlig grad skapte tvil om grunnlaget for en fortsatt motstandskamp.”

 

Lenke til neste kapittel 5.1