Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.3 Statsråd 7.6.1940

 

Nygaardsvolds uttalelse om hvorfor regjeringen flykter

Det er i den offisielle statsrådsprotokollen ikke ført opp noe statsråd mellom 31. mai og 7. juni. Statsrådsprotokollen fra 7.6.1940 er det dokument med den høyeste formelle status når det gjelder å tolke bakgrunnen for den norske kapitulasjonen i juni 1940. I statsrådsprotokollen fra 7. juni er det protokollført følgende uttalelse fra statsminister Nygaardsvold:

 

 ”Etter tyskernes overfall på Norge 9. april besluttet Stortinget i møte på Hamar samme dag at Norges selvstendighet og frihet skulle forsvares. Stortingspresident Hambro uttalte ved stortingsmøtets av slutning på Elverum samme dag at det er av den største betydning å opprettholde den lovlige norske regjeringsmakt, selv om denne skal måtte utøves fra et sted utenfor landets grenser. Kongen, Kronprinsen og Regjeringen må ikke på noen måte falle i fiendens hender. Det ble ikke fra noe hold reist noen innvending mot denne uttalelse som der for er å betrakte som uttrykk for Stortingets oppfatning.

 

Kampen mot fienden har vært ført i samsvar med Stortingets vedtak. Vi har fått støtte og hjelp militært og materielt fra de allierte vestmakters side. Uten denne støtte hadde det ikke vært mulig å opprettholde forsvaret i den utstrekning som har vært gjort hittil.

Stillingen for de allierte i Frankrike og Belgia er imidlertid slik at de ikke lenger kan yte Norge noen militær hjelp, og at hele deres hærstyrke, både til lands, til sjøs og i luften vil bli dratt tilbake så snart som mulig.

 

Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe Hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.

 

For imidlertid å gjøre et forsøk på å bevare den del av Norge som ennå er fritt, har Regjeringen gjennom den svenske utenriksminister søkt å få i gang forhandlinger med Tyskland om fastsettelse av en demarkasjonslinje mellom den okkuperte og den frie del av Norge, slik at fiendtlighetene mellom de to deler av landet skulle innstilles, og at alle utenlandske tropper skulle trekkes tilbake nordenfor denne linje. Den svenske utenriksminister har erklært seg villig til å søke å få en sånn ordning i stand. Vi har også tilbudt at i tilfelle ordningen med en demarkasjonslinje kunne bli akseptert, ville vi ikke ha noe imot at svenske tropper overtok bevoktningen på begge sider av denne linje. Dette forsøk fra vår side på å stanse krigens ødeleggelser i Nord-Norge og samtidig bevare Nord-Norge under norsk administrasjon har imidlertid ikke ført fram.

 

Forsvarssjefen, Kommanderende General Ruge, har anbefalt at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen nå forlater landet.

 

Under henvisning til de før refererte uttalelser fra Stortingspresidenten på Stortingets møte på Elverum og fra Kommanderende General, finner Regjeringen å måtte tilråde at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen, Stortingets president og så mange av de embetsmenn som har fulgt med Regjeringen, og av Arméen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig flytter over til et alliert land, for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge. Vi mener at en sånn flytning vil være av den største betydning for framtiden, for så lenge som Kongen og Regjeringen fortsetter sin virksomhet i et fritt land, så lenge vil det være vanskelig for fienden å kunne etablere en lovlig regjering i Norge.

 

På Regjeringens vegne tillater jeg meg derfor å innstille til Deres Majestet at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen flytter til et alliert land, og bekjentgjør det for allmenheten ved en proklamasjon som senere vil bli fremlagt.

 

Innstillingen bifalltes av kongen”

 

Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit i Nygaardsvold sin regjering var kjent for å ha en god og presis formuleringsevne. Det var derfor han som hadde ført i pennen den ovennevnte uttalelsen som statsmister Nygaardsvold kom med. En kan trygt gå ut i fra at ordene var veid på gullvekt.

 

Nygaardsvold om hvorfor kronprinsen også måtte flykte

Statsrådsprotokollen fra 7. juni 1940 fortsetter slik:

 

”Statsministeren uttalte videre:

 

Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen har i regjeringskonferanse den 3. juni dette år reist spørsmålet om hvorvidt han skal bli tilbake i Norge i tilfelle av at Kongen og Regjeringen flytter til et annet land. Hans Kongelige Høyhet uttalte ved den anledning at han var villig til å bli igjen, og mente at han ved å samarbeide f.eks. med administrasjonsrådet kunne -  så langt hans evner strakk til – gjøre folk og land til nytte, - kanskje forberede stemningen for de bedre tider som måtte komme.

Regjeringen har sammen med Stortingspresidenten overveiet dette spørsmål, men finner på det bestemte å måtte fraråde at Hans Kongelig Høyhet blir tilbake i Norge og derved faller i tyskernes hender. Når Regjeringen har funnet å måtte gi dette råd, så er det både av hensyn til kongehuset og av konstitusjonelle grunner. Vi frykter at Hans Kongelige Høyhet ikke vil få anledning til å kunne yde folk og land de tjenester som vi vet er hans høyeste ønske å å yde, men at hans navn tvertom kunne bli misbrukt. Dessuten vil Regjeringen nevne at i følge vår konstitusjon er Hans Kongelige Høyhet den nærmeste arvtatager til Tronen, og vi er ikke i tvil om at tyskerne vil benytte seg av dette til fordel for sine interesser.

 

Regjeringen som både forstår og i aller høyeste grad påskjønner den uegenytte som ligger i Hans Kongelige Høyhets tilbud må derfor på det instendigste fraråde at Hans Kongelige Høyhet blir igjen i Norge.

 

Kongen erklærte seg enig i dette.”

 

Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit i Nygaardsvold sin regjering kommer i sin bok ”Vekstår og vargtid” (1969)  med den opplysningen at kronpris Olav under statsrådet 7. juni igjen tok opp sitt forslag om å bli igjen i landet. Den endelige avgjørelsen om at kronprinsen også skulle flykte ble ikke tatt før avreisedagen. Selv hadde han nok best lyst til å bli igjen. Hjelmtveit skriver på side 179 i relasjon til statsrådet 7. juni:

 ”Kronprinsen tok igjen opp den tanke han før hadde brakt på bane om å bi igjen i landet.”

 

Kongens uttalelse

Statsrådsprotokollen fra 7. juni 1940 avsluttes med å referere en uttalelse fra kongen:

 

«H. M. Kongen uttalte deretter at han den hele tid hadde tatt hensyn kun til landets beste uten å ta noe som helst personlig hensyn, og han gikk ut fra at Regjeringens medlemmer hadde gjort det samme. Etter nøye overveielser var han kommet til det bestemte resultat at det eneste han og Regjeringen i den foreliggende situasjon hadde å gjøre var å reise fra Norge for i et fremmed land å fortsette arbeidet til Norges beste. Kongen uttalte deretter: Leve fedrelandet.»

 

Imidlertid er det noe uklart om kongen faktisk uttale disse ordene eller om det er avskrift fra et manuskript av hva kongen hadde tenkt å si. Åsmund Svendsen skriver i sin bok,” Halvdan Koth - Veien mot fremtiden - En biografi” (2013) på s. 320 om det siste statsrådet på norsk jord i 7. juni 1940 i Bispegården i Tromsø:

 

 ”Så tok kongen ordet. Aldri hadde han ledet et mer beveget statsråd, ”og så ville han be regjeringa, sa han –”.Gråten tok han, han forsøkte å samle seg, klarte det ikke og fikk bare fram et ”Gud bevare Norge!” De ti statsrådene reiste seg og gjentok kongens ord. Så tok de hverandre i hendene og forlot rommet.”

 

Svendsen oppgir Riksarkivet og privat arkiv som kilder. Hjelmtveits versjon er litt annerledes. Der fullfører Kongen talen sin, men på side 180 opplyser Hjelmtveit i ”Vekstår og Vargtid” at kongen var ”sterkt rørt” og at ”Kongens røst brast”.

 

Lenke til neste kapittel 4.4

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren