Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.4 Regjeringskonferanser i Tromsø i juni 1940

 

Hvem skulle følgje regjeringen på flukten?

Protokollene fra regjeringskonferansene i Tromsø gir også noen bakgrunnsopplysninger som er viktige for å kunne tolke betydningen av Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940. I det etterfølgende er det gitt lenker til protokollene fra alle regjeringskonferansene i Tromsø som ble avholdt i juni 1940.

 

1.6.1940 (første konferanse): Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

 

1.6.1940  (2. konferanse):  Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

3.6.1940 (første konferanse): Punkt 2 i protokollen lyder: ”En besluttet at i tilfelle regjeringen må reise ut av landet så tar den med seg det som er igjen av vår marine, men ikke mere soldater enn de som melder seg frivillig.”

 3.6.1940 Kl 16.: Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

3.6.1940 Kl 20:  Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

4.6.1940: Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

5.6.1940: ”En besluttet at i tilfelle reise, skulle general Ruge følge regjeringen.” Ellers intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i fra England.

 

General Fleischers skriv

General Carl Gustav Fleischer var øverstkommanderende for Hærens 6. divisjon som i begynnelsen av juni var i ferd med å vinne en militær seier over tyskerne på Narvikfronten. Men da de britiske, franske og polske styrkene ble trukket tilbake ble den militære stillingen uholdbar p.g.a. mangel på forsyninger og mangel på flystøtte. Skrivelsen det i protokollen refereres til er et brev til kongen datert 4.6.1940. Brevet er formelt fra staben i 6. divisjon og ført i pennen av Fleischers stabssjef , Odd Lindbeäck-Larsen, men general Fleischer hadde gitt sin tilslutning til brevet. I møte 5.6.1940 med forsvarsminiseter Ljungberg og utenriksminister Koth la Fleischer fram brevet. Etter at Fleischer i møtet hadde blitt orientert om den aktuelle situasjonen av ministerne, trakk han brevet tilbake, og anmodet om at det ikke ble brakt videre, jevnfør kap. 4.24.  Anmodningen om ikke å bringe brevet videre ble åpenbart ikke fulgt.

 

6.6.1940: Ukjent tidspunkt:

”Referertes skriv fra general Fleischer til Kongen om ikke å slutte fred med tyskerne. Hvis det ikke nytter å få beholde Nord-Norge så må hæren dra seg inn i Sverige og Finnland. Han anbefalte at Kongen og Regjeringen under enhver omstendighet måtte bli i Norge. Skrivet er nokså uklart, og Regjeringen besluttet å fastholde at hvis det ikke kan oppnås en ordning med demarkasjonslinje slik at Nord-Norge kan forbli under norsk administrasjon, så oppløses avdelingene og sendes hjem i det det samtidig blir meddelt tyskerne at vi oppgir enhver motstand. I henhold til Stortingets beslutning på Hamar og Elverum den 9. april vil så Kongen, Kronprinsen og Regjeringen reise til England for derfra å organisere kampen videre. Regjeringen tar da med seg den gjenværende del av vår marine. For Hærens vedkommende blir bare de å ta med som melder seg frivillig.”

 

Fra denne regjeringskonferansen er det spesielt to forhold det er viktig å merke seg:

· Hele regjeringen står bak beslutningen om å oppgi envher motstand. Når forsvarsminister Ljungberg dagen etter ga ordre til forsvarssjef Ruge om det samme, stod hele regjeringen vak denne beslutningen, se kap. 4.6.

· Regjeringen vil føre ”kampen” videre, ikke krigen. I denne sammenheng må kampen oppfattes som et mer politisk begrep enn krigen. På samme måte benyttes det mer politiske begrepet ”kampen” i kongens og regjeringens proklamasjon til det norske folk, som ble sendt over Tromsø radio 9.6.1940, se neste kap. 4.5.

 

Brevet var i følge protokollen fra denne regjeringskonferansen tilsynelatende var eneste sak. Her gjengis brevet av 4.6.1940 slik det framkommer i boka ”General Fleischer, Etterlatte papirer” på side 65 og 66:

 

”Til Kongen.

Norges utenrikspolitikk i stormaktskrigen er nøitralitet - i samarbeid med de andre nordiske stater.

 

Denne nøitralitet er blitt krenket, og Norge har verget nøitraliteten med alle til rådighet stående midler - overensstemmende med sine folkerettslige forpliktelser.

 

Kampen er ikke lykkedes.

 

Men Norge eksisterer enda --med regjering, statsmakt og territorium - og hær.

 

Vi har gjort vår folkerettslige plikt. Det gjelder nu skaffe vårt folk freden tilbake.

 

Det er hittil ikke inntruffet noe som tyder på at vi må kjøpe freden med kapitulasjon. Iallfall er det en plikt mot dem som ofret sitt liv for landet først å søke å redde det.

 

Da det er fastslått at kampen i Norge ikke skal fortsettes, anbefaler divisjonen at den Kongelige Regjering innleder forhandlinger om våbenstilstand og fred.

 

Det er en verdig løsning.

 

Skulle fienden ville fortsette kampen for å fremtvinge kapitulasjon, med det formål for øie å få herredømmet over hele Norge, bør resten av den norske hær gå over grensen til Sverige og Finnland.

 

Det finnes ingen grunn til å overgi den til fienden. Det er den dårligste løsning, og den- er ingen nødvendighet.

 

Divisjonen advarer innstendig mot at den lovlige regjering forlater landet. Den lovlige norske stat har dermed ophørt å eksistere.

 

Det må i såfall regnes med at det snart vil bli skapt en ny regjering - uten hjemmel i grunnloven, men antagelig fremtvunget av nødvendigheten. Og vi har neppe noen sikkerhet for at en slik regjering ikke blir anerkjent av de andre nordiske stater.

 

Det er neppe å vente at fienden vil ta hensyn til en ensidig norsk erklæring om at fiendtlighetene er ophørt.

Denne fremgangsmåte blev forsøkt av russerne i Brest Litovsk 1918 med meget dårlig resultat.

 

Det blir neppe bedre nu.

 

Fienden vil neppe gå til noen almindelig fremrykning tillands -heller ikke til sjøs.

 

Men det må regnes med fortsatt bombing av våre byer inntil det blir dannet en regjering for å slutte fred.

 

Divisjonen henstiller inntrengende til Deres Majestet å bli i landet og sørge for at den fred som i en eller annen form blir sluttet, blir den lovlige norske regjerings fred.”

 

Det er mye som kan tyde på at spesielt forsvarminister Ljungberg egentlig ikke var så uenig i opplegget i skrivelsen fra 6. divisjon hvor hovedopplegget var en militær demobilisering kombinert med forhandlinger om en sivil fredsløsning. I så fall ville videre aktiv krigføring mellom Norge og Tyskland vært helt utelukket. Mer om Ljungbergs holdning i kap. 4.24.

 

Ruge blir og Fleischer drar

6.6.1940 kl 3.30 (Formodentlig menes kl 15.30):

”General Ruge gjorde rede for sitt syn på stillingen. Han mente at hvis det ikke kom noe svar, eller det kom et nektende svar på vår henvendelse om demarkasjonslinjen, så burde vi oppgi den militære motstand. Engelske og franske styrker var i full sving med å evakuere, dertil kom at vi manglet ammunisjon. Vi hadde for over en måned siden gjort henvendelse til England om å få kjøpt våpen og ammunisjon, men trass i gjentagne og de mest alvorlige påmindelser og forestillinger hadde vi ikke fått noe. Og nå hadde vi fått beskjed om at England trengte alle våpen og all ammunisjon selv. Under slike forhold var det umulig for oss å kjempe videre. Det ville bare føre til at hele Nord-Norge ble bombet og lagt øde. Han foreslo at han ble igjen, for, som han sa, å avtakke, dimitere og sende hjem våre soldater samt å meddele tyskerne at vi hadde oppgitt kampen. Men før han gikk i gang med dette så ville han instendig tilrå at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen reiste til England.”

 

6.6.1940 kl 4 (formodentlig kl 16): Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden i  fra England.

7.6.1940 kl 11: Intet nevnt om å fortsette krigen, kampen eller striden ifra England.

 

Lenke til neste kapittel 4.5

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren