Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

4.5 Proklamasjonen til det norske folk og Ruges tale

 

Proklamasjonen

Utenriksminister Koth la etter redegjørelsen fra statsministeren i statsrådet 7.6.1940 fram utkast til en proklamasjon til det norske folk som han selv hadde forfattet.  Proklamasjonen ble godtatt og undertegnet av kongen og statsministeren. Proklamasjonen til det norske folk fra Kongen og Regjeringen er inntatt som et innklistret vedlegg i statsrådsprotokollen for 7. juni 1940. Den ble opplest av utenriksminister Koth samtidig som det ble gjort et lydopptak på grammafonplate før han reiste fra Norge 8. juni. Dette lydopptaket ble sendt over Tromsø radio, som kun hadde begrenset rekkevidde i Nord Norge, om ettermiddagen 9. juni 1940. Proklamasjonen lød slik:

 

«Til det norske folket

 

 Kongen og Regjeringen har i dette øyeblikk sett seg nødt til å flytte sitt sete og sitt virke utenfor landets grenser.

 

Ved det brutale overfall som den tyske regjering uten varsel satte i verk, lyktes det for tysk hærmakt å sette seg fast i Norge og etter hvert legge den største del av landet under seg.

 

De allierte regjeringer som var i krig med Tyskland — den britiske, franske og polske regjering —, kom høysinnet Norge til hjelp med mannskap og med våpen, og inntil nå har det vært mulig å bevare en del av landet for dets lovlige nasjonale regjering.

 

Men krigens harde nødvendighet har tvunget de allierte regjeringer til å samle all sin styrke til kampen på andre fronter, og de har fullt bruk for alle sine folk og alt sitt materiell på disse frontene.

 

Under disse vilkår er det umulig å holde kampen oppe her i landet mot en overmakt som den tyske. Vår forsvarsstyrke, som har kjempet med mot og tapperhet i to måneder, mangler det nødvendige krigs materiell, særlig ammunisjon og kampfly, og kan ikke lenger få det. Fortsatt kamp ville bare føre til fullstendig ødelegging for de landsdeler som enda er frie. For tyskerne sparer i sin krigsførsel likeså lite de fredeligste byer og bygder som de militære motstandskrefter.

 

Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet.

 

Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot — de vil holde fram med den utenfor landets grenser.

 

De har det faste håp at de tyske overfallsmenn snart skal bli tvunget til å gi fra seg sitt bytte, og at det norske folket, sammen med andre folk som nå lider under tysk underkuing, atter skal få sin rett og sin frihet.

Norges Konge og Norges Regjering vil i denne kampens tid være de frie talsmenn for det norske folks nasjonale krav. De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikes selvstendige liv, således at ingen av de rettigheter som tilkommer en fri stat, skal bli forspilt. Det vil være deres oppgave å verne om landets og folkets politiske rettsgrunnlag, så vårt fedreland i seirens stund med myndighet kan tre fram og hevde sin nasjonale frihet.

 

Det norske Stortings president står sammen med Konge og Regjering i denne kamp. Like ens sjefene for Norges hær og orlogsflåte.

 

Og til stadfesting på at Regjeringen, vil være en regjering for hele det norske folk uten omsyn til gamle partigrenser, har den i dag styrket seg ved utnevning av nye statsråder av ulike partier.

 

Vi takker alle som i denne tiden har gjort sin plikt mot fedrelandet og kjempet for dets frihet, og vi samler oss i en maning til det norske folk om fremdeles å holde håpet og motet levende i seg gjennom all kuing og trengsel. Vi er visse på at ingen nordmann vil svikte vår frihets sak. Vi roper bare til dere alle: hold ut i troskap mot vårt dyre fedreland.

Vi som sender dette ropet til dere i den stund vi er nødt til å forlate Norges grunn, vi er bestemte på å sette alle våre krefter, vårt liv og alt vi eier inn for Norges sak. Vi tror at vi snart skal få komme tilbake til et fritt og selvstendig Norge, og vi håper vi skal kunne gjøre det med ære. Den tanken som skal bære all vår gjerning der ute, og som vi vet vi har sammen med alle som blir heime, den ligger i ordene:

 

Leve Norge! Alt for Norge!

 

HAAKON

 Johan Nygaardsvold.»

 

Ruges tale

Like etter at proklamasjonen til det norske folk ble sendt over Tromsø kringkaster 9. juni 1940 kom forsvarssjef Otto Ruge med en uttalelse gjengitt i Undersøkelseskommisjonen av 1945 sin rapport. Ruges radiotale lød i følge UK-45, bind 1, bilag 8, side 312 slik:

 

«Dere har hørt Kongens og Regjeringens proklamasjon. Motstanden i Nord-Norge skal opphøre, til tross for at vi i dag står ubeseiret her. Det er gjort for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelse.

Soldater, matroser og frivillige hjelpearbeidere i nord og sør: Dere har gjort godt og trofast arbeid. Dere kan minnes med ære denne tiden. Takk alle sammen.

 

Norske kvinner og menn! Det første avsnitt i vår strid for friheten er forbi, vi går en svart tid i møte nå, i et hærtatt land.

 

Men krigen fortsetter på andre fronter, — nordmenn er med i striden der. Den dag kommer da dere atter kan reise hodet. Vent på den dagen, vent med ro og tillit. Gjør ikke noe uoverlagt som kan gi erobreren påskudd til represalier.

 

Glem ikke den tiden da vi stred sammen med våpen i hånd, glem ikke dem som ga sitt liv i striden eller dem som falt som uskyldige ofre for flyangrepene. Vi som har stått sammen i striden har lovt hverandre at vi ikke skal gi oss før vi atter kan heise vårt frie norske flagg som frie kvinner og menn.

 

Dette løfte vil bli holdt, kanskje ikke av meg som må regne med heretter å være i erobrerens makt. Men de som fortsetter striden uten for Norge, og dere som er unge, vil innfri løftet når dagen kommer.

Hold ut og hold sammen til da, slik som dere har gjort hittil. Vent og tro og husk det gamle ordet:

 

Vår Gud han er så fast en borg.

 

Otto Ruge, Forsvarssjef.»

Lenke til neste kapittel 4.6

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren